Guds vei er kjærlighet

Våre gudfryktige lesere vil sikkert ha interesse av å få vite at denne artikkelen opprinnelig ble holdt som et radioforedrag over en kjent radiostasjon i New York. Det var presidenten for Selskapet Vakttårnet som holdt det, og i foredraget ble alle skriftsteder sitert fra katolske bibeloversettelser. Senere er foredraget utgitt i brosjyreform på engelsk, særlig til hjelp for katolikker. Men alle mennesker vil kunne se, på grunnlag av de skriftsteder som siteres i artikkelen, hvordan Guds vidunderlige gjerninger beviser at «Guds vei er kjærlighet», og de vil se hvilke velsignelser Gud har i beredskap for menneskeheten. Alle skriftsteder i vår oversatte artikkel er hentet fra den norske 1930-oversettelsen av Bibelen, hvis ikke noe annet er anført.

«Gud er kjærlighet.» — 1 Joh. 4: 16.

 1. a) Hvem var den som var lovt av Gud? b) Hva spør menneskene om i dag, siden det er så lenge siden han ble født?

DEN høyeste Gud, som skapte menneskeslekten, ga oss sitt skrevne Ord, Bibelen, og framsatte mange løfter gjennom den. Disse profetiene forutsa at når tiden var inne, skulle det fødes en Hellig som skulle velsigne alle jordens slekter. Denne som var lovt, var Jesus Kristus. Menneskene, som er unnfanget i misgjerning, unnfanget i synd, undrer seg i dag over hvorfor det er så mange vanskeligheter, hvorfor det er så mye lidelse, sykdom og sorg blant menneskene, hvorfor det er så mye selviskhet og misnøye i denne verden, så lenge etterat han som var lovt, Jesus Kristus, ble født. Menneskene ønsker og søker velsignelser. Derfor spør de: «Hvis Jesus Kristus er Guds lovte Ætt og hvis han skal bringe velsignelser som vil berøre mennesker av alle nasjoner, hvorfor blir det da ikke gjort noe med det nå? Vil du fortsette å lese og forstå grunnen til dette ut fra Bibelen?

 2, 3. a) Hvor og hvordan ble han som var lovt, født? b) Hvordan Visste jomfruen Maria at han skulle bli født av henne?

² Jesus Kristus ble født for over nitten hundre år siden i Betlehem. Han ble født av en kvinne som var høyt begunstiget av Gud, jomfruen Maria. En av de mest vidunderlige ting som noensinne har hendt på jorden, var dette miraklet, et guttebarn født av en jomfru. Det var den allmektige Gud i himmelen som ved hjelp av sin hellige ånd overførte sin himmelske Sønns liv til jomfruens morsliv og i rette tid frambrakte den lovte Ætt. Guds profet Esaias hadde forutsagt dette: «Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel.» (Es. 7: 14) Jesu mor var av kong Davids ættelinje, og kunne derfor føde hans kongelige arving. Hun var den jomfru som var utvalgt til å føde løftets Ætt. Hun visste om dette fordi Herrens engel Gabriel kom og talte til henne, og beretningen i Bibelen sier:

³ «Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! for du har funnet nåde hos Gud; og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evindelig og det skal ikke være ende på hans kongedømme. Men Maria sa til engelen: Hvorledes skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann? Og engelen svarte henne: Den hellige ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.» — Luk. 1: 30—35.

 4. For hvilke to formål ble Jesus født på den måten?

⁴ Dette vidunderlige mirakel ble utført som en oppfyllelse av Guds løfte om at en jomfru skulle føde Guds Sønn, og Hans andre løfte, at «det skal ikke være ende på hans kongedømme,» skal også bli oppfylt. Hvorfor ble da Guds Sønn født på denne måten? I første rekke for å kunngjøre den høyeste Guds, sin himmelske Fars, navn, Ord og rike. I sin tjeneste fortalte Jesus selv oss nettopp dette: «Ingen har noensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklart ham [har selv brakt oss et klart budskap, Knox].» (Joh. 1: 18) Ja, denne Sønn, som hadde vært hos sin Far i sin førmenneskelige tilværelse, ble overført fra himmelen til jorden og gjort «litt ringere enn englene» for å bringe oss et klart budskap fra sin Far. Han kjente sin Far, og vi er kommet til å kjenne Faderen fordi Sønnen var hos Faderen. For Sønnen sa i sin bønn til Faderen: «Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre; og nå, herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til! Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden.» (Joh. 17: 4—6) Jesu første formål her på jorden var altså å åpenbare eller kunngjøre sin Fars navn, Ord og rike. Hans annet formål var å skaffe til veie gjenløsningsofferet for menneskeslekten.

 5. Hvilken stor egenskap har Gud lagt for dagen overfor menneskene ved dette?

⁵ Disse to formål som Jesus fullførte, er store velsignelser som berører oss alle. Denne Guds gave, at han sendte sin Sønn til verden for disse formål, viser derfor den store kjærlighet Gud har til oss, og beviser at Guds vei er kjærlighet. Gang på gang har han gitt uttrykk for sin kjærlighet til menneskene, og han treffer stadig tiltak for å velsigne dem, selv om mange mennesker i dag synes han er sen med å gjøre det. Har vi tålmodighet nok til å finne ut mer om hva Gud har gjort, holder på å gjøre og enda vil gjøre for oss? La oss da lese videre.

 6. Hva er så Guds vei, og hvordan viser vi at vi kjenner Gud?

⁶ Ut fra sine erfaringer med å vandre med Jesus Kristus forteller apostelen Johannes oss at «Gud er kjærlighet», det vil si at hans vei er kjærlighet når han leder menneskene og handler med dem. «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet. Ved dette er Guds kjærlighet åpenbart iblant oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, forat vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige å elske hverandre. Ingen har noensinne sett Gud; dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss [da har hans kjærlighet nådd sitt mål i oss, LB].» — 1 Joh. 4: 8—13.

 7. Hvilke spørsmål ligger det nær for oss å stille i betraktning av hva menneskene lærer om Gud i strid med hva hans Ord lærer?

⁷ Når vi ser hva Gud har gjort som en oppfyllelse av sine egne profetier i Bibelen, ved å sende sin enbårne Sønn til verden for å hjelpe menneskene til å forstå og lære å kjenne Skaperen, da må vi sannelig si at Gud er kjærlighet. Av den måten Jesus lærte oss på og den måten de inspirerte hellige skrifter lærer oss på, kan vi forstå at Gud er kjærlighet. Men hvor annerledes er det ikke med de ting som menneskene i dag lærer oss om Gud! Når vi tenker på slike menneskelærdommer og ser at Gud har gjort så meget med tanke på vår evige velsignelse, ligger det nær for oss å spørre: Hvis Gud er kjærlighet, hvordan kan det da være et sted med evig pine, som kalles helvete, dit det sies at milliarder av menneskelige skapninger i Guds bilde skal komme etter legemets død? Det sies at ild og svovel brenner der i all evighet, og at fordømte sjeler skal være der uten å kunne slippe fri, i bevisst pine. Hvordan kunne det være noe slikt som en «skjærsild», hvor det sies at sjelene må utstå fryktelige lidelser mens de venter på å bli fridd ut og tatt opp til himmelen? Hvorfor skulle det være Guds vilje at det store flertall av menneskene skulle leve og lide i slik fattigdom og elendighet at mange sier at menneskene har helvete godt nok her på jorden? Hvordan kan slike ideer og menneskelærdommer stemme med det at Gud er kjærlighet? Selv da apostelen Paulus lærte de gudfryktige menneskene i Berøa visse ting, «gransket [de] daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem». (Ap. gj. 17: 11) Ved å gjøre det samme kan vi ha et like edelt sinnelag som de i Berøa.

