Vår forståelse berikes enda mer
1. Hvordan har den nye oversettelsen vist påpasselighet ved bruken av det greske verbum?
EN AV de viktigste ordklasser i ethvert språk er verbet eller gjerningsordet. Det er utvilsomt den ordklassen det er vanskeligst å mestre i et språk. Forat vår forståelse av de kristne greske skrifter fullt ut kan bli beriket, må oversetteren forstå denne kompliserte ordklasse i det greske språk, verbet. Det har mange former og tider. En rekke nyanser mellom alle disse forsvant da klassisk gresk kom i bakgrunnen og fellesgresk eller koiné-gresk tok dets plass på Jesu og apostlenes tid. En moderne oversetter kan likevel ikke tillate seg å være likegyldig og unøyaktig når det gjelder å gjengi den nøyaktige betydning av et verbum. I det greske språk uttrykker verbets tider ikke bare tiden for en handling eller tilstand, men også handlingens art, om den er en begynnelse, en fortsettelse, en gjentagelse eller avsluttet på et bestemt punkt. Når en oversetter gir akt på disse betydninger som kommer til uttrykk i verbets former, får han en nøyaktig oversettelse med presise uttrykksmåter. Noen lesere tror kanskje at oversettelsen da må bli fri i stedet for bokstavelig, men det er faktisk ikke tilfelle. Det vil være opplysende å se ganske kort på noen av de tilfelle som viser hvor stor oppmerksomhet Den nye verdens oversettelse har vigd verbets beskrivende evner.
2. Hva gjør den med verbets historiske nåtid?
2 Det viser seg at Den nye verdens oversettelse har gått bort fra bruken av historisk nåtid unntagen i Åpenbaringen. Alle andre steder hvor historisk nåtid forekommer, er verbene gjengitt i fortid. Så der Kong Jakob oversettelsen sier: «Da forlater [historisk nåtid] djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham,» der leser vi nå: «Da forlot Djevelen ham, og se! engler kom og begynte å tjene ham.» (Matt. 4: 11, NW) Legg merke til uttrykket «begynte å tjene» i stedet for «tjente». Dette kommer av at verbet «tjene» er satt i fortid, og her betegner det begynnelsen til en handling som varer en stund.
3. Hvordan gjengir den verbets nåtid så det viser en fortsettende handling og en befaling om ikke å gjøre det mer?
3 I Johannes 5: 17 har vi en fin gjengivelse av nåtidsformen hvor den betegner en handling som er begynt tidligere og fremdeles pågår. Kong Jakob oversettelsen sier: «Min Fader arbeider inntil nå, og jeg arbeider.» Men den nye oversettelsen sier: «Min Far har holdt på å arbeide til nå, og jeg holder på å arbeide.» (NW) En annen god gjengivelse av nåtidsformen hvor den betegner fortsettelsen eller varigheten av en handling, finner vi i Johannes 17: 3, der det står: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» (NW) Det som fører til evig liv, er ikke bare at de får vite det, men at de fortsetter å vite det, at de altså tar til seg kunnskap om Gud og Jesus Kristus. I Matteus 16: 4 finner vi et eksempel på fortsettende nåtid: «En ond og utro slekt fortsetter å søke etter et tegn.» (NW) Gjengivelsen av verbenes nåtid i befalende form er interessant. For eksempel: «Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere.» «Fortsett da med først å søke riket.» (Matt. 5: 44; 6: 33, NW) «Til slutt, brødre, fortsett å be for oss.» (2 Tess. 3: 1, NW) Og så har vi noen nektende befalinger: «Hold opp med å dømme, forat ikke dere skal bli dømt.» (Matt. 7: 1, NW) Til Maria Magdalena sier Jesus: «Hold opp med å klynge deg til meg. For jeg har ennå ikke fart opp til Faderen.» (Joh. 20: 17, NW) Og mannen som ligger i sengen, sier til sin venn som banker på døren hans midt på natten: «Slutt med å forstyrre meg.» (Luk. 11: 7, NW) I disse tilfelle har handlingen pågått en stund, og nå blir det befalt å slutte eller holde opp med den.
