Den rette slags krigføring

«For våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige ved Gud til å slå ned sterkt forskansede ting.» — 2 Kor. 10: 4, NW.

 1, 2. Nevn noen av årsakene til at det er så meget krig i vår tid.

I JEHOVAS Ord står det skrevet: «Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen, . . . krig har sin tid og fred har sin tid.» I mange århundrer har nasjonene kriget mot hverandre, akkurat som Kristus forutsa at det skulle være krig og rykter om krig i tiden før den endelige avslutning på den nåværende tingenes ordning. Den mange hundre år lange ventetiden har nå nådd sin klimaks. Vi lever i en tid da freden er tatt bort fra jorden. — Pred. 3: 1, 8.

² Er du blitt opplært til å tro at all den elendighet og sorg, vold og gru som krigene har ført med seg, er forårsaket av Gud? Er det fornuftig å tro at en kjærlig, vis og barmhjertig Gud ville forårsake det sløseri og den ødeleggelse og det tap av dyrebare menneskeliv som er knyttet til krig? Nei, på ingen måte. Jakob 3: 14—16; 4: 1—4 viser tvert imot at både griskhet, konflikter, kriger og uroligheter er av demonisk opprinnelse, at de skriver seg fra Satan, «denne verdens gud», som ødelegger jorden i sitt grådige maktbegjær og er en opprører mot Jehova. Det framgår tydelig av nasjonenes tenkemåte at de er under Satans kontroll. «For både små og store søker alle sammen urettferdig vinning; både profet og prest gjør alle samme svik.» De har sunket så dypt at presteskapet til og med nedkaller Guds velsignelse over nasjonenes blodige kriger og setter nasjonale eller religiøse interesser over Guds Ord, idet de roper: «Fred! Fred! Og det er dog ingen fred.» — Jer. 6: 13, 14.

 3. Hvorfor bør vi la oss lede av Bibelen?

³ Hva er det beste oppriktige mennesker kan foreta seg i betraktning av den verdensomfattende forvirringen de er midt oppe i? Bør vi følge med strømmen, eller er det stukket ut en sikrere og bedre vei for oss? Bibelen opplyser oss om at liksom himlene er høyere enn jorden, således er Jehovas veier og tanker langt høyere enn våre. Vi gjør klokt i å ta hans veier i betraktning og ikke være overlegne og forkaste dem. Tenk alvorlig over hva Bibelen sier om den rette slags krigføring, og se om det ikke er langt mer praktisk enn den handlemåte nasjonene følger. Det gis en grundig beskrivelse av hvordan det skal gå med dem som følger sine egne veier. Trass i de forbrytelser de har begått mot menneskeheten, er de så forherdet og skamløse at de ikke engang kan rødme, men de skal «falle blant dem som faller; på den tid jeg hjemsøker dem, skal de snuble, sier [Jehova]». Hvorfor? Fordi de har brutt regnbuepakten, Jehovas lov angående blodets hellighet, og fordi de har bevirket at hans vrede og harme er kommet over nasjonene og deres hærer. (Jer. 6: 15; Es. 34: 1—4) Ingen av alle de krigene som er blitt ført til dags dato, har resultert i fred og sikkerhet, men bare til en usikker våpenstillstand.

 4. Hva er åndelig krigføring?

⁴ Nasjonenes kriger blir ført mot blod og kjøtt. Bibelen oppfordrer de kristne til å kjempe en åndelig krig. «Våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige ved Gud» til å tjene hans hensikt. For å kunne drive slik åndelig krigføring, må vi vite hvorfor vi kjemper og hva vi kjemper mot. Vår kamp er ingen nevekamp, eller en krig om overhøyhet som vi håper å vinne ved hjelp av overlegne vitenskapelige ødeleggelsesmetoder. I denne forbindelse sier Paulus i Efeserne, kapitel seks, at «vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet». Dette betyr på ingen måte at vi skal kjempe mot eller motarbeide vår tids menneskelige regjeringer. Vi blir faktisk oppfordret til å be for konger og herskere forat vi kan fortsette å leve et stille og rolig liv og utrette det arbeid Gud har satt oss til. Jesus sa til sine disipler: «Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt.» (Joh. 18: 36) Den kamp apostelen Paulus siktet til i sitt brev til efeserne, er en kamp mot Satans åndelige organisasjon som har dominert og behersket jorden i århundrevis. — 2 Kor. 10: 4; Ef. 6: 12; 1 Tim. 2: 1—3.