 8, 9. a) Hvilket spørsmål stiller vi om menneskenes framtid, på bakgrunn av deres nåværende ulykkelige tilstand? b) Ved hvilken handlemåte ville Gud vise mer kjærlighet til et tre enn til mennesket?

⁸ I sin nåværende tilstand er menneskene ulykkelige. Hvilket menneske har ikke sorger? Han lever noen få år, og så må han dø. Hvis han ikke har vært et godt menneske, vil han så ifølge visse læresetninger i denne verden komme i evig pine i helvetes ild. Den tålmodige Job, en mann som elsket og tjente Gud, sa: «Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.» (Job 14: 1) Skulle man ikke tro at menneskene har nok vanskeligheter på jorden uten å måtte komme til et sted med evig pine når de dør, for å få oppleve mer og verre ulykke og uro? Derfor lytter vi med interesse til det Job videre har å si: «For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke; om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden, så setter det likevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre. Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske oppgir ånden, hvor er han da?» (Job 14: 7—10) Et tre er vakkert; det er Guds skapning, men det har ikke forstand.

⁹ Mennesket har forstand, det er skapt i Guds bilde, og skal vi da tro at Gud elsker et tre mer enn et menneske, at et tre som blir hogd ned, vil spire og vokse igjen, men mennesket — nei. Skal vi tro at enda det har levd i elendighet her, vil Gud pine det mer etter døden? Ingen av oss liker døden. Vi ville gjerne spire igjen som et grønt tre gjør, og vi ville like å leve under gode forhold, hvis vi bare visste hvordan det kunne la seg gjøre. Men hvor er mennesket etter døden? Job spurte om det. Trodde Job at det var i et brennende helvete, en het skjærsild, eller en slags mellomtilstand, en limbus?

10. Hva ba Job om i forbindelse med dødsriket, og hvorfor?

¹⁰ Hva visste Job om emnet «helvete»? Job talte ikke en eneste gang om «helvete», men han brukte ofte et ord som blir oversatt «dødsriket», og mange vil si at det er ett og det samme. Nå var imidlertid Job på den tiden dekket med byller på grunn av en sykdom som Satan Djevelen hadde påført ham. Han var et menneske som virkelig hadde det vondt på jorden. Er det da ikke på bakgrunn av det som vanligvis læres om «helvete» og «dødsriket» merkelig at Job skulle si følgende til Gud: «Å om du ville gjemme meg i dødsriket og skjule meg der til din vrede var over — om du ville sette meg et tidsmål og så komme meg i hu»? (Job 14: 13) Her ber Job i sin elendighet til Gud i himmelen om at han må gjemme ham i dødsriket. Kan du tenke deg at han ville ønske å komme dit hvis dødsriket er et sted med forferdelig, bevisst pine? Job hadde det sikkert vanskelig nok, og ønsket ikke å komme fra asken i ilden. Nei, det gjorde han ikke. For å komme utenom denne tilsynelatende motsigelse har noen tenkt seg at det må være en del av dødsriket der det er lykksalighet, og en annen del der det er pine. Job trodde ikke det. Han ba tvert imot som han gjorde fordi han kjente Guds foranstaltninger og visste hva «dødsriket» betyr i Skriften. Han visste at engang i framtiden ville Gud huske alle dem som var kommet til dette bibelske «dødsrike», og ville gi dem en anledning i en ny verden «hvor rettferdighet bor». (2 Pet. 3: 13) Hva er så dette «dødsrike»?

11. Hvem blir ført ned i dødsriket som en fårehjord, og hvilket håp er det for dem?

¹¹ En av dem som skrev Salmene, hadde følgende å si om det: «Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden, både lave og høye, rike og fattige, alle til sammen! Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de oppriktige hersker over dem, når morgenen bryter fram, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har noen bolig mer.» (Sl. 49: 2, 3, 15) Får kommer ikke i dødsriket, men de blir slaktet i millionvis. Menneskene dør også i slike store mengder, og de kommer til Bibelens «dødsrike». Salmisten sier at der vokter døden dem og at deres skikkelse blir ødelagt, men han legger til: «Men Gud skal forløse min sjel fra dødsrikets vold, for han skal ta meg til seg.» — Sl. 49: 16.

12. a) Hvorfor har menneskene vært nødt til å se døden? b) Hvorfor kan det at de kommer til dødsriket, ikke føre til at deres sjeler blir pint?

¹² En annen av dem som skrev Salmene sier: «Hvem er den mann som lever og ikke ser døden, som frir sin sjel fra dødsrikets vold?» (Sl. 89: 49) Ikke ved egen eller et annet menneskes hjelp kan et menneske som lever på jorden i dag, unnfly det bibelske «dødsrike». Grunnen til at menneskene er nødt til å se døden, er at de er født som syndere på grunn av den synd våre første foreldre, Adam og Eva, begikk i paradiset. «Den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom. 6: 23) Siden nå alle har vært nødt til å komme i det bibelske «dødsrike», var det så forat deres sjeler skulle bli pint på noen måte? Hvordan kunne det hende syndige sjeler, når Gud sier i Esekiel 18: 4: «Se, alle sjeler hører meg til, både farens sjel og sønnens sjel; meg hører de til; den sjel som synder, den skal dø»? (Siste setning etter eldre norsk overs.) Ifølge Bibelen forlater altså mennesket tilværelsen når han kommer til «dødsriket», for hans sjel dør, og dette gjør det umulig at hans sjel kan bli pint en tid eller i all evighet.

13. a) Hvis dødsriket betyr pine, hva må vi da hevde med hensyn til Jesus? b) Hvordan viser en sammenligning mellom Douay- og Knox-oversettelsen hva dødsriket er?

¹³ Hvis man ønsker å hevde at dødsriket er et sted med bevisst brennende pine, da må man også hevde at Kristus Jesus, Guds Sønn, han som ble født av jomfru Maria, også kom til et sted med pine av sjeler for å ta den syndige menneskeslekts plass. Apostelen Peter sa om Jesu oppstandelse: «For David sier om ham: . . . for du skal ikke forlate min sjel i dødsriket, ei heller skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse. . . . det [var] om Messias’ oppstandelse han framsynt talte det ord at han ikke ble forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse.» (Ap. gj. 2: 25—31) Det bibelske dødsrike som Jesus var i i deler av tre dager, er menneskeslektens felles grav, og det var fra denne grav at hans himmelske Far oppreiste ham på den tredje dag. Et bevis for dette er at monsignore Knox’s oversettelse av Apostlenes gjerninger 2: 27, 31 ikke bruker ordet «helvete» som Douay-oversettelsen gjør, men gjengir det slik: «Du skal ikke forlate min sjel i dødens sted, eller la din trofaste tjener se forråtnelse. Det var om Kristus han sa, idet han forutså hans oppstandelse, at han ikke skulle forlates i dødens sted, og at hans legeme ikke skulle se forråtnelse.»

