I forening med lyset

«Gud er lys, og det finnes ikke noe mørke i det hele tatt i forening med ham. . . . Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i forening med Gud, og Gud blir i forening med ham.» — 1 Joh. 1: 5; 4: 16, NW.

 1. På hvilken måte ble apostelen Johannes særlig velsignet av Jehova, og hvorfor?

JEHOVA gjorde bruk av en mann med gode kvalifikasjoner, og gjennom ham åpenbarte han noen av de dypeste og noen av de mest dyrebare og livsviktige sannheter — sannheter som fører med seg de rikeste velsignelser når man verdsetter dem og trenger inn i dem, men som også medfører det alvorligste og mest gjennomgripende ansvar. Mannen med de gode kvalifikasjoner var Johannes, en begunstiget Jehovas tjener. Han var en av «Lammets tolv apostler», en av de tre priviligerte som Jesus valgte ut blant de andre disiplene ved spesielle anledninger, og den som kunne glede seg over å stå i et enestående og nært forhold til Jesus framfor alle de andre som kjente ham da han var på jorden. Hva var det som gjorde Johannes særlig egnet til å bli benyttet på denne måten? La oss undersøke beretningen og se.

 2. a) Hvordan var Johannes godt kvalifisert til å bli benyttet på den måten? b) Hva slags forhold utviklet seg mellom Jesus og Johannes, og på hvilket grunnlag?

² Johannes var en av de fire første som Jesus kalte til å følge seg. Dette betydde at han hadde den fordel at han gjennom hele Jesu tjeneste kunne være i så nær berøring med ham som mulig, lytte til all hans undervisning, få direkte opplæring i tjenesten og dessuten se hvordan han behandlet alle de forskjellige slags mennesker han traff på og hvordan han grep an alle de forskjellige situasjoner som oppsto. Men det er tydelig at Johannes i mange henseender oppnådde en dypere innsikt i Jesu sinn og hjerte enn sine kamerater, og ikke nok med det, men også en fullstendigere og friere adgang til Herrens fortrolighet og kjærlighet. Dette nære og intime kameratskap var avgjort ikke bygd på følelser hos noen av partene, men det framgår tydelig av Johannes’ skrifter at det var trygt basert på hans klare forståelse av det som kom i første rekke i Jesu liv, og på at dette så lett vant gjenklang hos Johannes — nemlig en intens kjærlighet til rettferdigheten, til Gud og til alle rettferdselskende mennesker og et like intenst hat til det onde i alle dets ytringsformer. Det ualminnelig nære vennskap mellom to andre menn, David og Jonatan, var bygd på samme grunnlag. Jesus var på sin side snar til å bli klar over sin disippel Johannes’ sinnelag, og han la ikke skjul på sin hengivenhet for ham. Dette betyr ikke at han var partisk, men det var helt berettiget å vise forkjærlighet for og elske ham som var det verdt. Slik oppsto et meget nært vennskap og samarbeid mellom de to. Johannes var sannelig «i forening» med sin elskede Mester.

 3. Har Johannes på noen måte en egenartet stil, og letter dette studiet av hans skrifter?

³ Vi har ikke nå til hensikt å foreta et inngående studium av den elskede apostel, men vi gjør våre lesere oppmerksom på at dette emne ble behandlet i den engelske utgaven av bladet for 1. september 1951. Det er imidlertid enda et interessant punkt vi ønsker å nevne før vi går over til det vi egentlig skal drøfte, og det er Johannes’ egenartede stil eller måte å ordne stoffet på. Dette gjør det vanskelig for oss umiddelbart å danne oss et konsist og fullstendig bilde av alle de forskjellige emnene han drøfter. Det later ikke til at han holder seg til noen disposisjon eller gir en ordnet utredning og sier alt han har å si om et punkt før han begir seg til det neste, slik at han så å si setter det opp under titler og undertitler. Nei, han begynner å legge ut om én tanke, og lar så den ene tanken føre til en annen, mens han alt i ett går tilbake og gjør tilføyelser til det han alt har sagt om et bestemt emne, akkurat som en diamantforhandler som undersøker en verdifull sten, dreier den rundt og rundt og lar lyset reflekteres fra dens mange fasetter. Dette er en av grunnene til at vi ikke gir oss i kast med et studium av Johannes’ skrifter vers for vers.

