Vis samme utholdenhet som Job nå i endens tid
«Dere har hørt om Jobs utholdenhet og har sett det resultat Jehova ga, at Jehova er meget øm og medlidende.» — Jak. 5: 11, NW.
1. Hvilken dommer nekter kristenheten å anerkjenne, og hva slags forbindelser kommer ikke til å ha noen betydning for hvorvidt man vil bli spart i Harmageddon?
DEN delen av verden som er kjent som kristenheten, nekter i større og større grad å anerkjenne den Gud «som alene har navnet JEHOVA», den Høyeste over all jorden. (Sl. 83: 19, KJ) Er det noe å undre seg over at hans dommer nå blir iverksatt over kristenheten, som mer enn alle andre deler av verden burde anerkjenne Jesu Kristi himmelske Far? Om kort tid, i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», kommer han til å sende sitt sverd gjennom kristenhetens område for å avskjære dem som hårdnakket nekter å tilbe ham i ånd og sannhet. (Åpb. 16: 14, 16; Joh. 4: 24) I denne universelle krigen mellom Jehova Gud og Djevelens verden kommer ingen familieforbindelser til å avgjøre hvorvidt man vil bli spart og få overleve denne gamle verdens ende og komme inn i Guds nye rettferdighetens og ulastelighetens verden. Han redegjorde for den regel han vil følge når han fullbyrder sine rettferdige dommer, da han for lenge siden sa følgende til sin profet Esekiel (like før byen Jerusalem ble ødelagt og den jødiske provinsen ble lagt øde i året 607 før den kristne tidsalder):
2. Hvilken regel kommer til uttrykk i Esekiel 14: 12—20, som Jehova vil følge når han fullbyrder sine dommer?
2 «Om da disse tre ’menn, Noah, Daniel og Job, var der i landet, da skulle de ved sin rettferdighet bare kunne berge sitt eget liv, sier Herren, [Jehova]. . . . da skulle, så sant jeg lever, sier Herren, [Jehova], disse tre menn, om de var der, hverken kunne berge sønner eller døtre; bare de selv skulle bli berget, men landet skulle bli en ørken. . . . [om] disse tre menn var der i landet, da skulle de, så sant jeg lever, sier Herren, [Jehova], ikke kunne berge sønner eller døtre, bare de selv skulle bli berget. . . . [om] Noah, Daniel og Job var der i landet, da skulle de, så sant jeg lever, sier Herren, [Jehova], hverken kunne berge sønn eller datter; bare sitt eget liv skulle de berge ved sin rettferdighet.» — Esek. 14: 12—20.
3. Hvilken forbindelse var det mellom Noah, Daniel og Job, og hva fikk hver av dem overleve som belønning for sin rettferdighet?
3 Da Gud inspirerte Esekiel til å skrive disse alvorlige domsbudskapene, var profeten Daniel fremdeles i live sammen med Esekiel i Babylon. Job levde ikke lenger. Den trofaste Abraham, som døde i 1844 før den kristne tidsalder, var onkel til en av Jobs nærmeste forfedre, og følgelig hadde Job vært død i om lag 900 år på Esekiels tid. Noah, han som overlevde den store vannflommen og var både Abrahams og Jobs forfader, var også død da, for han døde 350 år etter flommen, eller i året 2020 før den kristne tidsalder. Alle disse tre, både Noah, Daniel og Job, var menn som førte et ulastelig liv. Alle tre tilba den eneste Gud, Jehova; ja, Bibelens beretning viser i virkeligheten at de alle var vitner for Jehova. På grunn av at de var rettferdige for Ham, overlevde Noah enden på den gamle verden som forgikk i vannflommen; Daniel overlevde ikke bare Jerusalems ødeleggelse, men også det store verdensrike Babylons undergang; og Job overlevde den dommens tid da han ufrivillig var Satan Djevelens fange, han som er «denne verdens gud», og levde i 140 år etterpå. Alle tre ble frelst på grunn av sin rettferdighet, og det var årsaken til at Jehova benyttet dem som eksempler på den rettferdighet som vil føre til at vi blir frelst ved Guds makt.
4. Ble ingen frelst da Jerusalem ble ødelagt i 607 f. Kr., etter som Noah, Daniel og Job ikke var der? Og hvordan ble en levning ført tilbake sytti år senere?
