Oppstandelsesmiraklet

«Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede. For etter som døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes oppstandelse kommet ved et menneske; for liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden; deretter skal de som hører Kristus til, levendegjøres ved hans komme; deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etterat han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde.» — 1 Kor. 15: 20—24.

 1. Hvem har æren for oppstandelseshåpet? Når ble det antydet for første gang?

JEHOVA Gud er den eneste som kunne unnfange tanken om en oppstandelse. Hans makt er alene om å kunne utføre en slik mirakuløs handling. Den ble ikke oppfunnet av mennesker. Den aller første profeti, som ble uttalt av Jehova selv, ga håp om en oppstandelse. Henvendt til slangen sa Gud: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Her framholdt han det enestående løfte, som senere er blitt innfridd, om at «ætten» etter å være blitt knust i døden av Slangen, skulle få leve igjen, slik at han kunne ødelegge Slangen. Dette gjorde det påkrevet med en oppstandelse for «ættens» vedkommende.

 2. Hvordan prøver Djevelen og hans falske religioner å få oppstandelseshåpet til å virke betydningsløst, og med hvilken virkning?

² Slangen, Djevelen, fikk innført det falske håp at menneskene er udødelige, i Evas sinn. Djevelens løgn er siden blitt brukt som et grunnlag for enten å benekte oppstandelsen helt og holdent, eller få den til å virke betydningsløs ved å skape så meget forvirring omkring læren at det ikke blir noe igjen av den trøst og det håp den gir. For hvem kan vel få noen virkelig trøst ut av en prests falske religiøse påstand ved en begravelse om at ens kjære i virkeligheten ikke er død, men lever videre i en eller annen skyggeverden, enten i salighet eller i et brennende helvete? Vår egen sunne fornuft sier oss at vedkommende er død. Men hvis vi tror at han er i live, tenker vi kanskje: «Det kan hende han lider.» Eller: «Hvis han er i himmelen, hvorfor lot så Gud ham først være her på jorden? Hva er meningen med det hele?» Vi blir forvirret, og uklarheten og selvmotsigelsene fører til åndelige kvaler. Denne falske forestillingen berøver oss samtidig den sikre kunnskap Bibelen gir om det sanne oppstandelseshåp, og den trøst dette innebærer. Hvis vi bare ville undersøke Bibelen, skulle vi nok få se at vår kjære ikke lider, men venter på en oppstandelse til liv under langt bedre forhold i den nye verden. Da vil vi takke Gud for at vedkommendes skjebne ikke avhenger av hvor presten plaserer ham, men av Guds egne barmhjertighet og dom.

 3. Hvordan kommer menneskenes planer til kort for Jehovas løfter?

³ Vi kan ikke være fullstendig lykkelig uten håpet om en oppstandelse. Alle sammen har vi livet meget kjært. Hvordan kan vi være lykkelige hvis vi tror at det bare er i dette liv vi har håp? Apostelen Paulus uttrykte denne følelsen i disse ord: «Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.» (1 Kor. 15: 19) Denne verden kan by på rikdommer og fornøyelser, oppvise framskritt på medisinens og vitnskapens område, og kanskje forlenge vår levetid med noen få år, men den gir seg ikke engang ut for å kunne få menneskene til å leve evig, og kan langt mindre tilby de avdøde noe håp om liv. Av den grunn bør vi sette vår lit til Guds rike, og ikke til De Forente Nasjoner eller lignende tiltak som er planlagt av mennesker. Hva så hvis de kunne føre til fred, høyere levestandard og velstand? I beste fall ville de bare kunne gi hver enkelt av oss disse goder i noen få år. Riket kommer til å gi sine undersåtter varig liv under forhold som menneskene ikke engang har drømt om, og skal også på forunderlig vis virkeliggjøre at de døde kommer tilbake og får glede seg over disse forhold til evig tid.

