Sammenkomster for «ren tilbedelse»: Fra Frankrike til Nederland

FYLT av begeistring over den store internasjonale sammenkomsten på Wembley Stadion i London, strømmet hundrevis av konventdeltagere fra mange land, også mange franskmenn, over Den engelske kanal den følgende mandag og i dagene etter, for å være til stede ved den fire dagers sammenkomsten i Paris fra 9. til 12. august 1951. Fra selve Frankrike og landene i nærheten var det kommet tusener til den samme berømte, praktfulle byen. De franske vitnene for Jehova var særlig begeistret for dette. Det var deres første landssammenkomst på mange år. For første gang på fjorten år skulle de møte hverandre alle sammen på ett sted. I 1937, før den andre verdenskrigen, hadde Frankrike bare 700 vitner. Nå rapporterer over 7000 aktive forkynnere sin tjeneste. Nå hadde mange tusen av disse anledning til å treffe både hverandre og sine kristne brødre, som gjennom Vakttårnets Bibel- og Traktatselskaps publikasjoner var invitert til å komme fra alle deler av verden. Brødre fra 28 land, så langt borte fra som Australia, New Zealand, Filippinene, India, Sør-Afrika, Venezuela og Nord-Amerika, hadde sett seg i stand til å komme dit. Selskapets president og visepresident, sammen med andre representanter fra hovedkontoret i Brooklyn og fra Canada, var til stede for å tjene på programmet. Frankrike var således ikke lenger avskåret fra resten av verden. De franske vitnene visste at dette kom til å bli den «beste sammenkomst hittil». Og dette viste seg ikke å være noen feilaktig overbevisning.

Palais des Sports, stedet hvor konventet ble holdt, ligger bare et kvartal fra den vakre elva Seinen, og noen få kvartaler sør for det skyskraper-lignende Eiffeltårnet. Denne store sports-stadion har 12 000 sitteplasser, og blir vanligvis brukt til sykkel-ritt eller bokse- og brytekamper. Men nå, – ja, i Dimanche, søndagsavisen i Paris, ble den omtalt som «Palais des Sports forvandlet til en katedral». Men vi ville heller si «en Rikets sal». Sikkert er det at dens indre var blitt forvandlet. Foruten de mange tusen stoler som spesielt var blitt satt inn for oss på banen og over den bratte, skrånende kjørebanen, var det nå en stor, høy plattform i søndre del. Som bakgrunn var det hengt opp et praktfullt rødt fløyelsteppe. To lyskastere var rettet mot dette teppet, og de fikk følgende ord til å komme tydelig fram: «Jehovas vitner — 1951 — sammenkomst for ren tilbedelse», på fransk med store forgylte bokstaver. Palmene og de fargerike gladiolene omkring plattformen var akkurat det som skulle til for å fullstendiggjøre bildet.

Konventets ordstyrer var Selskapets daværende avdelingstjener i Paris, Henry Geiger, og hans assistent var Bryssels (Belgia) avdelingstjener, C. H. Holmes. Konventtjener var L. E. Smith, som er uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead, og hans assistent var franskmannen L. Iontès, også uteksaminert fra Gilead, og nå avdelingstjener i Paris siden 1. september 1951. På grunn av bror Geigers sykdom var det best å legge ansvaret for avdelingskontoret på yngre skuldrer. Det 16-siders programmet var trykt på fransk, men med avsnittet «opplysninger for konventdeltagerne» oversatt både til engelsk og polsk. Programmet viste at et 2-timers møte på polsk ville bli holdt lørdag morgen. Dette møte var arrangert fordi et stort antall polakker i Frankrike er vitner. Men de regulære foredrag som ble holdt av de mange forskjellige foredragsholdere, ble ikke oversatt til polsk. De som ble holdt på engelsk, ble oversatt til fransk av kompetente tolker. Programmet inneholdt fortegnelse over 24 avdelinger som sto til tjeneste med å påse at det ble skaffet den hjelp som trengtes for at de som var til stede kunne ha det så bekvemt og behagelig som mulig. De tusener som ankom til byen, ble på stasjonene og flyplassene møtt av brødre fra konventets opplysningsavdeling. Over 6000 kart over Métroen i Paris og bussrutene ble delt ut til konventdeltagerne, for å hjelpe dem til å finne fram i denne verdensbyen.