4 Noah, Daniel og Job var ikke i Jerusalem da den ble ødelagt i 607 f. Kr. Betyr det at ingen ble frelst da det som engang hadde vært den hellige by, ble ødelagt? Nei; en jødisk levning som innbefattet Jeremias og Gedalja, for ikke å snakke om ikke-jøder som rekabittene og Ebedmelek, ble frelst fra Jerusalems ødeleggelse, nettopp som Jehova hadde sagt til Esekiel i denne forbindelse: «Allikevel skal noen unnkomme og bli igjen der, noen sønner og døtre, som blir bortført, og de skal da komme ut til eder, og I skal se deres ferd og deres gjerninger, og I skal trøste eder over den ulykke jeg lot komme over Jerusalem, . . . og I skal kjenne at jeg ikke uten årsak har gjort noe av alt det jeg har gjort mot det, sier Herren, [Jehova].» (Esek. 14: 22, 23) Det var fra denne levningen mange jøder 70 år senere kom tilbake fra det landet hvor de hadde vært i landflyktighet, og gjenoppbygde Jerusalem og templet for Jehovas navn for å gjenoppta tilbedelsen av ham.
5. Hvorfor kommer det til å bli en levning som får overleve nå i vår tid?
5 Kommer det til å bli en levning som får overleve nå i vår tid? Noah, Daniel og Job er ennå ikke blitt oppreist fra de døde slik at de kunne være til stede når verden blir ødelagt i Harmageddon, og være de eneste overlevende når kristenheten og hele resten av verden blir tilintetgjort. Men det finnes nå kristne mennesker som er i besittelse av sann rettferdighet lik Noah, Daniel og Job; og ifølge Jehovas eget profetiske løfte kommer disse hans rettferdige vitner til å bli spart og få overleve den gamle verdens ødeleggelse og komme inn i den rettferdige nye verden. Det kommer til å være en levning som overlever. I sin profeti om verdens ende sa Jesus Kristus: «For de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet. Og som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være.» (Matt. 24: 22, 37) Vi vil gjerne være blant disse overlevende.
6. Hvordan ønsker vi at Jehova skal være mot oss under den kommende dom, i overensstemmelse med Jakob 5: 9—11?
6 Jesu disippel Jakob skrev om den kommende dom over denne ugudelige verden, og sa: «Se, dommeren står for døren. Brødre, ta profetene som talte i Jehovas navn, som et mønster på å lide ondt og være tålmodig! Se! vi erklærer dem lykkelige som har holdt ut. Dere har hørt om Jobs utholdenhet og har sett det resultat Jehova ga, at Jehova er meget øm og medlidende.» (Jak. 5: 9—11, NW) I samsvar med Jakobs oppmuntring til oss, ønsker vi også å bli prist lykkelige. Også vi ønsker at Jehova Gud skal være meget øm og medlidende mot oss og ikke ødelegge oss når han fullbyrder sine dommer i Harmageddon-slaget.
7. I likhet med hvem må vi nå være utholdende, og hvorfor?
7 Men det er mer som skal til enn bare å ønske at det må bli slik. Vi må være utholdende, vi må lide ondt, og i alt dette må vi vise samme utholdenhet som Jehovas profeter. Dessuten, når vi lider ondt, må det ikke være på grunn av at vi med overlegg har syndet mot Jehova Gud. Når hans profeter led alt det de led, var det ikke fordi de hadde gjort noe galt og syndet mot Gud. Nei, de led urettferdig, og derfor ble det en prøve på deres utholdenhet. De led fordi de trodde på Gud og tilba ham til stadighet og bar vitnesbyrd om ham. Deres lidelser kom derfor ikke over dem fra Guds hånd, men Gud tillot at lidelsene med urette kom over dem, for å prøve dem og for å se om det at de led uten å fortjene det, ville få dem til å vende seg bort fra å tilbe og tjene ham og få dem til å fornekte ham like i hans ansikt. Dersom de holdt ut til enden på den prøven deres trofasthet ble stilt på, ville de opphøye Jehova som Gud og universets Overherre, og han ville belønne dem med et lykkelig utfall og med stor ømhet og medlidenhet. Han ville derved overfor alle anklagere bevise at han var rettferdig når han lot dem lide i en slik hensikt, og at han fra den syndige menneskeslekt kunne oppreise menn som holdt fast på sin ulastelighet overfor ham. Jakob omtaler spesielt tilfellet med Job som et slående eksempel på hvordan Gud handler. Som en oppmuntring for oss til å vise utholdenhet med en lykkelig utgang, gjør vi derfor klokt i å gjøre oss kjent med Jobs bok.