Hvordan det ble behov for en oppstandelse

 4. Hvordan oppsto behovet for en oppstandelse?

⁴ Hvordan ble det behov for en oppstandelse? Til å begynne med var det ikke noe slikt behov. Oppstandelsen inngikk ikke som et ledd i Guds opprinnelige hensikt med menneskeslekten, for det var ikke meningen at menneskene skulle dø. Døden er noe unaturlig noe for menneskene, noe som fulgte med synden, og oppstandelsen kom til for å bøte på denne uskikkethet for rettferdige mennesker. Adam og Eva var fullkomne og hadde evig liv foran seg hvis de var lydige. Deres barn ville etter naturens orden arve deres fullkommenhet, slik at jorden etter hvert ble fylt med kjærlige, lydige mennesker, som ikke ville frykte døden eller kjenne til sykdom og lidelse. Men Satan Djevelen forledet det første menneskepar til å overskride den trygge frihets grenser, som deres Skaper hadde trukket opp for dem. Adam og Eva var med vilje ulydige, gjorde åpent opprør, forspilte anledningen til å bli foreldre til et levende samfunn av mennesker, og oppfostret i stedet en slekt som døden regjerte i. Det ble derfor behov for en oppstandelse som kunne overvinne kong død for dem som måtte ønske å følge et livsløp som var det stikk motsatte av det deres opprørske foreldre fulgte. — 1 Mos. 3: 4—6; Rom. 5: 12, 14, 19.

 5. Hvorfor er det helt fornuftig å akseptere oppstandelsesmiraklet som sant?

⁵ Ja, oppstandelsen er sannelig et mirakel, noe som ligger utenfor menneskenes evne å sette i verk eller endog forstå. Men hvorfor skulle det få oss til å la være å akseptere den? Livet er også et mirakel, som menneskene ikke kan forstå, men vi aksepterer det som et faktum. Så har vi det mirakel en fødsel er, det mirakel skaperverket er og det mirakel at det finnes liv her på jorden, men tydeligvis ikke på noen av dens søsterplaneter. Vi aksepterer alle disse mirakuløse ting, som det ligger utenfor vår makt å ha herredømme over eller å fatte. Alt dette er tilveiebrakt av en kjærlig Skaper til vårt beste. Oppstandelsen er nødvendig forat denne gode hensikt overfor oss skal kunne fullføres.

En bevist, pålitelig lære

 6. Hvor finner vi det sterkeste bevis for Jesu oppstandelse?

⁶ Hvordan kan vi være så sikker på at det virkelig er en oppstandelse? Troen må være basert på beviser som er bekreftet av en pålitelig autoritet. Slike beviser foreligger med hensyn til oppstandelsen. De viktigste av disse bevisene har vi i Jesu Kristi apostlers og disiplers vitnesbyrd. Paulus, som til å begynne med var en voldsom motstander av Kristus og ikke trodde på hans oppstandelse, bevitnet at han fikk et glimt av den oppstandne, herliggjorte Guds Sønn. Han sa: «Men forkynnes det om Kristus at han er oppstanden fra de døde, hvorledes kan da noen iblant eder si at det ikke er noen oppstandelse av døde? Men er det ikke noen oppstandelse av døde, da er heller ikke Kristus oppstanden; . . . da finnes vi å være falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet mot Gud at han har oppvakt Kristus, som han dog ikke har oppvakt såfremt altså de døde ikke oppstår. . . . men er Kristus ikke oppstanden, da er eders tro unyttig, da er I ennå i eders synder. . . . Men nå er Kristus oppstanden fra de døde.» (1 Kor. 15: 12—20) Les hans vitnesbyrd om den mirakuløse begivenhet som inntraff i og med at Kristus viste seg for ham etter sin oppstandelse. Det er å finne i Apostlenes gjerninger 9: 1—9; 22: 6—11; 26: 12—18.