14. Hvordan viser katolske lærde at «dødsriket» er den felles grav?

¹⁴ Bibelen sier om de døde at de sover, ikke at de lider bevisst pine. De døde kunne ikke bli pint ved å komme til det bibelske «dødsrike», for dette ordet er oversatt fra det hebraiske ord sheol’ i de gamle Skrifter og fra det greske ordet hades i de nye Skrifter. Det hebraiske ordet sheol’ forekommer 65 ganger, og det blir i den norske bibelen konsekvent oversatt med «dødsriket». Men i Job 14: 13, som er sitert ovenfor (§ 10), oversetter den katolske monsignore Knox sheol’ med «grave» (graven) i stedet for med «hell» (helvete), som han vanligvis bruker, og han oversetter det med «grave» i stedet for «hell» andre steder også. (1 Mos. 37: 35; 42: 38, Knox) Katolske lærde erkjenner derved at Bibelens «dødsrike» er menneskeslektens felles grav.

15. Har noen noen følelse i dødsriket? Hva viser Bibelen?

¹⁵ Når et menneske dør og kommer til dødsriket, har han da noen følelse der? Har han noen sanser som kunne bevirke at han førte pine? Guds Ord, ikke menneskers ord, svarer: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.» (Pred. 9: 5, 10) I stedet for her å oversette sheol’ med et ord som betyr «helvete» eller «dødsriket», bruker monsignore Knox «grave» (graven) i dette skriftstedet. Hvis et menneske var i live i skjærsilden, helvete eller dødsriket, måtte han naturligvis ha noen tenkeevne, noen kunnskap, noen sanser, for å kunne føle den tortur og pine som noen lærere forteller oss at et menneske lider der etter døden. Det stikk motsatte er tilfelle, for Salme 146: 4 sier bestemt: «Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin hjord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» Og i Salme 6: 6 står det: «For i døden kommer ingen deg i hu; hvem vil prise deg i dødsriket?» Når et menneske dør, holder han ifølge Bibelen opp å tenke og føle; han kommer til «dødsriket», det bibelske dødsrike, som er den felles grav, og der sover han inntil oppstandelsen. Han nyter ikke noen bevisst hvile der.

16. Hva viser erfaringene til Lasarus, som Jesus oppreiste fra de døde, om dem som er i dødsriket?

¹⁶ Jesu venn Lasarus hadde ligget død i graven i fire dager. Jesus talte til sine disipler om Lasarus’ død, og sa at han sov. Hans disipler trodde at han mente at Lasarus enda ikke var død, men bare hvilte. I Johannes 11: 11—15 sies det: «Dette talte han; og deretter sier han til dem: Lasarus, vår venn, er sovnet inn; men jeg går for å vekke ham. Disiplene sa da til ham: Herre! er han sovnet inn, da blir han frisk igjen. Jesus hadde talt om hans død; men de tenkte at han talte om alminnelig søvn. Da sa Jesus rent ut til dem: Lasarus er død, og for eders skyld er jeg glad over at jeg ikke var der, forat I skal tro; men la oss gå til ham!» Jesus hadde her en vidunderlig anledning til å vise hva oppstandelsen ville bli i den nye verden, ved å bringe fram igjen Lasarus som virkelig var død og i graven. Da Jesus kom, sa Lasarus’ søster til ham: «Hadde du vært her, da var min bror ikke død.» Senere reiste Jesus Lasarus opp fra graven, men det er ingenting i Bibelen som viser at Lasarus sa noe om at han hadde vært i et helvete eller dødsrike med brennende pine eller i skjærsilden i fire dager eller i en limbus, eller at han hadde vært i himmelen med de hellige engler. Hvis Lasarus hadde vært noe annet sted enn i graven og hvis hans sjel hadde dratt levende ut i rommet et eller annet sted, ville han ganske sikkert ha visst om det da han kom tilbake til sin hjemby Betania. Han ville ha fortalt det til apostelen Johannes, og så ville apostelen Johannes ha berettet om det i sitt evangelium. Men han gjorde ikke det. Lasarus erfarte altså akkurat det som Predikeren 9: 10 sier, nemlig at det ikke er noen visdom, kunnskap, virksomhet eller noen sanser i dødsriket eller graven, dit mennesket går når det dør.

17. Hvorfor kan Gud aldri ha tenkt ut noe slikt som evig pine for sjeler etter døden?

¹⁷ Gud kunne aldri ha tenkt ut noe slikt som en skjærsild eller evig pine i dødsriket eller helvete. Det ville være så fjernt fra hans tanker som overhode mulig. Bevis for at Gud aldri har hatten slik tanke finner vi i Bibelen, der han protesterer mot en slik ting: «De har bygget Tofet-haugene i Hinnoms sønns dal for å oppbrenne sine sønner og sine døtre med ild, noe som jeg ikke har pålagt dem, og som ikke er oppkommet i mitt hjerte.» Gud hadde aldri hatt tanke om noe slikt for sine skapninger, og likevel tok hans frafalne folk sine sønner og døtre og brente dem i ilden for bilder av falske guder. Gud sa om dette: «[De] bygget offerhauger for Ba’al for å brenne sine sønner i ilden til brennoffer for Ba’al, noe som jeg ikke har påbudt og ikke talt om, og som ikke er oppkommet i mitt hjerte.» (Jer. 7: 31 og 19: 5) Nei, det kunne ikke oppkomme i en kjærlig Guds hjerte å pine skapninger som er skapt i hans bilde, å kaste levende mennesker i ilden som et offer. Enda mindre kunne hans kjærlighet tillate ham å tenke ut en læresetning om evig pine eller pine i en skjærsild for menneskesjeler etter døden.

18. Hva betyr ild i Bibelen, som i 2 Tessalonikerne 1: 7—9?

¹⁸ Når det tales om ild i Bibelen, betyr det fullstendig tilintetgjørelse, ikke evig pinea, som for eksempel i 2 Tessalonikerne 1: 7—9: «Men eder som trenges, ro sammen med oss, når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler, med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium, de som skal lide straff, en evig fortapelse [ødeleggelse, Dy, NW] bort fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet.» «Ødeleggelse» betyr ikke her bare å tilføye skade. Når Gud ødelegger eller brenner noe, gjør han det så fullstendig at det ikke eksisterer mer.

19. Hvem er det Gud hater, og hvem viser han miskunnhet mot?

¹⁹ Gud vil ikke velsigne dem som hater ham. Salme 145: 20 sier: «Herren bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige ødelegger han.» Hans kjærlighet vil ikke gi seg uttrykk overfor dem som hater ham; men Gud viser miskunnhet mot dem som elsker ham: «Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og holder mine bud.» (2 Mos. 20: 5, 6) Vi legger merke til at Gud bare viser sin vrede mot dem som hater ham. Han hater ikke mennesker bare fordi de er født av visse fedre som er i en syndig tilstand. Alle voksne mennesker har en fri vilje. De kan selv avgjøre hvem de vil tjene. Gud vil ikke elske dem som hater og forkaster ham. Han viser sin miskunnhet mot tusener av dem som elsker ham. Det lønner seg å være gudfryktig og vise kjærlighet mot Gud. Det bevarer oss fra Guds brennende ødeleggelse av de ugudelige.