Stridsspørsmålet om utholdenhet
8. Hvor bodde Job, og på hvilken tid var han et Jehovas vitne som ikke hadde sin like på jorden?
8 Job bodde i landet Us, i det som nå heter Arabia, og ikke så veldig langt fra Akaba-bukten. På den tiden sa Gud selv om Job: «Det er ingen på jorden som han — en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde.» (Job 1: 8) Dette og andre omstendigheter viser at Job måtte bo i Us omtrent på den tiden da hans fjerne slektninger, Israels tolv stammer, var i trelldom nede i Egypt. Israels sønn Josef var da død etterat han hadde utholdt mange urettferdige lidelser, men han hadde holdt fast på sin ulastelighet overfor Jehova Gud. Moses, en av Jobs fjerne slektninger, var ennå ikke oppstått som Jehovas profet for å føre Israels tolv stammer ut av den egyptiske trelldommen. Det var derfor passende at Jehova gjorde oppmerksom på Job som sitt vitne som da var uten like på jorden. Hvordan hendte dette?
9. Hva fant sted ved det første møte foran Jehova Guds trone som Satan hadde fått befaling om å komme til?
9 Guds makt trekker usynlighetens slør til side, og vi skuer inn i åndeverdenen for å være vitne til et møte av engler som kommer sammen foran den høyeste Guds trone, et møte som Jehova Gud hadde befalt Satan å komme til. Hva fant sted ved dette møtet? Her er beretningen fra Jobs bok: «Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte seg fram for [Jehova], og blant dem kom også Satan. Og [Jehova] sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte [Jehova]: Jeg har fart og flakket omkring på jorden. Da sa [Jehova] til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han — en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde. Men Satan svarte. [Jehova]: Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke hegnet om ham og om hans hus og om alt som hans er, på alle kanter? Hans henders gjerning har du velsignet, og hans hjorder har bredt seg vidt utover i landet. Men rekk bare ut din hånd og rør ved alt som hans er! Da vil han visselig si deg farvel like i ditt ansikt. Da sa [Jehova] til Satan: Se, alt som hans er, er i din hånd; men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd. Så gikk Satan bort fra [Jehovas] åsyn.» — Job 1: 6—12.
10. Hva var Job uvitende om på det tidspunkt, og hvorfor var ingen bedre skikket enn han til å tilveiebringe svaret på det spørsmål som var blitt reist?
10 Job kjente ikke til dette møte i himmelen og visste ikke hva det store spørsmål gikk ut på som der ble framsatt, og hva som skulle skje forat det sanne svar på spørsmålet skulle komme fram. Det var dette som skapte vanskeligheter for Job. Han kjente ikke det spørsmålet som han ble uttatt til å gi svaret på, nemlig ved å bevise at Gud er i stand til å oppreise rette slags mennesker til å være hans vitner på jorden, og at de vil holde fast på sin ulastelighet overfor ham trass i alle de urettferdige lidelser han måtte tillate for å prøve deres uselviske tilbedelse av ham. Etter som ingen på den tiden kunne lignes med Job som et Jehovas vitne på jorden, ville ikke noen være bedre skikket til å bevise dette til fordel for Jehova enn Job.
11. I hvilken stilling overfor Gud handlet Job på vegne av sin familie, og hvorfor?
11 Job handlet som Jehova Guds prest for sin familie. Hans hustru var i live, og han hadde sju sønner og tre døtre. Dessuten hadde han sju tusen får og tre tusen kameler, tilsammen ti tusen, og også fem hundre par okser og fem hundre aseninner, foruten en meget stor mengde tjenere. Til tross for alle disse rikdommene var ikke Job noen materialist. Han ble ikke så oppslukt av sine materielle eiendeler at han glemte Gud, som var den egentlige kilde til all hans rikdom. Han prøvde ikke å forøke sin materielle rikdom ved å handle uærlig og krenke Guds lover og unnlate å vise gudsfrykt. Job ønsket at hans ti barn skulle frykte Gud og stadig ha Guds gunst. Etterat hans sju sønner hadde holdt gjestebud for sine tre søstre i sine sju hus, gikk derfor Job alltid i forbønn for dem hos Jehova. «Job [sendte] bud etter dem og helliget dem; han sto tidlig opp om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem; for Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Således gjorde Job alltid.» (Job 1: 1—5) På den tiden hadde Jehova Gud ennå ikke opprettet det presteskap som skulle være alene om å representere ham, nemlig presteskapet av Levi stamme, den stamme som profeten Moses tilhørte.
