SERUBABEL

(Serubạbel) [fra akkadisk: Babels ætt (avkom)].

Den første stattholderen over de hjemvendte jødene (Hag 2: 21); han var en etterkommer av kong David og var en av Jesu Kristi forfedre; antageligvis var han egentlig sønn av Pedaja, mens han juridisk sett ble betraktet som sønn av Sjealtiel. (1Kr 3: 19; Mt 1: 12, 13; Lu 3: 27; se SLEKTSREGISTER, JESU KRISTI [Problemer i Jesu slektsregister ifølge Matteus].) I slektsregistret i 1. Krønikebok (3: 19, 20) nevnes sju sønner av Serubabel (Mesjullam, Hananja, Hasjuba, Ohel, Berekja, Hasadja og Jusjab-Hesed) og én datter (Sjelomit). Det ser ut til at Serubabels offisielle eller babylonske navn var Sjesbassar. – Esr 1: 8, 11; 5: 14, 16; jf. Esr 3: 8.

I 537 f.v.t., etter utfrielsen fra landflyktigheten i Babylon, ledet Serubabel en jødisk rest tilbake til Jerusalem og Juda. (Esr 2: 1, 2; Ne 7: 6, 7; 12: 1; KART: bd. 2, s. 332) Som stattholder utnevnt av kong Kyros var Serubabel blitt betrodd de hellige gull- og sølvkarene som Nebukadnesar mange år tidligere hadde tatt fra templet. (Esr 5: 14, 15) I Jerusalem ble alteret til templet bygd i den sjuende måneden (etanim, eller tisjri, september/oktober) under ledelse av Serubabel og øverstepresten, Jesjua (Esr 3: 1, 2), og i det andre året, i den andre måneden (siv, eller ijjar, april/mai i 536 f.v.t.), ble byggingen av selve templet påbegynt. (Esr 3: 8) Da noen ikke-jøder bad om å få være med på å bygge templet, forstod Serubabel, Jesjua og overhodene for fedrehusene at motivet deres var dårlig, og de sa til dem: «Dere har ikke noe med oss å gjøre når det gjelder å bygge et hus for vår Gud, for vi alene skal sammen bygge for Jehova, Israels Gud, slik som kong Kyros, kongen i Persia, har befalt oss.» – Esr 4: 1–3.

Disse ikke-jødene fortsatte imidlertid med å prøve å ta motet fra dem som skulle gjenoppbygge templet, og til slutt (i 522 f.v.t.) greide de å få utstedt et offisielt forbud mot arbeidet. Ansporet av profetene Haggai og Sakarja gjenopptok Serubabel og Jesjua (Josva) modig byggearbeidet to år senere, til tross for forbudet. (Esr 4: 23, 24; 5: 1, 2; Hag 1: 1, 12, 14; Sak 1: 1) En undersøkelse i de persiske arkivene brakte så på det rene at arbeidet var lovlig. (Esr 6: 1–12) Gjennom alt dette fortsatte profetene Haggai og Sakarja å oppmuntre Serubabel, å styrke ham til arbeidet og å forsikre ham om at Jehova var med ham. (Hag 2: 2–4, 21–23; Sak 4: 6–10) I 515 f.v.t. stod templet endelig ferdig. (Esr 6: 13–15) Mens Serubabel var stattholder, ble det også sørget for at levittene fikk det de trengte; sangerne og portvaktene fikk sine andeler «etter det som trengtes hver dag». – Ne 12: 47.