Forklarelsens mirakel

«Nei, det var ikke ved å vende oss til side for å følge listig uttenkte løgnhistorier at vi gjorde dere kjent med vår Herre Jesu Kristi makt og nærvær, men det var ved å ha vært øyenvitner til hans herlige storhet.» — 2 Pet. 1: 16, NW.

 1. Hva blir de gagnlige resultater for dem som opplever det privilegium å få se litt av Jehovas og Kristi Jesu herlighet?

JEHOVAS strålende herlighet kan bare oppfattes i den utstrekning han finner det for godt å åpenbare den. Han kan skjule den, og han kan framvise den, og lykkelige er de av hans barn som blir begunstiget med å få lov til å få et flyktig glimt av den guddommelige lysglans. Et slikt vidunderlig syn oppløfter, styrker og forsyner en med det som trengs for at man skal ha opplysning og vise trofasthet. Det setter en Guds tjener i stand til å møte vanskelige forhold, og det styrker hans håp der han beveger seg fram mot den nye verden og det evige liv. I tidligere tider åpenbarte Jehova sin herlige storhet delvis for Moses, Peter, Jakob og Johannes, og for sin elskede Sønn, vår Herre Jesus. Et alvorlig studium av Jehovas beretning gjør det mulig for oss å tro på deres vitnesbyrd, og derved selv lære om den evige konges vidunderlige majestet og herlighet, slik den er blitt åpenbart gjennom Herren Jesu liv, død, oppstandelse og annet nærvær. Ved Jehovas ufortjente godhet kan vi nå også bli oppmuntret og styrket til å utføre den tjeneste som er oss tildelt, ved å se Jehovas herlighet gjennom hans Sønn Kristus Jesus, som nå regjerer. De som er i denne lykkelige tilstand, framsier takkebønner og prøver med en god samvittighet å rense seg selv, idet de følger hellighetens vei og fryder seg i håpet.

 2, 3. Forklar hvorfor Peter sa at han ikke fulgte «listig uttenkte løgnhistorier».

² Legg nøye merke til Peters ord i sitt annet brev, 1. kapitel (NW): «Måtte dere få større ufortjent godhet og fred ved en nøyaktig kunnskap om Gud og om Jesus, vår Herre, for etter som hans guddommelige makt fritt har gitt oss alle de ting som gjelder liv og gudhengivenhet, ved den nøyaktige kunnskap om ham som kalte oss ved herlighet og dyd.» (Versene 2, 3) Etter en beskrivelse av en del egenskaper som den kristne må ha, sier han så om dem: «For hvis disse ting finnes i dere og dét i overflod, vil de hindre dere i å være uvirksomme eller ufruktbare når det gjelder den nøyaktige kunnskap om vår Herre Jesus Kristus.» (Vers 8) Vi må aldri glemme dem, for ellers kommer det til å gå galt med oss, og vi kommer ikke inn i vår Herre Jesu Kristi rike. En av de beste måter å hindre slik ’ufruktbarhet’ på er å tale om dem til stadighet.

³ Med ettertrykk og stor overbevisning fortsetter apostelen i 15. vers med å si: «Jeg vil derfor også til enhver tid gjøre mitt ytterste for at dere etter min bortgang kan være i stand til å tale om disse ting for dere selv.» For å slå saken fast og hjelpe sine brødre, sier han så: «Nei, det var ikke ved å vende oss til side for å følge listig uttenkte løgnhistorier» — historier som kunne ha sin opprinnelse i hedensk mytologi eller i de apokryfiske skrifter. Nei, Peter hadde ikke med stor kløkt funnet på en historie. Han hadde ikke bygd opp et system med fordervelig mystisisme på en «listig» eller bedragersk måte, nei, det var ikke noe kunstig ved det denne trofaste slave hadde å si da han åpenbarte Herren Jesu makt og nærvær. Han kunne si det fordi han hadde vært øyenvitne til hans herlige storhet da han fikk «ære og herlighet .... da ord som disse ble båret til ham [Jesus] av den strålende herlighet: ’Dette er min sønn, min elskede, som jeg har gitt min godkjennelse.’» «Ja,» sier Peter, «disse ord hørte vi bli båret fra himmelen mens vi var sammen med ham på det hellige fjell.» (Versene 16—18) Peter hentyder her til forklarelsens mirakel, og når vi ser at han benytter denne hendelsen til støtte for sine argumenter, er det høyst nødvendig at vi forstår den. La oss høste gagn av å undersøke den og se hvordan den skal anvendes.

