SIDKIA

(Sidkịa) [Jehova er rettferdighet].

1. «Kena’anas sønn», en falsk profet som forsikret kong Akab om at hans planer om å ta Ramot-Gilead fra syrerne ville lykkes. Sidkia «laget seg . . . horn av jern» for å illustrere at Akab kom til å stange syrerne til han hadde utryddet dem. Da Mikaja, en sann profet for Jehova, etterpå forutsa at Akab kom til å bli rammet av ulykke, slo Sidkia ham på kinnet. – 1Kg 22: 11, 23, 24; 2Kr 18: 10, 22, 23.

2. En fyrste på kong Jehojakims tid. – Jer 36: 12.

3. «Ma’asejas sønn», en utuktig, løgnaktig profet blant de landflyktige som var i Babylon. Jehovas profet Jeremia forutsa at kong Nebukadnesar kom til å steke Sidkia og hans medarbeider, Akab, i ilden. – Jer 29: 21–23.

4. En sønn av Josjia og hans hustru Hamutal; den siste av de judeiske kongene som regjerte i Jerusalem. Da han ble innsatt som vasallkonge, forandret babylonerkongen Nebukadnesar navnet hans fra Mattanja til Sidkia. I løpet av de elleve årene Sidkia regjerte, «fortsatte [han] å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne». – 2Kg 24: 17–19; 2Kr 36: 10–12; Jer 37: 1; 52: 1, 2.

I 1. Krønikebok 3: 15 blir Sidkia omtalt som «den tredje» av Josjias sønner. Han var i virkeligheten den fjerde sønnen i rekken ( jf. 2Kg 23: 30, 31; 24: 18; Jer 22: 11), men blir her plassert før sin helbror Sjallum (Jehoakas), kanskje fordi han regjerte mye lenger enn han.

Da Sidkias far, kong Josjia, ble dødelig såret i forbindelse med at han prøvde å slå tilbake den egyptiske hæren under farao Nekoh ved Megiddo (ca. 629 f.v.t.), var Sidkia rundt ni år gammel, omkring tre år eldre enn sin nevø Jehojakin. Folket gjorde da Sidkias helbror Jehoakas, som var 23 år gammel, til konge. Jehoakas regjerte bare i tre måneder, ettersom farao Nekoh avsatte ham som konge og i stedet for ham innsatte Eljakim (som fikk navnet Jehojakim), Jehoakas’ og Sidkias 25 år gamle halvbror. Etter at Jehojakim var død, begynte hans sønn Jehojakin å herske som konge. Det ser ut til at de babylonske hærer under kong Nebukadnesar på dette tidspunkt beleiret Jerusalem. Etter å ha regjert i tre måneder og ti dager overgav Jehojakin seg til babylonerkongen (617 f.v.t.). – 2Kg 23: 29 til 24: 12; 2Kr 35: 20 til 36: 10.

De første årene som konge. Nå innsatte Nebukadnesar Sidkia på tronen i Jerusalem og fikk ham til å avlegge en ed i Jehovas navn. Ved denne eden forpliktet Sidkia seg til å være en lojal vasallkonge. – 2Kr 36: 10, 11; Ese 17: 12–14; jf. 2Kr 36: 13.

Det ser ut til at Sidkia tidlig i sin regjeringstid fikk besøk av sendebud fra Edom, Moab, Ammon, Tyrus og Sidon som kanskje prøvde å få ham til å slutte seg til dem i et forbund mot kong Nebukadnesar. (Jer 27: 1–3; det kan være at «Jehojakim» i v. 1 er en avskrivningsfeil, og at det skulle ha stått Sidkia; se NW, fotn.) Bibelen opplyser ikke nøyaktig hva budbringerne oppnådde. Det er mulig at bestrebelsene deres slo feil fordi Jeremia formante Sidkia og hans undersåtter til å fortsette å underordne seg under babylonerkongen og også overrakte åkstenger til sendebudene som symbol på at de nasjonene som de kom fra, likeledes ville måtte underkaste seg under Nebukadnesar. – Jer 27: 2–22.

Det var også i begynnelsen av sin regjeringstid Sidkia (av en eller annen grunn som ikke er oppgitt i Bibelen) sendte Elasa og Gemarja til Babylon. Hvis begivenhetene er plassert i kronologisk rekkefølge, skjedde dette i Sidkias fjerde år som konge. – Jer 28: 1, 16, 17; 29: 1–3.

Sidkia drog selv til Babylon i løpet av sitt fjerde regjeringsår. Da skulle han trolig betale tributt og derved forsikre Nebukadnesar om sin fortsatte lojalitet som vasallkonge. Ved denne anledningen hadde Sidkia med seg sin kvartermester, Seraja, som profeten Jeremia hadde betrodd en bokrull med et budskap om Jehovas dom mot Babylon. – Jer 51: 59–64.

Et års tid senere begynte Esekiel å tjene som profet blant de landflyktige jødene i Babylonia. (Ese 1: 1–3; jf. 2Kg 24: 12, 17.) I den sjette måneden i Sidkias sjette år som konge (612 f.v.t.) fikk Esekiel et syn som avslørte den avgudsdyrkelsen som foregikk i Jerusalem, deriblant dyrkelsen av guden Tammuz og av solen. – Ese 8: 1–17.

Opprør mot Nebukadnesar. Omkring tre år senere (ca. 609 f.v.t.) gjorde Sidkia opprør mot Nebukadnesar og sendte sendebud til Egypt for å be om militær assistanse, noe som var stikk i strid med Jehovas ord gjennom Jeremia og med den eden han selv hadde sverget i Jehovas navn. (2Kg 24: 20; 2Kr 36: 13; Jer 52: 3; Ese 17: 15) Dette førte til at den babylonske hæren under ledelse av Nebukadnesar kom mot Jerusalem. Beleiringen av byen startet «i det niende året, i den tiende måneden, på den tiende dagen i måneden». – Ese 24: 1–6.