Innkvarterings-komitéen hadde ordnet med 6000 sengeplasser i private hjem og i 700 hoteller. Bespisningsstedet lå bak talerens plattform i to etasjer. Det ble servert 8500 varme måltider på brett à la américaine, noe som sjelden blir sett i Frankrike. Forfriskningsavdelingene var svært populære. Der fikk man forskjellige slags drikker og deilig frukt, blant annet både druer og ferskener i overflod. Betjeningen i Palais des Sports solgte forfriskninger ved egne disker. Et orkester som besto av 50 musikere førte an i sangen, og de franske brødrene sang hjertelig til stor glede for dem som hørte på, også for de verdslige tilstedeværende. Da ikke noen av brødrene som sto for arrangementet av konventet hadde noen erfaring med hensyn til hvordan det hele skulle tilrettelegges, så ble denne sammenkomsten for dem lik et stort eksperiment. Dette var første gang det var blitt ordnet med en selvbetjeningskafé med varm mat, første gang det var blitt laget, utdelt og brukt spesielle vesker for bladene og første gang det ble ordnet med ekstratog. Men det store arbeidet var satt i gang med tro, alle hindringer ble overvunnet og Gud den allmektige ga sin velsignelse og hjelp. Resultat: Stor suksess!

Konventet åpnet torsdag morgen, og enten du vil tro det eller ikke, så var det 4026 til stede. Det var en opplevelse å komme inn i hallen ved 9-tiden den morgenen og se at to tredjedeler av konventdeltagerne allerede var til stede ved åpningen, særlig når en tar i betraktning de som var til stede om morgenen ved London-konventet. Så konventet fikk en god begynnelse, og høydepunktet denne morgen var at det ble utgitt en veske med fransk tekst til bruk for bladene, noe som tidligere aldri var blitt sett av byens innbyggere. Vesken var et nytt tiltalende trekk i gatearbeidet.

Programmet var omtrent det samme som ved Londonsammenkomsten, bare en dag kortere. Mottoet for torsdag var «Livgivende kunnskap», for fredag «Ubesmittet tilbedelse», for lørdag «Sønners og døtres dag» og for søndag «Pris Jehova som konge». Mange av foredragsholderne som hadde vært på programmet i London, gjentok sine foredrag her, men en del forkortet på grunn av at de måtte tolkes til fransk. De brødrene fra London som bare forsto engelsk, ga uttrykk for sin verdsettelse over å høre foredragene på nytt igjen, mens de franske brødre derimot besvarte talene med gjentatte ganger å klappe, enda de ble oversatt fra engelsk til fransk. Deres begeistring var smittende. Åpningsdagen sluttet med at 5261 hørte bror Knorrs foredrag: «Tillitsfullt går de enden i møte».

Fredag morgen ble det døpt 351 i svømmehallen Buttes Rouges, som lå 12 kilometer fra Palais des Sports, hvor dåpstalen var blitt holdt. Angående dåpen kom pressen med slike kommentarer som: «barn blir ikke døpt før de er gamle nok til å forstå». Bror Knorrs tale «Den rene, ubesmittede tilbedelses triumf» kastet mer glans over dagen, og han fortalte om den nye boken What Has Religion Done For Mankind? [Hva har religionen gjort for menneskeheten?] som ble utgitt på engelsk i London. Tallet på dem som var til stede ved konventet, økte til 5808. Bror Knorr hadde også hatt et møte denne morgen med de pionerene som var interessert i å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead. En for hver åttende av dem som var til stede ved dette konventet, var pioner, og det var i alt 741 av dem fra mange forskjellige land.

