Rettskaffenhet fører til liv

 1. Hvordan var Jesus det største eksempel på rettskaffenhet?

NÅ KOMMER vi til det største eksempel av dem alle — mannen som holdt fast på sin rettskaffenhet overfor Gud under de strengeste prøver Gud. ga ham et hellig oppdrag og ventet av ham at han skulle vise seg trofast overfor dette oppdraget. Han hadde fått et arbeid å gjøre. Han skulle komme til jorden for å gjenopprette den rene tilbedelse og legge grunnvollen for den nye rettferdighetens verden. Jesus var et eksemplarisk menneske. Han levde et liv i kjærlighet til Gud, og bevarte sin rettskaffenhet enda han av Satan ble påført større prøver enn et menneske normalt ville være i stand til å utholde. Jesus holdt seg alltid nøye til Guds Ord og levde i samsvar med hans lover. Når han ble fristet, siterte han Guds Ord, som var den sterkeste kraft som fantes på jorden når det gjaldt å stimulere til gode ting. Til tross for at Satan, som har makten over alle denne verdens nasjoner, tilbød Jesus alle disse nasjoners herlighet, støttet Jesus den rette side av stridsspørsmålet og sa: «Gå bort, Satan! For det er skrevet: ’Det er Jehova din Gud du må tilbe, og det er til ham alene du må gi hellig tjeneste.’» — Matt. 4: 10, NW.

 2. Hva utrettet Jesus mens han levde i rettskaffenhet her på jorden?

² Jesus fordømte falske tilbedere, de som innførte menneskers vedtekter og satte dem over Guds Ord. (Matt. 15: 7—9) Han lærte menneskene hvordan de skulle tilbe Gud, og viste dem personlig hvordan de skulle bevare rettskaffenheten. Det var han som klart framholdt den høyeste lov om kjærlighet til Gud og nesten, et rettferdig krav som stilles dem som vil vinne liv i den nye verden. Jesus lærte sine etterfølgere opp til å bli ekte Guds tjenere, menn som ville forkynne Guds Ords sannhet. Det ville ta timer å berette om alt det han gjorde til ære for Jehovas navn, men du kan selv ved en annen anledning lese evangelieberetningene og få vite om det alt sammen. Mange var de prøver som kom over ham. Til slutt ble han med urette anklaget for oppvigleri og drept på en vanærende måte, men selv da støttet han Guds overhøyhet. Derfor oppreiste Gud ham og ga ham udødelighet. Han vant livet ved å bevare sin rettskaffenhet. Ved sitt gjenløsningsoffer bante han vei for andre rettskafne mennesker, så også de kunne vinne livet. Det hele var faktisk et nederlag for utfordreren, Satan. Han hadde ikke greidd å gjøre den nye verdens konge uskikket for sin gjerning. — Joh. 19: 12, 15; Fil. 2: 5—11.

 3. Hvordan og hvorfor fulgte apostlene Jesu eksempel?

³ Jesus ble etterfulgt av andre. De kristne som kom etter ham, apostlene for eksempel, holdt også fast på sin rettskaffenhet. Jesus hadde vist dem at de måtte følge i hans fotspor og gjøre det samme som han gjorde, hvis de ønsket å vinne livet, og følgelig holdt de seg til den rene tilbedelse av Gud. De sto imot all slags umoral og holdt seg rene. De holdt fast på Guds sannhetsord. De spredte det gode budskap, og bygde opp tilbedelsen av Gud i renhet. For dette ble de kastet i fengsel, spottet, slått og måtte lide martyrdøden. De levde ikke noe behagelig liv. Satan ønsket å bryte ned deres rettskaffenhet og ødelegge all tilbedelse av Gud; men disse menn holdt ut i ulastelighet og sørget for at den rene tilbedelse kunne fortsette ved at de etterlot seg instrukser som andre kunne følge. — Ap. gj. 8: 1, 4; 2 Tim. 4: 2; 1 Pet. 4: 3, 4.

 4. Hvilken handlemåte fulgte de andre av de første kristne?

⁴ De første kristne som etterfulgte dem, fikk også sin rettskaffenhet satt på prøve. Men de holdt ut og var ulastelige. De dro omkring til alle steder, fortalte om Guds overhøyhet og utvidet den rene tilbedelse som Gud hadde befalt. På den tiden var det populært blant folk i det romerske keiserrike å tilbe Diana og Venus. Det var en kjønnsdyrkelse. Men man hadde også drankerne, tilbederne av Bacchus. I Roma tilba man ham. I Romerbrevet 1: 24—31 beskrev Paulus forholdene i Roma. Disse forholdene gjorde det utelukket at de første kristne kunne bli med i en fellesreligiøs bevegelse. Det finnes bare en ren tilbedelse, og de holdt seg til denne rene tilbedelse fordi de hadde den høyeste form for tilbedelse som fantes, tilbedelsen av Jehova Gud. Fordi de holdt seg rene og viste Jehova Gud troskap, fikk de en sterk forfølgelse over seg.