 5. Hvorfor er mange blitt forblindet slik at de ikke kan se sannheten, og hva kan vi gjøre for å hjelpe dem?

⁵ Den gjennomgripende kontroll demonene har øvd over menneskene, har ført til at de vantros sinn er blitt forblindet, slik at de ikke kan se sannhetens lys. Det er blitt kastet et slør over det gode budskap slik at de som går til grunne, ikke kan skjelne det eller fatte det. Ondskapens åndehær i himmelrommet, som selv blir holdt forvart i et tykt mørke på grunn av sitt opprør, har spredt forvirring og mørke med hensyn til Guds vilje. I hvilken utstrekning dette har lykkes for dem, ser vi av den utbredte uvitenhet om Bibelen Som til og med gjør seg gjeldende i kristenheten. Trofaste kirkegjengere røper en bunnløs uvitenhet om Guds hensikter, bortsett fra at de kan noen få viktige skriftsteder utenat. Dette er ikke overraskende når man tenker på at mange blir oppfordret til ikke å lese publikasjoner om Bibelen med mindre de først er godkjent av kirken. De glemmer den oppfordring Gud selv kommer med: «Kom nå og la oss snakke fornuftig sammen.» Resultatet av dette er blitt at «mørke dekker jorden, og mulm folkene». (Es. 1: 18, KJ; 60: 1—3, 19, 20) En av de viktigste oppgaver en kristen har, er å bekjempe virkningen av dette åndelige frafall. Akkurat som Gideons menn knuste de krukkene de hadde, for å la sine fakler skinne klart til bestyrtelse for fienden, så lar nå Jehovas tjenere på jorden sannhetens lys skinne overalt, fra det mørkeste hjørne i kristenheten til det mørkeste hjørne i den hedenske verden.

 6. Forklar hva kristen krigføring går ut på og hvordan den er til gagn.

⁶ Et av de trekk ved den åndelige krigføring som gir størst glede, er frigjørelsen av de fangne, utropelsen av frihetens budskap for fanger og løslatelsen av de bundne. Dette skjer ved at vi tålmodig underviser velvillige mennesker i sannheten og gradvis trekker til side det slør av overtro og religiøst mørke som de er blitt vant til fra barndommen av. Når de endelig blir frigjort ved kunnskap om sannheten, gleder de seg like inderlig som en fange som er blitt befridd eller en blind mann som har fått sitt syn tilbake. For å kunne bevirke noe slikt, må vi gjøre som Paulus sier: «Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider, . . . bevar du likevekten i alle ting, lid ondt, gjør misjonsarbeid, fullfør din tjeneste grundig.» Apostelen Paulus sier videre: «Jeg har kjempet den rette kamp, jeg har løpt løpet til slutten, jeg har bevart troen.» (2 Tim. 4: 2—7, NW) Dette er en slags krigføring som ingen jordisk nasjon behøver å frykte for, etter som den finner sted i menneskenes interesse. Den bygger opp kunnskapen om Gud og kjærligheten til ham og våre medmennesker. Vår kamp er derfor konstruktiv, for den bygger opp velvillige mennesker åndelig, moralsk og mentalt sett. Den gir varige fordeler og fører til liv og til Guds gunst. Den medfører ingen av de vanlige ettervirkninger etter krig, som fostrer bittert fiendskap og slaveri, mens jordens utseende blir vansiret. Resultatet blir tvert imot at den gudfryktige, kristne krigsførsel forener mennesker av alle slag og fra alle nasjoner ved å skape evig fred og gjensidig forståelse blant dem ved hjelp av Guds Ord.