 4. Kan man i noe stykke anklage Bibelen for at den motsier seg selv? Hvordan kan man forklare tilsynelatende selvmotsigelser?

⁴ Enkelte kan føle seg fristet til å si at han gjentar og motsier seg selv, men Johannes sier i virkeligheten ikke det samme to ganger. Det er med ham som det av og til er med dem som blir anklaget for slikt — han ser på saken fra forskjellige synsvinkler. Dette er for eksempel tilfelle når det gjelder synd: «Hvis vi sier: ’Vi har ingen synd,’ villeder vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» Men noen få vers lengre nede skriver Johannes: «Mine små barn, jeg skriver dette til dere forat dere ikke skal begå en synd. Og hvis noen likevel begår en synd, har vi en hjelper hos Faderen, Jesus Kristus, en rettferdig.» (1 Johannes 1: 8; 2: 1, NW) Først viser han at vi kommer til å synde, og dernest skriver han som om vi kan unngå synd. Han fortsetter imidlertid med å vise at vi kommer til å synde på grunn av ufullkommenheter, og at en hjelper av den grunn er skaffet til veie for oss. Vi må derfor betrakte slike uttalelser i sin sammenheng. Slike tilsynelatende selvmotsigelser eller paradokser forekommer av og til i Guds Ord, men hvis man nøye undersøker sammenhengen eller begivenhetenes bakgrunn, vil alltid problemet bli løst.

 5. a) Hva må vi huske når det gjelder Johannes’ skrifter? b) Hvordan lyder hans to hovedtemaer i sammentrengt form?

⁵ Grunnen til at Johannes skrev på den måten han gjorde, kan til dels være at han visste at hans lesere allerede var godt inne i de temaer han yndet å dvele ved, etter som han skrev sitt evangelium og sine brev henimot slutten av sitt lange liv og virke. I hvert fall må vi huske på at han skrev under ledelse av den hellige ånd. Hans skrifter er en del av Guds Ord. Vi vil nå gi oss i kast med et studium av denne delen av Guds Ord, og da særlig de to hovedtemaer som går igjen i Johannes’ skrifter, 1) at «Gud er lys» og 2) at «Gud er kjærlighet», som særlig blir drøftet i hans første brev. Dette må imidlertid gjøres i forbindelse med Johannes’ evangelium, for de to skriftene er så nært knyttet sammen.

 6. Hvorfor behøver vi ikke å unnse oss for å trakte etter en fast, personlig forening med Herren?

⁶ Vi kan tenke oss at noen nå vil si: ’Å ja, et slikt studium kunne være svært gagnlig, men det er utelukket at noen kan komme inn i det samme personlige og intime forhold til Jesus som den elskede Johannes kunne glede seg over.’ Men la oss ikke trekke en forhastet slutning. Det er nok så at vi ikke kan komme i fysisk berøring med Herren eller lene oss tilbake mot ham, som Johannes gjorde. Men dette var bare et ytre, forbigående uttrykk for den virkelige indre harmoni som rådet mellom de to. I alle fall forsvinner ethvert stikk av misunnelse eller sorg som vi muligens kunne kjenne i denne anledning, når vi merker oss at hovedgrunnen til at Johannes skrev sitt første brev om «dette vårt fellesskap» var «for at vår glede [hans og deres] kan være i fullt mål». Vi kan ha fellesskap i den samme glede som Johannes hadde. Bekreftet kanskje ikke Jesus dette da han sa: «Disse ting har jeg talt til dere, forat min glede skal kunne være i dere og deres glede bli gjort fullstendig»? (1 Joh. 1: 3, 4; Joh. 15: 11, NW) Det er ikke tvil om at Jesus hadde «forkjærlighet» for Johannes, som det står flere steder (Joh. 13: 23; 21: 7, 20, fotnote, NW), men det vil ikke si at han sto i et isolert vennskapsforhold til Johannes i den nokså vanlige, selviske betydning av ordet. Det er ikke nødvendig for oss å være tilbakeholdne. Av det ovenstående blir vi i virkeligheten på alle måter oppmuntret til å tro at også vi på samme måte kan være «i forening» med vår elskede Mester, og at fastheten og dybden av denne foreningen avhenger av hver enkelt av oss. Hvordan kan dette ha seg? Dette trekker et annet spørsmål med seg. Det lyder slik:

Hvis barn er du?

