Enhet i den nye verdens levemåte en realitet
1, 2. Hvordan kan vi se at familielivet spiller en viktig rolle i den teokratiske ordning?
FAMILIELIVET spiller en viktig rolle i den kristne menighets teokratiske oppbygning. Grunnen er at Jehova Gud har gitt teokratisk befaling om familieordningen, akkurat som han gjorde i begynnelsen med Adam og senere i Israels nasjon. Selv om det er så at israelittene var jøder av fødsel, mens de kristne i dag er Jehovas vitner av eget valg og ved frivillig sammenslutning, består familieordningen fremdeles gjennom hele organisasjonen. Når et menneske forlater den gamle verdens samfunn, og skiller lag med den døende familie som er under Adams fordømmelse, så må han nødvendigvis, hvis han skal få livet, slutte seg til den nye verdens samfunn og bli et medlem av Guds familie. Dette gjør han ved å ta imot Jesus Kristus som sin far i stedet for Adam, og hvis han blir antatt av Gud, blir han rettferdiggjort og gjort til Guds egen åndelige sønn, eller han blir bevart til evig liv på jorden og blir erklært rettferdig ved slutten av Kristi tusenårige regjering.
2 Det er til og med slik at de i menigheten som er satt i ansvarlige stillinger som tilsynsmenn, blir valgt i samsvar med den måten de har kontroll over sine egne familier på, hvis de er gift. (1 Tim. 3: 4, 5) Og når Paulus viser hva som er den rette holdning for dem som er i slike stillinger, trekker han sammenligninger med forholdet i en familie: «Kritiser ikke strengt en eldre mann. Du skal tvert imot behandle ham som en far, yngre menn som brødre, eldre kvinner som mødre, yngre kvinner som søstre i all ærbarhet.» (1 Tim. 5: 1, 2, NW) Således er den teokratiske organisasjon i virkeligheten en familie, og Gud krever at de som tar del i familiens virksomhet og nyter dens fordeler, også skal ha sin del av dens plikter og arbeide for familiens beste.
Falsk familiestolthet en snare
3. Hvilken holdning inntar noen overfor familiens stamtavle, og hvorfor er det uklokt?
3 Noen vil kanskje trekke den slutning at siden Gud opprettet familieordningen blant menneskene, er dette familieforholdet ukrenkelig, og at absolutt lojalitet mot kjødelige bånd er et krav; de mener at ingenting må få lov å forstyrre eller bryte familiens fred eller enhet, og at alt som truer den, uansett hvor det skriver seg fra, må motstås med de forholdsregler som er nødvendige for å vise det tilbake. Som følge av denne tro blir mennesker med en slik innstilling utpreget familiebevisste, og vokter nidkjært over familienavnet for enhver pris, og bryter undertiden til og med rettferdige prinsipper for å gjøre det. De misbilliger all omgang med eller ekteskap med enhver som ikke er like «fornem», og derved oppretter de for seg selv noe som i virkeligheten er et klasseskille, et selvbestaltet kastesamfunn. Den tankegang som fører til en slik handlemåte, er imidlertid ikke basert på den Høyestes sunne og uforanderlige prinsipper. Paulus skrev til Timoteus: «[Befal] visse personer ikke å . . . ofre oppmerksomhet på falske historier og på ættetavler som ikke fører til noe, men som snarere framkaller spørsmål angående slektsgranskning enn en tildeling av noe fra Gud i forbindelse med troen.» (1 Tim. 1: 3, 4, NW) Enhver som er mer interessert i slektsgranskning enn i det livgivende troens budskap, bør tenke vel over dette. All slektsgranskning ender med Adam, hvis den blir ført langt nok tilbake, og hvilken virkelig eller innbilt «overlegenhet» kan det gi en å være i slekt med ham? Det eneste som kan være av virkelig verdi å få som arv, nemlig evig liv, hadde han ikke å gi. Ingen av hans etterkommere, hvor fremtredende stillinger de enn kan ha hatt når det gjelder verdens anliggender, kan ha noen virkelig fordring på overlegenhet i seg selv eller påvise at man kan oppnå noen varige fordeler gjennom slektskap med dem.
