Frykter Nigeria for sannheten?
LIKE før Kristus Jesus forlot sine disipler, ga han dem i oppdrag å gjøre «disipler av mennesker fra alle folkeslag». (Matt. 28: 19, NW) I lydighet mot denne befaling har Selskapet Vakttårnet sendt misjonærer til alle deler av jorden.
I tilbedelsesfrihetens interesse, for alminnelig rettferdighets skyld og i betraktning av det gode arbeid slike misjonærer har utrettet, er de i det store og hele blitt vennlig mottatt av de forskjellige landene de er blitt sendt til. Slik er det imidlertid ikke med Nigeria, for i løpet av fjoråret har dette landet ikke bare nektet Vakttårnets misjonærer innreisetillatelse, men har også utvist to av de seks som allerede befant seg der, og til overmål nektet to reisende representanter for Selskapet Vakttårnet, N. H. Knorr og M. G. Henschel, oppholdstillatelse for bare noen få dager.
Hva kan det komme av at Nigeria utsetter Selskapet Vakttårnets forkynnere for diskriminering? Landet innrømmer innreisetillatelse til forkynnere fra andre religionssamfunn. Har det sin grunn i Jehovas vitners rykte i Nigeria? Er det for meget strid om det budskapet de bringer ut til menneskene? Avler de splid og uvilje? Forat ingen skal tro at dette kan være tilfelle, skal vi i korthet fortelle hva Jehovas vitner har utrettet i Nigeria i løpet av de siste tretti årene.
Jehovas vitners første misjonær i Nigeria ankom helt tilbake i 1923. Han kom fra de Vestindiske øyer sammen med sin familie, bosatte seg der og ga 27 år av sitt liv til å forkynne evangeliet. Ved Jehovas ånds kraft og ved hjelp av Bibelen og bibelske hjelpebøker begynte budskapet om Riket å trenge seg inn i nesten alle byer og landsbyer. Evangelieforkynnelsen nådde ut til mange som ikke kunne engelsk, gjennom bibelske prekener som var oversatt og trykt på mange av landets dialekter. Tusener av sannhetshungrige mennesker begynte å få en klar forståelse av Guds hensikter i lyset av hans Ord.
Mange av dem forsto at det nå var deres privilegium å forkynne for sine medmennesker, og sakte, men sikkert begynte det å vokse fram menigheter av Jehovas vitner. Da arbeidet på grunn av krigen ble forbudt i 1941, var det 1800 aktive forkynnere i 83 menigheter. I 1945, da forbudet ble opphevet, var antallet økt slik at de da var 3542 Ordets tjenere som arbeidet sammen med 165 menigheter.
I 1947 ankom de første europeiske misjonærer som var uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead, og i desember samme år hadde Nigeria for første gang besøk av Selskapet Vakttårnets president N. H. Knorr og hans sekretær M. G. Henschel. Dette var en stor og gledelig begivenhet for alle brødrene.
Det er ingen tvil om at hans besøk var til stort gagn på mange måter. I dette landet hvor farge, rase, sosial rangsforskjell og andre splittende faktorer spiller så sterkt inn i folks bevissthet, var det et syn å se hvordan disse kristne menneskene overvant slike ting og i praksis la for dagen Kristi levemåte som er grunnlagt på broderkjærlighet.
Mange ga uttrykk for sin takknemlighet for at Knorr og Henschel kunne bruke så meget tid og penger for å komme til Nigeria og hjelpe og veilede sine afrikanske brødre. De hadde talt til 4800 mennesker i Lagos og til 6000 i Ibadan. Til tross for at deres opphold bare hadde vart noen få dager, hadde de knyttet sterke kjærlighetsbånd samtidig med at de hadde gitt sunne bibelske formaninger i forbindelse med mange problemer, og planlagt en stor utvidelseskampanje som skulle bringe det fredelige budskap om Riket ut til nye tusener.
Månedene som fulgte viste tydelig hvilken velsignelse besøket hadde vært, ikke bare for Jehovas vitner, men også for Nigerias befolkning i det hele tatt. Tusener som tidligere hadde vært tilhørere og tilskuere, kom nå og tok frimodig standpunkt på Jehovas vitners side som forkynnere av fred og rettferdighet ved Guds rike. I løpet av året som fulgte, vokste antallet av aktive Ordets tjenere sterkt, og kom opp i 5500. Økningen har fortsatt hvert år siden da, og var i oktober 1952 oppe i et høydepunkt på 12 835.
Forberedelser til sammenkomst
På alle sammenkomster som ble holdt i de mellomliggende årene, kunne brødrene stadig stille de samme spørsmålene: «Når kommer bror Knorr til Nigeria igjen?» «Når får vi se bror Henschel igjen?» Vi måtte peke på at bror Knorr måtte besøke mange land over hele verden fordi det gode budskap blir forkynt på hele den bebodde jord, men at vi visste at han ville komme tilbake til Nigeria i sin tid.