12. Hvordan velsignet Jehova Job, og hvorfor på denne måte?
12 Det var helt tilbørlig at Jehova Gud velsignet Job for hans trofaste tilbedelse som et vitne for Jehova, og det var helt tilbørlig at Gud på den tiden velsignet Job med materielle rikdommer som han kunne benytte på en rett måte. Job kunne bli betrodd slike rikdommer. Lenge før dette hadde Gud velsignet Jobs slektning Abraham på samme måte, og likeledes Abrahams sønn Isak og hans sønnesønn Jakob. Det var altså ikke noe nytt da Gud forøkte sin tjener Jobs materielle rikdommer og beskyttet dem mot fienders angrep. Gud velsignet så visst ikke sine tjenere med materielle eiendeler bare for å berike en tyvaktig fiende. Av den grunn holdt Gud disse eiendelene borte fra selviske, grådige ugjerningsmenns hender. Hverken Job eller Abraham og Isak og Jakob ventet å komme til himmelen og bare få sin belønning der oppe etter døden. Gud handlet derfor i harmoni med deres jordiske håp da han velsignet dem mens de var på jorden. Hvem hadde da rett til å komme med innvendinger fordi Job hadde all denne materielle rikdommen? Ingen.
13. Hvilken prøve hadde Job motstått inntil da, hva foreslo derfor Satan, og av hvilken grunn?
13 Satan Djevelen ønsket imidlertid ikke at Gud skulle finne behag i Job. Derfor anklaget han Job. La oss legge merke til at Satan ikke anklaget Job for å handle materialistisk og misbruke de materielle eiendelene som Jehova hadde velsignet ham med. Satan kunne ikke det. Nei; helt til da hadde Job motstått materialismens prøve. Det eneste Satan da kunne gjøre, var å anklage Jobs hjertetilstand. Job var materialistisk i sitt hjerte; han tjente Jehova Gud bare på grunn av de materielle godene han kunne oppnå ved det, påsto Satan Djevelen. For å avsløre Jobs hjertetilstand og vise hvor svak hans ulastelighet var, foreslo Satan at Jehova skulle ta fra ham alle hans materielle rikdommer. Jehova ville naturligvis ikke gjøre det selv, men for å la stridsspørsmålet bli avgjort, gikk han med på å la Satan Djevelen og hans følgesvenner på jorden ta fra Job slike materielle ting. Satan hadde ingen tiltro til Job. Gud hadde det, og han var ikke uvillig til å bevise dette.
14. Hvordan viste denne første delen av Jobs prøve at Satan var en løgner?
14 Hva ble utgangen på den første delen av Jobs prøve? Han sto fast. Job ble berøvet for alt så nær som sin hustru, og måtte nå avgjøre om han skulle berøve seg selv for sin Gud. Job nektet å skilles fra sin Gud. Han anla sorg for sine barn og «tilba og sa: Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake. [Jehova] ga, og [Jehova] tok; [Jehovas] navn være lovet! Under alt dette syndet Job ikke, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham». (Job 1: 20—22) Det viste seg at Satan var en løgner.
15. Hva betyr Jobs navn, og hvem var han derfor i første rekke et bilde på?
15 I denne første delen av det profetiske drama om Job kan vi se et forbilde på de prøvelser som kom over Jesus Kristus for nitten hundre år siden. Jobs navn betyr «gjenstand for fiendskap». Da Jesus Kristus var på jorden, var han mer enn noen annen gjenstand for Satans fiendskap. Han var Guds kvinnes lovte ætt, som Jehova hadde sagt følgende om til Satan Djevelen i Edens hage: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Ut fra dette visste Satan at den allmektige Gud i det minste ville la ham og hans onde ætt få knuse Jesu Kristi «hæl».
16. Hvordan kunne Jesus Kristus, da han var på jorden, sammenlignes med Job med hensyn til det å ha materielle eiendeler og barn?