4. Hva gjorde de skriftlærde og fariseerne fordring på, men hva betydde det i virkeligheten for dem?
4 Et særlig grelt eksempel på familiestolthet finner vi blant de skriftlærde og fariseerne på Jesu tid, og man kunne kanskje mene at om noen hadde rett til å være stolte, så var det dem, på grunn av det forhold hele deres folk sto i til Gud gjennom deres forfader Abraham. Det er imidlertid allerede blitt vist i foregående artikkel (§ 12) at dette forholdet i seg selv ikke var noe å være stolt over, og at det slektskapsforhold som jødene hadde som etterkommere av Abraham, heller ikke kunne sikre dem frelse. (Joh. 8: 31—36) Hvis noen ønsker å være barn av Adam eller av noen av hans etterkommere, og ønsker å være stolte av slike kjødelige bånd, da bør de være klar over at de derved avgjort frasier seg en varig arv, evig liv, til fordel for en forgjengelig arv, den største fattigdom og døden.
5. Hvilket ansvar har troende barn overfor ikke-troende foreldre?
5 På den annen side må en kristen ikke gå til den annen ytterlighet og hevde at man ikke skylder sine kjødelige foreldre noen respekt i det hele tatt. Paulus lot det ikke være rom for tvil om dette da han skrev til efeserne: «Barn, vær lydige mot deres foreldre som er i forening med Herren, for dette er rettferdig: ’Ær din far og din mor’, som er det første bud med et løfte: ’Forat det må gå deg godt, og du må få leve lenge på jorden.’» (Ef. 6: 1—3, NW) Man bør imidlertid ikke overse at Paulus sier det skal vises lydighet mot de foreldre «som er i forening med Herren». Betyr så dette at troende barn ikke er ansvarlige overfor ikke-troende foreldre? Nei; i de vanlige anliggender i livet krevdes det sikkert at de skulle adlyde sine foreldre så lenge de var avhengige av dem, og vise tilbørlig respekt for dem selv om de ikke var avhengige av dem. Men i tilfelle av at det ble spørsmål om den sanne tilbedelse av Gud eller om å gi ham hellig tjeneste, da ville avgjort Bibelens regel gjelde: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.» (Ap. gj. 5: 29, NW) Men, sier du, det kunne føre til splid i familien, og kanskje til og med føre til splittelse! Ja, kanskje det, men Jesus sa like ut: «Den som har større hengivenhet for far eller mor enn for meg, er meg ikke verd.» (Matt. 10: 37, NW) Han uttrykte seg i virkeligheten enda skarpere om dette da han sa: «Jeg kom for å volde splittelse mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor, og mellom en ung hustru og hennes svigermor.» — Matt. 10: 35, NW.
6. Hvorfor tillater Gud at det blir splittelse i en familie?
6 Noen vil kanskje si: Når Gud har opprettet familieforholdet, er det da ikke underlig at han vil tillate at det blir brutt på denne måten? Igjen må svaret bli nei. Husk at alle familier nå er utstøtt fra Guds egen store familie på grunn av Adam, men det er ikke rimelig å vente at alle i en familie ville ønske å fortsette å være utstøtt. Om noen ønsker å komme inn i Guds familie, var det heller ikke være rimelig å vente at alle de andre derved ville bli antagelige. Derfor betyr det en splittelse. Men vi skal legge merke til at Gud ikke uten videre skiller familiegrupper. Nei, splittelsen skyldes at noen i hjemmet er uvillige til å oppfylle de nødvendige krav og slutte seg til dem som blir tatt med og blir brakt i harmoni med Jehova. (Luk. 17: 34, 35) Gud viser ikke persons anseelse og anerkjenner ikke noe klasseskille og har ikke opprettet noe kastesamfunn, og derfor har han truffet tiltak for at de som blir tatt med, skal få komme inn i hans egen utvalgte familiegruppe og finne fred der. «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i ethvert folkeslag er det menneske som frykter ham og gjør rettferdighet, antagelig for ham.» «Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller akrer for mitt navns skyld, skal få mangefold igjen og arve evig liv.» (Ap. gj. 10: 34, 35, NW; Matt. 19: 29) Hvilken ’slutning trekker vi så av dette? Vi forstår at skjønt Gud sørget for familieforholdet fra begynnelsen av og skjønt han opprettet familieordningen og også har sin egen store familieorganisasjon, så har han likevel ikke opprettet eller bemyndiget opprettelsen av familier eller nasjoner som et kastesamfunn, og han bøyer Seg heller ikke for eksisterende klasseskille fordi om menneskene selv har opprettet dem ved sin egen partiskhet. Alt dette understreker betydningen av å forstå og fullt ut verdsette forholdet til Gud, innse at det opphever alle de sterkeste menneskelige bånd og er den eneste vei til frelse.