Det faller derfor ikke vanskelig å forestille seg hvor hjertens glade forkynnerne i Nigeria må ha vært da det i september 1952 ble kunngjort at brødrene Knorr og Henschel hadde planlagt en Afrikatur og skulle være i Nigeria fra 26. november til 4. desember. Det ble straks truffet tiltak for å holde to sammenkomster, en i Ilesha og en i Port Harcourt. Det kunne ikke la seg gjøre å ha mer enn to sammenkomster under dette korte besøket. Det måtte derfor ordnes slik at mange forskjellige språkgrupper skulle komme sammen ved hver sammenkomst, og alt måtte legges til rette forat tolkingen skulle kunne foregå så greit som mulig.
For å gjøre det lettere å fatte hvilket arbeid som skulle til, skal vi fortelle litt om de anstrengelser som ble nedlagt i forbindelse med sammenkomsten i Ilesha. Alt brødrene trengte måtte bygges opp fra grunnen av, eller rettere sagt fra det tetteste buskas. De fikk tillatelse til å benytte en gammel fotballplass som nå var overgrodd med tre meterhøye busker. En hel rekke brødre skred til verket med sine «macheter», og på en uke var hele det 14 mål store området ryddet. Samtidig var et halvt dusin giftige slanger blitt avlivet. Nå sto arbeidet med å samle sammen byggematerialene tilbake. Brødrene dro flere kilometer av gårde for å hogge ned lange bambusrør, og siden var det søstrenes oppgave å frakte de 12 meter lange rørene til tomta hvor sammenkomsten skulle være. De bar dem dit på hodet, og mange hadde også spebarn på ryggen. Det ble gjort i stand hus eller skur for hver språkgruppe: yoruba, urhobo, bini, ijaw og isoko. I Port Harcourt var det likedan — også der arbeidet brødrene hardt for samme formål.
Adgang nektet
Samtidig med dette foregikk det et arbeid av en helt annen art i Lagos, hvor Selskapets representanter gjorde hva de kunne for å påskynde utstedelsen av midlertidige visa for Knorr og Henschel, slik at de kunne få være der i åtte dager. Tiden begynte å bli temmelig knapp. Knorr og Henschel skulle reise fra New York den 17. november og måtte ha sine visa i orden før de dro. Sjefen for immigrasjonskontoret kunne imidlertid på ingen måte utstede disse midlertidige visa selv. Saken måtte gå videre til et høyere regjeringskontor. Det ble antydet at det ville bli truffet en avgjørelse innen den tolvte. Men den tolvte både kom og gikk, og det samme gjorde den trettende, uten at det førte til noe resultat. Ikke før den fjortende, tre korte dager før Knorr og Henschel skulle reise fra New York, ble avgjørelsen bekjentgjort, og det var et avslag. Hvorfor? Det ble ikke gitt noen begrunnelse.
Det ble gjort ytterligere anstrengelser. Personlige konferanser med guvernøren og sjefssekretæren ble forsøkt arrangert pr. telefon, men i begge tilfelle var det umulig å komme lengre enn til en høflig privatsekretær. En skriftlig appell ble straks satt opp og brakt til sjefssekretærens kontor med anmodning om at den måtte bli ham forelagt med en gang. Det offisielle svaret kom den 19. november, og gikk ut på at regjeringen ikke var «beredt til å forandre på sin tidligere avgjørelse». Men fremdeles ga de ingen begrunnelse!
Hvorfor skulle myndighetene i denne britiske kolonien nekte å la to amerikanske kristne besøke og snakke med sine kristne brødre i Nigeria? Førte deres første besøk til vanskeligheter for regjeringen eller for befolkningen i Nigeria? Nei, tvert imot, deres fredelige forkynnelse av det gode budskap brakte glede og håp til mange hjerter. Forholder det seg kanskje slik at Jehovas vitner har skapt vanskeligheter ved å kaste seg ut i de bitre politiske stridigheter omkring det brennende spørsmål om selvstyre i Nigeria? Atter blir svaret nei. Jehovas vitner er på kryss og tvers i landet kjent som et folk som står utenfor all slags politikk. Men kanskje Jehovas vitner er kommet i unåde på grunn av sabotasje eller fordi de har fremmet ulydighet i samfunnet? Enda en gang må svaret bli et avgjort nei. De er ikke innblandet i de hopetall av saker som hver dag er oppe i retten på grunn av tyveri, underslag, bestikkelser osv. De hjelper regjeringen i et av dens store problemer, nemlig med hensyn til inndrivelsen av skattene, for Jehovas vitner holder seg strengt til Bibelens regel om å ’betale keiserens ting tilbake til keiseren’.
Hvorfor skjer diskrimineringen?
Kan det være at deres store sammenkomster har vært til offentlighetens forargelse fordi de er blitt avviklet på en uordentlig måte? Les svaret i den vestafrikanske avisen Vanguards redaksjonelle bemerkninger i nummeret for 28. november 1952, under overskriften «Vitnenes konvent»: «Ilesha by har siden begynnelsen av uken spilt vert for tusenvis av religiøse gjester som tilhører sekten Jehovas vitner, og vi er sikker på at det er med vemod folk vil se dem reise ved slutten av deres konvent i dag. Byen har summet av virksomhet siden disse ’brødre’ og ’søstre’ i Kristus gjorde sitt inntog, og det kan ikke herske noen tvil om at deres oppførsel i disse få dagene har hatt innvirkning på, og avgjort kommer til å forandre, mang en vantro Tomas’ livsførsel.