 7. Nevn noen eksempler som belyser kampen for den rene tilbedelse.

⁷ Overalt i verden deltar Jehovas vitner i denne kampen for å utbre kunnskapen om Bibelen. De fører kampen mot mørket i folks hjem, akkurat som Jesus og disiplene har gjort før dem. Paulus hadde førstehånds kjennskap til hvilken kamp tjenesten medførte da han av hensyn til oss nedskrev beretningen om den opphissede og rasende religiøse pøbelhop i Efesus, som i to timer ropte: «Stor er efesernes Diana!» i et forsøk på å skremme de første kristne. (Ap. gj. 19: 28) Han fortalte også om de sammensvergelser som ble gjort mot ham, og om at han var blitt fengslet, slått, utsatt for farer til sjøs og til lands og hadde måttet utholde vanskeligheter og savn i sin kamp for å utbre kunnskapen om Kristus. (2 Kor. 11: 23—27) Kampen har ikke stilnet av i vår tid, men Jehovas vitner har fortsatt med sin fredelige forkynnertjeneste trass i pøbeloppløp, forbud og fengsling. I Trinidad ble for eksempel fire av Vakttårnets misjonærer for ikke lenge siden opplyst om at de var «uønskede gjester» da de kom til en havn med sin motorbåt for å fylle brennstoff og proviantere for å kunne fortsette sin tjeneste blant de menneskene som er spredt omkring på de karibiske øyene, og det ble ikke oppgitt noen grunn for at de ble betraktet som uønskede. På andre steder er Jehovas vitner blitt utsatt for pøbeloverfall og forhånelse, og de er blitt deportert og skilt fra sine nærmeste, de er blitt fengslet og endog drept, men likevel har de til det siste bevart sin trofasthet som sanne stridsmenn. De har kommet med sitt budskap i fred, men det er blitt forkastet med vold. Dette er en tid da det ikke bare blir ført kriger nasjonene imellom, men da det også pågår en intens åndelig krigføring i forbindelse med forkynnelsen av sannheten.

Uovervinnelig utstyr

 8. Hvorfor må vi omgjorde oss med sannhet? Hvordan?

⁸ Hva kan vi gjøre for å bli delaktige i denne kampen og stå på Guds side? Det er felles for alle soldater eller stridsmenn at de må kjenne sitt utstyr godt for å kunne kjempe. Vi må forstå hvorfor kampen må utkjempes, og være overbevist om at det er riktig å gjøre det. På grunnlag av alle de erfaringene Paulus hadde høstet i alle de årene han hadde tjent som misjonær, ga han en oversikt over de viktigste bestanddelene av de kristnes krigsutstyr. Han nevnte først at vi må stå ’omgjordet om lendene med sannhet’. Dette viser at sannheten alltid må være nær knyttet til oss — vi må være omgjordet med den, slik at den alltid kan gi oss den støtte vi trenger. Når vi er det, har vi en helt annen innstilling enn de menneskene som motsetter seg å drøfte Bibelen og kommer med denne likeglade innvending: «Jeg har min egen kirke.» De tar på seg en gudfryktig mine en eller to ganger i uken, men legger den av seg resten av tiden. Slike mennesker undersøker ikke engang beskaffenheten eller kvaliteten i det de antar som sannhet, og er ikke engang kjent med sitt eget kirkesamfunns trosbekjennelse, langt mindre med Guds Ord. En kristen er imidlertid nødt til å ha en nøyaktig kunnskap om sannheten. Hvis vi ikke kjenner til forskjellen mellom sann og falsk tilbedelse, kan vi ikke delta i kampen for å avsløre villfarelsen. (Es. 28: 17, 18) Det er ikke splid blant sanne kristne. De vet at det er en sann tro, og at den er å finne i Bibelen. De tror på Jesu uttalelse, «Ditt ord er sannhet,» og de handler i overensstemmelse med det. Ved hjelp av sin kunnskap er de i stand til å befri seg for de lenker som består i ritualer og tradisjoner, og bringe sitt sinn i overensstemmelse med Gud. «Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trelldoms åk!» — Gal. 5: 1; Ef. 6: 14; Joh. 17: 17.

 9. Hvilket vern går under betegnelsen, rettferdighetens brynje?

⁹ Dernest må vi ikle oss rettferdighetens brynje. Hvis vi forkynner sannheten, må vi også leve i samsvar med den i rettferdighet, ellers er vi hyklere og ikke sanne tjenere for Jehova. Vi må tjene ham helhjertet, ikke med en lunken innstilling. De som gir etter for kjødets tilbøyeligheter ved å gjøre seg skyldig i umoralsk oppførsel, blir advart og opplyst om at de ikke får arve Guds rike, og at endog en liten smule forderv snart vil bre seg og ødelegge alle våre gode gjerninger i Guds øyne. Slike kjødelige lyster strider imot vår sjels interesser og må holdes vekk med rettferdighetens brynje. — Gal. 5: 9, 13; 1 Pet. 2: 11.

