Måtehold i nytelsen av gode ting
«HVOR mange dine gjerninger er, [Jehova]! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt. Alle venter de på deg, at du skal gi dem deres føde i sin tid. .... Du opplater din hånd, de mettes med godt. Lov [Jehova]!» Dette utbryter salmisten i Salme 104: 24, 27, 28, 35. Ja, på alle kanter så han bevisene for Guds godhet og kjærlige omsorg for sine skapninger.
Da Gud sørget for menneskets underhold, nøyde han seg ikke med å gi sin jordiske skapning det aller nødvendigste, nei, han øste velsignelser over ham med rund hånd. Han skaffet til veie mange forskjellige slag av korn, frukt, grønnsaker og kjøtt. Og ikke bare mange slag, men mange forskjellige sorter av hvert slag, slik at en kan nyte mange forskjellige sorter av epler, pærer, vindruer og lignende, og det igjen i forskjellige former, i frisk, preservert eller tørket form, for eksempel som rosiner, presset som druesaft eller gjæret som vin.
Men det er noen som vil gjøre innvendinger mot at vin og andre alkoholiske drikker blir tatt med blant de gode ting som Skaperen har skaffet til veie for menneskene. La gå med vann, melk, fruktsafter og «svake» drikker, men vin, øl, brennevin og andre alkoholiske drikker — Nei! De ber oss undersøke en imponerende samling statistikk og kjensgjerninger som viser hvor stor skade alkoholen har påført menneskenes sinn og kropp og familielivet. De peker på det bildet som vi bare er så altfor fortrolig med i våre byer, drankeren som sjangler omkring i gatene eller ligger i rennestenen. De gjør oppmerksom på alle de ulykkestilfellene som skyldes alkoholmisbruk, for ikke å snakke om kriminaliteten både hos voksne og hos ungdommen. Det er da klart, hevder de, at ingen kan ha noe godt å si om alkoholiske drikker. Alle kristne burde være totalavholdende, og ikke bare det, de burde også støtte avholdsbevegelsen.
Hvilken stilling bør Guds tjenere, de innvigde kristne ordets tjenere, ta til vin og lignende? Legg først og fremst merke til at Jesus slo avgjort fast at hans etterfølgere ikke var av denne verden (Joh. 17: 16), og viste at det ville være dårskap av dem å bruke sin tid, sin energi og sine midler til å forsøke å reparere denne utslitte gamle verden med nye lapper av kristne prinsipper. La verden prøve å forbedre seg selv ved sosial-lovgivning, ved avholdsbevegelser og den slags. Den kristne har bare en plikt, ’dette ene gjør han’: «Forkynn ordet.» (2 Tim. 4: 2) Han prøver ikke å tvinge sine synspunkter på andre, men han vil forsøke å bringe sitt liv i samsvar med de prinsippene som blir gjort gjeldende i Bibelen. Det er bare den som inneholder tilfredsstillende og autoritative opplysninger om hva som er riktig og hva som er galt i alle spørsmål om ens oppførsel.
I et tidligere nummer av dette bladet blir det vist at Bibelen ikke støtter bruken av tobakk for den kristne ordets tjener, selv om den ikke nevner ordet tobakk (av den enkle grunn at tobakken var ukjent utenfor den vestlige halvkule helt til femten århundrer etterat Bibelen var skrevet). Tobakk er et narkotisk middel som slavebinder den som bruker den, og røyking er en uren vane, ødeleggende både for sinnet og kroppen og skadelig for andre som er nødt til å puste i luft som er full av tobakksrøyk. Det er sikkert nok at tobakk ikke er en av de gode ting som mennesket skulle nyte.
På den andre siden er det enkelte ting som er lovlige eller ulovlige alt etter hensikten med dem. Jakt og fisking blir fordømt av Bibelen når det blir gjort utelukkende for sportens skyld. Det er ondt og selvisk å berøve en skapning livet bare for spenningen ved å måle sine krefter med den eller for å tilfredsstille lysten til å drepe. Men fisk og vilt er blant de gode ting som Gud har skaffet til veie for menneskene, og derfor er det fullstendig rett og i sin orden å drive jakt og fiske for å skaffe seg mat og klær.