 7, 8. Oppgi noen av bevisene for at øyenvitnene til Jesu oppstandelse ikke talte etter hemmelig avtale eller var bedratt av en hallusinasjon.

⁷ At Jesu oppstandelse er et faktum, står fast ved mange fler enn to eller tre vitners ord — er bekreftet av flere vitner enn mange andre historiske begivenheter som fullt ut blir akseptert. Den påstand at det hele var et bedrag, at hans legeme ble stjålet, som det het seg blant dem som drepte ham, eller at det bare var en hallusinasjon eller var ordnet ved en hemmelig avtale, blir grundig gjendrevet ved disse kjensgjerninger: Vitnene var ikke mektige eller innflytelsesrike mennesker som kunne overvinne eller bestikke de romerske vaktene som var satt ut ved Jesu grav. Det er liten sannsynlighet for at det skulle komme i stand en hemmelig avtale blant så mange, særlig når det gjaldt noe som ikke ville føre til personlig vinning for dem. Det kunne ikke være noe selvisk motiv bak deres vitnesbyrd om oppstandelsen — det utsatte dem for lidelse og død. De avla sitt vitnesbyrd nettopp hvor deres bitreste fiender var, og hvor et bedrag sikkert ville ha blitt avslørt. De ventet ikke, men vitnet med det samme, mens jødenes raseri var på sitt høyeste. Og hvis det bare hadde vært noe de forestilte seg eller innbilte seg, måtte det ha dreid seg om noe som var ventet, men det som skjedde, var en stor overraskelse for dem i deres fortvilelse og nedslåtte tilstand — det var noe uventet. Det var i virkeligheten nettopp dette som ga dem så sterkt mot til å avlegge vitnesbyrd at de ikke engang lot seg kue under den kraftigste forfølgelse.

⁸ Hvis man leser beretningene om Jesu oppstandelse slik de står nedskrevet i de fire evangelier, faller det en i øynene hvor godt de stemmer overens og at det likevel ikke kan være tale om noen hemmelig overenskomst. At den ble bevitnet av et stort antall og like etterpå ble akseptert av ytterligere mange fler i nabolaget, blir bekreftet av Bibelen og erkjent av verdslige historieskrivere, som for eksempel Josefus. — Ap. gj. 2: 41; 4: 4.

 9. Hvilke andre beviser har vi for at læren om oppstandelsen er sann?

⁹ Og fikk ikke også Lasarus, Jairus’ datter og sønnen til enken fra Nain en oppstandelse? (Joh. 11: 43, 44; Mark. 5: 41, 42; Luk. 7: 14, 15) Dette ble sett av mange, og vitnet om Jehovas makt i denne henseende. Ja, Guds makt var blitt vist på denne måten også på profetene Elias’ og Elisas tid. (1 Kong. 17: 21, 22; 2 Kong. 4: 32—35) Abraham trodde på en oppstandelse. (Heb. 11: 19) Det ble gjentatte ganger lovt oppstandelse i de hebraiske skrifter. Vi har en hærskare av vitner som kan bekrefte Jehovas mirakuløse makt til å bevirke oppstandelse. — Es. 25: 8; 53: 10—12; Job 14: 13, 14; Dan. 12: 13; sammenlign 2 Mosebok 3: 15 med Lukas 20: 37, 38.

Hensikten med oppstandelsen

10, 11. Hvilke hensikter tjener oppstandelsen?

