Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste

Fortalt av Robert W. Kirk

HØSTEN 1938, da jeg arbeidet på en fabrikk, sa jeg til en venn: «Går aldri du i kirken?» Etter som han var i sannheten, ga han meg et kort vitnesbyrd og inviterte meg hjem til seg. Slik fikk jeg kjennskap til sannheten. Også min mor tok imot sannheten, og en tre års tid senere sa vi opp vår trivelige leilighet og solgte møblene og kjøpte en husbil slik at jeg kunne bli pioner. Det var en stor glede for meg, og jeg besluttet snart at jeg ville gjøre alt som sto i min makt for å fortsette i pionertjenesten, for selv om jeg hadde sagt farvel til et godt arbeid og faste inntekter, fant jeg ut at pionertjenesten var verdt det! Det var vidunderlig å benytte all sin tid til å tjene Jehova!

Ved et konvent i Pittsburgh i 1944 ble det kunngjort at alle som fylte bestemte krav og ønsket å gjennomgå Gilead-skolen, skulle oppsøke bror Knorr. Jeg leverte da en foreløpig søknad, og ble gledelig overrasket da jeg så fikk et endelig søknadsskjema og senere en innbydelse til følgende klasse. Det sto i innbydelsen at jeg kanskje ikke ville komme hjem igjen, og jeg solgte derfor bilen min og andre eiendeler som jeg tenkte det ikke ville passe å ta med til et fremmed land. Det skal medgis at det ikke var lett å skille seg med mange ting en hadde satt pris på, og dessuten innstille seg på at en om kort tid også skulle forlate familie og venner. Men jeg husket Matteus 19: 29, og det hjalp meg til å treffe den rette avgjørelsen: «Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller akrer for mitt navns skyld, skal få mangefold igjen og arve evig liv.»

Etter eksamen i juli 1945 ble jeg sendt til Illinois som «tjener for brødrene». Denne gren av arbeidet var også meget glederik og stimulerende. Det var imidlertid vanskelig å drive vitnearbeidet der på grunn av forfølgelse og pøbelangrep, som hadde begynt noen år tidligere. En gang jeg alene var opptatt i gatearbeidet i en liten by, sa en eldre mann til meg: «Jeg kommer tilbake om ti minutter, og hvis du fremdeles er her da, kommer du til å ønske at du ikke var det.» Jeg ble stående. Han kom tilbake som han hadde lovt, og hadde med seg en svær mann som så ut til å være skapt til å være bokser. De grep fatt i meg og førte meg til politistasjonen. Pøbelen stimlet sammen på kort tid, og det virket som om alle ønsket å se blod. Politiet forsto at det var vanskeligheter i gjære, og de tok meg derfor inn på stasjonen og slapp meg ut bakdøren. Da jeg kjørte vekk, fulgte pøbelen etter meg og eskorterte meg ut av byen. Jeg reiste til neste by og gikk fra hus til hus i en time, og i løpet av den tiden leverte jeg tolv store bøker. Det var det beste resultat jeg noensinne hadde oppnådd på så kort tid. I nærheten av Lawrenceville i Illinois gikk en prest og politisjefen sammen om å hisse en del barn opp mot en gruppe av oss som arbeidet fra hus til hus, og de fikk dem til å kaste sten på oss. Man føler seg meget sterkere innvendig etter slike erfaringer, man føler seg enda sikrere på at man har sannheten.

Mens jeg tjente en farget menighet i St. Louis i Illinois i 1946, fikk jeg et brev fra Brooklyn med forespørsel om jeg ville reise til Burma. Burma? Flere spørsmål for gjennom mine tanker: Hvor ligger egentlig Burma? Hva slags mennesker er det som bor der? Finnes det noen forkynnere der? Selvfølgelig visste jeg at jeg ville ta imot tildelingen uansett hvordan svarene var på disse spørsmålene. Jeg ble sendt til betelhjemmet i Brooklyn for å få ytterligere opplæring i to måneder, og så fikk jeg tilbringe ti dager hjemme. I desember 1946 tok jeg toget vestover fra Cleveland, og noen få dager senere fortsatte reisen videre vestover fra San Francisco. Etter hvert som Amerika forsvant mer og mer i det fjerne, var jeg fylt av blandede følelser. Naturligvis var det en vemodig følelse, men samtidig var jeg lykkelig for at jeg endelig var på vei til det fjerne østen hvor det var så stort behov for misjonærer, etter som det enda ikke fantes en eneste Gilead-student i den delen av verden.