Uttrykk for kjærlighet

20. Hvordan er det at vi lever, et uttrykk for Guds kjærlighet?

²⁰ Alt det Gud har gjort og vil gjøre i framtiden, er tilskyndet av kjærlighet. Det kan ikke være annerledes, siden «Gud er kjærlighet». Selve vår eksistens er et uttrykk for hans kjærlighet. Han skapte oss og ga oss liv. «For hos deg er livets kilde.» (Sl. 36: 10) Han eksisterer i kraft av seg selv. Det fører ikke til noe å prøve på å forestille seg når han begynte, for han har ingen begynnelse: han er uten begynnelse og også uten ende. Før han begynte å skape, var han alene. Men han følte stor glede og lykke ved å frambringe skapninger av alle slags, og derfor ser vi i dag omkring oss hans vidunderlige skaperverk. Alle ting han skaper, bringer pris og ære til ham når de er lydige mot hans lover, og det er slik det skulle være. Han har frambrakt en slekt med jordiske skapninger utstyrt med forstand, menneskelige skapninger. Det er naturlig for dem å ønske å leve, for Gud ga dem livet og ønsket om å beholde det. Bare det å leve er ikke fullstendig i seg selv, men å leve i lykke, å leve med anledning til å prise sin Skaper, det bringer virkelig fullstendig lykke til mennesket.

21. Hvordan beviser hele naturen at Skaperen er en kjærlighetens Gud?

²¹ Når vi ser oss omkring, ser vi at hele naturen beviser at Skaperen er en kjærlighetens Gud. Han gjorde alle ting til glede for mennesket. Se på Hans gavmildhet i naturen. Han har skaffet menneskene all slags mat: frukt, grønnsaker, nøtter, korn, bær, foruten vann til å forfriske oss. Hva angår de ting menneskene trenger for sitt liv, gir han oss det i overflod. Man kan bare reise i de forskjellige deler av jorden, så ser man de forskjellige slags mat som brukes av forskjellige folkeslag, alt sammen nærende, alt sammen godt å spise. Gud tar også i betraktning våre behov i retning av klær og husly. Han har frambrakt dyr som gir ull, og på marken bomulls- og fiberproduserende planter, materialer som kan lages til klær, og trær som skaffer ved og grener og løvverk til ly. Også dyreskinn kan tjene som klær, og således kan vi ha de nødvendige klær og beskyttelse for vår kropp, alt sammen i overflod. Alt menneskene behøver å gjøre, er å bruke sine evner og gjøre den rette bruk av disse tingene.

22, 23. a) Hvilke sanser har Gud gitt oss, og i hvilken hensikt? b) Hvordan kan menneskene gi uttrykk for liv, og hvor ville de like å leve for bestandig?

²² Tenk på kroppen som Gud har gitt oss, og legg merke til hva vi kan gjøre med den. Vi kan se på våre medskapninger, og betrakte hele Guds vidunderlige levende og livløse skaperverk. Vi kan føle, si om en ting er varm eller kald, avgjøre tingenes form ved å berøre dem med fingrene, selv om vi ikke kan se dem. Gud har gitt oss en vidunderlig smakssans. Hva vi enn spiser, så kan vi kjenne hva det er, selv om det kan være aldri så liten forskjell i smaken på de forskjellige slags mat. Han har gitt oss hørselen, slik at vi kan innfange musikken i fuglenes sang, høre bølgenes brusen og oppfatte vindens forskjellige bevegelser, og slik at vi kan lytte til kjære stemmer, våre brødres og søstres, vår fars og mors og våre venners. Vi kan oppfatte hva de mener og hva de ønsker å gi uttrykk for overfor oss. Gud har også gitt oss luktesansen. Ved hjelp av den kan vi nyte duften av hele det blomsterflor han har skapt, den naturlige vellukt som fyller luften, og duften av den gode maten vi spiser.

²³ Alle disse sansene har Gud gitt oss som en kostelig gave for å forøke vår glede ved å leve, ikke forat vi skal kunne føle pine nå eller hinsides. Det viser at han elsket sine skapninger fra begynnelsen av. Og tenk på hvordan hans skapninger kan gi uttrykk for liv på jorden! Mennesket kan gå, løpe, klyve, svømme, ja, fly, ikke med naturlige vinger som en fugl, men ved å bruke maskiner som hans forstand, også Guds gave, har satt ham i stand til å lage, slik at han kan komme opp i luften ved å benytte seg av Guds naturlover. Alt dette har Gud gitt oss. Vi har ikke utviklet oss selv ved en evolusjon. Vi framsto ikke på jorden ved et tilfelle. Vi ble laget, skapt ved Guds makt, og alt dette som vi har, er Hans gaver, velsignelser fra en kjærlig Gud. Enda menneskene er ufullkomne nå, gleder de seg over sine fem sanser og over sitt hjem, jorden. Hvis alt var fullkomment og fredelig, ville de være tilfredse ved å leve for evig på jorden. Ja, ville du ikke det?

24. Hva kan hjernen utføre, og hva framgår av at Gud ga oss den?

²⁴ Du ville ikke vite at du levde hvis det ikke var for hjernen som Gud har anbrakt inne i hodet ditt. For et fint organ det er! Slik som den kan gjøre opptegnelser! Hvor mange inntrykk fester seg ikke i den i løpet av vår nåværende korte levetid! Hvor mange ting kan vi ikke gjenkalle i erindringen ved dens hjelp! For en forestillingsevne den har, slik at den kan fatte tingene! Slik som den kan tenke! Det er en vilje i denne hjernen som driver oss til handling, får oss til å ta en bestemt kurs. Denne hjernen vår har en samvittighet som kan bli oppøvd i rettferdighet. Det ser ut som det ikke er noen grense for de områder der vår hjerne kan brukes. Den kan beordres til å studere vitenskapelige emner, astronomi, matematikk, ingeniørkunst. Den kan tenke ut hvordan man skal oppføre store byggverk og hus til boliger og arbeidsplasser for jordens folk. Den kan studere og oppfinne og utvikle språk. Vi kunne holde på i det uendelige med å tenke på alt det den menneskelige hjerne kan prestere, for det finnes mennesker over hele verden i dag som bruker sin hjerne på så mange forskjellige måter, noen til velsignelse for menneskene, og dessverre også noen til skade for menneskene. Gud ga oss hjernen, og uansett hvordan det falne menneske bruker den, er dette i seg selv et uttrykk for hans kjærlighet.

25. Hvilke egenskaper ga Gud mennesket?

²⁵ Og så enda en viktig ting: Gud ga mennesket sine egne egenskaper. Guds egenskaper er kjærlighet og visdom, rettferdighet og makt. Gud nedla dem i det første menneske Adam da han skapte ham, for Gud skapte Adam i sitt eget bilde. «Gud er kjærlighet.» (1 Joh. 4: 8) «Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til.» (Job 12: 13) «Rettferd og rett er hans trones grunnvoll.» (Sl. 97: 2) «Én gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det, at styrke [all makt, Knox] hører Gud til.» — Sl. 62: 12.