 7. a) Hva slags mottagelse fikk Jesus da han kom inn i verden? b) På hvilket grunnlag fikk noen myndighet til å bli Guds barn?

⁷ Ja, det kommer helt an på vårt sønneforhold. Johannes omtaler først sønneforholdet i tredje kapitel i sitt brev, men i hans evangelium dukker spørsmålet opp tidlig i første kapitel, der det naturlig hører hjemme. Han påpeker at «Ordet», den eneste skapende livsformidler, også av Gud ble utnevnt til å være «menneskenes lys». Han kom til en mørk verden, «men verden brydde seg ikke om ham». Og hvorfor ikke? Forklaringen får vi i slutten av Johannes’ første brev: «Hele verden ligger i den ondes makt.» Ja, «han kom til sitt eget hjem», til dem som burde ha ønsket ham velkommen, men de nektet seg hjemme for ham. Hans eget folk, jødene, ønsket simpelthen ikke å være i forening med ham. Det fantes imidlertid enkelte unntagelser, og angående dem skrev Johannes: «Alle dem som tok imot ham, dem ga han myndighet til å bli Guds barn.» På hvilket grunnlag skjedde det? Først og fremst var det mulig fordi «de viste tro på hans navn». Her blir det lagt vekt på hvor viktig det er å ha tro når man blir Guds barn. La oss forsikre oss om at vi betrakter dens betydning fra den rette synsvinkel, nemlig fra den bibelske. — Joh. 1: 4, 10—12; 1 Joh. 5: 19, NW.

 8. Hvordan legger Bibelen vekt på betydningen av tro?

⁸ Alle som er fortrolig med Bibelen, vet hvor ofte Johannes henviser til befalingen om at Guds barn må elske hverandre og hvor ofte han gjengir Jesu egne ord om saken, men ikke alle er klar over at han også nevner at vi må ha tro, og da særlig tro på Jesu navn, og at denne befalingen kommer i første rekke. Johannes skriver: «Ja, dette er hans bud, at vi har tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elsker hverandre.» (1 Joh. 3: 23, NW) Hvis noe blir påbudt eller befalt av Gud, må det være viktig. Det er et rettferdig krav, en forpliktelse som er lagt på oss, og vi kan ikke tillate oss å ta det lettvint. Det er meget kraftigere enn en oppfordring eller en formaning. Vi har intet valg når det gjelder en befaling fra Gud. Den må adlydes.

 9. Hvor og hvordan forklarer Bibelen den rette synsvinkel med hensyn til tro i forbindelse med gjerninger og lydighet?

⁹ Jødene var klar over betydningen av å adlyde Guds befalinger, slik de fantes i Loven, men de betraktet lydigheten fra en gal synsvinkel. De festet sin tro på sine egne anstrengelser for å oppnå rettferdighet ved å overholde Lovens gjerninger, men da de en gang spurte Jesus: «Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger?», så sammenfattet Jesus svaret i en eneste setning: «Dette er Guds gjerning, at dere viser tro på ham som Han utsendte.» Paulus taler grundig ut om samme spørsmål med galaterne, og spør: «Fikk dere ånden på grunn av lovgjerninger eller på grunn av lydig hørsomhet ved tro?» Han viser videre «at de som holder seg til troen, de er Abrahams sønner» og blir «velsignet sammen med den trofaste [troende] Abraham». Til slutt går Paulus like på spørsmålet om sønneforhold og sier: «Dere er i virkeligheten alle sønner av Gud ved deres tro på Kristus Jesus; . . . for dere er alle ett i forening med Kristus Jesus.» Man er nødt til å ha tro for å kunne komme inn i dette sønneforhold. Det er nok så at disse skriftstedene strengt tatt bare gjelder dem som er kalt til det himmelske rike med Kristus Jesus, den «lille hjord», men det blir også krevd av de «andre får» at de viser tro. De kan jo også være med på å be «Fader vår», i håp om å vinne evig liv på jorden. — Joh. 6: 28, 29; Gal. 3: 2, 7—9, 26—28, NW.