Så er det andre ting igjen som er lovlige, men ikke gagnlige (1 Kor. 10: 23), og en framgangsmåte kan være god, men en annen bedre. (1 Kor. 7: 38) Ekteskapets gleder er blant de velsignelser som det er tillatt for menneskene å nyte, men de som gir seg hen til umoralskhet, kommer til å bli tilintetgjort av Guds hånd. «Den som har funnet en hustru, har funnet lykke» (Ordsp. 18: 22), og ekteskapet skal være i akt og ære hos alle. (Hebr. 13: 4) Her gir også Bibelen formaning med hensyn til den rette handlemåte; ektefolk skal være tilfreds med hverandre (Ordsp. 5: 19) og skal omgås hverandre redelig og hensynsfullt. — 1 Pet. 3: 7; 1 Kor. 7: 3, 4.
Vi finner da også at Bibelen gir vise råd om hva som er rett og hva som er galt med hensyn til bruken av vin og sterke drikker. Ikke noe sted er de totalt forbudt. Melkisedek, prest og konge, ga Abraham brød og vin. (1 Mos. 14: 18) Israelittene fikk instrukser om bruken av vin som drikkoffer til Jehova. (3 Mos. 23: 13) Salmisten forteller oss at Gud ga vinen for å ’glede menneskets hjerte’. (Salme 104: 15) Bibelen gir også rådet: «Drikk vel til mote din vin,» og sier at «vinen legger glede over livet». (Pred. 9: 7; 10: 19) Gang på gang blir vin brukt som bilde på de gode åndelige ting som Gud gir menneskene: «Nå vel, alle I som tørster, kom til vannene, .... kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! .... Hør på meg! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede seg ved de fete retter.» (Es. 55: 1, 2) Og videre: «Visdommen har bygd sitt hus, .... blandet sin vin .... Kom, et av mitt brød og drikk av den vin jeg har blandet! Oppgi eders uforstand, så skal I leve.» — Ordsp. 9: 1—6.
Når vi kommer til de greske skrifter, finner vi at det aller første underet Jesus gjorde, var å forvandle vann til vin, og både det greske ordet som er brukt og selve beretningen gjør det klart at det ikke bare var druesaft, men gjæret vin. (Joh. 2: 3—10) Ved en annen anledning talte han om at en ikke skulle fylle ny vin i gamle skinnsekker, ellers ville de bli sprengt, og at gammel vin var å foretrekke for ny (Luk. 5: 37—39), og dette viser igjen helt tydelig at det er vin det tales om og ikke ugjæret druesaft. Han drakk selv vin, og det fikk de selvrettferdige, hyklerske fariseerne til (med urette) å anklage ham for å være en dranker. — Matt. 11: 19, Moffatt.
Videre har vi Paulus’ råd til Timoteus: «Drikk ikke lenger bare vann, men nyt litt vin for din mave og dine jevnlige sykdommer.» (1 Tim. 5: 23) Ut fra disse bibelske eksemplene er det ganske klart at vin er blant de gode ting som Skaperen skaffet til veie til glede for menneskene.
Det ville imidlertid være en alvorlig misforståelse å trekke den forhastede slutning at fordi vin ikke er forbudt i seg selv, kan en bruke den til overmål eller til å oppegge sine lavere lidenskaper. Overdrivelse er galt og skadelig, hva det så gjelder, og Bibelen fordømmer like strengt det å spise til overmål (fråtseri) som å drikke til overmål, et forhold som totalavholdsfolk er tilbøyelige til å overse. — 5 Mos. 21: 20, Aut. eng. overs.; Ordsp. 23: 20, 21.