4. Hvordan viser den at verbets fortid uttrykker et forsøk på en handling?
4 Ta så verbets fortid: Den kan uttrykke begynnelsen til en handling som fortsetter, men også et forsøk på å gjøre noe. I stedet for at Johannes forbød en mann å arbeide, leser vi: «Johannes sa: ’Lærer, vi så en bestemt mann som drev ut demoner ved å bruke ditt navn, og vi prøvde å hindre ham, for han følger ikke med oss.’ Men Jesus sa til ham: ’Dere skulle ikke prøve å hindre ham.’» (Luk. 9: 49, NW) Og Abraham ofret jo ikke sin sønn Isak i virkeligheten, og derfor leser vi: «Ved tro ofret Abraham Isak da han ble satt på prøve, og den mann som med glede hadde mottatt løftene, forsøkte å ofre sin enbårne sønn.» — Hebr. 11: 17, NW.
5. Hva betyr «aorist»? Hvordan gjengir oversettelsen denne tid av verbet?
5 Det greske språk har også en særlig grammatisk tid som kalles «aorist». Det betyr «ubestemt» hva tid angår. Verber som står i aorist-tiden, kan gjengis på mange forskjellige måter, alt etter hvilken sammenheng de står i. Av og til er det interessant å skjelne mellom dem og verber som står i nåtid eller førnåtid. Aorist-tiden kan betegne noe bestemt som har hendt ved et ikke oppgitt tidspunkt i fortiden. Det er derfor vi leser i Matteus 3: 17: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» (NW) Det kan også betegne en alminnelig eller velkjent handling, som tilfelle er i Johannes 15: 6 (NW), der det står om vintreet og grenene: «Hvis noen ikke fortsetter å være i forening med meg, blir han kastet ut som en gren og tørker vekk.» (Se også Matteus 11: 19; Lukas 7: 35, NW) Så har vi brevskriverens aorist-tid. Mens han holder på å skrive, omtaler han skrivingen sin som noe fortidig, for den vil være det når hans lesere får brevet hans. I dag sier vi det imidlertid i nåtid, som i 1 Johannes 2: 13, 14, NW: «Jeg skriver til dere, små barn, fordi dere har fått kjenne Faderen. Jeg skriver til dere, fedre, fordi dere har fått kjenne ham,» osv. I befalende form uttrykker aorist-tiden, i motsetning til nåtid, en befaling om å gjøre noe som ennå ikke er påbegynt eller foretatt, en handling på et bestemt tidspunkt. For eksempel: «Si til Sions datter: ’Se! din konge kommer til deg.» (Matt. 21: 4, NW) Og: «Bli ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen.» (Matt. 10: 28, NW) Og: «Gi ikke hundene det som er hellig, og kast heller ikke deres perler for svin.» — Matt. 7: 6, NW.
6. Hvordan viser den forskjellen på aorist-tiden og nåtid når det gjelder det å begå en handling og å gjøre eller praktisere noe?
6 I stedet for å betegne noe som regelmessig blir gjort, kan aorist-tiden betegne bare én handling av et bestemt slag. Derfor hører vi Djevelen si til Jesus på fristelsens berg: «Alt dette vil jeg gi deg hvis du faller ned og foretar en tilbedelses-handling overfor meg.» (Matt. 4: 9, NW) Og Johannes skriver til oss: «Mine små barn, jeg skriver dette til dere forat dere ikke skal begå en synd. Og hvis noen likevel begår en synd, har vi en hjelper hos Faderen, Jesus Kristus, en rettferdig.» (1 Joh. 2: 1, NW) Sammenlign dette isolerte tilfelle av synd med det Johannes bruker verbets nåtidsform til å fortelle: «Enhver som fortsetter å være i forening med ham, gjør ikke synd; ingen som gjør synd, har sett ham eller fått kjenne ham. Små barn, la ingen føre dere vill; den som gjør rettferdighet, er rettferdig, akkurat som Han er rettferdig. Han som gjør synd, er av Djevelen, for Djevelen har syndet fra han begynte.» «Enhver som er blitt født av Gud, gjør ikke synd, men Han som er født av Gud, vokter ham, og den onde får ikke tak på ham.» — 1 Joh. 3: 6—8; 5: 18, NW.