26. Hva ga Gud mennesket ansvar for, som et uttrykk for kjærlighet?

²⁶ Disse skriftstedene slår fast at han er en Gud med kjærlighet, visdom, rettferdighet og makt. Hvis alle mennesker hadde tatt i bruk disse evnene som ble nedlagt i det første menneske i fullkommenhet, ville jorden nå vært et storartet sted å leve på. I sin kjærlige interesse for mennesket ga Gud ham lederevne, slik at han kunne ha ansvaret for å ta vare på dyrene og ta seg av hele den menneskelige familie: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden.» (1 Mos. 1: 26) Det var gavmildt og kjærlig av Gud å sette mennesket til å råde over alt dette.

27. Hvor satte Gud mennesket, og hvordan sørget han for at han ikke skulle leve alene?

²⁷ «Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 15—17) Så ga Gud mennesket en fullkommen, elskelig hustru som hans medhjelp og for å befolke jorden: «Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» (1 Mos. 1: 28) Enda et uttrykk for Guds kjærlighet! Han skapte ikke bare en mann og en kvinne og satte dem der i et paradisisk hjem og lot dem leve alene der med dyrene. Nei, han ordnet med et lykkelig familieliv blant menneskene som sitt middel til å befolke jorden. Han sa: ’Bli nå mange, fyll jorden med deres eget slag og underlegg dere den. Fød barn og la dem vokse opp til å bli slike mennesker som dere selv er, og la så dem igjen formere seg, til hele jorden er fylt med mennesker. Gjør samtidig jorden til et fullkomment paradis. Dette er deres hjem.’ Skaperen viste sannelig kjærlighet ved å skape mennesket og sette ham i et jordisk paradis.

Kjærligheten prøves

28. Hva avhang menneskets lykke og tilfredshet av, som vist ved at Gud anbrakte det forbudte tre i paradiset?

²⁸ Hvis mennesket hadde fortsatt i Guds kjærlighet, ville allting ha vært annerledes i dag. Men mennesket forlot Guds kjærlighet og gikk sin egen vei. Skjønt mennesket gjorde det, sviktet ikke Gud menneskeslekten. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3: 16) Men noen undrer seg og sier: ’Gud kunne da ikke ha vært så kjærlig når han satte treet til kunnskap om godt og ondt der i paradiset. Hvordan kunne dette treet, og forbudet for menneskene mot å spise av det, være, et uttrykk for guddommelig kjærlighet?’ Skaperen vet imidlertid hva som er best for mennesket. Han vet hva Hans hensikt var med å skape ham og sette ham her på jorden. For Adams og Evas vedkommende var deres egen og deres families lykke og tilfredshet avhengig av at de fortsatte å sette pris på Guds velsignelser. Hvis Gud først gikk ut av deres liv, kunne de ikke være tilfredse eller nyte livet, for da ville de ha mistet Faderens kjærlighet, og den er en livsbetingelse. Det Gud var interessert i, var at mennesket skulle fortsette å leve i Hans gunst, i Hans velsignelse og i Hans sanne tilbedelse. Det avhang altså av Guds kjærlighet, rettferdighet, visdom og makt og av iverksettelsen av Guds lov, og ikke av menneskets lov.

29. a) Skulle mennesket styre seg selv? b) Hva ønsket derfor Gud å se hos mennesket?

²⁹ Gud ordnet det ikke slik at mennesket skulle styre seg selv. Gud hadde truffet en fullstendig ordning for å ivareta jordens anliggender og for å få mennesket til å gjøre tingene på den måten som Gud visste det var best for ham å gjøre det. Alt dette var til velsignelse for skapningen. Mennesket skulle nå vise sin verdsettelse av Guds overhøyhet, av hans herredømme over universet. Hvis det ikke viste noen verdsettelse, ville naturligvis velsignelsene gå tapt. Gud sa til mennesket: «Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 16, 17) Dette viser at Gud ville lede mennesket, ikke ved makt eller tvang, ikke ved frykt for helvetes ild og pine, men ved å appellere til menneskets verdsettelse, menneskets egen takknemlighet, menneskets kjærlighet til sin Skaper. Gud hersker med kjærlighet. Det eneste han bød mennesket var: Spis ikke av det spesielle treet. Det Gud ønsket å se hos mennesket, var lydighet.

30. Hva ville takknemlighet ha ledet mennesket til å gjøre?

³⁰ Lydighet kommer til uttrykk ved takknemlighet og ved å gjøre det som Han som velsigner en, ønsker. Det ville være til menneskets eget beste å gjøre det Gud ønsket han skulle gjøre. Hvis mennesket verdsatte og elsket sin Far og var takknemlig mot ham, ville han gjøre nøyaktig det som Skaperen ønsket gjort. Hva hadde mennesket? Ikke noe annet enn det Gud hadde gitt ham, og alt han hadde var til hans eget beste. Mennesket burde derfor elske og verdsette sin Skaper. Han måtte følge de prinsipper Gud hadde oppstilt for mennesket og holde fast på disse prinsipper. Mennesket måtte huske på at det er Jehova Gud som er Lovgiveren, som gir direktiver for den handlemåte mennesket skal følge. Mennesket skulle respektere disse Guds lover og bud. Derfor satte Gud mennesket på en enkel prøve. Den gjaldt lydighet hva hans føde angikk. Ved ganske enkelt å holde seg borte fra det forbudte treet kunne mennesket virkelig ha vist at han verdsatte og elsket Gud.

31. Hvem foretrakk Eva å lytte til?

³¹ Men Eva og Adam elsket ikke Gud, for de forsynte seg av frukten på dette treet. Gjennom slangen framstilte Satan Djevelen seg for Eva, og hun foretrakk å tro på slangen, på Satan, i stedet for på Skaperen. Slangen sa til Eva: «Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noe tre i haven? Og kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen; men om frukten på det tre som er midt i hagen, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø. Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» — 1 Mos. 3: 1—5.

32. Hva viste Adam og Eva at de manglet, og hvorfor?

³² Eva viste ingen kjærlighet da hun forsynte seg av den forbudne frukt. Adam viste også sin selviskhet ved å spise. Det var ingen kjærlighet i deres hjerter, ingen verdsettelse, ingen takknemlighet for alle de vidunderlige ting Gud hadde gitt dem. De foretrakk å være ulydige, å lage seg sine egne lover, å avgjøre selv hva som var godt og hva som var ondt, og ikke lenger søke hen til universets store Overherre, som har all makt, visdom og kjærlighet, for å få hans ledelse. Nei, nå ville de være smarte, lage sine egne lover og leve etter dem, være lik Gud. Hvor tåpelig var ikke dette! For å få leve må en skapning anerkjenne den Høyestes lov, ordning og måte å gi velsignelser på, ikke hva han selv mener burde gjøres!