10. Er troen en gave enkelte har fått, mens den er blitt forholdt andre, eller er den innen rekkevidde for alle?

¹⁰ Et annet punkt i forbindelse med den tro vi har fått befaling om å vise, er følgende: Gud gir aldri en befaling som det er umulig for skapningene å adlyde. Vi har all god grunn til å stole på at det er mulig å vise tro. Det finnes ingen unnskyldning for ikke å gjøre det. Det er avhengig av hjertetilstanden, av ’den rette slags jord’. Hver enkelt er ansvarlig for å ’vende sin tro’ til Guds Sønn. Hvis det i dette øyemed er nødvendig, og det er det ofte, kan man erfare en forandring i hjertet i likhet med Josefs ti halvbrødre eller i likhet med den yngste sønn, den fortapte sønn, som ’kom til seg selv’. — Rom. 1: 20; Mark. 4: 8; 1 Joh. 5: 10, NW; 1 Mos. 44: 18—34; Luk. 15: 17.

11. Hvordan blir man identifisert som enten et Guds barn eller et Djevelens barn?

¹¹ Man kan derfor forstå at spørsmålet om hvis barn man er, absolutt ikke har noe å gjøre med ens kjødelige byrd eller rett og slett hva man bekjenner seg til. Det betyr heller ikke at du var et av Djevelens barn før du vendte din tro til Guds Sønn. Man blir ikke identifisert hverken som et Guds barn eller et Djevelens barn før det blir påvist at man er i forening med enten den ene eller den andre i en nasjonal eller verdensomfattende domstid, eller før det blir bevist ved hjelp av ens frukter at man er enten et «godt tre» eller et «råttent tre», ved at man enten øver rettferdighet og elsker sine brødre eller hater dem og er ute etter deres liv, slik Kain gjorde. — Matt. 7: 15—23; 1 Joh. 3: 10—12, NW.

12, 13. Hvordan snubler både jødene og kristenheten over Kristus, og hvilket behov må derfor være til stede?

¹² Vi ser altså at vi bare kan glede oss over å være i forening med Gud hvis vi blir hans barn ved tro på hans Sønn. Men det må være en opplyst tro som er basert på sannheten, og da særlig sannheten om Kristus Jesus. Han er den kjerne alt dreier seg om, som Johannes påpeker gang på gang. La oss ikke snuble på grunn av Jesus, i likhet med jødene som snublet da han trådte fram som et syndoffer, enda de mente at de ville ha ønsket ham velkommen som konge, eller i likhet med kristenheten som snubler fordi Kristus er nærværende som regjerende konge, enda de mener at de godtar ham som sin gjenløser. De har ingen opplyst tro.

¹³ Dette spørsmålet om en opplyst tro fører oss fram til en drøftelse av hovedordet i det emnet vi er i ferd med å studere: «LYSET». For et oppmuntrende ord!

