Til minne om Kristi død
TIDEN for påsken år 33 e. Kr. var inne. På grunn av sitt studium av sin Fars ord visste Jesus at han snart skulle dø. Som det motbilledlige påskelam skulle han ofres samme dag som påsken skulle feires, og det skulle skje ved at han ble naglet til et tre. (Matt. 26: 2, NW; Joh. 12: 32, 33; 1 Kor. 5: 7) Han visste at hans død skulle hevde og herliggjøre hans Fars navn. Etter som han også skulle skaffe til veie gjenløsningsprisen for menneskeslekten, var det absolutt nødvendig at han bevarte sin ustraffelighet, for det var bare ofringen av et fullkomment menneske som kunne kjøpe tilbake det som det fullkomne menneske (Adam) hadde mistet for sine etterkommere. — 5 Mos. 19: 21; Job, kapitlene 1 og 2; Matt. 20: 28; Joh. 17: 4; 18: 37; Heb. 7: 26.
Jesus benyttet feiringen av den siste gyldige påske sammen med sine apostler til på forskjellige måter å innprente mange viktige sannheter i deres sinn. Og for å hjelpe dem til å få en bedre forståelse av hva hans død skulle utrette og hva som ville kreves av dem, innstiftet han en minnehøytid som fra da av skulle erstatte påsken. Det passet meget godt at Kristus Jesus skulle gjøre dette. Hadde ikke Jehova påbudt at minnet om den første påsken skulle feires på grunn av det som hendte dengang som en hevdelse av hans overhøyhet og til befrielse av hans folk, og skulle ikke Jehovas navn nå bli enda kraftigere hevdet og herliggjort, og skulle ikke en enda større befrielse finne sted? Jo, absolutt! — 2 Mos. 9: 16; 13: 1—10.
«Herrens aftensmåltid»
Angående innstiftelsen av minnet om Kristi død, en høytidelighet som i parentes bemerket fant sted etterat Judas hadde gått ut av rommet for å forråde Jesus, beretter et øyenvitne, apostelen Matteus, følgende: «Mens de fortsatte å spise, tok Jesus et brød, og etter å ha uttalt en velsignelse brøt han det, ga det til sine disipler og sa: ’Ta, et! Dette betyr mitt legeme.’ Han tok også et beger, og da han hadde takket, ga han dem det og sa: ’Drikk av det, alle sammen, for dette betyr mitt «paktsblod» som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder.» — Matt. 26: 26—28, NW.
Hvilket legeme hentydet Jesus til da han sa: «Dette betyr mitt legeme»? Apostelen Paulus opplyser oss om dette når han sier: «Brødet som vi bryter, er det ikke en delaktighet i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi selv om vi er mange, ett legeme, for vi har alle del i det ene brødet.» (1 Kor. 10: 16, 17, NW) Ja, gang på gang omtales den kristne menighet som «Kristi legeme) i de kristne greske skrifter. — Se Romerne 12: 4, 5; 1 Korintierne 12: 12—27; Efeserne 1: 22, 23; Kolossenserne 1: 24.
Angående drikkingen av begeret ved Herrens aftensmåltid skrev apostelen Paulus videre: «Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke en delaktighet i Kristi blod?» (1 Kor. 10: 16, NW) Men kanskje noen vil spørre: Etter som Jesu blod ble utgytt for å sette den nye pakt i kraft og skaffe tilgivelse for synder for mange, hvordan kan det da sies at hans etterfølgere har delaktighet i det? Fordi begeret i videre betydning betegner Guds vilje for Jesus, og den var at han skulle lide og dø. Husk at han sa til Peter i Getsemane hage: «Skulle jeg ikke framfor alt drikke det beger min Far har gitt meg?» Og han gjorde det klart for to av apostlene, Jakob og Johannes, at hans legemes lemmer skulle ha del i å drikke dette beger: «Det beger jeg drikker, skal dere drikke, og den dåp som jeg blir døpt med, skal dere bli døpt med.» — Mark. 10: 39; Joh. 18: 11, NW.
Guds vilje var imidlertid ikke bare at Jesus skulle lide og dø, men også at han skulle bli oppreist fra døden og bli opphøyd til å sitte ved Guds høyre hånd, og derfor blir dette beger også med rette kalt «frelsens beger». (Sl. 116: 12—15) Paulus forklarer at dette også gjelder Kristi legeme: «For er vi blitt forent med ham ved likheten med hans død, så skal vi sikkert nok også bli forent med ham ved likheten med hans oppstandelse.» — Rom. 6: 5, NW.
Hvem kan delta?
