FILOSOFI
Det greske ordet filosofịa betyr bokstavelig «kjærlighet til visdom». I moderne språkbruk betegner uttrykket menneskelige bestrebelser på å forstå og gi et helhetssyn på tilværelsen, de grunnleggende årsaker og prinsipper innbefattet, ved hjelp av fornuft og tenkning.
De greske ordene for henholdsvis «filosofi» og «filosof» forekommer bare én gang i De kristne greske skrifter. (Kol 2: 8; Apg 17: 18) Da Paulus skrev til menigheten i Kolossai i Lilleasia, stod tydeligvis noen av dens medlemmer i fare for å bli påvirket av «den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon». Gresk filosofi hadde på den tiden stor utbredelse, men den sammenheng Kolosserne 2: 8 står i, viser at Paulus var spesielt bekymret for judaistene, som forsøkte å få de kristne til å vende tilbake til Moseloven med dens krav om omskjærelse, feiring av høytider og avholdenhet fra visse matvarer. (Kol 2: 11, 16, 17) Paulus var ikke imot kunnskap, for han bad til Gud om at de kristne måtte bli fylt med kunnskap. Men han gjorde det klart at man ikke vil oppnå sann visdom og nøyaktig kunnskap med mindre man forstår og anerkjenner den rolle Jesus Kristus spiller i forbindelse med gjennomføringen av Guds hensikt. (Kol 1: 9, 10; 2: 2, 3) Kolosserne måtte passe på, slik at ingen som benyttet overtalende argumenter, ’førte dem bort som sitt bytte’ ved en menneskelig tankegang eller et menneskelig syn på tingene. En slik filosofi ville være «i samsvar med verdens elementære ting [stoikheia]», det vil si de prinsipper, grunnleggende bestanddeler og beveggrunner som er rådende i verden, og «ikke i samsvar med Kristus». – Kol 2: 4, 8.
Da Paulus var i Aten, diskuterte han med «de epikureiske og de stoiske filosofene». (Apg 17: 18) De omtalte ham som en ’pratmaker’. Dette uttrykket er en gjengivelse av det greske ordet spermolọgos, som i sin bokstavelige betydning betegner en fugl som plukker opp frø. Ordet kan også brukes om et menneske som snapper opp noen opplysninger her og der og gjentar dem løsrevet fra sammenhengen. Disse filosofene foraktet Paulus og hans budskap. Den epikureiske filosofi gikk i hovedsak ut på at det å oppnå nytelse eller glede, især sinnets glede, var det høyeste gode i livet. (1Kt 15: 32) Epikureerne trodde riktignok på guder, men de mente at disse stod utenfor menneskets erfaringsområde og ikke interesserte seg for menneskene. Stoikerne la vekt på forsynet eller skjebnen; man skulle etter deres mening leve et liv i dyd og strebe etter å være ufølsom overfor smerte og likegyldig overfor nytelser. Verken epikureerne eller stoikerne trodde på oppstandelsen. I sin tale til disse mennene understreket Paulus den enkeltes forhold til og ansvarlighet overfor Skaperen og forbandt dette med Kristi oppstandelse og den «garanti» dette gav menneskene. For grekerne, som søkte «visdom», var budskapet om Kristus «dårskap» (1Kt 1: 22, 23), og da Paulus nevnte oppstandelsen, begynte mange av hans tilhørere å spotte, men noen ble troende. – Apg 17: 22–34.
I sine inspirerte brev understreket Paulus flere ganger at verdens visdom og den kunnskap «som falskelig kalles så», er dårskap for Gud og noe de kristne skal unngå. – 1Kt 1: 18–31; 2: 6–8, 13; 3: 18–20; 1Ti 6: 20.