I samsvar med konventets navn for den neste dagen, hadde barna sin del av den lørdag kveld. Tre gutter og tre piker ble intervjuet i en demonstrasjon som ble kalt «Av diebarns munn». Barna måtte stå på en stol for å nå opp til mikrofonen, og de ble hjulpet av eldre forkynnere som var sterkt rørt over å se dem stå fram slik. Etter sitt foredrag den kvelden over emnet «Forny sinnet for den nye verdens levemåte», opplyste bror Knorr for sine 6020 tilhørere at den daværende avdelingstjener i Paris på grunn av dårlig helbred og andre grunner, måtte løses fra sin stilling etter mange års trofast tjeneste, men han skulle fortsatt være knyttet til avdelingskontoret. En annen fransk bror ville bli satt til stillingen som avdelingstjener ved slutten av samme måned. De franske brødrene klappet begeistret for å vise sin verdsettelse både av den gamle og den nye avdelingstjeneren. Begeistringen var fortsatt stor da bror Knorr utga boken «Dygtiggjort til al god Gerning» på fransk. Denne boken skulle brukes i deres kursus for teokratisk tjeneste. Det hadde vært meningen at boken skulle blitt gitt til vitnene der på sammenkomsten, men dette lot seg ikke gjøre. Det var nemlig ikke mulig å få bøkene fra båten som lå på havnen. Men de ville bli å få ikke lenge etter sammenkomsten.

Konventets store høydepunkt var det offentlige foredraget søndag, den siste dagen. Forkynnerne i Paris hadde utført et godt arbeid før sammenkomsten med å gjøre dette foredraget kjent. Først leverte de ut 200 000 løpesedler med titelen på foredraget og spørsmålene: «Av hvem? Når? Hvor?» For så å tilfredsstille folks nysgjerrighet ble det levert 300 000 løpesedler, og av disse ble det av alle forkynnerne i Paris og omegn delt ut 200 000 på én kveld på de mest trafikerte stedene i byen, blant annet på Métroens stasjoner i den tiden folk kom hjem fra arbeid. En dag stilte forkynnerne seg opp utenfor flere store fabrikker ved arbeidstidens slutt og delte ut tusener av løpesedler. Under selve sammenkomsten ble det også utført mye averterings-arbeid av mange flere forkynnere. I alt ble det delt ut 800 000 løpesedler, og 8000 plakater ble brukt, mange av dem i forretningsvinduene. På utsiden av konventbygningen var det hengt opp tre store banner, to på 15 meter og det tredje på 9 x 3 1/2 meter. Disse kunne ses fra høybanen, hvor togene passerte forbi.

Før klokken 3 om ettermiddagen ble dørene som førte til pelouse (selve banen og kjørebanen), stengt. Det var en stor fornøyelse å bane seg veg gjennom menneskemassene, inn i forhallen og korridoren, smette inn en sidedør, klatre opp til øverste galleri, sitte slik på øverste rad og se seg omkring, se et slikt overfylt hus og se stadig flere stoler bli satt inn. Det største antall vitner til stede ved sammenkomsten hadde inntil det offentlige foredraget vært 6188. Men nå var dette tallet økt til i alt 10 456 tilstedeværende. Sikkert er det at både de personlige og trykte innbydelsene, samt den hjelp som var blitt gitt de rettsindige menneskene til å overvære dette møtet, hadde gjort sitt til dette gode resultat.

Hvis dette foredraget var blitt mottatt med hyppig og kraftig bifall i London, så ble det i enda større grad mottatt med begeistring i Paris. Trass i at foredraget ble gjengitt for dem gjennom en tolk, så «slukte» franskmennene bror Knorrs foredrag «Kan religionen overvinne verdenskrisen?». Hele 47 ganger i løpet av foredraget ble han avbrutt med applaus fra tilhørerne. Noen ganger hendte det at de som forsto engelsk, begynte å klappe før den franske tolken fikk anledning til å oversette det som var blitt sagt. Det var tydelig at franskmennene ikke likte den falske religion som de så lenge hadde sett i virksomhet, men at det var den sanne ubesmittede religion, Guds rene form for tilbedelse, de satte høyest. De priste Jehova, som ved Jesus Kristus hadde begynt å regjere som konge. Ved møtets slutt ble det delt ut brosjyrer gratis på fransk og polsk, og mange tok ivrig imot dem.