 5. a) Under hvilke forhold holdt de første kristne fast på rettskaffenheten? b) Hva var den virkelige grunn til at de ble forfulgt?

⁵ I sin Book of Martyrs [Martyrenes bok] skriver dr. John Fox om hvorfor forfølgelsen av de første kristne var så voldsom. Han sier at romerne var kjent for ikke å forfølge noe folk på grunn av dets religion; men enda tok forfølgelsen av kristendommen til nesten med det samme den begynte å bli forkynt; og det var en nådeløs forfølgelse. Han henviser til dr. Mosheim, og sier at dette kom av den holdning de kristne la for dagen. De ville ikke ha noe å gjøre med keiserrikets religioner, med fedredyrkelsen eller med tilbedelsen av keiseren. De holdt seg vekk fra dette og talte imot alle de tåpelige ting ved den hedenske gudsdyrkelsen, mens de viste hvordan den rene tilbedelse av Jehova Gud lå på et langt høyere plan enn den store sammenblanding av gudsdyrkelser som fantes i Romerriket. Noen keisere tenkte først på å anta kristendommen som én av sine private religioner — de hadde nemlig mange — men når de fant ut at kristendommen sto helt for seg selv, var overlegen og ikke ville ha noe å gjøre med de andre religionene, vendte de seg snart vekk fra den og begynte med forfølgelse i stedet. Dr. Fox sier at dette var grunnen til at forfølgelsen ble satt i gang. Men en grundig undersøkelse av Bibelen viser at forfølgelsen ble satt i gang fordi denne verdens gud, Satan, prøvde å utslette den rene tilbedelse av den allmektige Gud, og de som praktiserte ren tilbedelse, ble hans skyteskiver. Alle andre former for tilbedelse ble tolerert. Satan brukte sine redskaper på jorden, datidens herskere, til å prøve å bryte ned rettskaffenheten hos Guds tjenere på den tiden. Men Guds tjenere kunne ikke gå på akkord. De brukte sin kunnskap om sannheten i Guds Ord, og støttet Jehova Guds overhøyhet like inntil døden.

 6. Hvorfor ble de sanne kristne som levde etter Romerrikets fall, prøvd i sin rettskaffenhet?

⁶ Ned gjennom middelalderen, ja, helt fram til dette tjuende århundre, har rettferdige og rettskafne mennesker som har prøvd å holde seg til den rene tilbedelse av Gud, måttet lide forfølgelse og spott. Liksom romerne spottet de første kristne fordi de holdt seg til Kristi lære og til de bibelske skrifter og ikke hadde templer, bilder, ofringer til avguder, presteordener og lignende hedenske ting, på samme vis har mektige religiøse ledere helt fra den romersk-katolske kirke ble opprettet og fram gjennom århundrene, forfulgt sanne kristne fordi de har holdt seg nøye til Bibelen og den rene tilbedelse.

 7. Hvorfor må vi vente forfølgelse av de kristne nå i det tjuende århundre?

⁷ Kan vi vente oss noe annet nå når vi er kommet fram til det tjuende århundre? Kan vi vente at folk vil være mer sivilisert, som det sies, og at de vil avholde seg fra forfølgelse og begynne å leve et bedre liv på grunn av den opplysning som er blitt utbredt i verden? Husk, vi lever fremdeles under Satans tingenes ordning. Ja, vi kan faktisk bare vente oss verre ting nå. Hvorfor? Jo, fordi det er det Guds Ord sier. Vi nærmer oss det høydepunkt som i Bibelen kalles ’Harmageddon-slaget’. Da skal stridsspørsmålet om overhøyheten bli avgjort. Åpenbaringen 12 forteller at det ble en krig i himmelen, og denne profetien ble oppfylt fra 1914 av. Det ble forutsagt at det skulle komme en tid med veer for jorden og for havet, «for Djevelen er kommet ned til dere i stor vrede» (NW) fordi han vet at han bare har en kort tidsperiode å leve i. Dette viser at Gud har begrenset tiden for Satans eksistens, at han ikke kommer til å la Satan fortsette på ubegrenset tid og la ham få prøve alle menneskers rettskaffenhet hver eneste dag av deres liv her på jorden, men at tiden for fullbyrdelsen av Guds rettferdige dommer er kommet. Alle nasjoner og alle individer står nå til doms foran Guds konge. — Matt. 8: 29; 2 Pet. 2: 3, 4; Åpb. 20: 1—3; Matt. 25: 31—33.