10. Hvilket godt budskap har vi fått befaling om å forkynne?

¹⁰ «Stå da . . . ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir.» (Ef. 6: 14, 15) Dette er det budskap og den trøst Jehovas vitner går ut til menneskene med. Det er den samme kunngjøring Jesus framhevet da han erklærte: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, . . . og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14, NW) Jehovas vitner over hele verden forteller i vår tid menneskene det gode budskap om at Kristus nå er innsatt på tronen i himmelen og at vi lever i en tid da det skal finne sted en forandring som medfører evig fred for alle troende mennesker ved Guds rike. «Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge!» (Es. 52: 7) Hva er vel i veien med dette budskap om fred og håp? Til og med føttene til dem som overbringer det gode budskap, fortoner seg som noe fagert i vår Guds øyne. Men likevel er dette fredens budskap faktisk en åpen krigserklæring mot Satans organisasjon.

11. a) Hvordan er troen en beskyttelse, og hvordan får man tro? b) Nevn eksempler fra fortiden på mennesker som hadde sterk tro.

¹¹ Av den grunn får vi også denne oppfordring: «Grip foruten alt dette troens skjold, hvormed I skal kunne slukke alle den ondes brennende piler.» Vi kan vente å bli utsatt for angrep i denne krigen, og vi trenger å ha tro på Jehova for å kunne holde det gående. Ved tro kan vi beseire verden og overvinne alle hindringer som kan vanskeliggjøre en trofast tjeneste fra vår side. En sterk tro vil hindre oss i å bli motløse, selv om vår tålmodige forkynnelse ikke får den øyeblikkelige virkning vi gjerne vil at den skal ha. Noah ble ikke motløs og ga ikke opp etter å ha forkynt i mange år. Han visste at Gud var sanndru. Esaias sier: «Herre! hvem trodde vel det han hørte av oss? . . . Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.» Likevel ga han ikke opp, og Paulus nevnte ham som et eksempel overfor romerne fordi han forsto at det var Guds gjerning som ble gjort, selv om det var mange som ikke trodde. Vi kan imidlertid ikke ha tro uten at vi har et grunnlag av kunnskap å bygge den på. Jo større vår nøyaktige kunnskap om Gud er, og jo mer vi bruker den, desto større beskyttelse vil vårt troens skjold gi oss. — Ef. 6: 16, 17; Rom. 10: 16, 20, 21; Es. 53: 1; 65: 2.

12. Hvordan får vi frelsens hjelm?

¹² La også «frelsens hjelm» være en del av ditt utstyr, sier Paulus videre. Han visste godt at Gud i sin ufortjente godhet var blitt opphav til evig frelse for oss ved Kristus. Denne foranstaltning er en gave som vi må ta imot hvis vi skal få nyte godt av dens fordeler, for den blir ikke tvunget på noen. Paulus fikk se oppfyllelsen av mange profetier, og han skrev derfor: «Frelsen er oss nærmere nå enn dengang vi kom til troen.» (Rom. 13: 11) Dette er i enda høyere grad tilfelle med de kristne i vår tid, for vi lever i den generasjon som skal få oppleve at alle troens mennesker blir frelst. (Åpb. 12: 10) De som går på frelsens vei, er lett gjenkjennelige, ikke på noen spesiell uniform, men på grunn av sin tro og sine gjerninger. De lar sitt lys skinne ved at de lever og forkynner som kristne vitner for Jehova.

13. Hvorfor griper vi med glede åndens sverd, og hvordan skal det brukes?

¹³ En meget viktig del av utstyret i den åndelige krigføring er «åndens sverd, som er Guds ord». (Ef. 6: 17) Det er uunnværlig både til forsvar og angrep. (2 Kor. 6: 2—10) Hva kan vel en soldat utrette uten våpen? eller hvor lenge kan han holde det gående i kampen hvis han ikke vet hvordan han skal bruke dem? På lignende måte vil en evangeliets tjener være hjelpeløs i en åndelig krigføring hvis han bare har Bibelen og ikke er i stand til å bruke den effektivt og finne skriftsteder i den. Det er imidlertid mange geistlige som befinner seg i en slik stilling i dag. Hvilken visdom sitter de igjen med når de forkaster Jehovas Ord ved å benekte at det er autentiskt eller inspirert? Ta imot åndens sverd, sier Paulus (LB, NW). Han roste berøerne for at de ivrig gransket skriftene og tok imot det som ble bevist. Vi bør gjøre som de. Det er gjennom dette Ord Gud åpenbarer sin hensikt og sin vilje med hensyn til menneskene og hvilke krav han stiller til dem som ønsker å vinne livet. Når vi har dette åndens sverd, er vi rustet til angrep og ved Guds hjelp gjort mektige til å rive ned sterkt forskansede ting.