Presteskapet danner klasseskille
7. Hvilken formaning ga Jesus sine disipler med hensyn til deres stilling i menigheten?
7 Hva så med den holdning som kristenhetens presteskap inntar? Å tilta seg en slik fremtredende stilling som de har gjort i menigheten, er ikke bare en krenkelse av Guds rettferdige prinsipper, men ble også uttrykkelig forbudt av menighetens grunnlegger, Kristus Jesus selv. Da det oppsto uenighet mellom disiplene med hensyn til deres stilling i Riket, «kalte [Jesus] dem til seg og sa: ’Dere vet at folkenes herskere spiller herrer over dem, og stormennene bruker makt over dem. Dette er ikke den ordning som er blant dere; men den som ønsker å bli stor blant dere, må være deres tjener, og den som ønsker å være først blant dere, må være deres slave. Liksom Menneskesønnen ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene.’» I den skarpe irettesettelse han ga de skriftlærde og fariseerne i sitt siste offentlige foredrag, ga han også en streng formaning: til sine disipler og til folkemassen som hørte på ham: «Men dere skal ikke la dere kalle ’rabbi’, for en er deres lærer, mens dere alle er brødre. Heller ikke skal dere la dere kalle ’førere’, for en er deres Fører, Kristus. Men den største blant dere må være deres tjener. Den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.» (Matt. 20: 25—28; Matt. 23: 8, 10—12, NW) Det var disse førere i jødenes religion på den tiden som hadde opphøyd seg selv, ja, så høyt at da Guds Sønn kom til dem som en oppfyllelse av moseloven, kunne de ikke se ham eller kjenne ham. De mente at de selv var loven.
8. Hvilket eksempel har kristenhetens presteskap fulgt, og hvordan stiller Gud seg til det?
8 Kristenhetens presteskap har fulgt deres eksempel og laget sine egne forskrifter for hvordan menigheten skal ordnes og hvilken myndighet de skal utøve over sine «brødre». De har fullstendig ignorert Jesu kloke instruks om at de første eller største blant dem skulle være slaver, og de har gjort den samme feilen som deres jødiske forbilder og har etablert seg sikkert og trygt i en særlig begunstiget stilling i samfunnet. Ordspråkenes visdom taler imot dem: «Lik hunden som vender tilbake til sitt eget spy, er en dåre som kommer igjen med sin dårskap. Ser du en mann som er vis i egne øyne — det er mer håp for dåren enn for ham. Den late er visere i egne øyne enn syv som svarer med forstand.» (Ordspr. 26: 11, 12, 16) Det klasseskille som er blitt laget av kristenhetens ledere og som de bedratte masser av tilhengere ser gjennom fingre med og opprettholder, er like usmakelig for Jehova Gud som det som de skriftlærde og fariseerne praktiserte, og vil avgjort føre til den samme ugunstige dom.