VANSKELIGHETER RYDDES VEKK
7. Hvordan bruker Lukas 21: 17 den omskrivende form?
7 Så er det noe annet vi kan merke oss ved verbene, og det er deres indirekte eller omskrivende måte å si tingene på. Hvis vi viser denne form den rette oppmerksomhet, vil det ofte gi oss forståelse av hva som egentlig er ment på originalspråket, og hindre oss i å gjøre feil. I parallelle skriftsteder hvor den omskrivende form er brukt, finner vi verbet oversatt på en enkel måte, f. eks. i Matteus 24: 9 (NW): «Dere skal bli hatet av alle folkeslag på grunn av mitt navn»; men i Lukas 21: 17 (NW) kommer omskrivingen mer fullstendig til uttrykk i disse ord: «Dere skal bli gjenstand for hat fra alle mennesker på grunn av mitt navn.»
8. Hvordan blir en falsk lære ødelagt i Matteus 16: 19; 18: 18?
8 Vi har fire andre tilfelle hvor en riktig oversettelse rydder vekk en falsk læresetning som er blitt bygd på dem. I Matteus 16: 19 (NW) sier Jesus til Peter: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du vil komme til å binde på jorden, vil ha blitt bundet i himlene, og det du vil komme til å løse på jorden, vil ha blitt løst i himlene.» I Matteus 18: 18 (NW) sier Jesus til alle sine apostler: «Sannelig sier jeg til dere: Alt dere vil komme til å binde på jorqen, vil ha blitt bundet i himmelen, og alt dere vil komme til å løse på jorden, vil ha blitt løst i himmelen.» Av dette ser vi at Jesus ikke fortalte Peter og de andre apostlene at himmelen ville vente på deres avgjørelse og etterpå ville bekrefte og rette seg etter det de hadde bestemt på jorden. Nei, det var slik at hva enn Peter og hans medapostler kunne bestemme på jorden, ville det være noe som allerede var blitt bundet eller løst i himmelen; og Peter og hans medtjenere ville bare gi uttrykk for det himmelen på forhånd hadde bestemt. Himmelen ville altså ikke bli diktert nede fra jorden, men apostlene på jorden ville bli dirigert teokratisk ovenfra, fra himmelen. Her rydder Den nye verdens oversettelse vekk en falsk læresetning bare ved å oversette verbets omskrivende form, uten å skyte inn noen tillagte ord.
9. Hvordan hjelper den oss over en tilsynelatende motsigelse mellom Apostlenes gjerninger 9: 7 og 22: 9?
9 En nøyaktig gjengivelse hjelper også til å overvinne en tilsynelatende motsigelse mellom Apostlenes gjerninger 9: 7 og 22: 9, der spørsmålet gjelder hvorvidt de menn som var med Saulus fra Tarsus, hørte noe overnaturlig da den herliggjorte Jesus viste seg for Saulus på vegen til Damaskus. Denne vanskeligheten blir overvunnet når man er oppmerksom på den grammatiske kasus som ordet stemme står i. Dette ordet stemme (phoné), som her er objekt til verbet «høre», kan bety enten lyd eller stemme, og det blir oversatt på begge måter. I Apostlenes gjerninger 9: 4 (NW) leser vi: «Han falt til jorden og hørte en stemme si til seg: ’Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’» Der står ordet stemme i akkusativ, og Paulus hørte hva stemmen sa. Men i vers 7 står stemme i en annen kasus, i genitiv, for å vise at de som var med ham, kunne høre selve stemmen. Derfor leser vi der: «De menn som reiste sammen med ham, sto målløse, for de hørte riktignok lyden av en stemme, men de så ikke noe menneske.» (NW) Men hørte de sammen med Paulus hva stemmen sa? Nei! Paulus sier nemlig i Apostlenes gjerninger 22: 9: «De menn som var med meg, så riktignok lyset, men hørte ikke stemmen [akkusativ] til ham som talte til meg.» (NW) Det han mener er at selv om mennene hørte lyden, hørte de ikke hva stemmen fortalte Paulus. De oppfattet ikke dens budskap. Men i vers 7 forteller Paulus oss at han selv ikke bare hørte lyden av stemmen, men også forsto hva den sa: «Jeg falt til jorden og hørte en stemme [genitiv] si til meg: ’Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’» (NW) I fotnoten gir den så en annen mulig lesemåte. Den viser at Paulus’ menn ikke hørte ved at de ikke «hørte slik at de forsto». — Sammenlign med 1 Korintierne 14: 11, NW.