FORKLARELSEN

 4. Fortell om forklarelsen med dine egne ord.

⁴ Det som hendte, er blitt nedtegnet for oss i Matteus 17: 1—9, Markus 9: 1—10 og Lukas 9: 27—36. Vi siterer her fra Markus’ beretning (NW): «Og han fortsatte og sa til dem: ’Sannelig sier jeg dere: Det er noen av dem som står her, som ikke skal smake døden i det hele tatt før de først ser at Guds rike allerede er kommet i makt.’ I samsvar med dette tok Jesus seks dager senere med seg Peter og Jakob og Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell der de var alene. Og han ble forklaret foran dem, og hans ytterklær ble skinnende, mye hvitere enn noen klæs-renser på jorden kunne bleke dem. Elias viste seg også for dem sammen med Moses, og de samtalte med Jesus. Og Peter tok til orde og sa til Jesus: ’Rabbi, det er godt for oss å være her, så la oss sette opp tre telt, ett for deg og ett for Moses og ett for Elias.’ Han visste i virkeligheten ikke hva han skulle si, for de ble temmelig redde. Og en sky dannet seg og hvilte beskyttende over dem, og en røst hørtes ut av skyen: ’Dette er min Sønn, den elskede; hør på ham.’ Men plutselig så de seg om, og da så de ingen hos seg lenger uten Jesus alene. Da de steg ned av fjellet, ga han dem uttrykkelig ordre om ikke å fortelle noen hva de hadde sett før etterat Menneskesønnen hadde stått opp fra de døde. Og de la seg ordet på hjerte, men snakket seg imellom om hva denne oppstandelse fra de døde betydde.»

 5. Hvilke spørsmål hadde Jesus stilt sine disipler like før forklarelsen, og hvorfor?

⁵ Det er viktig å legge merke til at hver av dem som skriver om dette bemerkelsesverdige synet, forut for det beretter om et spørsmål vår Herre stilte og den samtale med hans disipler som deretter fulgte: «’Hvem sier menneskene at jeg er?’ De sa til ham: ’Døperen Johannes, og andre sier Elias, atter andre sier en av profetene.’ Og han spurte dem: ’Men dere, hvem sier dere jeg er?’ Som svar sa Peter til ham: ’Du er Kristus.’ Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen måtte gjennomgå mange lidelser og bli forkastet av de eldre, innflytelsesrike menn og av yppersteprestene og de skriftlærde og bli drept og oppstå tre dager senere.» (Mark. 8: 27—29, 31, NW) Jesus bekreftet her tydelig at han var Kristus, at han skulle dø og bli oppreist og at de skulle se Riket i sin makt før de smakte døden. Disiplene var forberedt på det som skulle komme, for Jesus hadde talt så åpent at hans ord ikke kunne misforstås.

 6. Hvordan ble Jesu løfte oppfylt om at noen av hans disipler ikke skulle se døden før de først så Menneskesønnen i Riket med sin makt?

⁶ Hva var det egentlig Jesus sa om at de skulle se Guds rike? Svaret vil komme klart fram når vi sammenligner den korte beretning som de tre forskjellige forfattere kommer med: «.... ikke smake døden i det hele tatt før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike» (Matt. 16: 28, NW); «.... før de først ser at Guds rike allerede er kommet i makt» (Mark. 9: 1, NW); «.... skal ikke smake døden i det hele tatt før de først ser Guds rike». (Luk. 9: 27, NW) Den innlysende betydning av dette er at de, før de fullendte sin jordiske løpebane, først måtte se Menneskesønnen i sitt rike med makt. Herren Jesus hadde tatt Peter, Jakob og Johannes med seg opp på et høyt fjell for å be, og mens de ba, fikk hans ansikt et annet utseende, og hans klær glitret og funklet med en overjordisk glans. Han ble «forklaret» for dem. Så åpenbarte synet at Elias og Moses samtalte med ham, og de viste seg også «i herlighet». På dette tidspunktet var de tre apostlene øyensynlig tunge av søvn, men da de ble helt våkne, hørte de en samtale. Hva slags samtale kunne det være? Lukas er den eneste forfatter som gir oss opplysning om det: «De viste seg i herlighet og begynte å snakke om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem.» — Luk. 9: 31, NW.