9. Hvilken handlemåte ble fulgt i den første menighet, og hvilket bevis er det for det?
9 Det stikk motsatte var tilfelle med den første menighet som Kristus Jesus opprettet med den første krets av Jehovas kristne vitner i Jerusalem. Kristi ord og bud ville utvilsomt bli brakt i erindring ved den styrkende innflytelse av Guds virksomme kraft, som nettopp var utgytt. «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre, liksom jeg har elsket dere, forat dere også skal elske hverandre. På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 34, 35, NW) At dette prinsippet fantes og ble lagt vekt på i den første menighet, framgår av formaningen fra en av de tolv grunnpiller som selv var sammen med Jesus da dette budet ble gitt: «Vokt den Guds hjord som er i deres varetekt, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke av kjærlighet til uærlig vinning, men med iver, heller ikke ved å spille herrer over dem som er Guds arv, men ved å bli eksempler for hjorden.» (1 Pet. 5: 2, 3, NW) For en forskjell må ikke dette ha vært for de oppriktige jøder som skilte seg ut fra det hovmod og den klassestolthet som dengang var rådende i den jødiske nasjon! I deres nydannede samfunn fantes det ikke noe klasseskille, ingen partiskhet eller favorisering. Rettferdighetens og upartiskhetens prinsipper ble fast innplantet i denne første begynnelse, Kristi sanne legeme, for nå var det gjort en ny plantning, som ikke grunnet seg på syndig, døende kjød, men denne gang på Abrahams evige Ætt, Kristus Jesus.
Jesu vennskapsforhold ikke favorisering
10. Hvordan viste Jesus at han var upartisk og ikke favoriserte visse personer?
10 Men viste ikke Jesus særlig hensyn overfor noen bestemte av sine disipler? Og viste han ikke partiskhet ved å begrense sin forkynnelse og sin helbredelsesgjerning til jødene, og ved å bruke meget av sin tid i visse hjem? Noen tror at Johannes, Jesus apostel, var Jesu yndlingsdisippel. Hvor stor kjærlighet Jesus enn kan ha hatt til ham, så ga han ham ikke en særstilling i sitt rike. Dette kommer fram i beretningen om den uenighet blant disiplene som vi tidligere har omtalt. Dengang viste Jesus at det ikke var hans sak å gi slike særlig begunstigede stillinger, og han nektet å vise noen partiskhet. (Matt. 20: 20—23) Og selv om han var spesielt sendt bare til Israels hus (Matt. 15: 24), så brukte han ikke dette som en unnskyldning for å være partisk overfor ærlige og oppriktige mennesker fra folkeslagene, for i det tredje året av sin forkynnertjeneste tok han en kort tur til Fønikia og utførte helbredelser der. — Mark. 7: 24—30; Matt. 8: 5—13.
11. Hvilken stilling inntok Jesus med hensyn til det å gjøre et bestemt hjem til sitt hovedkvarter i en by?
11 Jesus tilbrakte det meste av de første tre årene av sin forkynnertjeneste i og omkring Galilea, og hadde sitt hovedkvarter i Kapernaum i Peters hjem. (Matt. 8: 14; Mark. 1: 29; Luk. 4: 38) Han var i virkeligheten så meget der at Kapernaum, og ikke Nasaret hvor han vokste opp, kom til å bli kalt hans «egen by». (Matt. 9: 1; 4: 13) At dette ikke bare var bekvemt for ham selv, men også for alle de mange som var interessert i hans budskap, framgår av Markus’ ord: «Og noen dager deretter gikk han atter inn i Kapernaum, og det spurtes at han var hjemme. Og mange samlet seg.» (Mark. 2: 1, 2) Jesus formante de sytti disiplene til å følge den samme framgangsmåte da han sendte dem ut for på forhånd å bekjentgjøre hans kampanje med offentlige foredrag. Han sa: «Hvor dere enn går inn i et hus, si da først: ’Måtte dette hus ha fred.’ Og hvis en venn av freden er der, vil deres fred hvile over ham. . . . Bli da der i huset, spis og drikk det de skaffer til veie, for arbeideren er sin lønn verd. Flytt ikke fra hus til hus.» (Luk. 10: 5—7, NW) Dette ville hindre at det oppsto misforståelser, og var ikke et bevis på favorisering.