 8. Hva er årsaken til den tiltagende vold og fordervelse i verden?

⁸ Fordi Satan vet at hans tid er kort, prøver han å dominere menneskeheten og få alle til å tilbe seg, så de derved gjør seg uskikket til å vinne evig liv. Kan han ikke få herske, vil han ødelegge. Her er vi kommet til selve årsaken for den tiltagende vold og fordervelse i verden. Dette viser hvorfor det går så forferdelig tilbake med folks moral i dag. Dette er grunnen til at det er så mye lovbrudd og undertrykkelse, til at folk bryter sitt ord og sine avtaler, til at vi ser så mye mord og krig omkring oss. Dette er grunnen til at flertallet av menneskene ikke vil ta Guds Ord alvorlig; de ledes inn i andre ting ved Satans renker. — 2 Tim. 3: 1—7.

 9. Hvordan kan vi vite hvem som er den ansvarlige for rettskaffenhetsprøven, og hvordan kan vi vinne seier i denne tiden for den endelige prøve?

⁹ Den endelige prøven på rettskaffenhet er i gang. Spørsmålet er: Hvem kommer til å leve i redelighet og rettskaffenhet? Hvem kommer til å motstå Djevelens angrep nå i disse siste dager da han prøver å ødelegge menneskeheten? Hvem kommer til å overleve denne verdenskrise? Hvordan kan vi holde stand mot den tingenes ordning Satan har, og det onde press han utsetter oss for? Nøkkelen til seier ligger i Guds Ord og forståelsen av hvem som fører prøvene over oss. Det er Satan som er den ansvarlige. Måtte vi aldri for så mye som et minutt tenke at Gud den Allmektige er ansvarlig for den lidelse som er kommet over oss eller over noen andre av de mennesker som er på jorden i dag. Bibelen viser oss eksempler på dem som var trofaste, og på noen som var utro. Den viser hvordan menn og kvinner i fortiden motsto angrep som ble rettet mot dem av Satan og hans onde organisasjon, og hvordan Jehova hjalp dem til å bli stående. Av dette kan vi se hvordan også vi kan holde fast på rettskaffenheten overfor Gud, og vi må holde fast på denne rettskaffenheten hvis vi skal vinne det evige liv. — Heb. 12: 1—3.

10. Hvem må vi nå bevare rettskaffenheten overfor og hvilken holdning burde vi innta?

¹⁰ Vi må regne med at Jehova vil gi oss hjelp. Vi må se hen til ham i bønn. David, en som holdt fast på rettskaffenheten overfor Gud, skrev i Salme 26: 9—11 en bønn til den store Jehova, Livgiveren: «Rykk ikke min sjel bort med syndere eller mitt liv med blodgjerrige menn, som har skam i sine hender og sin høyre hånd full av bestikkelse! Men jeg vandrer i min uskyld [rettskaffenhet, KJ]; forløs meg og vær meg nådig!» Dommen ligger i Jehovas hender: vi må bevare vår rettskaffenhet overfor ham. Sikkert er det at det er godt å være rettskafne overfor våre arbeidsgivere, våre ektefeller eller våre venner, men det i seg selv er ikke nok til å gi oss liv. Å leve som det folk i verden kaller «bra mennesker», kan ikke gi evig liv. Vi må gå mye lengre. Vi må bevare rettskaffenheten overfor Jehova Gud og tro på hans Sønn. Det må bli gjort fordi vi elsker rettferdigheten, fordi vi ønsker å gjøre det som er rett. Det å bevare rettskaffenheten eller ta på seg et skinn av rettskaffenhet på grunn av stolthet eller av hensyn til hva naboene mener, kommer absolutt ikke til å bringe oss Guds godkjennelse. Vi må elske Gud og hans rette prinsipper. Ved å behage ham kan vi vinne evig liv.

11. Kan vi tro at flertallet har rett, og følge det?

¹¹ Den vei som flertallet av menneskene går på, er ikke den veien som fører til livet. Jesus gjorde det klart. Den vei som fører til livet går vi på ved å følge Gud sannhetsord. Jesus sa, i Matteus 7: 13. 14 (NW): «Gå inn gjennom den trange port for bred og rommelig er den vei som fører til ødeleggelse, og mange er de som går inn gjennom den; men trang er den port og snever den vei som fører til livet, og få er de som finner den.»