 7. Beskriv hvilket inntrykk synet gjorde på apostlene.

⁷ Det var den impulsive Peter som så kom med forslaget om at det ville være godt å sette opp tre telt på dette høye fjellet, ett for Herren, ett for Moses og ett for Elias. Mens han ennå talte, dannet en sky seg, den begynte å dekke de tre, og «en røst ut fra skyen sa: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent; hør på ham.’ Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt og ble meget redde. Da kom Jesus bort til dem, rørte ved dem og sa: ’Stå opp og frykt ikke.’ Da de så opp, så de ingen andre enn Jesus alene. Og da de steg ned fra fjellet, befalte Jesus dem: ’Fortell ikke om synet til noen før Menneskesønnen er oppreist fra de døde.’» (Matt. 17: 5—9, NW)Det er tydelig at dette synet hadde gjort kraftig inntrykk på Peter, for tretti-en år senere skrev han om det da han prøvde å innprente i sine brødre at han ikke ’med list hadde uttenkt løgnhistorier’, men hadde forkynt sannheten for dem.

 8. Tok Peter synet som en oppfyllelse av Jesu løfte? Forklar hvordan og hvorfor.

⁸ I det Peter videre sier om saken, setter han dette synet av forklarelsen i forbindeLse med Herren Jesu Kristi «makt og nærvær», for han hadde selv vært øyenvitne til dets herlige storhet. Det var helt innlysende at det apostlene så, ga dem faktiske beviser for hans makt og nærvær. Peter viser tydelig at forklarelsen for ham var oppfyllelsen av Jesu løfte om at noen av hans disipler ikke skulle smake døden før de først hadde sett Menneskesønnen i hans kongemakt. Ved dette synet hadde de fått være vitner til Jesu Kristi nærvær og makt i Rikets herlighet, og i tillegg til dette hadde de hørt de ord som ble båret til Jesus av den strålende herlighet: ’Dette er min Sønn, min elskede, som jeg har gitt min godkjennelse.’ Apostlene så glansen, den herlige storhet, og de hørte virkelig Jehovas røst fra himmelen som anerkjente Jesus som Guds elskede Sønn, og derved identifiserte ham som den Gud hadde godkjent, og bød dem å ’høre på ham’.

 9. Hvordan vllle et slikt herlig syn virke på oss i dag, og kan man vente at det vil bli gitt et større syn nå?

⁹ De tre disiplene ble overveldet og skremt av det majestetiske ved dette herlige syn. Ville ikke et hvilket som helst av Jehovas barn bli det samme i dag, hvis det fikk den store ære og forrett å se et slikt vidunderlig syn? Og så i tillegg til dette virkelig å få høre Jehovas røst fra himmelen! Hva ville noen av oss ha gjort? Uten tvil det samme som apostlene, vi ville falt ned på vårt ansikt i frykt. Det er ytterst vanskelig for oss å forstå alt hva dette innebærer, for vi har aldri hatt et slikt underfullt syn, men vi vet likevel at disse tre menn var redde, noe som klart viser hvilken makt det lå i Jehovas ords nærvær og i overbevisningen og forståelsen av dette. De kom aldri til å glemme det. I dag venter ikke vi å klatre opp på et høyt bokstavelig fjell og få se et slikt syn. Men vi skal likevel bli klar over, etter hvert som vi behandler denne forklarelsen, at Guds barn som nå er på jorden, har et syn, som på alle måter er mye større. Hvis vi tilegner oss Guds tanker når det gjelder disse sannhetene, vil de ha den samme virkning på oss. De vil få oss som nå lever, til å frykte i nærvær av Guds røst, og gi oss en klar forståelse av hvor små vi er og hvor fullstendig uverdige vi er til å nyte godt av Jehovas godhet og barmhjertighet.