12. Hvordan er det mulig at det kan finnes nære forhold i dag uten at det dannes klikker?
12 I Jehovas vitners menigheter i vår tid finnes det mange nære forhold, ved siden av å være sammen som brødre i Kristus eller som kamerater i vitnearbeidet. Skal dette fordømmes som klikkevesen eller som et brudd på de prinsipper som det er gitt et omriss av i denne artikkelen? De som har menighetens enhet i tankene’, vil være forsiktige med å komme med anklager i forbindelse med dette, liksom i alle andre ting som har å gjøre med å dømme. De vil forstå at det sikkert nok finnes gamle vennskap mellom dem som har vært modne kristne sammen i mange år, og som uten tvil har hatt mange teokratiske opplevelser sammen som har bidratt til at de holder av hverandre. Mange som er naboer eller som arbeider på samme sted, blir også ganske naturlig knyttet til hverandre i hverdagslivets anliggender, ved siden av at de er sammen i Rikets sal og i tjenesten. Den samme situasjon, skjønt kanskje i mindre grad, kan man også finne blant dem som hører til det samme menighetsbokstudium, særlig fordi det faller helt naturlig at de slår følge til og fra Rikets sal og fordi de uten tvil arbeider i samme gruppe i tjenesten. Et slikt fortrolig fellesskap binder brødrene sammen, og gjør det mulig for dem å forstå hverandre bedre og lettere kunne gi hverandre kjærlig hjelp. (Pred. 4: 9, 10) Er det da ikke rimelig at de føler seg særlig knyttet til disse fortrolige venner, selv om de også er oppriktig glad i resten av menigheten?
Vår tids menighet fri for kaster
13. Hva passer særlig tjenerne på for å unngå å tilsidesette den fremmede?
13 Hvordan kan det så gå til at det kan bli splittelse og bli gjort forskjell blant Guds vigslede og innvigde folk i dag? Hvilke handlemåter og forhold må betraktes som urette eller som et uttrykk for partiskhet, og hvordan bør man forholde seg til dem? Det ville absolutt være urett av tjenerne i menigheten å innta samme stilling som de falske hyrder. Selv om de nødvendigvis kan komme i et nærmere forhold til enkelte i organisasjonen på grunn av sitt arbeid, vil de aldri tape av syne sitt ansvar overfor de svakere og anledningen til å hjelpe dem ved å være i sammen med dem, særlig på feltet. Og både tjenerne og andre som er virkelig modne, vil til tross for at nettopp deres modenhet gjør at de er meget opptatt, vise sin interesse for organisasjonens utvidelse ved å legge for dagen så positiv interesse som mulig for de nye som kommer til møtene. Ofte kan dette gjøres bare ved at man sitter ved siden av forskjellige på møtene og hjelper dem på den måten, eller ved at man hilser på dem og snakker med dem noen minutter etter hvert møte før man tar seg av sine vanlige tildelte plikter. Denne vennlige interesse ifra deres side som tar ledelsen i organisasjonens virksomhet, blir satt stor pris på av disse nye, og er et kjærlig utslag av moselovens prinsipp angående den fremmedes rett. — 3 Mos. 19: 33, 34
14. Hvilke problemer med hensyn til klasseskille og splid kan komme til å oppstå, og hvordan bør man behandle dem?
14 Det må heller ikke forekomme noen favorisering av dem som kanskje har en viss sosial posisjon i samfunnet. Man må være klar over at de problemer slike mennesker står overfor når de kommer i sannheten, ikke er større enn de som mange andre har, hvis nærvær i organisasjonen betyr akkurat like meget for Jehova, og hvis behov for brødrenes kjærlige oppmerksomhet er akkurat like stort. Derfor må ikke noe «klasseskille» få lov å eksistere. (Jak. 2: 1—9) Det må heller ikke tillates at det oppstår «splid», hvis menighetens enhet skal bevares. (1 Kor. 1: 10—13) Uenighet om menighetens anliggender kan bli årsak til at det dannes grupper som er mer opptatt av visse idéer enn av menighetens felles anliggender. Dette er sekterisme, og hører ikke hjemme i den teokratiske ordning. Undertiden kan også noen som har vært forholdsvis lenge i menigheten og som stadig er sammen, i noen grad bli intolerante overfor det synspunkt som hevdes av dem som skiller seg svært fra dem i alder, og kanskje til og med begynne å utelukke dem fra sitt vennskap. Også dette kan unngås ved at de forteller hverandre sine opplevelser på feltet, eller ved at de prøver å finne anledning til å arbeide sammen i tjenesten. Jakob oppsummerer dette ved å si: «For hvor det er misunnelse og trettesyke, der er det uorden og alt ondt. Men visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, rede til å lyde, full av barmhjertighet og gode frukter, ikke partisk, ikke hyklersk.» — Jak. 3: 16, 17, NW.