Den kristne blir formant til å utfylle «kunnskap med selvkontroll», og blir opplyst om at ’den ånd som Gud har gitt oss, ikke er motløshets ånd, men kjærlighets, krafts og selvbeherskelses ånd’. (2 Pet. 1: 6; 2 Tim. 1: 7, En am. overs.) Vi legger også merke til at Paulus rådet Timoteus til å ta «litt» vin for sin helbreds skyld, og at han sa meget bestemt at de som var tilbøyelige til «megen» vin, ikke skulle bli utnevnt til tilsynsmenn eller assistenter i den kristne menighet. (1 Tim. 3: 3, 8; Tit. 1: 7; 2: 3) Disse skulle være eksempler, og derfor blir følgen at resten av menigheten heller ikke skulle være tilbøyelige til megen vin. Heller enn å bli fylt med vin, noe som innebærer ryggesløshet, skal alle bli fylt med den hellige ånd, Guds virksomme kraft. — Ef. 5: 15—18.
At overdreven nytelse av vin og sterke drikker er både dumt og galt, blir videre stadfestet av følgende skriftsteder: «Hvem roper: Akk? Hvem roper: Ve? Hvem har trette? Hvem har klage? Hvem har sår for ingen ting? Hvem har røde øyne? De som sitter lenge oppe ved vinen.» «Vinen er en spotter, sterk drikk volder støy, og hver den som raver av den, blir ikke vis.» (Ordsp. 23: 29, 30; 20: 1) «Ve dem som er helter til å drikke vin og dyktige til å blande sterk drikk [og svake til å øve rettferdighet], de som for gave gir rett til den som har urett.» (Es. 5: 22, 23) «Vin og sterk drikk tar forstanden bort.» — Hos. 4: 11, En am. overs.
EN TID TIL Å HOLDE SEG BORTE FRA VIN
Bibelen sier ikke bare at det bør vises måtehold i bruken av vin, men også at det, som med hvert foretagende under solen, er en tid til å drikke og en tid til å la være å drikke. Når skal en la være å drikke? De levittiske prester fikk befaling om ikke å drikke vin når de tjente Jehova i tabernaklet. (3 Mos. 10: 9) De skulle ikke være under innflytelse av vin eller være avhengig av å bli stimulert av den når de utførte sine plikter som prester. Deres sinn og samvittighet skulle være fint avstemt etter Jehovas lov, og det ville neppe være tilfelle hvis de var påvirket av alkoholiske drikker. Dette anbefaler på det kraftigste at de som tjener Jehova i dag, også skulle la være å drikke vin og lignende når de er opptatt med sin prestetjeneste. På den måten holder de seg ikke bare i den beste åndelige tilstand og har den største selvkontroll, men de unngår også å være til unødig anstøt for dem som synes at en alkoholduftende ånde er motbydelig. Det blir også antydet i Ordspråkene 31: 4, 5 at det å bli henfallen til å drikke vin, rimeligvis vil kollidere med ens bruk av sunn dømmekraft: «Det sømmer seg ikke for konger å drikke vin, heller ikke for fyrster å drikke sterk drikk, forat de ikke skal drikke og glemme hva der er lov, og forvende retten for alle arminger.»
Respekt for andres prinsipper og samvittighet kan tilsi oss å avstå fra vin. Vi kan føle oss sterke og i stand til å ha kontroll over oss selv og passe måten, men vi bør ikke prøve å friste vår bror eller snakke ham rundt for å få ham til å drikke, hvis han mener det er best og tryggest for ham å la det være. (Se Habakuk 2: 15, 16) I virkeligheten bør heller ikke vi nyte noe når vi er selskap med slike som er svake, men heller nekte oss den gleden av hensyn til vår brors åndelige velferd. Som apostelen Paulus uttrykker det så godt: «Det er nok sant at alt er rent, men det er galt av et menneske å støte andres samvittighet ved det han spiser. Det riktige er å ikke spise kjøtt i det hele tatt og ikke drikke vin eller gjøre noe som helst annet, hvis det støter din brors samvittighet.» — Rom. 14: 20, 21, En am. overs.