STØRRE KLARHET
10. Hvilke sitater viser hvordan den gjengir det greske ordet for «rettferdiggjøre»?
10 De som lenge har hatt forkjærlighet for Kong Jakob oversettelsen, vil kanskje til å begynne med klage over at de savner ord og uttrykk som de er fortrolige med. Men etter hvert vil de se at forandringen av navn, ord og uttrykk skaper større klarhet hva betydningen angår. Ta ordet «justified» [rettferdiggjort], som brukes i Kong Jakob oversettelsen. Det er svært få engelsktalende mennesker som kjenner ordets bibelske betydning. Det greske ordet som det er oversatt fra, blir i Den nye verdens oversettelse gjengitt med lettforståelige engelske uttrykk. Den sier «å erklære (eller bevise) rettferdig; erklære skyldfri; frigjøre; rettferdiggjøre». Romerne 3: 4 lyder nå: «La Gud bli funnet sanndru, selv om hvert menneske blir funnet å være en løgner, som det står skrevet: ’Forat du kan bli rettferdiggjort [vindicated] i dine ord og kan vinne når du blir dømt.’» (NW) Paulus erklærer: «Jeg er meg ikke bevisst at det skulle være noe imot meg. Dette gjør likevel ikke at jeg er rettferdiggjort [vindicated], men den som ransaker meg, er Jehova.» (1 Kor. 4: 4, NW) Jesus erklærer: «Visdommen blir rettferdiggjort [vindicated] ved sine gjerninger.» Og: «Etter dine ord skal du bli rettferdiggjort [vindicated], og etter dine ord skal du bli fordømt.» (Matt. 11: 19; 12: 37; Luk. 7: 35, NW) For å vise hvordan vi rettferdiggjøres ved tro på Jesu offer, sier Paulus: «Alt det som dere ikke kunne erklæres skyldfrie fra ved hjelp av Mose lov, blir enhver som tror, erklært skyldfri fra ved hjelp av Ham.» (Ap. gj. 13: 39, NW) Til kristne mennesker som dør offerdøden med Jesus, sier Paulus: «Den som er død, er blitt frigjort fra sin synd. Og hvis vi er død med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham.» — Rom. 6: 7, 8, NW.
11. Hvordan blir forholdet mellom rettferdighet og tro enda klarere belyst?
11 Hvordan vi oppnår å bli rettferdiggjort ved tro på Kristi blod, blir framholdt i disse ord: «Når vi derfor nå er blitt erklært rettferdige som et resultat av tro, la oss da nyte freden med Gud gjennom vår Herre Jesus Kristus. Så meget mer skal vi derfor, når vi nå er blitt erklært rettferdige ved hans blod, bli frelst ved ham fra vreden.» (Rom. 5: 1, 9, NW) At det er Gud som gjør rettferdig, leser vi i disse ord: «Dem han kalte, er også dem han erklærte for rettferdige. .... Hvem vil rette anklage mot Guds utvalgte? Gud er den som erklærer dem for rettferdige.» (Rom. 8: 30, 33, NW) På engelsk er det ikke så lett å se forbindelsen mellom det angelsaksiske ordet believe [å tro] og det latinske ordet faith [tro], men på gresk er det lett å se at de ordene som «faith» og «to believe» er oversatt fra, er beslektet, for de er avledet fra det samme rotordet. På norsk er det jo heller ingen vanskelighet med dette. Den nye verdens oversettelse prøver å få denne forbindelsen klart fram ved å gjengi verbet «å tro» [to believe] med «å vise tro [faith]; å ha tro [faith] på», etter som det passer med sammenhengen. I følgende sitat blir læren otn rettferdiggjørelse ved tro meget klarere belyst enn i Kong Jakob oversettelsen: «Hvis for eksempel Abraham ble erklært rettferdig som et resultat av gjerninger, da ville han hatt grunn til å skryte, men ikke overfor Gud. For hva sier skriften? ’Abraham viste tro på Jehova, og det ble regnet ham til rettferdighet.’ .... den mann som ikke gjør gjerninger, men har tro på ham som erklærer den ugudelige for rettferdig, hans tro blir regnet ham til rettferdighet.» (Rom. 4: 2, 3, 5, NW) I Kong Jakob oversettelsen står det i 2 Korintierne 4: 13: «Jeg trodde [believed], og derfor har jeg talt.» I stedet for en slik gjengivelse står det nå: «Fordi vi nå har den samme troens ånd som det står skrevet om: ’Jeg viste tro [faith], derfor talte jeg,’ derfor viser også vi tro [faith], og derfor taler vi.» — NW.