15. Hvordan bør forholdet være mellom en arbeidsgiver og en arbeider?
15 Det kan også bli spørsmål om hvordan forholdet bør være mellom en arbeider og hans arbeidsgiver, særlig når denne er en bror i sannheten. Bør arbeideren vente eller forlange at hans bror skal gi ham visse rettigheter eller fritagelser som ikke andre arbeidere har, når han er på arbeid? Eller kan arbeidsgiveren vente at det vanlige forhold mellom arbeidsgiver og arbeider skal opprettholdes på menighetens møter? Det bibelske svar er nei. Ingen av delene er riktig. «Så mange som er slaver under et åk, skal fortsette å akte sine eiere full ære verd, forat Guds navn og læren aldri må bli talt ærekrenkende om. Men de som har troende eiere, skal ikke se ned på dem, fordi de er brødre. De skal tvert imot desto villigere være slaver, fordi de som nyter fordelen av deres gode tjeneste, er troende og elsket.» (1 Tim. 6: 1, 2, NW) Det rådet Paulus her gir, er ikke i strid med hans ord ved en annen anledning: «Det er hverken jøde eller greker, det er hverken slave eller fri, det er hverken mann eller kvinne; for dere er alle ett i forening med Kristus Jesus.» (Gal. 3: 28, NW) Han viste tvert imot her hvordan det rette forhold oss imellom skal være.
16. Hvilken holdning inntar de sanne kristne overfor klasseskille som blir gjennomtvunget ved forskjellige lands lover?
16 Selv om alle i Guds øyne og ifølge hans handlemåte med sine salvede sønner står i samme forhold i Kristi legeme, innser vi at det i denne onde tingenes ordning er en viss klasseforskjell, og at det settes opp skillelinjer som ofte blir gjennomtvunget ved landets lover. Om de kristne godtar slike lovformelige normer, så betyr det ikke at de går på akkord med Guds lov. De følger tvert imot den formaning Paulus videre gir: «Dere slaver, vær lydige mot dem som er deres herrer i kjødelig forstand, med frykt og beven av et oppriktig hjerte, som for Kristus, ikke som øyentjenere for å behage mennesker, men som Kristi slaver, så dere gjør Guds vilje helhjertet. Vær slaver med villig sinn, som for Jehova, og ikke for mennesker, for dere vet at enhver, hva godt han enn gjør, skal få det igjen av Jehova, enten han er slave eller fri. Og dere som er herrer, gjør det samme mot dem, hold opp med å true, for dere vet at han som er Herre over både dem og dere, er i himlene, og det finnes ingen partiskhet hos ham.» — Ef. 6: 5—9, NW.
17. Hvilke vanlige årsaker til strid vil Jehovas vitner avvise, og hva vil de fortsette å holde fast på?
17 Uansett hvilke innskrenkninger av virksomheten eller hvilken diskriminering verdslige regjeringer kan tvinge igjennom, så vil Jehovas vitner ikke la dette bli årsak til strid, for de vet at det ikke er deres oppgave å rette på sosial urettferdighet. Men mens de venter på at Jehova skal foreta denne frigjøringen, vil de fortsette å holde Guds banner for frihet i en ny verden, som snart skal innføres, høyt hevet, og de vil fortsette å holde fast på at det innen kjernen av dette samfunn som allerede holder på å bli dannet, må settes et eksempel for alle oppriktige mennesker i verden: «Nå formaner jeg dere, brødre, til å holde øye med dem som skaper splittelser og gir grunn til snubling, i strid med den lære som dere har lært, og unngå dem. For den slags mennesker er ikke slaver av vår Herre Kristus, men av sin egen buk, og ved glatte ord og smigrende tale forfører de de ærliges hjerter. Den Gud som gir fred, skal for sin del snart knuse Satan under deres føtter.» (Rom. 16: 17, 18, 20, NW) Først da vil sann rettferdighet og upartiskhet og den enhet som nå er en realitet innen Guds familie, finnes rundt om på hele jorden.