14. På hvilken måte blir lyset brukt som et symbol i Bibelen?

¹⁴ «Gud er lys,» sier apostelen, og vi føler at det ligger et vell av betydning i disse tre korte ordene. (1 Joh. 1: 5) Dette er en av definisjonene av hva, ikke av hvem, Gud er. Hvordan blir ordet «lys» brukt i Bibelen? I denne forbindelsen blir det øyensynlig brukt som et symbol, først og fremst i betydningen guddommelig sannhet og opplysningen fra den, men det innbefatter også ting som er nøye knyttet til dette, nemlig Guds gunst og velsignelse, og særlig velsignelsen til evig liv, som er den ypperste velsignelse. «For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.» Derfor retter vi følgende anmodning til Gud: «Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg, la dem føre meg til ditt hellige berg.» Ja, det lys som flommer ut fra Jehovas åsyn betyr i sannhet en uendelig strøm av velsignelser, som Moses fikk beskjed om å si til Israel: «[Jehova] velsigne deg og . . . la sitt åsyn lyse over deg.» Disse velsignelser kan man bare nyte hvis man viser en opplyst tro, gleder seg over den første lysstråle, den grunnleggende sannhet om Guds eksistens, og deretter finner ut «at han belønner dem som alvorlig søker ham». Han er i sannhet «himmellysenes Far», som «all god gave og enhver fullkommen foræring kommer fra». — Sl. 36: 10; 43: 3; 4 Mos. 6: 24, 25; Heb. 11: 6; Jak. 1: 17, NW.

15. Hvilken bibelsk støtte finnes det for å forbinde seier med lysets Gud?

¹⁵ For en umåtelig overlegenhet lysenes Gud nyter, han som blir kalt «Israels Seier»! (1 Sam. 15: 29, AS, fotnote) Tenk over det! Det finnes ikke den ting eller person, heller ikke den omstendighet eller sammensvergelse, som blir uttenkt i sinnets innerste gjemmer eller plutselig blir satt ut i livet, som kan unndra seg eller skjule seg fra denne allmektige, altgjennomtrengende stråle. «[Jehovas] øyne er allesteds, de ser både etter onde og etter gode.» «Han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter,» og «det er ikke den skapning som ikke er åpenbar for hans syn, men alle ting er nakne og ligger åpent til skue for øynene på ham som vi står til regnskap for». Han er alltid på vakt, lar seg aldri overraske, kjenner og ’forkynner enden fra begynnelsen’. Han har absolutt sikkerhet for at han til slutt skal seire over alle sine fiender, og han er fullstendig fryktløs til alle tider. — Ordspr. 15: 3; Sl. 121: 4; Es. 46: 10; Heb. 4: 13, NW.

16. Over hvilket stridsspørsmål oppsto den første konflikt, og hvordan gir Jesus uttrykk for dette?

¹⁶ Seier er ett av Bibelens inspirerte og inspirerende temaer. En gang i tiden var det ikke noe behov for et slikt ord, for seier betyr å overvinne en fiende i en kamp eller konflikt om et stridsspørsmål som har oppstått. Den gangen var det ingen fiende, ingen Satan; ingen mørkets hersker. Nå pågår det imidlertid en strid mellom lys og mørke. I motsetning til lyset, står mørket først og fremst som et symbol på villfarelse og falskhet og de formørkende virkninger av dette, nemlig intriger og fordervelse, som fører til døden. Johannes siterer Jesu vitnesbyrd med hensyn til hvorfor stridsspørsmålet oppsto. Jesus sa om Djevelen: «Han var en manndraper da han begynte, og han sto ikke fast i sannheten, . . . han er en løgner og løgnens far.» — Joh. 8: 44, NW; se også 2 Korintierne 11: 3.

17. Hvordan fletter Johannes sammen liv, lys og seier?

¹⁷ På dette tidspunkt er det interessant å merke seg hvordan Johannes, som innleder sin beretning om det gode budskap med en mesterlig anvendelse av korte og dype uttalelser, fletter inn de tre ovennevnte temaer: liv, lys og seier. Johannes forteller oss at Jesus sa: «Jeg er veien og sannheten [lyset] og livet.» Johannes minner oss først om at alt liv er frambrakt ved «Ordet». Deretter forteller han oss at Jesus, «livet», er «menneskenes lys». Dette betyr at menneskene kan oppnå liv bare ved at de kommer til lyset og vedblir å være i forening med det. Endelig lar Johannes seierstanken komme til uttrykk. Han sier: «Og lyset skinner i mørket, men mørket har ikke fått bukt med det.» En seier for lyset! — Johannes 1: 1—5; 14: 6, NW.

18, 19. Hva er det første skritt som fører oss inn i bildet, og hvilke andre ting fører dette til?