12. Hvordan blir forbindelsen mellom tro og rettferdighet holdt klart fram i Romerne 10: 4, 8—11?
12 Den ubrytelige forbindelse mellom troen og rettferdiggjørelsen og rettferdigheten kommer klart fram i gjengivelsen av Romerne 10: 4, 8—11 (NW): «Kristus er Lovens fullbyrdede ende, slik at enhver som viser tro, kan ha rettferdighet. Men hva sier den? ’Ordet er nær deg, i din munn og i ditt hjerte’; det vil si, det troens ’ord’ som vi forkynner. For hvis du offentlig kunngjør det ’ord i din munn’, at Jesus er Herre, og i ditt hjerte viser tro på at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. For med hjertet viser man tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse. For Skriften sier: ’Ingen som viser tro på ham, vil bli skuffet.’»
RELIGION
13. Hvorfor finner vi gjengivelsen «juridisk sett grunnfeste» i Filippenserne 1: 7? Hvilken brosjyres titel er basert på den?
13 Ved Jehovas vitners internasjonale sammenkomst i 1950 i Yankee Stadion, New York, fikk vi et uvurderlig juridisk dokument, den 96-siders brosjyren med navnet «Defending and Legally Establishing the Good News» [Det gode budskap blir forsvart og juridisk grunnfestet]. Denne titelen er forresten basert på Paulus’ ord i fengslet i Roma, som er nedskrevet i Filippenserne 1: 7 (NW): «Alle sammen har dere jo del med meg i den ufortjente godhet både i mine fengselslenker og i å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap.» Leseren vil kanskje spekulere på hvorfor det greske ordet (bebai’osis) her er gjengitt med «juridisk sett grunnfeste». Vi legger merke til at ordet også i Hebreerne 6: 16 (NW) har et juridisk anstrøk og blir oversatt «juridisk garanti». The Vocabulary of the Greek Testament [Ordliste for det greske testamente] av Moulton og Milligan (1914) viser imidlertid at det er et faguttrykk som særlig ble brukt ved domstolene, og at det også i Filippenserne 1: 7 har dette juridiske anstrøk. Dr. Adolf Deissmann, en pioner på de gamle papyrusmanuskripters område, hevdet at «man alltid måtte ha ordets faglige betydning i tankene når man leste det» (side 108). De papyri-funn som er gjort siden Deissmanns banebrytende verk ble utgitt, har bekreftet hans påstand med mange eksempler. Av Paulus’ ord kan vi derfor forstå at han befant seg i fengsel i Roma i en kamp for juridisk sett å grunnfeste retten til å forkynne det gode budskap om Guds rike og evangeliets rett til å få spre seg likså fritt som alle de hedenske religioner i Romerriket.
14. Hva sier denne brosjyren om Selskapet og vitnene på side 75?
14 På side 75 i brosjyren Defending and Legally Establishing the Good News leser vi en av de slutninger man er nådd fram til angående Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap etter mange års kamp ved domstolene: «Det framholdes at Selskapet Vakttårnet og Jehovas vitner er en lovlig religiøs organisasjon, og at deres representanter som er opptatt med å forkynne evangeliet, blir juridisk anerkjent som prester (ministers of religion), og derved berettiget til alle de privilegier som innrømmes alle religiøse organisasjoner og prester.»
15. Hva viser fotnotene om Jakob 1: 26, 27, Apostlenes gjerninger 26: 5 og Kolossenserne 2: 18? og hva betegner det greske ordet?
15 Denne interessante konklusjon får oss til å vende oss til Den nye verdens oversettelse for å se hva den sier om religion. Ordet forekommer ingen steder i selve teksten, men derimot i forklarende fotnoter. I motsetning til Kong Jakob oversettelsen, som i Jakob 1: 26, 27 bruker uttrykkene «religiøs» og «religion», finner vi nå «formell tilbeder» og «form for tilbedelse»: «Hvis det er en som synes han er en formell tilbeder og likevel ikke holder sin tunge i tømme, men fortsetter å bedra sitt eget hjerte, hans form for tilbedelse er unyttig. Den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Gud og Fars synspunkt er denne: å ta seg av foreldreløse og enker i deres trengsel og å holde seg uplettet av verden.» (NW) Fotnotene viser at de gamle latinske oversettelsene her lød religiosum esse (å være religiøs) og religio (religion). At det greske ordet som her er brukt (threskei’a), betyr «form for tilbedelse», framgår av det Paulus sier i Apostlenes gjerninger 26: 5: «Jeg levde som fariseer etter den strengeste sekt i vår form for tilbedelse.» (NW) Her viser fotnoten at de gamle latinske skriftstedene lød sectam nostrae religionis (sekt i vår religion). I Kolossenserne 2: 18 skriver han også om «en form for tilbedelse av englene», og fotnoten viser at de gamle latinske oversettelsene lød religione angelorum (en engle-religion).