DET PROFETISKE ORD OG SYNET

10. Hvilket løfte var gitt i det profetiske ord i 5 Mosebok 18: 15—19?

¹⁰ Vi har sikkert alle et virkelig ønske om å få mest mulig ut av det syn vi nå har tatt opptil behandling, så det kan bli til gagn og styrke for oss selv i denne prøvende tiden. Forat vi kan fatte dets virkningsfullhet, kraft og prakt, må vi undersøke Jehovas skrevne ord som var gitt mange hundre år tidligere. Da får vi vite at de hebraiske skrifter hadde lært at Jehova Gud skulle oppreise en profet som var lik den majestetiske Moses, en lovgiver, lærer og representant for Jehova, som skulle være konge over Israel. «En profet av din midte, av dine brødre, liksom meg, skal [Jehova] din Gud oppreise deg; på ham skal I høre — .... Da sa [Jehova] til meg: De har talt vel i det de har sagt. En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødres midte, liksom deg, og jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byr ham. Og enhver som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap for det.» — 5 Mos. 18: 15, 17—19.

11. Redegjør for noen av likhetspunktene mellom Kristus og Moses.

¹¹ Det løfte Gud ga, var at ’en liksom Moses skulle bli oppreist’, og det var sannelig stor likhet mellom Moses og Kristus, helt fra fødselen av. Det ble gjort forsøk på å ødelegge dem mens de var spebarn. De fikk spesiell undervisning av Jehova i sin 40-dagers fasteperiode. De ble oppreist for å utfri Jehovas folk fra en verden med avgudsdyrkelse og falsk tilbedelse. De motsto Satans prester og representanter og opphøyde og tilba den eneste sanne allmektige Jehova, og førte derved striden om overhøyheten fram til et seierrikt høydepunkt. De var begge ’lam’ som ble brukt ved opprettelsen av pakter som skulle frambringe et særlig folk, et kongerike av prester. Begge bygde tabernakler der Jehovas herlighet var over dem i deres prestelige tjeneste. De var høvdinger og ledere, hadde et folk selv om de ikke hadde et bestemt land, og de var satt til side for Jehovas tjeneste. Dette er bare noen få av de likhetspunkter som kan trekkes mellom Moses og Kristus. Ja, Kristus var sannelig ’en som var lik Moses’.

12. Hvorfor skulle Elias opptre i synet om Riket?

¹² Jehova hadde ikke bare til hensikt å oppreise en som var lik Moses, en som var større enn Moses, men han lovte at det også skulle komme en som var større enn Elias. «Kom i hu Mose, min tjeners lov, som jeg ga ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud! Se, jeg sender eder Elias, profeten, før [Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.» (Mal. 4: 4—6) Nå ser vi at profetiene lærer at to store hebraiske profeter skulle spille en rolle i framtidige begivenheter. Det betyr ikke nødvendigvis at disse to velkjente profeter vir kelig måtte vise seg i kjøttet for å oppfylle disse profetiene. Begge døde i tro og venter nå på sin oppstandelse.

13. Nevn noen av Elias’ mest betydningsfulle gjerninger. Hvilken tilknytning har de til begivenhetene ved Jesu første advent?