¹⁸ La oss nå se hvordan også vi kommer inn i bildet før vi går nærmere inn på hvordan mørket gjorde sitt ytterste for å få bukt med lyset i Jesu tilfelle, men kom ynkelig til kort. Vi undersøker saken under overskriften:

Oppdrag og ansvar

¹⁹ Som vi alt har merket oss (§ 7), blir vi Guds barn ved å vise tro på Jesu navn. Med andre ord: «Vis tro på lyset [nemlig sannheten], forat dere kan bli lysets sønner,» som Jesus sa. (Johannes 12: 36, NW) Tro er det første skritt som fører oss inn i bildet. Og hva så? Når vi blir «lysets sønnen», blir vi gjenstand for de rikeste velsignelser og får de største privilegier, men det følger også med et stort ansvar. Før vi kan forstå og påta oss dette ansvar, må vi sette oss inn i omfanget av det oppdrag og ansvar Kristus hadde i sin egenskap av Guds ypperste lysbærer.

20. Hvordan forutsa Gud Jesu oppdrag, og hvordan ble det oppfylt?

²⁰ Ordlyden i Guds oppdrag til sin tjener, Jesus, ble nedtegnet lang tid forut. Følgende står skrevet: «Jeg, [Jehova], har kalt deg . . . og jeg vil . . . gjøre deg . . . til et lys for hedningene, forat du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fengslet og føre dem som sitter i mørke, ut av fangehuset.» (Es. 42: 1, 6, 7; se også 49: 6, 9) Forsto Jesus fullt ut hvilket ansvar som var lagt på ham? Hør hans svar: «Jeg er verdens lys.» Og oppfylte han trofast sine forpliktelser? Ja, det gjorde han. Fordi Jesus dro opp til Galilea for å forkynne, siterte hans apostel Matteus fra Esaias’ profeti og anvendte den på Jesus: «Det folk [Sebulon og Naftali] som satt i mørke, har sett et stort lys.» Deretter sa han: «Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 4: 15—17) Men ved slutten av sitt jordiske liv kom Jesus selv med et langt vektigere vitnesbyrd. I virkeligheten kom ingen uttalelse angående hans oppgave over hans lepper med større ettertrykk enn den erklæring han ga Pilatus: «For det formål er jeg født og for det formål er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten.» — Joh. 8: 12; 18: 37, NW.

21, 22. Blir det like klart gitt uttrykk for hvilket oppdrag vi har som «lysets sønner»?

²¹ Er Kristi etterfølgere, «lysets sønner», delaktige i det samme oppdrag og i det ansvar som følger med? Ja, helt avgjort. Esaias’ profetier om «tjeneren» omfatter ofte disse lemmer på Kristi legeme i sin større oppfyllelse. (Se for eksempel Esaias 43: 10) Vi har også Jesu utvetydige ord til sine disipler: «Dere er verdens lys. . . . la deres lys skinne for menneskene, forat de kan se deres rette gjerninger og gi ære til deres Far, som er i himlene.» (Matt. 5: 14—16, NW) Og legg nå merke til Paulus’ ord som både viser velsignelsen og ansvaret ved at vi er i forening med lyset, og hvordan vi blir trukket helt inn i bildet. Han nevner først «denne tjeneste», som er «det gode budskap vi forkynner». Deretter forklarer han hvorfor det er «tildekket blant dem som går til grunne», nemlig fordi «guden for denne tingenes ordning har forblindet de vantros sinn, forat lyset [opplysningen] fra det herlige gode budskap om Kristus, som er Guds [kilden til alt lys] bilde, ikke skal skinne gjennom». Her knytter Paulus sin framstilling helt uventet sammen med den første store befaling som ble kunngjort: «Det bli lys!» (1 Mos. 1: 3) En skulle tro at denne befalingen bare siktet til bokstavelig lys, men Paulus legger nå en ytterligere, symbolsk betydning i den. Han sier: «For det var Gud som sa: ’La lyset skinne ut av mørket,’ og han har skint på våre hjerter for å opplyse dem med den herlige kunnskap om Gud ved Kristi åsyn.» — 2 Kor. 4: 1—6, NW.