Etter en kort pause fulgte de avsluttende møtene. I sin avskjedstale ga bror Knorr de begeistrede konventdeltagerne mange gode råd og oppmuntringer. Ved denne internasjonale sammenkomsten i Paris ble de kjærlighetsbånd som allerede på forhånd var knyttet mellom de franske brødrene og brødre fra andre land, mangedobbelt forsterket. Arbeidet med å forsterke og utbre Jehovas rene budskap hadde ved denne sammenkomsten, i særdeleshet her i Frankrike, fått et støt framover og fornyet kraft. Vi er takknemlig overfor Ham gjennom Kristus Jesus for de rike velsignelser som ble høstet på sammenkomsten i Paris.

LUXEMBOURG

Mandag ettermiddag den 13. august ankom bror Knorr og flere andre til hovedstaden i storhertugdømmet Luxembourg, og ble møtt av Gileadstudenter som arbeider der, og andre forkynnere. De bar plakater som på tysk bekjentgjorde det offentlige foredraget «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» som bror Knorr skulle holde neste dag. For brødrene i Luxembourg var dette noe ekstra, for de hadde aldri hatt besøk av noen av Selskapets presidenter tidligere. Bror Knorr og hans sekretær bodde på misjonær-hjemmet der, slik at de fikk anledning til å være sammen med misjonærene og snakke med dem om forskjellige problemer de eventuelt kunne ha.

For den en-dags sammenkomsten som ble holdt tirsdag den 14. august, hadde de leid Sulle d’Armes, et lokale som ligger i et pent strøk av byen og som fint rommer 250 mennesker. Det som særpreget felttjenesten den morgenen var en sykkelparade på omtrent 40 sykler, og brødrene Knorr og Henschel og andre fra Nord-Amerika deltok i den. I arbeidet med å bekjentgjøre foredraget ble det brukt 300 plakater og delt ut 10 000 løpesedler. Å plasere alle disse krevde et stort arbeid. I løpet av ettermiddagens program talte brødrene Knorr, Henschel og Chapman (den kanadiske avdelingstjeneren) og Nathan (en kanadisk områdetjener) til en forsamling på 138 brødre og velvillige mennesker. Det viste seg at folk hadde reagert på averterings-kampanjen, for 205 kom for å høre Selskapets president besvare det store spørsmål angående religionens framtid. At så mange var til stede, var fint til det romersk-katolske Luxembourg å være. Det var et oppmerksomt publikum som lyttet til foredraget, og de viste at de var hjertelig enig med taleren i hans likeframme foredrag. Denne sammenkomsten vil nok gjøre sitt til at Rikets arbeid kommer til å ha framgang i Luxembourg.

BELGIA

Neste dag, den 15. august, passerte presidenten og hans reisefølge grensen til Belgia, og ankom til hovedstaden Bryssel. På vegen gjennom byen til avdelingskontoret så de at en del forkynnere ved et av byens travle gatekryss var opptatt med å bekjentgjøre det offentlige foredraget «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» på fransk. Det skulle holdes av Selskapets president dagen etter. Kl. 7.15 om kvelden ble det holdt et møte for brødrene i Regina Palace, som lå i nærheten av byens sentrum. Siden bror Knorr sist talte i Bryssel, var eieren av Regina Palace blitt interessert i sannheten, og da han nå er en aktiv forkynner, leier han ut lokalet gratis til Jehovas vitner. Her var det 450 brødre og interesserte som lyttet til de fire ovenfor nevnte talere. Talene de holdt, ble alle sammen oversatt til fransk og flamsk, de to offisielle språk som blir brukt i Belgia.

Neste morgen kl. 9 begynte den en-dags landssammenkomsten på Stadion, en moderne idrettshall i nærheten av Bryssels sentrum. Etter en dåpstale var det 64 brødre som symboliserte sin innvielse til Jehova ved vanndåpen. I arbeidet med å avertere det offentlige foredraget ble det levert ut 30 000 løpesedler, 2000 plakater ble båret av forkynnerne på gatene, en del av disse ble også plasert i forretningsvinduer. Dessuten ble 200 store plakater satt opp på iøynefallende steder over hele byen, mens 6 biler utstyrt med plakater kjørte gjennom byens gater for å gjøre folk oppmerksom på det offentlige foredraget. I løpet av ettermiddagen var det tre av talerne som snakket til en forsamling på 1400 konventdeltagere. De fleste av vitnene i Belgia hadde aldri hørt bror Knorr før, for siden han var der i 1947, hadde forkynnertallet økt fra 1038 til et høydepunkt på 3080 i juni 1951. Flere av pionerene der er også villige til å bli sendt som misjonærer til fremmede land, for etter en tale bror Knorr holdt for dem, var det 13 stykker som fylte ut førstegangssøknad til Gileadskolen.

