ARBEID, GJERNING, VERK

Fysisk eller mental virksomhet med tanke på å gjennomføre en hensikt eller produsere noe; resultatet av dette. Bibelen taler fordelaktig om arbeid. (For 5: 18) Det å kunne spise og drikke og «se det som godt er, til gjengjeld for alt sitt harde arbeid» er en gave fra Gud, og Gud ønsker at et menneske skal ’glede seg ved sine gjerninger’. (For 3: 13, 22) Det var ikke først etter syndefallet mennesket begynte å arbeide, for Jehova gav det fullkomne, syndfrie menneskepar et arbeidsoppdrag da han befalte dem å legge jorden under seg. (1Mo 1: 28) Synden førte imidlertid med seg nytteløst arbeid. – 1Mo 3: 19; jf. Ro 8: 20, 21.

I Moseloven ble det fastsatt bestemte tider da man skulle hvile fra tungt arbeid. Israelittene skulle ikke arbeide på den ukentlige sabbatsdagen. (2Mo 20: 8–11) Dessuten skulle «ikke noe som helst strevsomt arbeid» utføres når det var en hellig sammenkomst. – 3Mo 23: 6–8, 21, 24, 25, 34–36.

Se også LEIEKAR; TVANGSARBEID, PLIKTARBEID.

Jehova og hans Sønn arbeider. Jehova er en arbeidsom eller virksom Gud, og hans verk innbefatter skapelsen av himmelen, jorden, dyrene og menneskene. (1Mo 1: 1; 2: 1–3; Job 14: 15; Sl 8: 3–8; 19: 1; 104: 24; 139: 14) Det er på sin plass å erkjenne hvor store Jehovas gjerninger er, og lovprise og takke ham for dem. (Sl 92: 5; 107: 15; 145: 4–10; 150: 2) Guds verk er gjort i trofasthet. Hans gjerninger er uforlignelige, er gjort i visdom og er «sannhet og rett». – Sl 33: 4; 86: 8; 104: 24; 111: 7.

Jehova gjorde en ’stor gjerning’ da han utfridde israelittene av trelldommen i Egypt og satte dem i stand til å ta Kanaan i eie. (Dom 2: 7) Hans arbeid, eller verk, omfatter også det at han fullbyrder sine dommer. (Jer 50: 25) Gjennom Jesaja ble det således forutsagt: «For Jehova skal reise seg . . . så han kan utføre sitt verk – hans verk er usedvanlig.» (Jes 28: 21) Han utførte et slikt ’usedvanlig verk’ i 607 f.v.t., og også i år 70 e.v.t., da han sørget for at Jerusalem og templet der ble ødelagt. – Hab 1: 5–9; Apg 13: 38–41; se MAKT, KRAFT, KRAFTIGE GJERNINGER.

Det fortelles at den personifiserte visdom var ved Jehovas side som hans «mesterarbeider» i forbindelse med skapelsen. (Ord 8: 12, 22–31; jf. Joh 1: 1–3.) Mens Guds vise Sønn, Jesus Kristus, befant seg på jorden som et menneske, arbeidet han utrettelig, og han viste at Jehova fortsatte å arbeide til tross for at hans fysiske skapergjerninger i forbindelse med jorden var fullført. Jesus sa: «Min Far har fortsatt å arbeide inntil nå, og jeg fortsetter å arbeide.» (Joh 5: 17) For Jesus var det like nærende, tilfredsstillende og styrkende som mat å fullføre det arbeid han hadde fått i oppdrag av Jehova å utføre. (Joh 4: 34; 5: 36) Han utførte sine gjerninger i sin Fars navn; gjerningene var fra hans Far og viste at han var «i forening med Faderen». (Joh 10: 25, 32, 37, 38; 14: 10, 11; 15: 24; Apg 2: 22) Jesus fullførte den gjerning Gud hadde gitt ham å gjøre på jorden. – Joh 17: 4.

Jesus sa: «Den som viser tro på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til Faderen.» (Joh 14: 12) Jesus mente åpenbart ikke at hans etterfølgere skulle gjøre gjerninger som var mer mirakuløse enn hans, for det står ikke noe i Bibelen om at noen av dem utførte noe mirakel som overgikk det miraklet Jesus utførte da han oppreiste Lasarus, som hadde vært død i fire dager. (Joh 11: 38–44) Men ettersom Jesus nå skulle stige opp til sin Far og hans etterfølgere skulle få den hellige ånd, så de kunne være vitner for ham «både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden» (Apg 1: 8), kom de til å arbeide i et større område enn Jesus og i lengre tid enn han, og i denne forstand kom de til å gjøre større gjerninger enn han.

Nødvendig å arbeide. Jesus Kristus sa at «arbeideren er sin lønn verd», og viste derved at de som utførte hardt arbeid til fremme av åndelige interesser, ikke skulle mangle det nødvendige til livets opphold. (Lu 10: 7) Apostelen Paulus påpekte på den annen side i sine brev til tessalonikerne at en som er lat og ikke vil arbeide, ikke fortjener å spise på andres bekostning, men bør lære å arbeide med sine hender og forsørge seg selv. (1Te 4: 11; 2Te 3: 10, 12) Likeledes skal en tyv «ikke lenger stjele», men i stedet «arbeide hardt». – Ef 4: 28.