33. Hvordan viste så Gud at hans kjærlighet til menneskeslekten ikke sviktet?

³³ Den gang i paradiset vendte våre første foreldre seg imot Gud. Men Guds kjærlighet sviktet ikke. I dette løftet ga han uttrykk for sin kjærlighet til menneskeslekten: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg [slangen] og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Derfor lot Gud Adam og Eva leve så lenge at de fikk stiftet en stor familie. Gud visste at han kunne vinne kjærligheten til dem av Adams etterkommere som verdsatte guddommelige velsignelser; men de som viste seg å være forsettlig onde og ikke ønsket å leve under Guds lov og ordning, ville Han ødelegge. De skulle ikke bli velsignet for evig av Guds kvinnes Ætt, men skulle bli knust fordi de var slangens ætt.

34. Hvilken rett mistet Adam og Eva, men hva er stadig Guds hensikt med hensyn til menneskeslektens hjem?

³⁴ På grunn av ulydighet mistet Adam og Eva retten til å leve på jorden. De mistet sitt hjem i paradiset og ble drevet ut av Edens hage. Men hva deres etterkommere angår, så lovte Gud at hans løftets Ætt skulle komme og bringe en forandring. Det var Guds hensikt at mennesket skulle leve for evig i sitt jordiske hjem, men menneskene lever nå bare en kort tid. Det var jorden som skulle være menneskets hjem, ikke himmelen, ikke skjærsilden og ikke et helvete med evig pine. «Så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk.» (Es. 45: 18) Gud sier videre: «Således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» (Es. 55: 11) Jorden, menneskets hjem, skal ikke bli brent opp og forsvinne. Gud sier at jorden ikke skal ligge øde, og at han ikke skapte den til å ligge øde, men dannet den til bolig for folk, til å bli fylt med fullkomne mennesker og bli ført fram til en paradisisk tilstand over det hele. Salme 104: 5 sier: «Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.» Predikeren 1: 4 legger til: «Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.» Jorden skal bestandig være menneskets hjem, og når tiden er inne, vil Gud la fullkomne mennesker leve på den i all evighet i glede, velstand og overflod. Menneskene vil da lovprise Gud fordi Guds vei er kjærlighet, og fordi han har latt den komme til uttrykk til gagn og velsignelse for menneskene.

En kjærlighetsgave i form av en bok

35. Hvilken bok er en kjærlighetsgave fra Gud, og hvordan ble den frambrakt?

³⁵ Alle våre sitater ovenfor er fra den hellige skrift, fra Bibelen. Denne bøkenes bok er en kjærlighetsgave fra Gud, for den gir en beretning om hans løfter. Den viser hvordan han har tatt seg av menneskene i de forløpne 6000 år, og velsignet og ledet lydige mennesker helt fram til vår tid. I det sekstende århundre før Kristus begynte Gud å la Bibelen nedskrive i dens nåværende form. Begynnelsen ble gjort med Moses’ skrifter. Andre inspirerte forfattere framsto, som alle skrev under Guds ledelse. Omkring året 98 e. Kr. avsluttet så apostelen Johannes den siste av Bibelens bøker.

36. Hva sa apostelen Peter om Guds profeters skrifter?

³⁶ Apostelen Peter talte om de mer enn trettifem av Bibelens bøker som var skrevet før den kristne menighet tok sin begynnelse, da han skrev: «Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i eders hjerter, idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den hellige ånd.» — 2 Pet. 1: 19—21.

37. Hva er derfor den beste skriftlige veileder for oss, og hvorfor?

³⁷ Alle disse ting ble skrevet til gagn for oss. Gud sørget for at Bibelens tekst ble bevart, for det var hans egen tekst, skrevet under inspirasjon fra ham. Derfor er hans Ord en fullkommen veileder for oss alle. Vi bør vende oss til det og studere det. Det gjør oss vise, så vi kan vinne frelse. Det var dette Paulus sa til Timoteus: «Da du fra barndommen av kjenner de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, forat det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» — 2 Tim. 3: 15—17.

38, 39. a) Hvilken bok åpenbarer Guds hensikter, og hva lovte Gud Abraham, David og Daniel? b) Hva vil Riket sikre menneskene?

³⁸ Vi kan stole sikkert på Bibelen, mer enn på menneskenes talte ord. Den er Guds sannhetsord, som gir oss menneskeslektens historie fra Adam og fram til vår tid, og som forteller oss hva som skal hende i nær framtid. Bibelen åpenbarer hvordan Gud har til hensikt å frambringe en ny verden. Når vi vender oss til Skriften, kan vi få høre om Guds løfter om denne nye verden med velsignelse for alle trofaste mennesker. For lang tid siden lovte Gud Abraham: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» (1 Mos. 22: 18) Adam hadde vært ulydig og brakt synd, sorg og død over menneskeslekten, men Gud lovte den lydige Abraham at det skulle komme velsignelse til alle folkeslag gjennom hans Ætt, som er Jesus Kristus. Senere ga Gud David løfte om en Hersker for menneskeslekten: «Jeg [vil] etter deg oppreise din ætt, en av dine sønner, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge meg et hus, og jeg vil trygge hans trone til evig tid. Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn, og min miskunnhet vil jeg ikke la vike fra ham, således som jeg lot den vike fra ham som var før deg, men jeg vil la ham bli i mitt hus og i mitt rike til evig tid, og hans trone skal være grunnfestet til evig tid.» — 1 Krøn. 17: 11—14.

³⁹ Flere hundre år senere inspirerte Gud Daniel til å profetere: «Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig.» (Dan. 2: 44) Disse skriftstedene, sammen med mange andre profetier i Bibelen, peker fram mot et rike som Gud vil opprette for evig til velsignelse for trofaste menn og kvinner. Dette rike vil gjøre menneskene trygge i sine hjem: «De skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt; . . . ikke skal de plante og en annen ete. . . . Ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm som oksen, og ormens føde skal være støv; ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg, sier Herren.» Esaias sier også om Kongen og hans styre: «Han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden. . . . Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden ligge hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal drive dem. Ku og bjørn skal beite sammen, deres unger skal ligge hos hverandre, og løven skal ete halm som oksen. Diebarnet skal leke ved hoggormens hule, og over basiliskens hull skal det avvente barn rekke ut sin hånd. Ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg; for jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn.» — Es. 65: 21—25 og 11: 4—9.

40. Skal det være kriger mellom nasjonene under Riket?

⁴⁰ Skal det være noen kriger mellom nasjonene på den tiden, under dette rike? Hør hva det står i Mika 4: 3, 4: «Og han skal dømme mellom mange folkeslag og skifte rett for veldige hedningefolk helt til de fjerneste land, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; folkene skal ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mer lære å føre krig, men de skal sitte hver under sitt vintre og sitt fikentre, og ingen skal skremme dem; for Herrens, hærskarenes Guds munn har talt.» Det er Kristus Jesus, løftets Ætt, som skal bringe alle disse velsignelser til menneskene gjennom det rike som Gud har bestemt skal bli opprettet med Jesus som konge.

41. Hvordan førte oppfyllelsen av engelens ord til Maria til oppfyllelsen av Esaias 9: 6, 7?

⁴¹ Husk nå engelens ord til jomfru Maria: «Du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. . . . Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Luk. 1: 31—33) Dette ble satt i verk som en oppfyllelse av Esaias 9: 6, 7: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig Fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid; Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.»