¹³ Jehova sa: «Jeg sender eder Elias, profeten.» Mannen Elias hadde vært trofast og hadde aldri tvilt på Jehova, og han ble æret for sine gjerninger i tro. En av de store gjerninger Elias utførte, var å få Israel til å vise sann anger, og derfor måtte vi vente at den ’Elias som skulle komme’, ville utføre et lignende arbeid. På Jesu tid hadde døperen Johannes fullført arbeidet som forløper for ham. Denne forsoneren hadde også arbeidet hardt for å vende folket inn på rettferdighetens vei, og om mulig få dem til å omvende seg. Han visste godt at de ville bli fullstendig ødelagt hvis de var uomvendte når vredens dag kom over dem. Døperen Johannes utførte en tjeneste som var lik den Elias hadde utført. Han fordømte prestene som tjente Djevelen, irettesatte kongen, ga en advarsel til Israel og tjente den store Jehova uten frykt. Israels ledere så i mellomtiden feilaktig mer hen til Elias’ komme som en mirakuløs begivenhet for dem, i stedet for å innse at det arbeid han skulle gjøre, faktisk ville gå forut for ødeleggelsesdommen, og derfor var deres siste håp. Nå forstår vi altså at det var lovt to profeter som skulle komme ved dagenes ende, og begge to ble sett i forklarelsen.

14. Siter noen av de løfter Jehova hadde gitt angående Davids sønn. Hvordan passer de inn i forklarelses-synet?

¹⁴ I dette synet ser vi ikke bare Moses og Elias med skinnende klær. Husk at Jesus, Guds Kristus, også var der. Han er der som Kristus, Jehovas salvede, for profetiene hadde tydelig lært at det skulle komme en Davids sønn, som skulle være Herrens salvede, og hans rike skulle styre for evig. Jehova sier: «Jeg har gjort en pakt med min utvalgte, jeg har svoret David, min tjener: Til evig tid vil jeg grunnfeste ditt avkom, og jeg vil bygge din trone fra slekt til slekt. Og jeg vil la hans avkom bli til evig tid og hans trone som himmelens dager. Ett har jeg svoret ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve: Hans avkom skal bli til evig tid, og hans trone som solen for mitt åsyn. Som månen skal den stå evindelig, og vitnet i det høye er trofast.» (Sl. 89: 4, 5, 30, 36—38) «Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil la stå fram for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet.» — Jer. 23: 5; se også Jer. 30: 9; Esek. 34: 23, 24; 37: 24.

15. Hva var Kristus foruten å være Davids sønn? Kom med beviser.

¹⁵ Davids sønn skulle være større enn David, han skulle være Davids «herre», for han kom til å være Jehovas salvede Sønn. Sønneverdigheten, kongeverdigheten og salvelsen blir alle forbundet med hverandre i Salme 2: 2, 6, 7. Esaias vitner også om forholdet mellom riket og Davids sønn og arving, og Messias: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid.» (Es. 9: 6, 7) Ved vår Herres første komme eller advent ventet Israel på Guds salvede, han som skulle være deres konge. Sions hjørnesten skulle legges, og Jehova skulle utføre dette, for det er skrevet: «Dette er dagen som [Jehova] har gjort; .... Velsignet være han som kommer i [Jehovas] navn!» (Sl. 118: 22—26) «Si til Sions datter: ’Se! din konge kommer til deg, mild, og ridende på et esel, ja, på en fole, et lastdyrs avkom.’ .... ’Vi ber, frels,’ du Davids Sønn! Velsignet er han som kommer i Jehovas navn’» (Matt. 21: 5, 9, NW) Dette betyr at Jehova ikke bare hadde lovt en som var større enn Moses og Elias, men også en som var større enn David, en som skulle være Guds Sønn. Dette blir bekreftet av den beretning som vi nå retter vår oppmerksomhet mot.

GUDS SØNN OG ARVING

16. Kom med bibelske uttalelser som viser at Davids sønn skulle være Guds egen sønn.

¹⁶ Ved den tiden da Maria unnfanget, sa engelen: «Du har funnet nåde hos Gud; og se! du skal unnfange i ditt liv og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal bli stor og kalles den Høyestes Sønn, og Jehova Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme .... Hellig ånd skal komme over deg, og kraft fra den Høyeste skal overskygge deg. Av den grunn skal også det som fødes, kalles hellig, Guds Sønn.» (Luk. 1: 30—35, NW) Da sønnen virkelig ble født, ble Jehovas engel sendt for å kunngjøre det for hyrdene på marken. «Og plutselig sto Jehovas engel hos dem, og Jehovas herlighet lyste om dem, og de ble meget redde. Men engelen sa til dem: ’Frykt ikke, for se! jeg kunngjør for dere et godt budskap om en stor glede som skal bli hele folket til del, for det ble i dag født dere en Frelser, som er Kristus Herren, i Davids by.’» (Luk. 2: 9—11, NW) Så har vi beretningen om Simeons vitnesbyrd: Han skulle ikke «se døden før han hadde sett Jehovas Kristus .... ’Denne er lagt til fall og oppreisning igjen for mange i Israel og til et tegn som skal motsis.’» (Luk. 2: 26, 34, NW) Og sant var det at han ble en «snublestein» og en «anstøtsklippe» for begge Israels hus.