12. Hvordan kan vi finne den veien som fører til liv? Må vi slutte oss til en kirke?

¹² Oppgaven er derfor ikke lett. Men vi kan greie den, hvis vi først lærer hva Guds Ord sier, lærer hva som står i den boken, og lærer hvilken vei vi skal følge, og deretter prøver å gjøre det. Vi må prøve å være ekte kristne i hver eneste betydning av Ordet. Betyr det at vi må slutte oss til en kirke i kristenheten? Spør nå deg selv: Kristus Jesus, som satte oss et forbilde og sa vi skulle følge hans eksempel for å vinne livet, sluttet han seg til noen kirke på sin tid? Nei, Gud krever ikke av oss at vi skal gjøre det: men han krever at vi skal tilbe ham, forkynne det gode budskap om Riket, være kristne, følge det eksempel Jesus satte og leve med en urokkelig hengivenhet for Jehova Gud; at vi skal prise Gud og respektere hans overhøyhet, motstå alle forsøk på å få oss vekk fra det som er hederlig og anstendig, og at vi skal holde ut i tro. Bibelen viser oss den rette vei. Det er derfor slett ikke nødvendig at man blir medlem av en kirke for å vinne evig liv. — Joh. 3: 16—18; 17: 3.

Presteskapet har sviktet

13. Hvilke forhold hersker nå blant kristenhetens ledere?

¹³ Religiøse ledere i Amerika innrømmer at de har sviktet når det gjelder å «kristne» det amerikanske folk, som de kaller det, og religionslederne har ikke greidd sin oppgave noe bedre i den øvrige verden. Overalt i verden ligger besøket i kirkene lavt, mens befolkningen vokser. Folk mister tilliten til prestene. Hvorfor? spør du kanskje. Presteskapet har selv skylden for det. De religiøse organisasjoner hevder at de representerer Gud. Da burde presteskapet gå foran med et godt eksempel når det gjelder rettskaffenheten. De burde lære folk den rene tilbedelse av Gud. Kristus er ikke bare vårt eksempel, han er også deres eksempel. Det burde alltid framholdes et harmonisk budskap, et som er i harmoni med Bibelen, Guds Ord. Også her er Kristus vårt eksempel, samtidig som han er prestenes eksempel. Han forkynte konsekvent det som var i samsvar med Guds Ord, og han opprettholdt alltid dets sannferdighet. Men hva har presteskapet gjort? Hvordan ser deres rulleblad ut? Som klasse betraktet har de sviktet et hellig oppdrag og derved vist mangel på rettskaffenhet. Hvis de påstår at de er Guds tjenere da burde de forkynne det Guds Ord sier de skal forkynne, og adlyde ham. (Rom. 6: 16) Men hva er det de lærer?

14, 15. Hvordan har presteskapet ved sin lære vist at de ikke har bevart rettskaffenheten overfor Jehova?

¹⁴ De lærer folk en masse læresetninger som er i strid med Bibelens sannhet. De forteller folk om et sted med evig pine, et brennende helvete; og enten du tror det eller ei, så finnes ikke denne læren i Bibelen. Noen av dem lærer om skjærsilden, en hedensk tanke som ikke engang nevnes i Bibelen. De prøver å få folk til å tro på en treenighet, tre likeverdige guder i én; men Bibelen sier at Jehova er den høyeste og at Kristus Jesus ikke er hans likemann, men hans Sønn. De bruker billedstøtter i likhet med hedningene. De har kunngjort at nasjonenes herskere har guddommelig rett til å styre noe som vil bety at selv våre dagers diktatorer skulle ha Guds gunst og være innsatt av Gud. Det er en annen utbredt og anerkjent oppfatning i vår tid som prestene også deler: De lærer menneskene at det ikke finnes noen Djevel i det hele tatt. De sier at Djevelen ikke eksisterer, at det er gammeldags å tro på Djevelen. Hva dette punkt angår, sier Encyclopædia Britannica (niende utgave), bind 7, side 138, at hvis det i det hele tatt finnes noen tro på Djevelen så blir den «opprettholdt med nokså stor tvil i enhver del av den kristne kirke». Og Encyclopedia Americana (1942-utgaven), bind 9. side 38, sier: «Man er nå tilbøyelig til å betrakte den personlige Djevel som en del av svunne tiders mytologi.» Kristenhetens religiøse ledere er ansvarlige for at folk nå denne måten har mistet tiltroen til det Bibelen avgjort lærer.

