SIMON

(Sịmon) [fra en hebr. rot som betyr «å høre; å lytte»].

1. Simon Iskariot, far til den Judas som forrådte Jesus. – Joh 6: 71; 13: 2, 26.

2. Et annet navn på apostelen Peter. – Mr 3: 16; se PETER.

3. En av Jesu Kristi apostler; han skilles fra Simon Peter ved tilnavnet «Kananaios». (Mt 10: 4; Mr 3: 18) Han ble også kalt «seloten», eller «den nidkjære», noe som kan ha kommet av at han tidligere hadde tilhørt selotene, et jødisk parti som var imot romernes styre, men det er også mulig at årsaken ganske enkelt var at han var svært nidkjær i religiøs henseende. – Lu 6: 15; NO; NW, fotn.; Apg 1: 13.

4. En av Jesu yngre halvbrødre. (Mt 13: 55; Mr 6: 3) Han var fortsatt en ikke-troende like før løvhyttehøytiden i år 32 (Joh 7: 2–8), men det kan være at han ble en disippel på et senere tidspunkt. Jesu kjødelige brødre var blant de omkring 120 disiplene som var samlet i Jerusalem under pinsehøytiden i år 33, skjønt Simon blir ikke nevnt ved navn i denne forbindelse. – Apg 1: 14, 15.

5. En fariseer som Jesus spiste hos. Det var i hans hus en syndig kvinne viste Jesus stor godhet og dyp respekt ved å gni inn føttene hans med velluktende olje. – Lu 7: 36–50.

6. En mann som bodde i Betania, og som blir omtalt som ’den spedalske’ (han var kanskje blitt helbredet av Jesus). I hans hus spiste Jesus Kristus og hans disipler et måltid sammen med Lasarus, som var blitt oppreist, og søstrene hans, Maria og Marta. Det var her Maria salvet Jesus med kostbar, velluktende olje. – Mt 26: 6–13; Mr 14: 3–9; Joh 12: 2–8.

7. En mann fra Kyrene; far til Aleksander og Rufus. Han var på vei inn fra landet da han ble pålagt å gjøre tjeneste ved å bære Jesu torturpæl. – Mt 27: 32; Mr 15: 21; Lu 23: 26; se KYRENE, KYRENEER.

8. En trollmann i byen Samaria som forbløffet Samarias nasjon med sine magiske kunster i en slik grad at folket sa om ham: «Denne mannen er Guds Kraft, som kan kalles Stor.» På grunn av Filips forkynnelse ble Simon «en troende» og ble døpt. Da de troende senere fikk den hellige ånd som følge av at apostlene Peter og Johannes la hendene sine på dem, røpet Simon at han hadde et urett motiv, ved å tilby penger for å få den samme myndighet, slik at de han la hendene på, skulle kunne få hellig ånd. Peter refset ham strengt og sa at hjertet hans ikke var oppriktig i Guds øyne, og han oppfordret ham til å vise anger og be Gud om tilgivelse. Simon bad da de to apostlene om å påkalle Jehova for ham. – Apg 8: 9–24.

9. En garver i Joppe som hadde et hus ved havet. I år 36 var Peter gjest hos ham i «nokså mange dager» i år 36. – Apg 9: 43; 10: 6, 17, 32.