14. Hva slags bønner blir hørt av Gud?

¹⁴ Paulus fortsetter sin inspirerte veiledning: «Gjør det under stadig påkallelse og bønn, så dere til enhver tid ber i ånden og er årvåkne til det med all vedholdenhet.» Bønn er det middel hvorved vi kan tre fram for Jehova og meddele oss til ham ved Kristus, vår leder og anfører i denne åndelige krigen. Vi må bønnfalle Gud om at hans ånd må styrke oss og veilede oss når vi trenger det. Vi kan være forvisset om at han vil høre vår bønn hvis den er i overensstemmelse med hans vilje, mens han nekter å høre på bønner om selviske interesser som til stadighet blir framsagt av blodbesudlede forkjempere for den gamle verdens system. (Es. 1: 15; Ef. 6: 18, LB) Med hensyn til det å holde seg ’årvåkne med all vedholdenhet’, så er dette avgjort en nødvendighet for en soldat, men spesielt for de kristne nå i denne kritiske tiden. Som Kristus på forhånd visste, har hans komme funnet sted uten at verden i sin alminnelighet har lagt merke til det, til tross for at det er blitt kunngjort offentlig av Jehovas vitner. De fleste fortsetter å sove og lar seg ikke vekke av jubelen over tegnet på at han er nærværende. — Åpb. 16: 15; Matt. 24: 42—44.

15, 16. Hvordan deltar vi i den åndelige krigføring? Hvilke foranstaltninger er blitt truffet for oss?

¹⁵ Endelig må alle som kjemper for Jehovas sak, ha evnen til å kunngjøre sannheten for andre. Som Paulus sa: «At det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet, . . . at jeg må tale med frimodighet derom, således som jeg bør tale.» (Ef. 6: 19, 20) Selv om Paulus skrev som en sendemann i lenker, skrev han uredd og frimodig, for han var helt på det rene med stridsspørsmålet og årsaken til kampen. En kristen stridsmann får denne kunnskap ved hjelp av Guds sannhetsord. Fra denne kilde får han også det mot som følger med troen. De som på alle disse måter er blitt godt utstyrt med lysets eller rettferdighetens våpen, må ikke nå trekke seg fryktsomt tilbake. Det lider med natten, og det stunder til dag, og vi lever i en tid som krever handling! — Rom. 13: 12.

¹⁶ «Lovet være [Jehova], min klippe, han som opplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig.» (Sl. 144: 1) Ja, Jehova skaffer oss i sin visdom utstyr til striden, kunnskap om fienden og styrke og mot til å gå på. Vi må imidlertid også gjøre vårt. Akkurat som trening og opplæring går forut for alle menneskelige kriger, må dette også gå forut for åndelig krigføring. Jehova vet hva vi trenger, og er klar over våre behov, men vi må benytte oss av hans foranstaltninger. Hvori består de? Jo, i studium, møter og tjeneste. Alt dette spiller en viktig rolle når det gjelder å utruste og forberede oss. Studium innbefatter både et intenst og vedholdende personlig studium og en aktiv deltagelse i menighetens studier, som alle inngår i opplæringsprogrammet for å forberede oss til kampen. Samværet med andre oppmuntrer oss og gir oss trygghet og forvissning om at våre brødre vil gi oss helhjertet støtte. Ingen som står alene, har noen sjanse i kampen. Det er derfor en livsnødvendighet å holde seg sammen med andre. Ute i tjenesten har vi så anledning til å prøve vårt utstyr, styrke vår kunnskap og bli vant til å bruke åndens sverd. Dra full nytte av disse Jehovas foranstaltninger, og etterat du således har gjort alt som står i din makt, vil Gud forsyne deg med det du trenger for å vinne seier. For «vi har denne skatt i lerkar, forat den rike kraft skal være av Gud, og ikke av oss». — 2 Kor. 4: 7—11.