Det offentlige foredraget samme kveld ble vellykket. 1604 var til stede. Dette var et meget godt resultat når en tar i betraktning at det var midt i uken, og at de var i tiden mellom sammenkomsten i Paris og den som skulle holdes i Rotterdam. På disse sammenkomstene var nemlig omtrent 1200 belgiske brødre til stede. Talen ble oversatt til fransk for et oppmerksomt publikum som gang på gang ga uttrykk for sin begeistring over foredraget ved å klappe. Selv om sammenkomsten i Bryssel hadde vært kort, var de belgiske brødrene meget lykkelige over at sammenkomsten hadde vært så vellykket. De ser nå framtiden i møte med glede og stor tillit.

ROTTERDAM

Den samme uken fra 17. til 19. august ble konventet holdt i Rotterdam, Nederlands store havneby. De mange konventdeltagere som strømmet til byen fra mange land, ga den et rent internasjonalt preg. Tirsdag samme uke ble det for første gang over den statskontrollerte radiostasjon i Hilversum kringkastet et ti-minutters intervju (1.20 til 1.30 om ettermiddagen), med et medlem fra avdelingskontoret i Amsterdam angående Jehovas vitner, og det ble her gitt anledning til å bekjentgjøre landssammenkomsten. Det gjorde et godt inntrykk, og rettet på mange misforståelser blant folk, samtidig som det oppmuntret dem til å anskaffe seg Vakttårnets bibelske litteratur. En blant tilhørerne som ble velvillig stemt, var en direktør for Ahoy Gebouw, den sportsplassen i Rotterdam som var blitt leid for sammenkomsten.

Denne Ahoy-bygningen viste seg å være et meget passende sted for en slik stor sammenkomst. Et stort parkanlegg med gressplener og vakre blomsterbed hører med til den, og her viste det seg å være passende stor plass for den store leiren som var satt opp for å skaffe de mange tusener som var til stede ved sammenkomsten, et sted å bo. Store telt av forskjellig størrelse var satt opp. Av de seks teltene som omga Dames-Kamp var to av dem på 52 X 12 meter, og ett på 50 X 20. Av de tre teltene som omga Heren-Kamp var to 100 meter lange og 10 meter brede. I hver leir var det installert Toiletten. Til senger ble det anskaffet 40 tonn renset høy til 45 gylden pr. tonn, men etter sammenkomsten ble dette buntet i baller og solgt til redusert pris. En slik sengeplass kostet 1,25 gylden pr. natt, og omtrent 3600 konventdeltagere bodde i denne leiren. I selve Rotterdam og omegn var det innlosjert 1950 i private hjem, enda byen hadde vært utsatt for fryktelige bombeangrep under den annen verdenskrig.

Arrangementet med å innkvartere konventdeltagerne i denne teltleiren var kommet i stand før det var blitt gjort noe forsøk på å skaffe husrom i private hjem. Etterpå ble det forstått hvilken anledning de hadde gått glipp av, ved ikke først å forsøke å få innlosjert alle konventdeltagerne i private hjem. Her kunne disse vitnene for den høyeste Gud fått anledning til å avlegge et vitnesbyrd. Et amerikansk ektepar som gikk ut for å få tak i et rom, greide å få et for bare kr. 1,90 for hver pr. natt, samt frokost. En vennligsinnet mann anskaffet 17 rom blant dem som var til stede i hans fødselsdagsselskap. To engelske søstre fikk leid et rom gratis hos en katolsk mann som arbeider sammen med et av Jehovas vitner, og en kveld under konventet vitnet de for ham helt til kl. 3 om morgenen. En mann, hvis hustru er i sannheten, reiste til Østerrike i ferien sin, og overlot hele huset sitt til fem konventdeltagere. En katolsk dame som først sa at hun ikke hadde noe rom å leie ut, ble fortalt av den damen som bodde under, at vitnene er de mest pålitelige mennesker som tenkes kan, og så løp hun ned og ut på gaten etter dette vitnet som var ute i arbeidet med å skaffe husrom. Hun sa at hun gjerne ville overlate værelset sitt med bad til vitnene, og ga dem også nøkkelen som de kunne ha under sammenkomsten og mens hun var borte på ferie. Sikkert er det at det neste gang vil bli gjort anstrengelser for å få innlosjert konventdeltagerne på det mest effektive sted for vitnearbeidet, nemlig i folks hjem.