²² Ja, det er sannheten, den herlige kunnskap om Gud, som er lyset. Det blir fullkomment og fullstendig reflektert «ved Kristi åsyn», og vi bar fått i oppdrag at ’vi alle, med utildekte ansikter lik speil skal reflektere Jehovas herlighet’, eller som Peter uttrykte det, at vi «’vidt og bredt skulle forkynne hans dyder’ som kalte dere ut av mørke og inn til sitt underfulle lys». — 2 Kor. 3: 18; 1 Pet. 2: 9, NW.

23, 24. a) Hvilken side ved vårt ansvar blir her påpekt? b) Hvordan blir dette godt belyst av Johannes?

²³ Det er en full forståelse av vårt oppdrag fra Gud som skal til forat vi kan få øynene opp for det praktiske ansvar ved å være i forening med lyset. Det betyr såvisst ikke bare at vi rent forstandsmessig er enig i hva som er sant, at vi ganske rolig opptar lyset i oss, akkurat som en matt, mørk overflate som absorberer alle lysstrålene uten å kaste noen tilbake. Nei, det betyr at vi må være som en kostelig sten som reflekterer lyset i så høy grad at det virker som om den selv stråler ut lys innenifra.

²⁴ Tanken på den praktiske siden av vårt ansvar fører oss tilbake til Johannes’ første brev. Noen mener kanskje at det var Jakob som framfor noen av de andre som skrev Bibelen, la vekt på det praktiske, mens Johannes derimot var kjærlighetens apostel. Dette er så langt fra sannheten som overhodet mulig. Hver gang Johannes uttaler en sannhet, går han øyeblikkelig over til å vise både dens praktiske anvendelse og de alvorlige følger det vil få hvis man ikke handler i samsvar med den. Legg for eksempel merke til Johannes’ bemerkninger i forbindelse med hans uttalelse: «Gud er lys,» som går ut på at vi ikke bare må tro og elske sannheten, men også holde ved med å ’praktisere sannheten’. (1 Johannes 1: 5, 6, NW) Ingen kan vel ramme hardere eller være til større hjelp enn Johannes når han viser hvordan vi kan identifisere dem som tilhører «antikrist», «som forsøker å villede dere». (1 Joh. 2: 18—26, NW) Og i sitt tredje brev betenker han seg ikke på å navngi en viss ondskapsfull skravlebøtte, Diotrefes, og deretter komme med råd som ikke er til å misforstå. Det ville ikke være til stor nytte å prøve å holde noe skjult for Johannes’ gjennomtrengende blikk. — 3 Joh. 9—11.

25. Hvorfor er det så overmåte betydningsfullt at vi handler konsekvent?

²⁵ Det kan naturligvis sies meget mer om vårt ansvar som «lysets sønner», både med hensyn til sinn og hjerte og vandel, og ikke minst vår tjeneste. Men framfor alt må vi handle konsekvent ved å ’praktisere sannheten’, slik at vi alltid kan være i forening med lysets Gud, hos hvem det aldri er en «forandring eller skygge som framkommer ved en dreining». — Jak. 1: 17, NW, fotnote. Se også Lukas 11: 33—36; Efeserne 5: 6—14.

26. Kan man øyne et nært forhold mellom opplysning og kjærlighet?

²⁶ Poetisk uttrykt kan vi tenke oss vår himmelske Fars anerkjennende smil som varmt solskinn. (4 Mos. 6: 25, Mo; AS; Knox) Det er nettopp slik det er. Lys og kjærlighet går hånd i hånd, fører oss fram mot en strålende seier og gjør oss fryktløse i Guds tjeneste. Hvis det har hjulpet oss til en nærmere forening med Gud og hans Sønn å meditere over temaet «Gud er lys», har vi all god grunn til å tro at vi kommer til å ha enda større gagn av å overveie den andre definisjonen av hva Gud er, nemlig: «Gud er kjærlighet.» — 1 Johannes 4: 16, NW.