For dem som har vanskeligheter med å beherske seg, vil det alltid være best å avstå fra å nyte berusende drikker. Det er bedre å nekte seg den kortvarige gleden av å nyte vin, enn å bringe forhånelse over sannheten og kanskje få andre til å falle. Og det skulle ikke være så svært hardt å nekte seg en slik ting. Jødene var uten vin i førti år (5 Mos. 29: 6), og det så ikke ut til at de savnet det så meget, for vi leser om hvordan de lengtet etter Egypts kjøtt, purre, rødløk og hvitløk (4 Mos. 11: 5), men ikke at de savnet sin vin. Rekabittene var villige til å klare seg uten vin fordi de hadde fått befaling om det av sin stamfar Jonadab, og de fikk ros av Jehova fordi de lød den befalingen. (Jer. 35: 1—19) Daniel og hans tre kamerater ble velsignet fordi de nektet å ta til seg av kongens lekkerbiskener, som også omfattet vin. — Dan. 1: 8—21.
Å TA DEL I SELSKAPELIGHET
Nå for tiden har noen av Herrens tjenere en tendens til å arrangere eller gå i selskaper der det er god anledning til å drikke. Det er rådelig å være på vakt. Når det blir drukket meget, har det lett for å bli en form for konversasjon som langt fra er oppbyggende, og handlinger som ikke tåler dagens lys. Selskaper der hensynet til ens åndelige velferd blir satt til side, er farlige for alle Guds tjenere som ønsker å ha hans godkjennelse. Ektefolk kan komme til å flirte med andre og sette sin troskap mot hverandre på spill for spenningen ved å «leke med ilden». Og unge og ugifte mennesker, som ved på rette måten å dyrke og utvikle gaven å kunne leve ugift, har så meget å se fram til i retning av pionertjeneste, misjonærarbeid i fremmede land og Betel-tjeneste, kan oppdage at ilden har fenget. Resultatet blir ekteskapelige bånd og forpliktelser, og for å bevare sin ustraffelighet må de ta på seg de huslige byrder som følger med, til og med med en dårlig begynnelse, og se sine privilegier i Rikets tjeneste bli tilsvarende forminsket.
Altfor ofte bærer slike selskaper preg av den holdningen som er vanlig i den gudløse verden: «La oss ete og drikke, for i morgen dør vi.» (Es. 22: 13) De har mer til felles med Belsasars fest, da han med forsett og oppglødet av vin hånte Jehovas navn, enn med det samvær Jesus hadde med sine apostler og disipler etter sin oppstandelse, da de spiste brød sammen.
Det er sant at det i og for seg ikke er noe galt i at brødre kommer sammen av og til og på en litt mer rikelig måte enn til daglig nyter de gode ting som Herren har skaffet til veie for menneskene i retning av mat og drikke. I virkeligheten kan slike anledninger bli en hjelp for de velvillige interesserte til å forstå at Jehovas vitner ikke er ytterliggående fanatikere. Men la oss i slike tilfelle ikke glemme at vi er Jehovas tjenere, la det være måtehold i nytelsen av både mat og drikke så det ikke gir grunn til bebreidelse eller får dårlige ettervirkninger, og framfor alt, la samtalen være ren og dreie seg om ting som oppbygger. Slik underholdning som å synge og spille Rikets sanger, spørreleker om bibelske emner, å fortelle opplevelser fra feltet og lignende, kan bidra til at en slik aften ikke bare gir atspredelse og glede, men også at en får et godt utbytte av den.
Derfor bør alle kristne ordets tjenere være på vakt, og huske at Satan er ute etter å forføre hele menneskeslekten så det kan føre til at alle blir ødelagt i Harmageddon. De bør huske at å så i kjødet, er å høste ødeleggelse, og at «[vi] har brukt tid nok i tidligere dager til å gjøre det hedningene liker å gjøre, og gitt [oss] hen til sanselighet, lidenskap, drikk, festing, utsvevelser». (1 Pet. 4: 3, En am. overs.) La oss gjøre ærlig, vis og omtenksom bruk av vår kristne frihet. Vær måteholden i nytelsen av de gode ting som Gud har skaffet til veie, så at «enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære», idet vi alltid er klar over at «Guds rike er ikke et spørsmål om hva vi spiser eller drikker, men om rettskaffenhet, fred og glede ved at vi har den hellige ånd». — 1 Kor. 10: 31; Rom. 14: 17, En am. overs.