42. Hvilken bønn lærte Jesus sine disipler, og hva betyr oppfyllelsen av den for denne verdens nasjoner?

⁴² Jesus visste at han var kalt til den opphøyde stilling å være den nye verdens Hersker. Derfor lærte han sine apostler å be for dette rike, for de skulle tas inn i det sammen med ham. De ba til Gud, sin Far i himmelen: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 10) Den dag i dag ber de kristne den samme bønnen, men har du noen gang tenkt over hva du i virkeligheten ber om? Forstår du at når du ber Faderen i himmelen om at hans vilje må skje på jorden som den skjer i himmelen, ber du ham om å ødelegge hele denne onde ordning som er på jorden? Jordens nasjoner gjør nemlig ikke hans vilje. Du ber om at de skal bli fjernet, slik som Daniel profeterte, og at Gud i deres sted vil innsette sitt rike. Hva vil du nå gjøre? Vil du slutte å be denne bønnen, eller ønsker du Riket og dets velsignelser?

Gjenløsning og oppstandelse

43. Hvordan har Jesus gjort det mulig for menneskene å vinne evig liv?

⁴³ Mens Jesus var på jorden, hevdet og forsvarte han ikke bare sin himmelske Fars navn og Ord, men han skaffet også til veie det gjenløsningsoffer som menneskeslekten trengte, ved å dø som et fullkomment offer på Golgata. Ved å gi sitt fullkomne, syndfrie menneskeliv tok han på seg den forbannelse som Guds lov la på Adams etterkommere. Alt det den opprørske Adam hadde tapt for sine ufødte etterkommere, frikjøpte altså Jesus fra den dødsdommen. Derved gjorde han det mulig for menneskene å vinne evig liv. Derfor skriver apostelen Paulus: «Den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom. 6: 23) Det Adam fikk som lønn for synden, var døden, ikke evig liv i et brennende helvete eller et dødsrike eller en skjærsild. Hvis vi som lever nå, tar imot Kristus Jesus, er Guds gave til oss gjennom ham evig liv i den nye verden. Jesus sa: «Liksom Faderen har livets gave i seg, så har han også gitt Sønnen å ha livets gave i seg. Og han har gitt ham myndighet til å dømme, fordi han er Menneskesønnen. Bli ikke forundret over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut, de som gjorde godt, til en livets oppstandelse, de som gjorde ondt, til en dommens oppstandelse.» — Joh. 5: 26—29, NW.

44. Ved hvem kom døden, og gjennom hvem kommer livet, og hvor lenge skal han regjere?

⁴⁴ Der har vi Jesu løfte om at alle de som er i sine graver, skal komme fram når tiden er inne, noen til en oppstandelse til liv og velsignelse i den nye verden, og andre til en dom som vil gå imot noen av dem fordi de ikke vil slutte opp om Guds rike under Kristus på den tiden. Livet kommer gjennom Kristus Jesus, som vi leser i 1 Timoteus 2: 5, 6: «Det er en Gud og en mellommann i mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» Det første menneske, Adam, brakte synden inn i verden og døden ved synden, slik at alle hans etterkommere har dødd. Mennesket Kristus Jesus har skaffet til veie en gjenløsning for alle som tror. Jesus framstilte sitt gjenløsningsoffer for Gud i himmelen etter sin oppstandelse fra de døde, og nå har Gud satt ham på den himmelske trone for å herske som den nye verdens konge. Apostelen Paulus sier: «Han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» (1 Kor. 15: 25, 26) Kristi regjering er Guds foranstaltning for menneskene, et uttrykk for hans kjærlighet til dem. Gud elsker livet, ikke døden. Døden er syndens lønn. Jehova elsker den synder som angrer og vender seg til Ham. Selv om det første menneske syndet og gikk imot Gud, har ikke det fått Gud til å gå imot menneskeslekten. Men Gud forlanger at vi skal være lydige mot hans lover og gjennomføre hans forordninger, hvis vi venter å få leve.

Når

45. Når skal alt dette begynne å skje, og hva fører selviskhet og hat alle nasjoner til?

⁴⁵ Vel, vil noen si, dere snakker om at Guds vei er kjærlighet; men når skal så alt dette skje? For å få svar på dette, vil vi vende oss til Matteus, kapitel 24. Det fortelles der om et tegn med mange forskjellige trekk, kriger, pest, hunger, jordskjelv, forfølgelse av kristne, som skulle vise seg når Riket skulle til å begynne. Jesus fortalte der sine disipler at når de kristne så disse ting skje samtidig på jorden, skulle de vite at denne gamle tingenes ordning holder på å forsvinne, og at den nye, rettferdige regjering, Guds rike som han lærte dem å be om, er opprettet i himlene. Han sa: «Da skal mange ta anstøt, og de skal forråde hverandre og hate hverandre.» (Matt. 24: 10) Er ikke dette en god beskrivelse av situasjonen på jorden i dag? Selviskheten er enerådende. Dette fører til en så «stor trengsel» som menneskene aldri har sett og aldri vil få se maken til. Den skal ødelegge all denne ondskap og de nasjoner som tar del i den. Høydepunktet på denne store trengsel blir Harmageddonslaget, som paven har latt seg bevege til å omtale: Dette slag vil utrydde fra tilværelsen alle de onde engler sammen med Satan Djevelen, og alle de mennesker som tjener hans onde organisasjon.

46. Hvordan kan Harmageddon-slaget være et uttrykk for Guds kjærlighet?

⁴⁶ Er da dette slaget et uttrykk for Guds kjærlighet til menneskeslekten? Ja. Gud har ikke behag i den ugudeliges død, men det vil bli en velsignelse for menneskene at Gud ødelegger alle de ugudelige. «Så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra eders onde veier! Hvorfor vil I dø, Israels hus?» (Esek. 33: 11) Det er så tåpelig av en skapning å vende seg bort fra Guds bud og hans ledelse. Hvorfor vil du dø, bare for å følge din egen vilje og levemåte? Gud vil utrydde dem som nekter å adlyde hans bud, han vil utslette dem, tilintetgjøre dem. Det er dette som skal skje med de ugudelige. (Sl. 145: 20; 2 Tess. 1: 7—9) Det er av avgjørende betydning for alle mennesker som elsker rettferdighet at de ugudelige blir ødelagt på en slik måte. Det er et uttrykk for Guds kjærlighet til rettferdighet og hans godhet mot menneskene at han utrydder disse onde fra universet.

47. Hvem vil Gud befolke jorden med?

⁴⁷ Universets Overherre vil frambringe en fullkommen jord, bebodd av en fullkommen menneskeslekt. Hvorfor skulle da Gud la de onde få være her på jorden og forderve den? Det er Gud som har til hensikt å frambringe et fullkomment samfunn av menn og kvinner og la deres fullkomne liv bringe dem lykke, fred, overflod og tilfredshet, og alt dette gjør han som et uttrykk for sin kjærlighet. Det er hans hensikt å oppfylle jorden med lykkelige, rettferdige skapninger, ikke med onde.