¹⁵ Mange prester har ingen tro på Kristi Jesu gjenløsningsoffer. Mange av dem lærer at jorden skal bli brent opp og alt liv på den skal bli ødelagt. Noen av dem lærer til og med utviklingslære, ikke skapelse, som Bibelen lærer om. De frambærer et forvirret budskap, de er ikke enige med hverandre. En uttalelse som treffende viser hvilke følelser de har for Guds Ords lærdommer, er den som biskopen av Bradford (England) kom med den 29. mai 1952. I Press & Journal, Aberdeen, Skottland, het det den 30. mai 1952: «’Vi har forkastet tanken om et helvete, og vi har mistet troen på himmelen, uten som et ønskelig, men sannsynligvis oppdiktet boligområde,’ erklærte biskopen av Bradford i går på et stiftsmøte.» Det er intet mindre enn en biskop i den anglikanske kirke som sier dette.

16. Hvilken innstilling meldes det nå at folk i England har overfor religionen? Hva er årsakene?

¹⁶ Som en kan vente etter å ha lest biskopen av Bradfords uttalelse, står det dårlig til med den anglikanske kirke. London-ukebladet Everybody’s magazine (17. mai 1952) drøftet dens kritiske stilling i en artikkel som het: «Er den anglikanske kirke døende?» Der blir det henvist til den dårlige forfatning alle kirker i Storbritannia befinner seg i, og det blir vist at bare om lag ti prosent av den britiske befolkning har noen forbindelse med noen kirke. Apati og likegyldighet blir nevnt, og artikkelen henviser til en oversikt som ble utgitt av Rowntree og Lavers, med titelen «Liv og fritid i England». I den het det: «Vi har funnet en så omfattende uvilje mot prestene, prestene i den anglikanske kirke og i frikirkene, at den bare kan beskrives som antiklerikalisme.» Artikkelen fortsetter så med å sitere erkebiskopen av Yorks idéer om årsakene til nedgangen i kirkebesøket. Han henviser til destruktiv kritikk fra fremtredende skribenter som ikke tror på Bibelen, og dessuten til psykoanalysen. Det finnes surrogat-guder, sier han, slike guder som mammon eller pengene eller jaget etter rikdom; demokratiet, som gjør folket til gud; og diktaturet, som setter staten opp som Gud. Han sier også at krigen er en årsak. Artikkelforfatteren, Mr. Joad, kritiserer denne analyse fra erkebiskopen av York, og sier: «Jeg tror at kirkens bedrifter i krigstid har bidratt kraftigere til å trekke dens anseelse ned i alminnelige menneskers sinn enn erkebiskopen vil innrømme. Når det blir krig slår de forskjellige nasjonale kirker seg sammen med de krigførende land. Prekestolene blir omgjort til amatør-rekrutteringskontorer, og biskoper velsigner kanonene. Alt dette blir gjort i Fredsfyrstens navn, han som avsverget vold og bød sine etterfølgere å elske hverandre. . .

«Alt dette kan jo være naturlig nok, men når voldsomhetene er over og landet igjen har fred, kan ikke kirken vente at folk skal motta dens religiøse forkynnelse, en forkynnelse om fred, med hele det alvor som den kunne ønske.

« . . . hva har den å tilby menneskene som staten ikke har?»

17, 18. Vis hvordan noen amerikanske prester har vist mangel på rettskaffenhet overfor Jehova.

¹⁷ I Amerika kommer geistligheten med offentlige uttalelser i likhet med den som assisterende biskop Joseph F. Flannelly, administrator ved St. Patrick’s katedralen, kom med om Korea-krigen: «Våre egne synder har uten tvil ført denne nye straff over oss.» (New York Times, 24. juli 1950) De prøver derved å vise at det er Gud som sender slike kriger. Hvis biskop Flannelly har rett, da bør folk betrakte kommunistene som redskaper i Guds hender.