I det store konventlokalet i Ahoy-bygningen var det satt fram 12 000 stoler, og 2000 i mindre tilstøtende rom. Bespisningsstedet lå i flere store rom som vendte ut mot konventlokalet, og god mat i rikelige porsjoner ble servert for 1,25 gylden pr. måltid. Avdelingen for felttjeneste og bokrommet var i et annet tilstøtende lokale. Ved diskene her var det mulig å få litteratur på 17 forskjellige språk. En grafisk framstilling viste den teokratiske økningen av antall forkynnere i Nederland. Fra 3800 forkynnere i september 1946, sank forkynnertallet til 3000 i februar 1947, men så gikk det opp igjen til nærmere 7000 i mai 1951. I 1940, da den annen verdenskrig rammet Nederland med en blitzkrieg, var det 600 hollandske forkynnere, og 350 av disse kom i konsentrasjonsleirer. Under krigen brukte de 250 forkynnerne 60 timer pr. måned i gjennomsnitt. I dag er majoriteten av forkynnerne bosatt i det protestantiske Nord-Holland. Ved en landssammenkomst i Amsterdam i 1947 var det 5500 til stede ved et offentlig møte, men hvor mange ville det bli her i Rotterdam? Av litteratur hadde hollenderne bare bøkene «Barn» og «Sannheten skal frigjøre eder» på sitt eget språk. Ville det bli utgitt noen nye publikasjoner ved dette konventet?

Den store plattformen i konventlokalet var vakkert smykket med mange forskjellige slags blomster. Som bakgrunn var det hengt opp et nydelig brunt teppe med brede gule border, som viste årsteksten for 1951 på hollandsk. På den ene siden av plattformen hadde orkestret sin plass. Bare en gang imellom spilte det litt orkestermusikk, til stor beklagelse for dem som gjerne ville høre mer av disse innvigde musikerne. Men hva menighetens sanger angikk, så manglet ikke de noe. Det ble snakket om den godhet og det alvor de var preget av. Programmet var meget interessant, praktisk og aktuelt, og det omfattet både taler og demonstrasjoner. Fire brødre fra det amerikanske og det kanadiske avdelingskontoret hadde sin del på dette programmet. På den måten fikk også Rotterdam-sammenkomsten høre mye av det som kom fram i London. Etter som det var nødvendig å oversette denne programposten fra engelsk til hollandsk, fryktet mange for at dette ville virke kjedelig på de hollandske tilhørerne. Men deres frykt var helt uten grunn. Hollenderne lyttet oppmerksomt til talene som først ble holdt på engelsk, og mange ga uttrykk for sin verdsettelse over de fine åndelige ting de hadde fått forståelse av gjennom disse talene, og over de opplysningene og oppmuntringene de hadde fått. Som regel pleier ikke hollenderne å klappe. De liker å sitte og lytte intenst uten noen støyende avbrytelse. Men nå viste det seg at de både kunne le og klappe, slik som de andre gjorde på sammenkomstene i London og Paris. Flere ganger brøt de ut i latter og begynte å klappe.