Kristne fra andre samfunn burde ta lærdom av det brorskap under Gud Faderen og den enhet som blir lært av disse brødre og søstre av den ene Hellige Fader. De burde være mindre kritiske, mindre mistenksomme og mindre nedbrytende og i stedet med en ren samvittighet og uten fordommer undersøke disse Vitnenes lære, deres forkynnelse og hva mere er, den måten de lever sammen med hverandre på. Det kan godt være at veien til en lykkeligere verden er å finne i den del av den kristne verden som Vakttårnet utgjør.»
Disse oppriktige bemerkninger gir godt uttrykk for den vennlige holdning befolkningen i Ilesha viste. Mange av dem kom for å se sammenkomsten i gang, og ble sittende og undre seg over den renhet og gode orden som preget menneskene og hele området, og særlig over at tusenvis av mennesker fra forskjellige stammer levde sammen og tilba sammen i fullkommen fred og harmoni. En mann ble så overveldet over det han så og hørte, at han utbrøt: «Dette er Guds vei og disse er Guds folk. Jeg må bli en av dem.» Han holdt ord, kom tilbake dagen etter og var blant de 541 som ble døpt.
I en melding i Lagos Daily Times for 25. august 1952 ble det kunngjort at Dr. J. D. Grey, presidenten for det sørlige baptistforbund i Amerika, hadde ankommet til Nigeria for å besøke de forskjellige baptistsentrer. Som seg hør og bør hadde han ingen vanskeligheter med å få et midlertidig visum til det besøk han avla Nigeria i fredelig hensikt. I utgaven for 22. oktober 1952 offentliggjorde den samme avisen et fotografi av passasjerene i et spesialfly med katolske misjonærer, 32 Hellige Ånd-fedre og 4 Hellige Rosenkrans-søstre, som la veien til Nigeria for å drive misjonsvirksomhet. I årevis har Jehovas vitner uten hell prøvd å få flere européiske misjonærer inn i Nigeria. I de siste to årene har de kjempet fram sitt utvidelsesprogram med bare seks europeiske misjonærer, og i september 1952 beordret regjeringen to av dem til å forlate landet, slik at det bare ble fire igjen. Hakk i hæl med dette fulgte avslaget på søknaden om midlertidige visa for Knorr og Henschel. Sammenlign denne behandlingen med den storsinnede hjelp andre religiøse grupper har fått, og det er ikke til å komme forbi at det blir foretatt diskriminering av religiøse grunner.
Hvordan kommer det da til å gå i framtiden? Hva kommer Jehovas vitner til å gjøre selv om Knorr og Henschel ikke fikk besøke dem? Etter de vellykte sammenkomstene i Ilesha og Port Harcourt å dømme, ser det ut til at de i framtiden skal kunne glede seg over en større økning enn noen gang før. Til tross for at deres amerikanske brødre ikke var til stede, ble disse sammenkomstene langt de største og gledeligste som noen gang har vært holdt i Nigeria. 10 300 kom sammen i Ilesha og 5500 i Port Harcourt, og i alt 1062 ble døpt. De kom seg ganske snart etter den første skuffelsen, og humøret steg til topps etter som de slo seg til ro for å nyte programmet med kloke bibelske råd og forstandig veiledning. Det ble blant annet påpekt at selv om regjeringen nok kunne holde brødrene Knorr og Henschel ute, så kunne ingen makt i himmelen eller på jorden holde Jehovas ånd ute, og da ville jubelen ingen ende ta, men det var tydelig at regjeringens aksjon rett og slett ble en stimulans for dem. Gang på gang forsikret de at det var deres beslutning å holde fast på sitt håp til Riket og legge en stadig større iver og lojalitet for dagen.
Regjeringens aksjon var selvfølgelig en skuffelse for dem, men den ville på ingen måte forstyrre dem eller få sinne eller bitterhet til å knuge dem. Det er til Jehova Gud de har innvigd sitt liv, og de er ikke Jehovas vitner på grunn av noe menneske. De er den Høyestes slaver og er utelukkende interessert i å ære sin Fars navn ved en glad lydighet mot hans Ord. Deres arbeid med å bære frukt til ære for hans navn er et fredelig arbeid. De har ikke noe med verdens lovløse elementer å gjøre, men vil fortsette med å arbeide stille og fredelig med å forkynne det gode budskap, for de vet at «rettferdighetens frukt får sin sæd sådd under fredelige forhold til gagn for dem som holder fred». Uansett hva som venter dem i framtiden, vil de fortsette å gjøre godt mot alle mennesker ved å undervise dem i Guds Ords fredelige veier og oppmuntre dem til å gripe et fast tak i det herlige håp om evig liv i hans nye verden med rettferdighet og fred.