17—19. Hvordan vet vi at Kristus er Guds arving?

¹⁷ Gjennom sine prester og levitter stilte jødene forskjellige spørsmål til døperen Johannes: «’Hvem er du?’ .... ’Jeg er ikke Kristus.’ .... ’Hva da? Er du Elias?’ .... ’Det er jeg ikke.’ ’Er du Profeten?’ .... ’Nei!’ .... ’Hvorfor døper du da, når du ikke er Kristus eller Elias eller Profeten?’» (Joh. 1: 19—25, NW) Legg merke til hvordan de samme tre tjenere her blir forbundet med hverandre. Natanael uttrykte det konsist i én setning: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» (Joh. 1: 4, NW) Etter som Jesus var Guds Sønn, var han hans arving til de ting Jehova hadde lovt. Han var sannelig mer enn Davids sønn og arving. Jesus spurte jødene: «’Hva mener dere om Kristus? Hvis sønn er han?’ De sa til ham: ’Davids.’ Han sa til dem: ’Hvordan kan det da ha seg at David ved inspirasjon kaller ham «Herre», når han sier: «Jehova sa til min Herre: ’Sett deg ved min høyre hånd inntil jeg legger dine fiender under dine føtter’»? Når altså David kaller ham «Herre», hvordan er han da hans sønn?’» (Matt. 22: 42—45, NW) «Så ble Ordet kjøtt og bodde iblant oss, og vi fikk et syn av hans herlighet, en slik herlighet som en enbåren sønn har fra en far.» (Joh. 1: 14, NW) «Jeg har sett det og har båret vitnesbyrd om at han er Guds Sønn.» (Joh. 1: 34, NW) Da han døper seg, blir han anerkjent av Jehova som hans Sønn: «Og en røst kom fra himmelen: ’Du er min Sønn, den elskede; jeg har godkjent deg.’» — Luk. 3: 22, NW.

¹⁸ En ytterligere bekreftelse får vi fra det Paulus skrev til hebreerne: «Gud, som for lenge siden talte ved mange anledninger og på mange måter til våre forfedre gjennom profetene, har ved enden av disse dager talt til oss gjennom en Sønn, som han har satt til arving over alle ting, og ved hvem han har gjort tingenes ordninger.» (Heb. 1: 1, 2, NW) Så har vi også den illustrasjon Jesus ga: «’Jeg vil sende min sønn, den elskede. Sannsynligvis vil de respektere ham.’ Da dyrkningsmennene fikk øye på ham, rådslo de med hverandre, og sa: ’Dette er arvingen; la oss drepe ham, så arven kan bli vår.’» (Luk. 20: 13, 14, NW) Når det blir slått så fast av denne beretningen, kan det ikke være tvil om at han som blir identifisert som Guds Sønn, er arving til den verden, hvis rike skal vare til evig tid.

¹⁹ Ved nå å oppsummere det som forklarelsen omfatter, kan vi se følgende: 1) Moses var et forbilde på en som skulle komme etter ham, som skulle være en stor leder, lovgiver, befrier og konge i Israel; 2) Elias, som var en av de største av profetene, framstiller en enda større profet som skulle komme, og som skulle utføre visse gjerninger i forbindelse med den konge og det rike som Guds makt sto bak; 3) løftet om Messias som er Guds Kristus, han som Gud har utvalgt og godkjent, og som er salvet til å være konge og prest; og 4) Jesus Kristus, Jehova Guds Sønn og arving til Riket og den nye verden.