48. Hvordan viser vannflommen på Noahs tid at Harmageddon vil bil et uttrykk for Guds kjærlighet?

⁴⁸ I Noahs dager var vannflommen et meget nødvendig tiltak. Jorden var da fylt med ondskap, for det store flertall av menneskene hadde vendt seg imot Gud. Den eneste unntagelse var den nærmeste familien til Noah, som elsket og prekte rettferdighet, i alt åtte personer. Menneskene nektet å bli omvendt ved Guds advarsel gjennom Noah og rense seg. Gud tilintetgjorde dem og dermed også de regjeringer som fantes da, for han beklaget at han hadde skapt mennesket; han sørget over den tilstand de hadde sunket ned til. Derfor ødela han dem alle sammen. Noah elsket Gud, og Gud elsket Noah og hans familie, fire ektepar. Han førte dem gjennom katastrofen, ødeleggelsen av datidens gamle, ugudelige verden. Gud måtte ødelegge denne første verden og hele dens befolkning forat Noah, hans hustru, deres tre sønner og deres hustruer, kunne få nyte livet i lykke. Gud vil gjøre det samme igjen. Han må gjøre det. Liksom vannflommen var et uttrykk for hans kjærlighet, er det også hans kjærlighet som gir seg uttrykk ved at han lar Harmageddon-slaget komme. Det er av avgjørende betydning nå forat mennesker som elsker rettferdighet, skal kunne få leve i fred og enhet i all evighet.

49. Hvordan kan menneskene få erfare mer enn bare det å eksistere?

⁴⁹ Det er bare under Guds ledelse at livet kan nytes i lykke. Vi lever nok i dag, men det er få mennesker som nyter dette livet. Menneskene lever, eksisterer, men når oppriktige mennesker lærer Gud å kjenne og følger hans rettferdige bud og lever i samsvar med hans gode prinsipper, da begynner de å leve i lykke. «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til.» (Ordspr. 10: 22) Jehovas rike som vi ber om, skal omfatte hele jorden og bli en varig velsignelse for lydige mennesker.

50. Hva må nå forkynnes før Harmageddon, og hva kan menneskene gjøre som følge av det?

⁵⁰ Og nå, før Harmageddon, slaget på «Guds, den allmektiges, store dag», må dette gode budskap om ødeleggelsen av denne verden og opprettelsen av Guds rike bli forkynt i alle land og på øyene i havet. (Åpb. 16: 14—16; Matt. 24: 14) Liksom Noah fikk vite om den kommende vannflom og var en rettferdighetens forkynner og prekte det frelsende budskap på sin tid, må også de som får vite om Harmageddon og om Guds rike, forkynne «dette evangelium» over hele jorden til et vitnesbyrd. Menneskene kan ikke unnfly ødeleggelsen i Harmageddon-slaget på noen annen måte enn ved å komme til Herren Gud og søke rettferdighet og søke saktmodighet, så «kanskje I blir skjult på Herrens vredes dag,» liksom Noah og hans familie kom igjennom vannflommen. De ble skjult på Herrens vredes dag imot datidens gamle verden. (Sef. 2: 3) Gud forandrer seg ikke. Han kan bevare sitt folk overalt på jorden på denne dag, ved denne onde verdens ende.

51. Har Gud oppreist noen vitner, og hva er deres formål, deres arbeid, deres handlemåte?

⁵¹ Gud sørger derfor for at «dette evangelium om riket» blir forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag. Deretter vil enden komme, enden på denne tingenes ordning. Gud har oppreist sine vitner. Disse vitner for Jehova Gud er meget ivrige for denne saken. De ønsker at menneskene skal lære å kjenne Guds vei. De viser ham sin verdsettelse ved å forkynne det gode budskap om Riket over hele jorden. Jehovas vitner føler det ansvar de har for å bringe dette budskap til menneskene. De gir seg ikke av med politiske eller kommersielle anliggender, og de er imot alle falske håp som settes fram for menneskene, slike som den gudløse kommunisme. De elsker Gud i himmelen og ønsker å tjene ham og hans Sønn, Kongen Jesus Kristus. De ønsker at andre også skal få vite om ham og tjene ham. De oppmuntrer alle mennesker som elsker rettferdighet, til å prøve ved hjelp av de hellige skrifter alt det de sier. Hver og én kan ta sin bibel, enten den er en protestantisk eller katolsk utgave, og til sin egen tilfredshet få bevis for hvilke foranstaltninger Gud har gjort for ham. Hver og én bør gå til de hellige skrifter for å få beviser, akkurat som de gamle berøensere gjorde: «Disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika; de tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem.» — Ap. gj. 17: 11.

52. Hvilke fundamentale ting tror vi som Jehovas vitner?

⁵² Ut fra disse hellige skrifter tror vi som Jehovas vitner at det første menneske syndet og brakte døden over hele menneskeslekten. Men Jehova Gud elsket menneskeslekten og traff en ordning for deres gjenløsning, slik at de kunne vinne livet i den nye verden. Han ga sin Sønn Jesus Kristus forat verdens synd kunne bli tatt bort.

53. Hvilket vitnesbyrd gir vi om oppstandelsen, og om det å vinne livet eller ikke vinne livet i den nye verden?

⁵³ Fra de hellige skrifter har vi lært og vitner om at oppstandelsen er en av de største læresetninger som læres i Guds Ord, og at de mennesker som nå er i gravene, skal bli oppreist og få anledning til å vinne evig liv. Den lille hjord av Jesu trofaste etterfølgere skal vinne liv i himmelen som Kristi brud, og resten av de mennesker som har tro, skal få en arv i paradiset, som da er gjenopprettet på jorden. De som viser kjærlighet til Gud og søker å gjøre Guds vilje trofast, skal leve for evig. De som nekter å følge Guds lov, skal gå i den evige død.

54. Hva bør vi søke før Harmageddon, og hvorfor?

⁵⁴ Den nye verden ligger like foran oss. Før Harmageddon bør vi søke rettferdighet og saktmodighet så vi kan bli skjult på Herrens vredes dag. Jehova Gud er ikke vred på dem som elsker ham. Han vil gi uttrykk for sin vrede mot Djevelen og hans onde demoner og mennesker på jorden som tjener Djevelen. Disse vil Guds kvinnes Ætt knuse og utrydde fra tilværelsen.

55. Hvilken bok bør vi skaffe oss, lese og studere, og hvorfor?

⁵⁵ Alt som Gud har gjort, har han gjort av kjærlighet. Han har gitt uttrykk for sin hensikt i de hellige skrifter, og vi kan stole på hans Ord. Inntil nå har Bibelen bevist at den er sann, og vi kan ha tro på Guds løfter for framtiden. For å vinne evig liv i lykke må vi lære å kjenne den store Skaper Jehova Gud og hans Sønn. Derfor sa Jesus til Gud: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3) Skaff deg en bibel, hvis du ikke har en. Les den. Bevis for deg selv at det du har lest her, er bibelsk sannhet. I sin kjærlighet har Gud bevart sitt Ord, Bibelen, for deg. Derfor bør du lese den. Lær om livet og din anledning til å vinne det, så har du bevis for at Guds vei er kjærlighet.

[Fotnote]