¹⁰ Ettersom Jehova er en Gud med bestemte hensikter, har han også en hensikt med oppstandelsen. Da Adam syndet, hadde Jehova makt til å frambringe en ny slekt som kunne befolke jorden. Oppstandelsen er imidlertid ikke bare et uttrykk for hans ubegrensede makt, men også for hans kjærlighet og barmhjertighet, og den viser at han virkelig bevarer dem som tjener ham. Fordi han har makt til å gjenreise fra de døde, er han i stand til å vise at hans tjenere vil være trofaste mot ham helt inntil døden. Han kan svare Satan ved å la ham gå så langt som til å drepe enkelte i et forgjeves forsøk på å bestyrke sine falske beskyldninger. Det at Jehovas vitner til og med er villige til å gi selve livet i tjenesten for ham, viser at de ikke tjener på grunn av selviskhet, men på grunn av kjærlighet. Det beviser også at de anerkjenner ham som den Allmektige, en som er i stand til å gjenreise dem, den suverene Overherre og kjærlighetens Gud. Det viser at de er innvigd til Jehova på grunn av hans vidunderlige egenskaper. Det blir derfor på en ettertrykkelig måte bevist at Satan er en løgner med hensyn til hans utfordring av Jehova angående hans overhøyhet og hans skapningers ustraffelige og kjærlige hengivenhet for ham. — Job 1: 9—11; 2: 4, 5.

¹¹ Da dommen ble felt i Eden, besluttet Jehova noe nytt. Forat det skulle bli fullført, var det nødvendig med en oppstandelse. Dette nye gikk ut på at han skulle frambringe en ny skapning, en kongelig teokratisk organisasjon av 144 001 konger som skulle være den regjerende del av hans universelle organisasjon. De skulle utvelges blant mennesker som ville godtgjøre at de har en ubrytelig rettskaffenhet inntil døden, og bli en regjering hvis medlemmer universet alltid kan stole på vil øve rett og rettferdighet og holde seg til Jehovas direktiver og sanne prinsipper. Ved hjelp av oppstandelsen kunne Jehova også la sin enbårne Sønn, den som står ham nærmest i universet og er hans ypperste utøvende Tjener, bli prøvd til det ytterste og oppreist til himmelen igjen, denne gang til udødelig liv for å bli Forløper og Hode for alle sine 144 000 kongelige brødre. (Rom. 8: 29; Kol. 1: 18; Åpb. 14: 1) Ja, det er faktisk ved ham veien blir åpnet til en oppstandelse for andre. Hans død og oppstandelse er et grunnlag for håp for alle som ønsker liv. Dette er kjernen i Paulus’ utredning: Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede. For etter som døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes oppstandelse kommet ved et menneske; for liksom alle — dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.» — 1 Kor. 15: 20—22.

Den første oppstandelse

12. Hva var Jehovas største mirakel?

¹² Bibelen beskriver tydelig to slags oppstandelser: Først og fremst den himmelske, dernest den jordiske. I 1 Korintierne, femtende kapitel, drøfter Paulus hovedsakelig den himmelske oppstandelse, som Kristus var den første som fikk oppleve. For et mirakel denne oppstandelsen er! Den er den første oppstandelse, først i tid og først i betydning. (Åpb. 20: 6) Jehova hadde utført mange mirakler i og med at han skapte engler med større makt og styrke enn menneskene. Hans aller første skapning hans enbårne Sønn, som han deretter brukte som medskaper, var hans største skapergjerning fram til det tidspunkt. Men den var ikke så stor som den mirakuløse kraftige gjerning han gjorde den 16. nisan 33 e. Kr., da han gjenreiste Jesus Kristus som den «førstefødte av de døde» den første som ble oppreist fra de døde til evig liv.