Kvaliteten av det arbeid Guds tjenere utfører. Uansett hvilket arbeid en tjener for Jehova utfører, bør han ha sitt forhold til ham i tankene og gjøre alt ’av hele sin sjel, som for Jehova og ikke for mennesker’. (Kol 3: 23) Dette krever flid (Ord 10: 4; 13: 4; 18: 9), ærlighet og troskap. Det at en kristen legger slike karaktertrekk for dagen, bringer ære til Gud, noe som framgår av en formaning som ble gitt til kristne slaver: «Slavene skal underordne seg under sine eiere i alle ting og behage dem, ikke svare igjen, ikke begå tyveri, men vise god troskap i fullt mål, slik at de kan være en pryd for vår Frelsers, Guds, lære i alle ting.» – Tit 2: 9, 10; Ef 6: 5–8; He 13: 18.

Riktig vurdering av fruktene av arbeidet. Kristne bør i en takknemlig ånd søke Guds velsignelse over sitt arbeid og ikke være overdrevent bekymret for hvordan de skal få sine materielle behov dekket. Jesus rådde sine etterfølgere til å søke Riket først. (Mt 6: 11, 25–33) Han kom også med formaningen: «Arbeid, ikke for den mat som forgår, men for den mat som forblir til evig liv.» (Joh 6: 27) Guds tjenere er derfor forstandige og holder penger og materielle ting som de skaffer seg som et resultat av sitt arbeid, for å være av underordnet betydning i forhold til de åndelige rikdommer, som er mye viktigere. De bruker også materielle midler som de har skaffet seg ved sitt arbeid, til å fremme åndelige interesser og bygger på den måten opp et vennskap med Gud og Kristus. – For 7: 12; Lu 12: 15–21; 16: 9.

Urette gjerninger, som må unngås. Det er Jehova som avgjør hvilke gjerninger som passer seg, og hvilke som er upassende. Han «skal føre enhver slags gjerning fram for dommen over alt som er skjult, for å se om den er god eller ond». (For 12: 13, 14) Gud kommer også til å gjøre med den enkelte etter hans gjerning. (Sl 62: 12) Dette og, framfor alt, kjærligheten til Jehova Gud er gode grunner for å sky urette gjerninger og for å gjøre gjerninger som han har behag i. – 1Jo 5: 3; Sl 34: 14; 97: 10; Am 5: 14, 15.

For å ha Guds gunst må de kristne holde seg borte fra «kjødets gjerninger», som blant annet omfatter utukt, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, utøvelse av spiritisme, hat, vredesutbrudd og fyllelag. Slike gjerninger ville hindre en i å arve Guds rike, og de hører åpenbart med blant de «ufruktbare gjerninger som hører mørket til», som ikke fører noe godt med seg. – Ga 5: 19–21; Ef 5: 3–14; 1Pe 4: 3; jf. Joh 3: 20, 21.

Rette gjerninger. For at vårt arbeid skal lykkes, må vi erkjenne at vi er avhengig av Jehova Gud. (Sl 127: 1; Ord 16: 3) Det er Gud som holder oppe og styrker dem som går inn for å gjøre hans vilje. (2Kt 4: 7; Flp 4: 13) Mye av det som folk beskjeftiger seg med, er tomhet (For 2: 10, 11), men dette gjelder ikke arbeid i forbindelse med sann tilbedelse. Følgende forsikring ble gitt til de kristne hebreere: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsetter å tjene.» (He 6: 10) Dette innbefattet tydeligvis materiell hjelp og andre gode gjerninger til gagn for nødstilte og for dem som led og ble forfulgt. (Jf. Ef 4: 28; Flp 4: 14–19; 1Ti 6: 17, 18; Jak 1: 27.) Det å være med på å gjøre disipler er også en god gjerning, et verdifullt arbeid. (Mt 28: 19, 20; 1Kt 3: 9–15) En mann kan dessuten bli tilsynsmann i en kristen menighet og undervise sine trosfeller, noe som også er en god gjerning. – 1Te 5: 12, 13; 1Ti 3: 1; 5: 17.

Tro og gjerninger. Et menneske kunne ikke bli erklært rettferdig som følge av gjerninger som var foreskrevet i Moseloven, som blant annet omfattet ofringer, renselsesseremonier og omskjærelse. (Ro 3: 20; 4: 1–10; Ga 3: 2) Ikke desto mindre sier disippelen Jakob – som ikke drøfter gjerninger i tilknytning til Moseloven – at «et menneske skal bli erklært rettferdig ved gjerninger og ikke ved tro alene» (Jak 2: 24), fordi det må foreligge gjerninger som viser at man har tro. (Jf. Mt 7: 21–27; Ef 2: 8–10; Jak 1: 27; 2: 14–17; 4: 4.) Abraham gjorde gjerninger som var et vitnesbyrd om hans tro, for eksempel det at han viste at han var villig til å ofre Isak. Også Rahabs tro kom til uttrykk i gjerning, da hun skjulte de israelittiske speiderne. – He 11: 17–19; Jak 2: 21–25.