16 Satan Djevelen hånte Jesus ved å spørre ham utfordrende om han var Guds Sønn som hadde lagt himmelsk herlighet til side og kommet for å befri menneskeheten fra Satans dødbringende herredømme. (Matt. 4: 3, 6) Fordi Jesus ble født som et fullkomment menneske, fortjente han å ha alt det som Jehova Gud hadde skjenket det fullkomne menneske Adam i Edens hage. Da Jesus ble salvet med Guds ånd til å være den utvalgte Konge i Guds nye verden, hadde han eiendomsretten til jorden og alle dens rikdommer og dyr. Gud ga ham ikke noen menneskelig, jordisk hustru, men han ga ham noe som kunne sammenlignes med barn. Han ga ham «barn» i form av trofaste disipler, lojale etterfølgere som han kunne undervise og dra omsorg for, akkurat som en jordisk far gjør med sine barn. Profeten Esaias hadde forutsagt at Jesus ville få slike åndelige barn, da han sa: «Bind vitnesbyrdet inn, forsegl ordet i mine disipler! Se, jeg og de barn [Jehova] har gitt meg, er til tegn og forbilder i Israel fra [Jehova], hærskarenes Gud, som bor på Sions berg.» (Es. 8: 16, 18; Heb. 2: 5—8, 13) Tolv av disse åndelige barna var Jesu Kristi apostler.
17. Hvordan ble Jesus i likhet med Job berøvet for slike ting, og det uten å bryte sin ulastelighet?
17 Som i Jobs tilfelle forsøkte Satan Djevelen å berøve Jesus for disse tingene for alltid. Han fant ut at han ikke kunne gjøre det ved å friste Jesus til å vende seg til materialisme eller falsk tilbedelse eller til å vise menneskefrykt eller frykt for djevler. Satan fikk imidlertid vendt et av Jesu apostoliske barn til materialismen. Denne forræderen, Judas, forrådte Jesus til hans fiender for tretti sølvpenger, men begikk selvmord ved å henge seg ikke så mange timer etterpå. Da Jesus overga seg til den mengden som ble anført av Judas, ble de elleve andre apostlene redde og flyktet, og de lot Jesus alene tilbake i hendene på hans blodtørstige fiender. Ikke så lenge etterpå fornektet en av disse elleve Jesus tre ganger. Jesus ble ikke gjenforent med alle disse elleve apostlene og de andre disiplene før etter sin oppstandelse fra de døde den tredje dag. I den tiden da Jesus lå død i en annen manns grav, var han sannelig berøvet for alt — barn og eiendeler — på foranledning av Satan, han som skulle knuse hans hæl. Men Jesus var tro inntil døden på torturpelen utenfor Jerusalem, og i likhet med Job «syndet [han] ikke, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham». Hans lepper og hans hjerte var syndfrie da han sa: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd,» og deretter: «Det er fullbrakt,» hvorpå, han utåndet. — Luk. 23: 46; Joh. 19: 30.
18. Hvordan gjorde Jehova deretter Jesus meget lykkelig, og hva har Jehova i ham i forbindelse med Satans anklage?
18 Jehova hadde ikke tatt feil da han stolte på sin fremste Sønn, sin yppersteprest og mellommann. Jesus Kristus hadde på en lojal måte hevdet Jehovas guddommelighet og universelle overhøyhet like til det siste, og bevart en fullstendig ulastelighet under den mest smertefulle og ydmykende prøve. Ennå en gang var det blitt vist at Satan var en ondskapsfull løgner. Jesus Kristus hadde bevist at Jehova Gud er sanndru, og at Han er den eneste som er verdig til å motta vår helhjertede kjærlighet og fullstendige lydighet. Med meget kjærlig omsorg for sin pliktoppfyllende Sønn, helbredet Jehova det såret som Satan hadde tilføyd Jesus i hælen, ved å oppreise ham fra de døde til udødelighet i himmelen, og ved å utnevne ham til å bli «arving over alle ting». (Heb. 1: 2) Med tanke på hele Guds familie i himmelen og på jorden kan Jehova nå si til Satan og alle andre skapninger at det ikke finnes noen som Jesus Kristus i hele universet. Bare i Jesus har Jehova Gud et fullstendig og evig svar på Satans falske påstand om at Gud ikke kan sette noe menneske på jorden som vil forbli trofast overfor ham under den strengeste prøve. Derfor gjorde Gud Jesus meget lykkelig. Vi priser ham lykkelig.