16. Hvordan ble ordet religio brukt av de første latin-talende kristne? Brukte Paulus det i retten?
16 Det framgår av dette at de første latin-talende kristne brukte religio (religion) om det samme som det greske ordet (threskei’a) ble brukt om. Ved den romerske domstol som Paulus sto for, ble utvilsomt det latinske uttrykket religio brukt om Paulus’ «form for tilbedelse», kristendommen. Paulus gjorde ikke innvendinger mot det, for han forsto den alminnelige, vanlig anerkjente betydning av ordet. Vi vet ikke om han talte latin eller gresk da han førte sin kamp for den romerske domstol, og heller ikke om han selv brukte uttrykket religio om sin form for tilbedelse av Jehova Gud. Han var der for å kjempe for dens rett til å eksistere og utbre seg i samme grad som enhver annen religio på den tiden.
17. Var Paulus uhøflig i sine innledende ord til atenerne på Marshøyden? Ved hjelp av hvilket juridisk latinsk uttrykk kjempet han for kristendommen?
17 Vi ser at den romerske landshøvding Festus, som Paulus ble ført fram for, omtalte jødenes tilbedelse som «tilbedelse av guddommen» da Festus sa til kong Agrippa: «De hadde ganske enkelt noen diskusjoner med ham om sin egen tilbedelse av guddommen og om en viss Jesus, som var død, men som Paulus stadig påsto var i live.» (Ap. gj. 25: 19, NW) Fotnoten her viser oss at uttrykket «tilbedelse av guddommen» praktisk talt er det samme uttrykket som Paulus brukte da han talte til atenerne på Mars-høyden og sa: «Atenske menn, jeg ser at dere i alle ting ser ut til å ha større frykt for guddommene enn andre har.» (Ap. gj. 17: 22, NW) For å illustrere dette, omtalte så Paulus det alter han hadde funnet, som bar påskriften «Til en ukjent Gud», og Paulus viste dem at denne ukjente guddom var hans egen Gud. Den taktfulle Paulus sa derfor ikke noe som støtte de fornemme menn ved denne høye domstolen da han sa at de hadde større frykt for demonene enn andre, for han brukte ikke ordet «demoner» i dets moderne, frastøtende betydning. Fotnoten viser at «demonene ble holdt for å være guddommer, og uttrykket hadde ingen uhøflig karakter». Og Festus brukte så det greske uttrykket (dei·sidai·moni’a) om den jødiske tro, men ikke på en uhøflig måte. Når nå Paulus kjempet for kristendommen mens religio ble brukt om den som et juridisk uttrykk på hans tid, da kan også vi gjøre det i dag, uten å komme med innvendinger. Det følger herav at den erklæring som blir framsatt på side 75 i den juridiske brosjyren, er korrekt.
BETYDNINGENE AV «ALLE»
18. Hvilken betydning av «alle» er først oppført, og hvor blir ordet brukt slik?
18 Et av de ord som har forårsaket stor vanskelighet for forståelsen, er det lille ordet «alle». Hvor mange er «alle»? Den greske teksten bruker det i tre betydninger, som det framgår av Den nye verdens oversettelse: 1) I betydningen «alle», en helhet, innbefattende alt og alle; 2) i betydningen alle slags personer eller ting; og 3) i betydningen enhver annen, eller alle andre personer eller ting. Da Jesus sa at himlenes rike var likt en kjøpmann som, da han hadde funnet en perle av stor verdi, gikk og «solgte straks alt han eide og kjøpte den», da mente Jesus alt og intet mindre. (Matt. 13: 45, 46, NW) Når Paulus sier om Guds Sønn Jesus Kristus: «Når alt er blitt underlagt ham, da skal også Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, forat Gud kan være alt for alle,» da mener Paulus alle ting og alle personer uten å unnta noe som helst. (1 Kor. 15: 28, NW) Dette er ordets første betydning.