¹⁸ Noen få uker senere blir det stikk motsatte synspunkt framholdt fra samme prekestol. Nå blir det ikke lenger jamret over at krigen er en straff fra Gud, men det blir forkynt at den er en velsignelse fra ham. Vi siterer fra New York Times for 11. september 1950: «Sørgende foreldre, hvis sønner er blitt innrullert eller gjeninnkalt til krigstjeneste, fikk i går i St. Patrick’s-katedralen vite at døden på slagmarken er et ledd i Guds plan for å befolke ’himlenes rike’. ’Dette er noe man ikke alltid husker på,’ fortsatte han [monsignore W. T. Green], ’men det er kristne foreldres første plikt å gjøre alt som står i deres makt for å gi sine barn tilbake til Gud når som helst, hvor som helst og under hvilke som helst forhold han finner for godt å kalle dem, så de kan bli sanne borgere av det evige himlenes rike.’» Hvis krigen var et ledd i Guds plan for å befolke himlenes rike, hvorfor skulle man da ha fred og krysse Guds plan og hindre at himlene blir befolket? Men i Bibelen finnes det ikke noen uttalelse som er i harmoni med Greens uttalelse; krigen i Korea er ingen velsignelse fra Gud eller et ledd i Guds plan for å befolke himlenes rike. Denne slags forkynnelse gir Gud den Allmektige skylden for de onder som motstanderen, Satan, fører over verden, og viser en total mangel på rettskaffenhet overfor Gud.

19. Hvilke handlinger og hvilken holdning blant presteskapet i sin alminnelighet vil gjøre dem uskikket til å vinne Guds gunst?

¹⁹ I et forsøk på å holde på flertallet av menneskene og holde dem tilfredse, prøver presteskapet å være alle til behag; de vil behage regjeringene, de vil behage generalene, de vil behage forretningsfolkene, de vil behage arbeiderbevegelsene — de vil behage alle og enhver. De forkynner det som til enhver tid passer dem selv, uten å ta hensyn til hva Bibelen sier. Men de kommer aldri til å vinne Guds gunst ved å gjøre det. De vil heller ikke vinne gunst hos oppriktige kristne menn og kvinner på den måten. Vi ser sannelig at presteskapet er blitt en uatskillelig del av verden. Kristenhetens organiserte religioner er i dag blitt en så fast del av denne verden som står under Satan, at de hverken har vilje eller evne til å vende om til de klare linjer for ren tilbedelse som er trukket opp i Bibelen. De blir alvorlig bekymret når de settes under press fra politikerne og den offentlige opinion. De viser ikke fullstendig tillit til Gud. Det ser ut til at de er villige til å gå på akkord med hvem som helst hvis de kan høste materiell vinning på det. Se bare på hva de katolske og lutherske og ortodokse kirker i Øst-Europa har gjort. De holder ikke standhaftig ut mot den gudløse kommunisme. Når de utsettes for påtrykk, går de med på å støtte det kommunistiske program, ja, de preker til og med kommunisme fra prekestolene. Og de undertegner avtaler om å samarbeide med kommunistene. Hvis de ikke gjorde det, ville kirkene deres bli stengt tenker de; og det er nok mulig. Den 17. august 1952 utga det amerikanske utenriksdepartement en redegjørelse for den taktikk kommunist-statene bruker for «å vinne ungdommen for seg og lenke kirkene til staten, i deres kampanje for å ødelegge all religion». «’Dette mål er delvis nådd i Romania, Albania og Ungarn,’ het det. ’I Tsjekkoslovakia er det gjort en del framgang i samme retning. I Polen har ikke staten hatt så stort hell med seg. . . .’

«Når kirkeorganisasjonene blir satt under statens kontroll, sa redegjørelsen, ’vil utnevnelser til de kirkelige stillinger fra øverst til nederst bli foretatt av staten eller av organisasjoner som er godkjent av staten.’

«’Bare de prester som har vist seg lojale aller vennlige overfor kommunismen, har noen sjanse for å bli valgt ut. De emner som skal brukes ved prekener, foredrag og annen virksomhet blant sognebarna, blir ofte gitt av staten.’» — Boston Post 18. august 1952.

De ubøyelige

20. Hvilken annen vei følger Guds sanne tjenere for å kunne bevare sin rettskaffenhet?

²⁰ Hvor annerledes enn dem er ikke de sanne kristne Ordets tjenere! Jehovas vitner er forbudt å virke i alle de kommunistiske land i Øst-Europa. De vil ikke bøye seg for diktartorers bestemmelse og forkynne kommunismen som folkets håp. De holder seg til den rene tilbedelse av Gud. Politikere kan nok forby Jehovas vitner å arbeide, og de kan nok si at du ikke vil kunne tjene Gud og bevare din rettskaffenhet overfor ham, men Jehovas vitner står likevel fast, uten engang å la seg skremme, og de vil hverken nå eller senere slutte å forkynne den Allmektige Guds rike som verdens håp før Gud får dem til å slutte. Man kan ikke sette diktatorens vilje over Jehova Guds vilje. Når diktatorer prøver å besmitte den sanne kristne organisasjon, vil Guds tjenere gjøre kraftig motstand og fortsette å forkynne sannheten fra Bibelen selv om de blir nødt til å gjøre det ved hjelp av «underjordiske» metoder. Det betyr en kamp for rettferdigheten, og vi venter det nå, når det store stridsspørsmål om verdensherredømmet skal avgjøres. Hver enkelt kristens rettskaffenhet blir satt på en grundig prøve. — Åpb. 14: 6—12.