Hvem kan ta til seg av brødet og begeret ved Herrens aftensmåltid? Kan hvem som helst gjøre det, uansett sin forståelse, uansett sitt forhold til Gud og Kristus og uansett den måten man lever og handler på, bare man bekjenner å være en kristen? Nei, ikke på noen måte! Det er en alvorlig sak å delta, og hvis man deltar når man ikke er verdig eller berettiget til det, vil det bringe Jehovas dom over en. Legg merke til hva Paulus sier om dette: «Derfor, hver den som spiser brødet og drikker Herrens beger uverdig, vil bli skyldig hva Herrens legeme og blod angår. Et menneske bør først godkjenne seg selv etter å ha gransket seg selv, og så kan han spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker, spiser og drikker dom mot seg selv hvis han ikke skjelner legemet. Det er grunnen til at mange av dere er svake og sykelige og en del av dere sover i døden. Men hvis vi ville skjelne hva vi selv er, ville vi ikke bli dømt.» — 1 Kor. 11: 27—31, NW.
I våre dager feirer praktisk talt alle som bekjenner seg for å være kristne, Herrens aftensmåltid på en eller annen måte, enten en gang om året, en gang i kvartalet, en gang i måneden, en gang i uken eller til og med en gang hver dag, som tilfellet er med messeofferet i den katolske kirke. Tross all denne feiring finner vi at kristenheten er åndelig syk, slik som Paulus forutsa. (2 Tim. 3: 2—5) Det faktum at det råder en slik utbredt åndelig sykelighet, viser utvilsomt at mange ikke feirer Herrens aftensmåltid på rette måte. Hvem kan så delta, og på hvilke vilkår? Etter som det å ta til seg av brødet og begeret ikke bare betyr at man innser og verdsetter det som Gud og Kristus Jesus har gjort for å hevde og herliggjøre Jehovas navn og for å utvirke menneskers frelse, men også innebærer at man er delaktig i Kristi lidelser og død som et lem på hans legeme, så kan bare de med rette delta som kan identifisere seg som lemmer på Kristi legeme.
Det er bare de som kan delta, som kan si med Paulus: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.» Ja, bare de som tror på Gud og på Kristi gjenløsningsoffer, og som har innvigd seg til å gjøre Guds vilje og som deretter, på grunnlag av sitt studium av Bibelen og Guds handlemåte med dem, har fått et håp om å få del i den himmelske herlighet sammen med Kristus Jesus. Om disse skrev apostelen Johannes: «Elskede, nå er vi Guds barn, men det er ennå ikke tilkjennegitt hva vi skal bli. Vi vet at når han enn blir tilkjennegitt, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham akkurat som han er.» — Rom. 8: 16; 1 Joh. 3: 2, NW.
Men selv disse må granske seg selv inngående, for å forvisse seg om at de oppfyller de fordringer som stilles til dem. Det er ikke noe spesielt fortjenstfullt å ta del i selve emblemene, bortsett fra at det er en lydighetshandling, så om man tar til seg av brødet og begeret uten å leve i samsvar med det som disse emblemene representerer, gjør man seg skyldig i hykleri. Utallige har bekjent seg å være Guds barn med håp om å komme til himmelen når de dør, men Guds Ord forteller oss i Åpenbaringen, kapitlene 7 og 14, at det bare er 144 000 som skal bli delaktige i Kristi trone i himmelen. — Åpb. 20: 5, 6.
Da det bare er disse kristne, de som har dette himmelske håp, som med rette kan ta del i Herrens aftensmåltid, så var det bare 19 183 som tok til seg av brødet og begeret av de 742 565 som var til stede da Jehovas vitner feiret denne høytid i 1953. De som ikke deltok, erkjente at de tilhørte den store skare som Johannes så stå foran tronen med «palmegrener i sine hender». Jesus beskrev dem som de «andre får, som ikke hører til denne sti», og som «fårene» som gjør godt imot Kristi brødre og hvis håp ikke er guddommelig, udødelig liv i himmelen, men evig liv i et jordisk paradis, der de skal få det privilegium å utføre det oppdrag som opprinnelig ble gitt til Adam og Eva, nemlig å ’oppfylle jorden og legge den under seg, og råde over dyrene’. — 1 Mos. 1: 28; Matt. 25: 31—46; Joh. 10: 16; 1 Kor. 15: 53, 54; 2 Pet. 1: 4; Åpb. 7: 9; 21: 4.
I år vil Jehovas salvede vitner og deres velvillige medarbeidere komme sammen den 17. april etter kl. 18, for igjen å feire Herrens aftensmåltid eller nattverd, for igjen å minnes Kristi død. Og du, kjære leser, innbys til å være til stede og motta en rik velsignelse, enten du bekjenner deg å være et lem på Kristi legeme eller å være en av dem som har et jordisk håp.