Håp for de levende og for de døde

HAR du noensinne undret deg over hvor de døde er? Tror du at de befinner seg i himmelen eller i helvete, eller at de blir holdt i forvaring på noe annet sted, som for eksempel i et limbus eller en skjærsild? Eller hvordan er egentlig de dødes tilstand? Har du noensinne undret deg over hvorfor menneskene dør? Hva er det som skjer når døden inntrer? Er det bare kroppen som dør, og ikke sjelen, eller dør begge deler? Hva er en sjel? De fleste tenkende mennesker stiller seg selv slike spørsmål. Men angående disse tingene er det omtrent like mange teorier som det er mennesker på jorden.

Er det ikke merkelig at det finnes så mange motstridende meninger når alle kristenhetens religioner hevder at de finner støtte for sin lære i én harmonisk bok, Bibelen? Den er på ingen måte så ubestemt eller forvirrende med hensyn til disse spørsmål som menneskenes teorier og filosofiske betraktninger er, og den framholder heller ikke så mange motstridende meninger om hvor de døde befinner seg og hvilken tilstand de befinner seg i. Nei, Bibelen gir en helt igjennom harmonisk framstilling av dette emne.

Bibelen forteller uttrykkelig hvordan mennesket er skapt. Legg merke til hva 1 Mosebok 2: 7 har å si om dette: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Av dette lærer vi at mennesket er en kombinasjon av to ting, nemlig «jordens muld» og «livets ånde». Ved at disse to ting eller faktorer ble forent, ble en levende sjel eller skapning, mennesket, frambrakt. Apostelen Paulus kalte Adam «en levende sjel» i 1 Korintierne 15: 45. At denne sjel, Adam, kunne dø, sier Gud tydelig ifra i 1 Mosebok 2: 17: «Du [skal] visselig dø.» Ingen fornuftbegavet skapning bør være i tvil om at Adam var dødelig.

Hvorfor dør menneskene? Også dette spørsmål besvarer Bibelen klart for oss, for av 1 Mosebok, tredje kapitel, framgår det at menneskene var ulydige mot Guds bud og derved viste seg uskikket til å leve. Versene 17—19 beretter om domsavsigelsen: «Og til Adam sa [Gud]: Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager. Torner og tistler skal den bære deg, og du skal ete urtene på marken. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» I denne dommen sies det ikke noe om at menneskene skal straffes på et sted med evig pine, og heller ikke noe om at det finnes noe limbus eller noen skjærsild. Det framholdes tydelig at menneskene skal arbeide og streve og deretter vende tilbake til jorden, som de er tatt fra. Er det ikke det vi har vært vitne til i de siste seks tusen år?

Selv profetene trodde at de døde ble til støv igjen. Den inspirerte beretning i Predikeren 3: 19, 20 sier: «For det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og én livsånde har de alle; mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret; for alt er tomhet. De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.» Dette viser at både dyr og mennesker er skapt av det samme støv og puster i den samme luft, og at både dyr og mennesker farer til samme sted når de dør. De er dannet av støv, og de vender tilbake til støv igjen.

Enkelte reiser innvendinger mot dette og sier: «Er ikke det en temmelig trøstesløs oppfatning? Er det ikke så at en del av mennesket fortsetter å leve? Hvordan forholder det seg med sjelen? Lever ikke den etterat menneskekroppen dør?» Bibelen sier uttrykkelig at den levende skapning mennesket er en sjel, og den inneholder ikke et ord om at menneskene har en sjel som lever atskilt fra kroppen. De som tror på Bibelen, kan ikke tvile på at sjelen er dødelig hvis de har lest Esekiel 18: 4, 20 (KJ, AS osv.). Der står det rett og slett: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Se også eldre norsk oversettelse.) Hvis den kan dø, da er den ikke udødelig, slik enkelte hevder.

Legg videre merke til hva Guds Ord har å si om de dødes tilstand: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [graven, KJ], dit du går.» I disse to versene forteller Bibelen oss uttrykkelig at de døde er i dødsriket eller graven, at de ’ikke vet noen ting’ og at det hverken finnes «gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom» der. Hvis de dødes tilstand er slik, da gjennomgår de ikke bevisst lidelse eller pine slik noen lærer, og de befinner seg heller ikke i en salig tilstand. De døde vet ganske enkelt ingenting. De er ubevisste. De er døde. — Pred. 9: 5, 10.

Enkelte føler seg skuffet over dette, og tror at de onde ikke blir straffet for sine onde gjerninger, eller at de rettferdige ikke blir belønnet for sine gode bestrebelser. De onde blir ikke ustraffet. De er «lik dyrene, som går til grunne». De dør uten å ha håp om å få leve igjen. De rettferdige som dør, har håp om å bli oppreist fra de døde. Jesus framhevet oppstandelseshåpet med disse ord: «Vær ikke forundret over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut, de som gjorde godt, til en livets oppstandelse, de som gjorde ondt, til en dommens oppstandelse.» På samme måte som Jesus kalte Lasarus fram fra minnegravstedet fire dager etterat han ble begravet, vil han også kalle til live alle de mennesker som blir bevart i Guds minne, og de vil da ha anledning til å leve evig under hans rikes styre. Det var dette håp Guds profeter hadde — å få leve under Guds rike ved Kristus. Som Job sa: «Å om du ville gjemme meg i dødsriket og skjule meg der til din vrede var over — om du ville sette meg et tidsmål og så komme meg i hu! Når en mann dør, lever han da opp igjen? Alle mine krigstjenestes [min fastsatte tids, KJ] dager skulle jeg da vente, til min avløsning kom; du skulle da rope, og jeg skulle svare deg; etter dine henders verk skulle du lenges.» — Sl. 49: 13, 16; Joh. 5: 28, 29, NW; Job 14: 13—15.

Men nålevende mennesker som viser tro på Jehova Gud og hans Sønn Jesus Kristus, har det enestående håp at de aldri behøver å dø! Noen finner det kanskje vanskelig å tro dette, men det er ikke desto mindre sant. Hør hva Jesus sa (Joh. 11: 25, 26): «Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg, om han enn dør, skal han dog leve, og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»

Jehovas vitner tror det. Dette er håpet for de døde og for de levende. De døde får sitt håp oppfylt ved en oppstandelse, og de levende ved Guds ånd og makt, som gjør dette håp forståelig og oppnåelig.