Den første dagen, fredag den 17. august, var vellykket, med det strålende antall tilstedeværende på over 6000. Dagens høydepunkt var bror Knorrs tale «Den rene, ubesmittede tilbedelses triumf», som stadig ble avbrutt med applaus. Og som ventet ble det utgitt en ny publikasjon på hollandsk. De viste sin begeistring og glede ved å klappe i hendene da bror Knorr viste fram den nye 32-siders brosjyren Can You Live Forever in Happiness on Earth? [Kan du få leve evig i lykke her på jorden?]. Alle konventdeltagerne fikk et eksemplar gratis. Men neste kveld hadde de enda større grunn til å glede seg. Det var da bror Knorr talte over emnet «Forny sinnet for den nye verdens levemåte», med over 7000 til stede. Etterpå gikk han over til å fortelle at Våkn opp! ville bli trykt på hollandsk, og at det ville komme ut 2 ganger i måneden med et opplag på 30 000 til å begynne med, men at det forhåpentlig snart ville øke til 100 000 eksemplarer av hvert nummer. Med dette så ville de i slutten av året 1951 bli forsynt med fire blad i måneden, nemlig Vakttårnet, som kommer ut to ganger i måneden, og nå Våkn opp! på hollandsk, også med et nummer to ganger i måneden. Man hadde håpet å ha den hollandske oversettelsen av den nylig utkomne boken «This Means Everlasting Life» [«Dette betyr evig liv»] ferdig til dette konventet, slik at den kunne blitt utgitt her, men det var umulig å få den ferdig tidsnok. Det fremkalte voldsom begeistring da det ble gjort kjent at den var ferdigsatt og klar til trykning.

Det regnet lett søndag morgen 19. august. Dagens møter begynte med sang og en dåpstale, og deretter ble 285 dåpskandidater ført til en svømmehall for å døpes.

Regntunge skyer lot det fremdeles falle et fint yr da tiden nærmet seg for det offentlige foredraget. Men forberedelsene til foredraget hadde gjort sin virkning. Det var blitt bekjentgjort ved plakater på biler, på motorsykler, ved en sykkelparade på 22 syklister, ved plakater i vinduene, ved plakater på voksne så vel som på barn, ved tusener av løpesedler og ved et lite merke som ble båret på kåpen, frakkeoppslaget eller jakken. Det viste seg at de interesserte hollenderne besvarte oppfordringen om å komme og høre. De trosset regnværet og fylte Ahoy Gebouw til antallet var 10 775. Taleren behandlet sitt emne med stor kraft. Stille, fullstendig opptatt av emnet og med stor oppmerksomhet, lyttet denne største forsamling som noen gang hadde vært ved et konvent i Nederland, til dette alvorlige foredrag om religionen helt til dets slutt. Men da ga de også foredraget den applaus det fortjente.

Som ved de tidligere sammenkomstene, ble også denne sammenkomsten nå brakt til en hurtig, men hjertelig slutt. Det var bare to talere igjen på programmet. Det så ut til at hollenderne hadde tødd opp, så de måtte gi friere uttrykk for sine følelser, og konventtjenerens rapport fikk dem gang på gang til å le og klappe. Han spurte dem om sammenkomsten hadde vært et slag (vellykket, en suksess), og til dette svarte de med et kraftig ja! Så kom presidenten og sa farvel, og oppløste konventet med passende forslag og bemerkninger. Alle var enig med ham i at Jehovas vitner er de største optimister, og at de som ble utnevnt til å være tjenere for dem, skulle tjene i stillingene som ansvarsfulle tjenere og ikke som strenge, fordringsfulle og harde sjefer. Å ha kjærlighet er absolutt nødvendig for oss alle, kjærlighet til Gud først, og kjærlighet til vår neste som til oss selv; og i kjærlighet skulle vi hjelpe hverandre i den teokratiske organisasjon.

Med en sang og bønn sluttet så den beste sammenkomst som inntil da var blitt holdt i vindmøllenes og dikenes land. De strålende ansiktene og de varme ordene, viste tydelig at vennene syntes det. Hvor glad de var over at de hadde sett seg i stand til å komme til denne sammenkomsten, og hvor lei de var over at de nå skulle forlate hverandre! De velsignelsene som ble mottatt i Rotterdam, vil sikkert hjelpe dem til å gå videre framover med enda større nidkjærhet i Jehovas tjeneste, for å øke hans rikes interesser i Nederland.