Utholdenhet under forfølgelse og falsk omtale
19. Hvem har Satan rettet sitt angrep mot nå i «endens tid», og hva er det påkrevet for disse å gjøre? Hvorfor?
19 Satan Djevelen klarte ikke å bevise sin falske anklage mot Guds fremste Sønn. Han ga seg likevel ikke med det svaret, og fortsetter derfor å anklage Jesu salvede etterfølgere, Jesu Kristi åndelige brødre like fram til vår tid. Det er grunnen til at det da Riket ble født i himmelen i 1914 og det brøt ut krig i himmelen og den seierrike Kongen Jesus Kristus kastet Satan ut fra himmelen og ned på jorden, var en høy røst i himmelen som sa: «Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.» (Åpb. 12: 7—10) Siden da har denne Kristi brødres anklager rettet sitt angrep mot levningen av disse åndsfødte brødre som fremdeles er på jorden, og som i likhet med Kristus er en del av Guds kvinnes ætt. (Åpb. 12: 13, 17) Nå i denne «endens tid» for Satans verden har derfor levningen av Kristi salvede medarvinger den forrett å kunne vise samme utholdenhet som Job og bevise sin ulastelighet overfor Gud. Akkurat som Job og Jesus må de nå gi et svar som Jehova kan vise Satan, slik at han ikke får noen grunn til å spotte Gud for deres skyld. Deres himmelske Far Jehova sier nå til dem: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» — Ordspr. 27: 11.
20. Hvem er det som i særlig grad trenger å forstå Jobs bok, og hvordan er den blitt forklart for dem for å gi dem hjelp?
20 Oppfyllelsen av det profetiske drama om Job går nå over fra Jesu tid til vår tid. Hvem er det som nå trenger å forstå Jobs bok? Det er levningen av Jesu medarvinger som må lide med ham! Det var derfor ikke noe mindre enn en Guds styrelse at spørsmålet om «ulastelighet» ble brakt på bane som noe fullstendig nytt for oss ti år etterat levningen var blitt aktiv, og ikke før da. Det var i året 1929. Tre artikler om Jobs bok sto i august- og septembernumrene av Vagttaarnet. Disse artiklene ble opptrykt i kapitel 11 i boken Liv, som ble utgitt på engelsk den 25. august 1929. To år deretter begynte et overraskende trekk ved det profetiske drama om Job å gå i oppfyllelse. Senere, under den annen verdenskrigs redsler, ble det utgitt en forklaring av hele Jobs bok, kapitel for kapitel, i kapitlene 4 til 12 i boken. The New World, som kom ut under den nye verdens teokratiske sammenkomst av Jehovas vitner i Cleveland i Ohio i U.S.A., i september 1942. Og nå, siden 1957, er det blitt mulig å studere Jobs bok ved hjelp av New World-oversettelsen av de hebraiske skrifter. På grunn av den store prøve levningens utholdenhet og ulastelighet blir satt på nå i «endens tid», er Jobs bok blitt åpnet for deres forstand til hjelp for dem, og i den finner de sine egne erfaringer billedlig framstilt i form av et drama. Hvordan?
21. Hva slags prøve foreslo Satan ved det andre møte i himmelen, og hva viste Jehova ved det svar han ga Satan?
21 Etterat Job hadde utholdt tapet av alle sine materielle eiendeler og av sine ti barn uten å forbanne Gud like i hans ansikt fordi han hadde tillatt Satan å påføre ham dette grusomme tapet, kom Guds åndesønner i himmelen fram for Gud til et nytt møte. Også denne gang fikk Satan befaling om å være til stede. Jobs forfølger var bare trassig da Jehova omtalte Jobs ubrutte ulastelighet ved å si: «Ennå er han like ulastelig, og du har uten grunn egget meg til å ødelegge ham.» I forakt for Job og fremdeles uten å innrømme sitt nederlag, tok den troløse Satan til gjenmæle og sa: «Hud for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv. Men rekk bare ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt! Da vil han visselig si deg farvel like i ditt ansikt.» Jehova var sikker på at ikke engang en slik form for forfølgelse fra Satans side ville gjøre ende på Jobs ulastelighet. Jehova ga uttrykk for sin universelle overhøyhet og viste at Satan ikke kunne gjøre noe mot Jehovas vitner uten den høyeste Guds tillatelse, og overlot Job til å bli ytterligere mishandlet av Satan, idet han sa: «Se, han er i din hånd; spar bare hans liv!»