21. Hvordan er det mulig for Jehovas vitner å ta et slikt bestemt standpunkt for rettferdigheten?

²¹ Men hvordan kan det være mulig for Jehovas vitner å ta et slikt standpunkt? spør du kanskje. Det er bare mulig ved at man har en nøyaktig kunnskap om sannheten, ved at man har sterk tro på Jehova Gud og ved den hjelp som Gud den Allmektige, Jehova, gir til dem som stoler på ham og tjener ham. Enkelte av verdens mennesker, som ikke forstår det store stridsspørsmål, vil prøve å argumentere for at man skal gjøre det som er mest fordelaktig i vanskelige tider, og si at Gud kommer til å unnskylde deg fordi det hele var så vanskelig. Men hvor finnes det et skriftsted som støtter et slikt argument? Gikk Kristus på akkord med Guds prinsipper når det kom en prøve? Gjorde hans apostler det, eller gjorde de trofaste mennesker som levde før Kristus noe slikt? Svaret er Nei. Sanne kristne i vår tid følger den samme rettskafne kurs som Kristus fulgte. De elsker livet, og de prøver å være lojale overfor Livgiveren.

22. Kan vi vinne evig liv hvis vi går på akkord? Hva må vi gjøre?

²² Kristus Jesus gjorde seg til talsmann for en langsiktig innstilling i denne kampen for rettskaffenhet, ikke for et kortsiktig kompromiss for å oppnå selvisk vinning eller lettelse i prøvens tid. «Hvis da din hånd eller din fot gjør at du snubler, da hogg den av og kast den vekk fra deg; det er bedre for deg å gå lemlestet eller lam inn til livet enn å bli kastet med to hender eller to føtter i den evige ild. Og hvis ditt øye gjør at du snubler, da riv det ut og kast det vekk fra deg; det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å bli kastet med to øyne i det brennende Gehenna.» (Matt. 18: 8—10, NW) Jesus illustrerte her hvordan det er bedre å lide et materielt tap, selv om det man taper kan være så dyrebart som et øye eller en hånd var for dem han talte til, enn å miste rettskaffenheten. Nå er tiden kommet da vi bør verdsette tingene på rette måte. Nå er tiden kommet da vi må sette Gud først i vårt liv. Vi må ikke gi etter for noen slags forsøk på å vende oss bort fra rettskaffenheten, enten de kommer i form av listige tilbud om rikdom ved å krenke moralske prinsipper eller i form av grusom og smertefull forfølgelse.

23. Hvordan kan vi utøve en aktiv påvirkning i retning av det gode i denne degenererte verden?

²³ Jehovas vitner kjemper i dag tillitsfullt under sin Fører og Hersker, Kristus Jesus, og holder fast på sin rettskaffenhet. Men når de gjør dette, blir de ikke fullstendig innadvendte, og de tar heller ikke opp et tilbaketrukkent klosterliv. Nå eller aldri må mennesker som har en god vilje, få vite at de må vende seg til Gud den Allmektige og til hans rike ved Kristus, at de må søke rettferdighet og prøve å vinne livet. I denne tiden må man utøve en aktiv påvirkning i retning av det gode her i denne degenererte verden. Ved å hold fast på vår rettskaffenhet viser vi andre at det kan gjøres; da oppmuntrer vi også dem til å ta opp Guds tjeneste. Ved at vi er trofaste mot Gud, ved at vi forkynner det gode budskap og ved at vi støtter opp om Guds overhøyhet, kan vi hjelpe andre mennesker til å vinne evig liv. Det er i dag millioner av mennesker i kristenheten som speider etter rettferdighet. Mange i våre dagers kirkeorganisasjoner speider etter et håp, etter en utvei. Vi kan hjelpe dem. Vi må hjelpe dem. Vi må støtte opp om Guds side av stridsspørsmålet nå i endens tid. — Rom. 10: 13—15.