13. Hvordan ble Jehovas makt på en storslagen måte lagt for dagen i forbindelse med Jesu oppstandelse?

¹³ Prøv å forestille deg samspillet mellom Jehovas uforlignelige visdom og ubegrensede makt da han oppreiste Jesus til udødelighet, ga ham en guddommelig organisme og gjorde ham til det nøyaktige bilde av selve Jehovas vesen, høyere enn enhver annen skapning, hevet langt over sin tidligere stilling. (Fil. 2: 9; Heb. 1: 3) Den oppstandne Jesus var dessuten den samme personlighet som han hadde vært da han døde. Vi kan bedre verdsette Jehovas makt hvis vi tenker på at han da rekonstruerte den nest største personlighet i universet. Tenk hvilke vidunderlige åndens frukter Sønnen hadde utviklet i løpet av alle de årtusener han hadde tjent Jehova i det himmelske før han ble menneske! Tenk også på hvordan han fortsatte med dette i løpet av sin jordiske tjeneste under Satans prøve, da han «lærte . . . lydighet av det han led»! (Heb. 5: 8) Ikke det minste grann av hans egenskaper, hans prøvde, ubrytelige ustraffelighet, var blitt utelatt av Jehova da han oppreiste ham og gjenskapte hans personlighet. For en enestående bedrift!

14. Skal dette enestående mirakel gjentas? Forklar.

¹⁴ Dette mirakel skal gjentas 144 000 ganger i forbindelse med at Kristi legemes lemmer blir oppreist til udødelighet. (1 Pet. 1: 4; 1 Joh. 3: 2) Ja, de kan si: «Den Herre Jesus Kristus . . . han som skal forvandle vårt fornedrelses legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme, etter den kraft hvormed han og kan underlegge seg alle ting.» — Fil. 3: 20, 21.

15. a) Når begynte gjenreisningen av Kristi legemes lemmer? b) Hvordan forholder det seg med dem av hans legemes lemmer som fremdeles er på jorden?

¹⁵ Tidspunktet for deres oppstandelse blir vist med ordene: «Så skal og alle levendegjøres i Kristus. Men hver i sin egen avdeling. Kristus [Jesus] er førstegrøden; deretter skal de som hører Kristus til, levendegjøres ved hans komme [under hans nærvær, NW].» (1 Kor. 15: 22, 23) Hans nærvær som en udødelig, regjerende Konge er nå et faktum. Siden 1918 har han rettet sin oppmerksomhet mot disse lemmer på hans legeme, og han har oppreist de døde av dem. Paulus forutsa dette med disse ord: «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå.» Kristus Jesus, som også har titelen «overengelen Mikael», retter sin oppmerksomhet mot disse døde etterat han har kastet Satan og hans engler ut av himmelen, og han oppreiser dem mens den store utbasuneringen av det opprettede rike pågår. (Jud. 9; Åpb. 12: 7, 10) De som tilhører levningen av disse menneskene, som er på jorden, og som dør trofaste etter den tiden, behøver ikke å vente i dødens søvn, men blir oppreist i samme øyeblikk de dør for å slutte seg til sine medarvinger med Kristus som udødelige. Paulus forklarer at begivenhetene inntreffer i denne rekkefølge, og sier: «Deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren.» «Se, jeg sier eder en hemmelighet: Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles, i et nå, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal forvandles.» — 1 Tess. 4: 16, 17; 1 Kor. 15: 51, 52.

Den jordiske oppstandelse

16. For hvilke andre viste Jesus at det er håp?

¹⁶ Det er ikke bare for disse oppstandelsen innebærer håp, men også for andre mennesker som Gud bevarer i sitt minne som slike som fortjener å få gagn av oppstandelsen. Jesus viste at dette er tilfelle, da han sa: «Vær ikke forundret over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut, de som gjorde godt, til en livets oppstandelse, de som gjorde ondt, til en dommens oppstandelse.» — Joh. 5: 28, 29, NW.