22. Hvordan ble nå Job slått av Satan, og med hvilke følger, men hvordan brennemerket Job Satan som en løgner?
22 Satan slo imidlertid Job med en sykdom som så ut til å bety den visse død, slik at Job selv sa: «Bare graver har jeg for meg.» I folks øyne der i Midt-Østen så det også ut som om det var en straff fra den sanne Gud. Hans egne brødre holdt seg borte fra ham; hans kjenninger vendte seg vekk fra ham og forlot ham; de som han kjente godt, glemte ham som om han skulle vært død; han ble som en fremmed for tjenerne i sitt eget hus, som nektet å adlyde ham. Hans ånde ble motbydelig for hans hustru; hans kropp ble illeluktende for hans egne brødre; unge menn viste ham ikke lenger respekt, hverken i ord eller gjerning; nære venner foraktet ham, og de som han hadde elsket, ble kalde overfor ham. Kroppen hans skrumpet inn til benet, og for å forklare hvordan han fremdeles var i live, sa Job: «Bare tannhinnen er ennå urørt på meg.» (Job 17: 1; 19: 13—20) Jobs egen hustru som nå var overbevist om at Jehova åpenlyst hadde forlatt ham, måtte beundre sin mann, men sa likevel at det var håpløst. «Holder du deg ennå like ulastelig?» sa hun. «Si Gud farvel og dø!» Job som fremdeles hadde tro på sin egen ulastelighet, utholdt dette grusomme slaget fra sin hustru som han elsket, og ga henne denne fortjente irettesettelsen: «Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde?» Det at Job svarte slik, brennemerket Satan som en ondskapsfull løgner, for Guds beretning sier: «Under alt dette syndet Job ikke med sine lepper.» — Job 2: 1—10.
23. Hvordan hadde levningen en lignende smertelig opplevelse som den Job hadde med sin hustru?
23 Hvor godt framstilte ikke denne delen av Jobs ulastelighetsprøve på en profetisk måte det som er kommet over levningen av Kristi salvede etterfølgere! Hver av dem kan si med apostelen Paulus: «[Jeg] utfyller i mitt kjød det som ennå fattes i Kristi trengsler, for hans legeme, som er menigheten.» (Kol. 1: 24) I de årene den første verdenskrig varte, hadde de som utgjorde levningen, mange åndelige forbundsfeller som i likhet med dem selv var trolovet for å bli vigd til den himmelske brudgom i den «første oppstandelse» fra de døde; men under de harde forfølgelsene som nasjonene utsatte Jehovas vitner for med de religiøse lederes godkjennelse, gjorde disse forbundsfellene opprør mot å måtte lide sammen med den trofaste levning. De sa at Gud hadde forkastet levningens organisasjon, og de brøt de bånd som knyttet dem til levningen, og dannet sin egen religiøse organisasjon. Dette var en meget smertelig opplevelse for den trofaste levning, akkurat som da Jobs hustru vendte seg imot ham som om han var forlatt av Gud. Men ut fra Skriften påpekte denne Job-lignende levning hvor uforstandig disse opprørske, selviske paktbryteres handlemåte var, og erklærte at de var besluttet på å utholde den forfølgelse som den allmektige Gud tillot å komme over dem for å prøve deres kjærlighet og hengivenhet overfor Ham. Sett med kristenhetens religiøse sekters øyne, de som tok del i forfølgelsen av Jehovas vitner, var levningen på en åndelig måte akkurat like syk og slått av Gud som Job var, og de overlot den til å bli ødelagt av Satans politiske regjeringer og deres militærmaskineri. Men i overensstemmelse med det profetiske drama om Job, utholdt den trofaste levning alt dette, skjønt den undret seg over hva meningen var med det alt sammen.
24. Hva hadde Jehova hindret fienden i å gjøre med den Job-lignende levning, og hvorfor var likevel ikke deres prøvelser på jorden forbi enda?