Det kan ha vært ved begynnelsen av denne beleiringen Sidkia sendte «Pasjhur, sønn av Malkija, og Sefanja, sønn av Ma’aseja, presten» til Jeremia for å få ham til å spørre Jehova om hvorvidt Nebukadnesar kom til å trekke seg tilbake fra Jerusalem. Jehovas ord ved Jeremia gikk ut på at byen og dens innbyggere ville bli rammet av ulykke ved babylonernes hånd. (Jer 21: 1–10) Det ser ut til at Jeremia deretter, etter anvisning fra Jehova Gud, personlig gikk til Sidkia for å fortelle ham at Jerusalem kom til å bli ødelagt, og at kongen skulle bli ført til Babylon, hvor han kom til å dø i fred. – Jer 34: 1–7.

Under beleiringen fant Sidkia og hans fyrster det tilrådelig å gjøre noe for å følge Jehovas lov og vinne Jehovas gunst. Selv om det ikke var jubelår det året, inngikk de en pakt om at de skulle frigi alle hebraiske slaver som de hadde i sin tjeneste. Senere brøt de denne pakten ved på nytt å gjøre dem de hadde frigitt, til slaver. (Jer 34: 8–22) Dette skjedde øyensynlig på den tiden da en egyptisk hær kom mot Jerusalem for å forsvare byen, noe som fikk babylonerne til midlertidig å heve beleiringen for å slå egypterne tilbake. (Jer 37: 5) De som hadde frigitt de hebraiske slavene, trodde tydeligvis at babylonerne kom til å lide nederlag og ikke ville bli i stand til å gjenoppta beleiringen, og at faren derfor var over, og gjorde de frigitte til slaver igjen.

Omtrent på denne tiden sendte Sidkia «Jehukal, Sjelemjas sønn, og Sefanja, sønn av Ma’aseja, presten, til profeten Jeremia» med en anmodning om at han måtte be til Jehova for folket, åpenbart med tanke på at den forutsagte ødeleggelsen ikke måtte komme. Men Jehovas svar ved Jeremia viste at Jehovas dom var uforandret. Kaldeerne kom til å vende tilbake og ødelegge Jerusalem. – Jer 37: 3–10.

Da Jeremia senere bestemte seg for å forlate Jerusalem og gå til Benjamin-landet, ble han grepet i Benjamin-porten og falskelig anklaget for å være i ferd med å gå over til kaldeerne. Jeremia benektet dette, men Jirija, den embetsmannen som hadde tilsyn, hørte ikke på ham, og han førte ham til fyrstene. Dette førte til at Jeremia ble satt i fangenskap i Jehonatans hus. Etter at det hadde gått nokså lang tid og Jerusalem tydeligvis igjen var blitt beleiret av babylonerne, sendte Sidkia bud etter Jeremia. På spørsmål fra Sidkia sa Jeremia at kongen kom til å bli overgitt i babylonerkongens hender. Da Jeremia anmodet om at han ikke måtte bli sendt tilbake til Jehonatans hus, etterkom Sidkia dette ønsket og fikk ham i stedet satt i forvaring i Vaktgården. – Jer 37: 11–21; 32: 1–5.

Noe som viser at Sidkia var en meget svak konge, er det svaret han gav da fyrstene senere bad om at Jeremia måtte bli drept fordi han angivelig svekket folkets moral i den beleirede byen. Sidkia sa: «Se, han er i deres hender. For ikke i noen ting kan kongen få overtaket over dere.» Etterpå gav han imidlertid Ebed-Melek tillatelse til å redde Jeremia og gav ordre om at han skulle ta med seg 30 mann som skulle hjelpe til med dette. Senere snakket Sidkia igjen med Jeremia under fire øyne. Han forsikret profeten om at han verken skulle drepe ham eller overgi ham til dem som søkte å få ham drept. Fordi Sidkia fryktet represalier fra de jødene som hadde gått over til kaldeerne, gav han ikke akt på det rådet som Jeremia under inspirasjon gav om å overgi seg til Babylons fyrster. Kongen røpet sin fryktsomhet ytterligere ved å be Jeremia om ikke å fortelle de mistenksomme fyrstene om hva denne private samtalen hadde dreid seg om. – Jer 38: 1–28.

Jerusalems fall. «I Sidkias ellevte år [607 f.v.t.], i den fjerde måneden, på den niende dagen i måneden», trengte så babylonerne inn i Jerusalem. Sidkia og stridsmennene flyktet om natten. De ble innhentet på Jerikos ørkensletter, og Sidkia ble ført til Nebukadnesar i Ribla. Sidkia måtte se på at sønnene hans ble drept. Ettersom Sidkia på dette tidspunkt var bare omkring 32 år gammel, kan ikke sønnene hans ha vært særlig gamle. Etter å ha sett dette ble Sidkia blindet, bundet med kobberlenker og ført til Babylon, hvor han til slutt døde i arresthuset. – 2Kg 25: 2–7; Jer 39: 2–7; 44: 30; 52: 6–11; jf. Jer 24: 8–10; Ese 12: 11–16; 21: 25–27.

5. Sønn av Jekonja (Jehojakin), men etter alt å dømme ikke en av de sju sønnene Jekonja fikk mens han var i fengsel i Babylon. – 1Kr 3: 16–18.

6. En prest – eller en av forfedrene til en prest – som var blant dem som med segl bevitnet den ’bindende avtalen’ som ble inngått mens Nehemja var stattholder. – Ne 9: 38; 10: 1, 8.