17. Hvem får en oppstandelse til liv?

¹⁷ De som får en himmelsk oppstandelse til udødelighet, er selvfølgelig blant dem som blir oppreist til liv. Men det var også mange som viste seg å være trofaste i fordums tid, og som nektet å gå på akkord med Satans verden, forat de kunne få en oppstandelse under Riket. Det vil være en bedre oppstandelse enn de som fant sted på deres tid, før Messias hadde betalt løsepengen, og før hans rike begynte. (Heb. 11: 10, 35) Og etterat Kristi rike ble opprettet i 1914 e. Kr., har noen som tilhører hans «store skare» fårlignende mennesker, dødd i trofasthet mot ham, og det kan skje med flere før Harmageddon krigen utsletter Satans tingenes ordning. (Matt. 25: 34—40; Åpb. 7: 9) Enkelte som tilhører den «store skare», tjener nå som «fyrster», ansvarlige tjenere i Guds nye verdens samfunn. (Es. 32: 1) Dette fikk også menn i fortiden løfte om. (Sl. 45: 17) Det er derfor rimelig å anta at fortidens trofaste mennesker og eventuelle andre får som dør i vår tid, kommer til å få en oppstandelse tidlig i den nye verden, slik at de kan slutte seg til dem som overlever Harmageddon, i deres arbeid med å gjøre jorden til et paradis. De vil da også få en oppstandelse til liv, for de vil allerede ha en god start når de kommer fram, etter som de fra før av i ganske stor utstrekning har formet sitt livsmønster i lydighet mot Gud. Det hersker ikke tvil om hvilket standpunkt de kommer til å ta når de oppstår, men de kommer øyeblikkelig til å fortsette på lydighetens vei og rette seg etter den nye verdens veier. Disse menneskene må også være de «rettferdige» som Paulus nevner i Apostlenes gjerninger 24: 15.

18. Hvem får en dommens oppstandelse?

¹⁸ Men hva så med de «urettferdige» eller «de som gjorde ondt», som kommer fram til en «dommens oppstandelse»? Denne oppstandelse hører med til den jordiske oppstandelse, og blir for dem som ikke har visst hvordan de skulle tjene Jehova, men som av sitt hjerte kan ha ønsket rettferdighetens prinsipper. Den ugjerningsmannen Kristus talte til, var et slikt menneske. (Luk. 23: 39—43) De har ikke praktisert slike ting Gud har funnet behag i, og som fører til liv, men deres hjerte har vært fylt av rette ønsker, og de har hatt en kjærlighet til rettferdigheten som Gud husker. Noen har kanskje til og med vist Guds tjenere velvilje i tidens løp. Slike mennesker må komme fram til doms, og utfallet av dommen kommer til å avhenge av hvorvidt de er lydige mot de guddommelige forordninger som styrer Guds nye verden. Dette vil skje etterat gjenopprettelsen av de paradisiske forhold er langt framskreden, som Kristus lovte ugjerningsmannen.

«Den fullbyrdede ende»

19. Hvordan medvirker oppstandelsen til å herliggjøre Jehovas ord og navn?

¹⁹ Ifølge Åpenbaringen 20: 5 vil imidlertid ingen på jorden få det evige livs gave før ved slutten av Kristi tusenårige styre. Når den tid kommer og han har løftet alle lydige mennesker opp til virkelig fullkommenhet, er hans prestegjerning overfor dem fullført. Den død som skyldes Adam, er da blitt ødelagt ved at all ufullkommenhet er fjernet. Jorden er oppfylt og forskjønnet i overensstemmelse med Jehovas opprinnelige hensikt. Kristus trer da til side for å la dem stå foran Jehova selv i sin fullkommenhet, slik Adam gjorde i Eden. Dette er «den fullbyrdede ende, . . . når han har ødelagt alt styre og all myndighet og makt.» (1 Kor. 15: 24, NW) Deretter skal menneskene prøves ved at Satan blir løst en liten stund, og de som standhaftig holder fast på Jehovas teokratiske regjering, blir erklært rettferdige og får for bestandig en plass i den evigvarende verden. Det er da «de andre døde» blir «levende igjen» i ordets dypeste betydning. (Åpb. 20: 5) Da er Jehova Gud i sannhet «alt far alle» (NW), for det er han, og han alene, som avgjør hvorvidt hver enkelt av jordens innbyggere skal få evig liv eller utslettes. Jehovas navn og hensikter blir herliggjort ved oppstandelsen. Lykkelige er de som får nyte godt av den!