19. Hva er betydning nummer to av «alle», og hvor blir «alle» brukt slik?
19 De som tror på en universell frelse av alle personer, også av selve Djevelen, vil gjøre innvendinger mot betydning nummer to. Men vi kan ikke komme utenom den hvis vi går med på at Bibelen er harmonisk. Legg merke til hvordan Den nye verdens oversettelse lar skriftstedene harmonere med hverandre så de framholder den sannhet at bare de som får kunnskap og viser tro inntil enden, blir frelst: «Det sanne lys [Jesus] som gir lys til alle slags mennesker, var i ferd med å komme inn i verden.» Og Jesu egne ord: «Om jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg likevel dra alle slags mennesker til meg.» (Joh. 1: 9; 12: 32, NW) Og: «Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere og løgnaktig sier all slags ondt mot dere for min skyld.» (Matt. 5: 11, NW) Så er det Joels profeti som ble oppfylt på pinsedagen: «’I de siste dager,’ sier Gud, ’skal jeg utgyte noe av min ånd over alt slags kjøtt, og deres sønner og deres døtre skal profetere, og deres unge menn skal se syner, og deres gamle menn skal drømme drømmer; og selv over mine mannlige og kvinnelige slaver skal jeg i de dager utgyte noe av min ånd, og de skal profetere.» (Ap. gj. 2: 16—18, NW) Paulus sier at de kristne bør be «for alle slags mennesker» og tilføyer så: «Dette er riktig og antagelig i vår Frelsers, Guds, øyne, han hvis vilje det er at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til en nøyaktig kunnskap om sannheten.» — 1 Tim. 2: 1—4, NW, også 6, fotnote e.
20. Hvordan blir da Romerne 5: 18, 19 gjengitt, og hvorfor er det riktig?
20 Men hvordan forholder det seg med Romerne 5: 18, 19? spør du. Jo, vi slipper å komme med lange forklaringer når det blir gjengitt slik: «Derfor, liksom resultatet av én overtredelse ble fordømmelse for alle slags mennesker, så ble også resultatet av én rettferdiggjørende handling at alle slags mennesker ble erklært rettferdige til liv. For liksom mange ble gjort til syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også mange bli gjort rettferdige ved den ene persons lydighet.» (NW) Det faktum at mange, men ikke alle mennesker uten unntagelse, skal bli gjort rettferdige, stemmer med det faktum at Kristi handling for mennesker av alle slag resulterer i at de blir erklært rettferdige til liv. Alt dette er i harmoni med Paulus’ argumenterende framstilling fram til dette punkt, at ikke bare jøder, men også mennesker fra alle andre folkeslag, alle slags mennesker, vil få en anledning til å bli frelst. Men ikke alle mennesker blir frelst.
21. Hva er den tredje betydning av «alle», og hvor blir det brukt slik?
21 Så har vi den tredje betydning av «alle». Den ødelegger argumentene for treenighetslæren. Men likevel er denne betydningen, «alle andre» eller «enhver annen», helt korrekt både fra et grammatisk og bibelsk synspunkt. Legg merke til hvordan Jesu ord viser dette: «Fortsett da med først å søke riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere tilgift.» I sin profeti om verdens ende sa han: «Legg merke til fikentreet og alle andre trær.» (Matt. 6: 33; Luk. 21: 29; også 13: 2, 4, NW) Så er det der Paulus bruker legemet som en illustrasjon: «Hvis ett lem lider, lider alle de andre lemmene med det; eller hvis ett lem blir æret, fryder alle de andre lemmene seg med det.» (1 Kor. 12: 26; også 6: 18, NW) Angående Kristi herliggjørelse sier Paulus at «Gud opphøyde ham til en høyere stilling og i sin godhet ga ham det navn som er over ethvert annet navn.» — Fil. 2: 9, NW.
22, 23. Hva hevder treenighetslærens tilhengere i forbindelse med Kolossenserne 1: 15—20, og hvordan gjør den nye oversettelsen det av med deres argument?