Ombord på skipet fikk jeg god tid til å tenke. Jeg hadde jo hørt forskjellige ting om Burma, og prøvde å venne meg til tanken på å skulle bo i en hytte, sitte på en matte og være nødt til å benytte fingerspråket til jeg fikk lært meg burmansk. Det ventet meg imidlertid en overraskelse. Jeg fikk snart se at moderne og primitive forhold eksisterer side om side i Burma, og at landet ikke bare er bebodd av burmaner, men også av en mangfoldighet av andre mennesker av alle farger og tungemål, folk som avviker sterkt fra hverandre når det gjelder levestandard, kultur, religion og sedvaner. Dette er særlig tilfelle i de større byene. Jeg ble mottatt av forkynnere i européisk klesdrakt, folk som talte et flytende engelsk. De kjørte meg i en jeep langs brolagte gater, ikke til en hytte slik jeg hadde forestilt meg det, men til et stort trehus som skulle være mitt framtidige hjem. Brødrene (det var dengang bare atten av dem i hele landet) ga meg en hjertelig velkomst, og jeg gledet meg over å være hos dem.

Selv om forholdene lå langt bedre til rette enn jeg hadde ventet, kom de langt fra opp imot det jeg hadde lagt bak meg da jeg forlot U. S. A. Burma var blitt hårdt rammet av den annen verdenskrig. Elektrisitetsforsyningen var dårlig, og statens bedrifter hadde fortrinnsrett til den. Få hjem var utstyrt med elektrisk lys. Om natten lå de fleste gater i mørke. Tyver var det mange av, og det var utrygt å ferdes ute etter mørkets frambrudd. Kommunikasjonsmidlene var få og dårlige — noen gamle militærbiler var blitt bygd om til busser. Vi benyttet oss av en skranglete gammel buss når vi skulle til Rikets sal. Når vi kom fram, tok vi oljelampene fra bussen, pumpet dem opp og brukte dem under møtet. Nå er forholdene selvsagt langt bedre enn dengang, like etterat japanerne hadde trukket seg ut av landet.

Etter som jeg var landets eneste pioner, måtte jeg hver morgen gå alene ut i tjenesten, unntatt om lørdagene og søndagene da jeg fikk følge av menighetsforkynnerne. Av og til kunne jeg for et øyeblikk tenke på hvor skjønt det måtte være å reise hjem igjen, men slike tanker ble straks drevet på flukt av vissheten om alt det arbeidet som måtte gjøres, og gledene ved tjenesten. Brødrene i Burma hadde enda ikke fått de nyeste publikasjonene våre, og jeg hadde derfor tre kartonger litteratur med meg fra U. S. A. På tre uker var all litteraturen forsvunnet. Menneskene var meget vennlige, og jeg ble buden inn nesten over alt. På mange steder kunne jeg benytte meg av engelsk. Jeg lærte meg også noen få setninger på burmansk som jeg kunne bruke når jeg traff mennesker som ikke forsto engelsk. De fleste av dem jeg besøkte, var buddhister, hinduer osv., mennesker som ikke engang trodde på Bibelen, og det første jeg måtte gjøre i mange hjem, var derfor å bevise at Bibelen er sann.

Det tok sin tid før jeg virkelig fant meg til rette. Jeg måtte venne meg til mange særegne skikker som faller helt naturlig for burmanerne — som for eksempel at folk bader i vanntønner langs veikanten, at de skifter sarong på åpen gate i fullt dagslys, at de setter seg ned på huk på holdeplassene mens de venter på bussen, og at de bruker store vannbøfler og okser til å trekke svære tømmerstokker. Det morer meg fremdeles å se folk bære med seg forskjellige ting på hodet — for eksempel en klase bananer eller en paraply.