Guddommelig hjelp og utfrielse

24. Hvilken forsikring har vi fra Jehova om at han vil hjelpe oss til å bevare rettskaffenheten under prøver?

²⁴ Vi ser at Jehovas vitner i alle deler av verden i dag holder fast på rettskaffenheten under strenge prøver. Guds Ord gir forsikring om at det er mulig for de kristne å motstå alle de prøver og fristelser som kommer over oss, for det står skrevet i 1 Korintierne 10: 13 (NW): «Ingen fristelse er kommet over dere som ikke er vanlig for mennesker. Men Gud er trofast, og han vil ikke la dere bli fristet over det dere kan bære, men sammen med fristelsen vil han gjøre en utvei, så dere kan bli i stand til å utholde den.» Gud kjenner dem som hører ham til, og han forlater dem aldri. Selv om vi ser at de religiøse organisasjoner svikter og at verdensforholdene utvikler seg fra galt til verre — noe vi skulle vente oss etter som Guds Ord forutsa det hele — så er dette ingen grunn til at de som tror på Gud, skulle gi opp håpet. Husk, Jehova er overlegen og allmektig. Hans erklærte hensikt er å ødelegge Satan, å fjerne hele hans onde organisasjon og alle som har innført onde skikker på jorden. De onde ser nå ut til å blomstre som aldri før, og Guds ufeilbarlige Ord sier: «Når de ugudelige spirer som gresset, og alle de som gjør urett, blomstrer, så er det til deres ødeleggelse for evig tid. Men du er høy til evig tid, [Jehova]!» — Sl. 92: 8, 9.

25. Hvordan vil Guds rettferdige rikes styre bringe velsignelser til alle mennesker som elsker rettferdighet og bevarer rettskaffenheten?

²⁵ Det betyr slutten på alle vanskeligheter for alle som lever på jorden, for de som overlever den ødeleggelsestiden, kommer til å få leve under Guds rike og nyte alle dets velsignelser. Jesus lærte oss å be om den tiden. Han sa vi skulle be om at Guds rike måtte komme, for da skulle Guds vilje bli gjort på jorden. Da ville det ikke være rom for bestikkelser og vold og usikkerhet eller for bekymringer. Da skal det ikke lenger finnes noe hat og heller ikke uærlighet eller moralske sammenbrudd. Slike ting skal ikke mer kommes i hu. (Åpb. 21: 1—5) Det kommer til å være et rettferdig styre, Guds styre. Denne teokratiske regjering kommer til å stå som et tegn på Jehovas overhøyhet, på hans godhet, hans kjærlighet og hans renhet. Under dens herredømme skal de trofaste som ligger i gravene, som døde i rettskaffenhet, bli ført tilbake til livet. Derfor har også de som nå bevarer sin rettskaffenhet — selv om de skulle dø på grunn av det — forsikring om at de skal få leve i evig lykke. Og mange er det som kommer til å få overleve Harmageddon-slaget i denne generasjons levetid og komme inn i den nye verden der det skal være virkelig glede, rettferdighet og evig liv. — Joh. 5: 29.

26. Hva bør vi gjøre nå?

²⁶ I dag ser vi at det å bevare rettskaffenheten gir stor lønn. Ta derfor standpunkt sammen med Jehovas vitner. Studer Guds Ord, og sky kristenhetens frafall ved å adlyde hans Ord. Vær med på å lovprise Gud. Vær helt, fullstendig, udelt og uforbeholdent innvigd til Jehova, og gi ikke etter for de fristelser som omgir deg, av noen som helst grunn. Tro på Guds ufeilbarlige Ord og følg det. Det sier: «De oppriktiges rettsinn [rettskaffenhet, KJ] leder dem, men de troløses forvendte sinn ødelegger dem.» «Dere ble i virkeligheten kalt til denne løpebane, for Kristus selv led for dere og etterlot dere et mønster forat dere skal følge nøyaktig i hans spor. Han begikk ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i hans munn. Når han ble hånt, hånte han ikke igjen. Når han led, truet han ikke, men fortsatte med å overgi seg til ham som dømmer rettferdig.» «Vær ikke redd for de ting det er bestemt at du skal lide. Se! Djevelen vil fortsette å kaste noen av dere i fengsel forat dere kan bli fullstendig prøvd, og forat dere kan ha trengsel i ti dager. Vis at du er trofast selv i dødsfare, så vil jeg gi deg livets krone.» (Ordspr. 11: 3; 1 Pet. 2: 21—23; Åpb. 2: 10, NW) Rettskaffenhet fører til liv!