22 Men nå vil treenighetslærens tilhengere konfrontere deg med Paulus’ ord i Kolossenserne 1: 15—20 slik de er gjengitt i Kong Jakob oversettelsen og i den alminnelige norske oversettelsen. De resonnerer som så at hvis Kristus var før alle ting og alle ting står ved ham og ble skapt ved ham og til ham, da må han være den samme som den Allmektige, den høyeste Gud, eller være én person med Gud. Men vi må la disse skriftstedene være i harmoni med alle de andre skriftsteder som viser at Jesus Kristus var Guds Sønn og en av Hans skapninger. Det greske ordet må derfor her gjengis i betydningen «alt annet». Legg nå merke til hvordan Den nye verdens oversettelse velter dette argumentet for treenighetslæren:
23 «Han er bildet av den usynlige Gud, hele skapningens førstefødte, for ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige ting, .... Alle andre ting er blitt skapt gjennom ham og til ham. Han er også før alle andre ting, og ved hjelp av ham ble alle andre ting til, og han er hodet for legemet, menigheten. Han er begynnelsen, den førstefødte fra de døde, forat han kunne bli den som er først i alle ting, for Gud fant det godt at hele fylden skulle bo i ham, og gjennom ham la alle andre ting bli forlikt med seg igjen ved å skape fred gjennom det blod han utgjøt på torturpelen, enten det nå er de ting som er på jorden eller de ting som er i himlene.» (NW) I harmoni med dette forteller Åpenbaringen 4: 11 (NW) oss at Jehova Gud «skapte alle ting», hans enbårne Sønn Jesus Kristus innbefattet. — Se også Johannes 3: 31, NW.
FOR DEN ENE HØYESTE OG ALLMEKTIGE GUD
24. Blir navnet Jehova brukt om Jesus? Hvordan begrunner du ditt svar?
24 Bare ut fra denne betraktning er det tydelig at Den nye verdens oversettelse skiller skarpt mellom Jehova Gud og Jesus Kristus, fordi de er to atskilte og forskjellige personer, den ene Skaperen og den andre en skapning i Guds bilde. Ved at denne oversettelsen har satt navnet Jehova på den plass som med rette tilkommer det i de greske skrifter, viser den at navnet Jehova ikke blir brukt om Jesus. De som forfekter treenighetslæren, har for eksempel lett for å anvende Romerne 10: 13, et sitat fra Joel 3: 5, på Jesus. Men hvis vi nå leser både vers 9 og vers 13 i Romerne 10 i Den nye verdens oversettelse, ser vi at det er galt å gjøre det. Versene lyder slik: «For hvis du offentlig kunngjør det ’ord i din munn’, at Jesus er Herre, og i ditt hjerte viser tro på at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. For ’enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst’.» (NW) Vi merker oss at vers 9 ikke sier at du for å bli frelst må forkynne offentlig at Jesus er Jehova, men at han er Herre eller Mester. Fotnoten her viser at «Herre» på dette sted ikke betyr eller hentyder til Jehova, og at ikke engang de hebraiske oversettelsene gjengir det med Jehova. For å bli frelst, er det derfor Jehovas navn vi må påkalle, for Han er den som oppreiste Herren Jesus fra de døde. Hele sammenhengen omkring disse skriftstedene stemmer overens med dette. Vi kunne også henvise til Apostlenes gjerninger 2: 21, 24—36 for å vise at Jehova og Jesus er atskilte, og at det guddommelige navn ikke kan brukes om Sønnen Jesus. Det er bare den ene høyeste og allmektige Gud, og det er Jehova, vår Herre Jesu Far.
25. Hvilke andre trekk ved oversettelsen har vi ikke plass til å behandle nå? Hvem anbefaler vi å bruke den, og til hva?
25 Men plassen tillater oss ikke å fortelle om andre enestående trekk ved Den nye verdens oversettelse, hvordan den fjerner falske avsnitt som ikke finnes i de eldste og autentiske greske manuskripter; hvordan og hvorfor den i stedet for å bruke ordet «kors», bruker «torturpel»; hvordan den gir den hebraiske bakgrunn for de kristne greske skrifter; og hvordan den omtaler Kristi annet nærvær eller parousi’a med Rikets makt. For ytterligere opplysninger om dens særtrekk kan vi henvise våre lesere til den artikkel i bladet for 15. mars 1951 som het «Den nye verdens oversettelse av de kristne greske skrifter». Etter en grundig undersøkelse og omhyggelig gransking av denne bemerkelsesverdige oversettelsen anbefaler vi alle som søker sannhet og liv, å bruke den ved sitt bibelstudium. Med den er de sikre på å vinne rikdommen ved den fulle visshet i deres forståelse.