Tilfredsstillelsen ved å hjelpe de nye i tjenesten og se hvordan menigheten vokser, oppveier imidlertid fullstendig alle de uvante og ubekvemme forhold en nykomling får å kjempe med i et land som Burma. Den kjærlighet man føler overfor de «andre får» og vissheten om at de trenger ens hjelp for å vokse fram til modenhet, er en større hjelp enn noe annet til å feste rot på et nytt sted. I 1948 fikk vi for eksempel et brev fra en gruppe mennesker i en liten by 200 km borte. I åtte år hadde de strevet for å komme i forbindelse med Jehovas folk. En av dem hadde fått tak i en av våre bøker og var blitt overbevist om at han hadde funnet sannheten. Han vitnet for andre der i byen. Flere meldte seg ut av den katolske kirken, dannet en liten menighet for seg selv og møttes regelmessig for å studere Bibelen. En av brødrene og jeg reiste dit og fant tolv forkynnere der som ventet på å bli døpt og organisert på en teokratisk måte. De ble overrasket og glad over å få høre om hvor stor Jehovas organisasjon er og om steder som Betel og Gilead. Det var en strålende opplevelse å få treffe dem og hjelpe dem ut i tjenesten på feltet.

En tamil-mann som jeg begynte å studere med for noen få år siden, hadde også tidligere vært katolikk. Han hadde forlatt katolisismen allerede før han kom i forbindelse med Jehovas folk, og årsaken var at han hadde lest et eksemplar av de greske skrifter på sitt eget språk. Han hungret etter sannhet, og tilegnet seg ivrig alt det som ble forklart for ham på studiene. Til tross for at han har en stor familie å ta seg av, er han nå en av våre iherdigste forkynnere. Han benytter fra førti til seksti timer i tjenesten hver måned og leder om lag sju hjemmebibelstudier. For en glede det har vært å se ham gå framover i sannheten!

I 1953 hadde jeg det privilegium å overvære sammenkomsten på Yankee stadion og samtidig besøke hjemmet mitt. Selv om det var et helt enestående konvent og det var godt å treffe sine kjære igjen, kan jeg forsikre dere at mine tanker var her i Burma hos den lille gruppen forkynnere som jeg har lært å sette så stor pris på. Etter å ha vært noen få dager i Amerika var jeg atter klar til å reise tilbake til mitt arbeidsfelt, ja, jeg lengtet faktisk tilbake. Det er så meget arbeid å gjøre her, og det er så få arbeidere til å gjøre det.

Det hviler et stort ansvar på alle misjonærene her, men av og til tar vi oss tid til å gjenoppfriske gamle minner fra tjenesten. Det gir en stor tilfredsstillelse å sammenligne det liv man førte før man ble misjonær, med det liv man senere har levd. Det er bare fire av oss her, men vi er alle enige om at vi ikke ville synes om å reise hjem for bestandig. Personlig kan jeg si at jeg har fått langt større styrke i Jehova ved å forlate det jeg kalte mitt hjem, og reise til et fremmed arbeidsfelt som jeg visste svært lite om. Arbeidet har vært mer tilfredsstillende. Jeg har kunnet yte meget mer enn jeg kunne ha ytet i mitt hjemlige distrikt. Når jeg nå ser en burmansk forkynner stå ved en dør og holde en tre til åtte minutters preken med Bibelen i sin hånd — et menneske som for bare en kort tid siden tilhørte et eller annet kirkesamfunn — får det meg til å verdsette Jehovas ufortjente godhet og det privilegium det er for meg å delta i Hans gjerning her i Burma. Jeg betrakter det som en gunstbevisning fra Jehovas side at jeg er her! Jeg er lykkelig over å være her og over å tjene som avdelingstjener på dette sted. I mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste møter jeg nok større vanskeligheter og flere hindringer enn jeg ellers ville gjort, men når man overvinner dem, fører det avgjort til større åndelig styrke, som man kan benytte til Jehovas ære.