24 Den første verdenskrig sluttet i november 1918, men Gud hadde hindret Satans politiske og religiøse agenter i å ta hans trofaste levnings liv. Våren 1919 gjenopplivet han dem fra deres dødlignende åndelige tilstand. Han satte dem til å arbeide med å kunngjøre det gode budskap om Guds rike som var blitt født i himlene da de «fastsatte tider for folkeslagene» løp ut om høsten 1914. Men deres prøvelser på jorden var ikke forbi, noe som Satans videre mishandling av Job var et profetisk bilde på. Det skulle komme en lang tidsperiode med religiøse stridigheter, en tid da de også skulle bli bedømt feilaktig, få falsk omtale og bli fordømt, men alt dette skulle bli oppveid av en trøsterik opplysning fra Gud.
Jobs tre falske venner
25. Hva fikk Satan nå påvirket Jobs tre venner til å gjøre, og hvilken serie ordskifter førte det til?
25 Villedte venner, som benytter seg av sin overtalelseskunst på en feilaktig måte, kan være en hard prøvelse for ens ulastelighet overfor Jehova Gud. Satan visste dette, og fikk ordnet det slik at tre av Jobs venner traff avtale om å komme sammen og rette et samlet trefoldig angrep mot Jobs ulastelighet, for om mulig å ødelegge den. Elifas fra Temans land, Bildad, en av Suahs etterkommere, og Sofar fra Na’ama kjente ikke igjen den sykdomsherjede Job ved første øyekast. De fikk i stand litt av en scene ved å bryte ut i høylydt, demonstrativ sorg over ham. I sju dager satt de deretter og så på ham i taushet, mens de åpnet sitt sinn for de forestillinger Satan ga dem med hensyn til hva Jobs tilstand betydde. Til slutt brøt Job tausheten ved å nedkalle forbannelse over den dag han ble født, og gi uttrykk for sin undring over hvorfor Gud holdt ham i live. (Job 2: 11 til 3: 26) Dette førte til en serie på tre ordskifter. I de to første ordskiftene ga alle de tre mennene kraftig uttrykk for hva de tenkte, og Job forsvarte seg mot hver av dem etter tur. Na’amatitten Sofar tok ikke del i det tredje ordskiftet, sannsynligvis fordi han mente det var nytteløst, eller fordi han ikke hadde mer han skulle ha sagt. Han var brakt til taushet i likhet med sine to venner.
26. Hvilken konklusjon angående Job kom hans tre venner til, og på hvilket grunnlag felte de en slik dom?
26 Da de kom, forega disse tre mennene at de gjorde det for å vise Job sin medfølelse og for å trøste ham. Hvor mye manglet det ikke på at de gjorde det som var deres hensikt, hvis det da virkelig var det som var hensikten! De inntok samme holdning som dem som profeten Esaias forutsa ville kritisere Jesus Kristus: «Vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.» (Es. 53: 4) De tolket Guds handlinger med Job på en feilaktig måte. De forsto Guds handlinger akkurat like lite som Job forsto dem. Job oppfattet det slik at Guds handlinger viste at Gud bringer lidelser over rettferdige så vel som urettferdige, og at han er i sin fulle rett når han gjør det. Jobs tre venner dømte etter det ytre og i overensstemmelse med sin egen feilaktige tankegang. Derfor forklarte de det slik at Guds handlinger offentlig avslørte Job som en hykler, som en som manglet ulastelighet, og at Gud åpenlyst straffet ham for synder som han i lang tid hadde holdt skjult for sine intetanende medmennesker. På den måten ble det bevist at Job var et dårlig menneske, men de selv — vel, de led ikke slik Job gjorde, og det beviste for dem at de var rettferdige i Guds øyne, og at Job ikke var det. De trengte ikke å angre og hadde ikke behov for noe offer for sine synder, men Job trengte å angre og bli omvendt og ført tilbake til Guds gunst. De følte seg rettferdige, og solte seg i denne følelsen.
27. Hva sa Job til dem, som viste at de ikke hadde trøstet ham?
27 Job hadde grunn til å si til disse tre Satans representanter: «Således er I nå blitt til intet; . . . Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hva gagn er det i en refselse fra eder?» (Job 6: 21, 25) «Men I spinner løgn sammen, I er alle dårlige leger. Gid I ville tie stille! Det skulle bli regnet eder til visdom.» (Job 13: 4, 5) «I er plagsomme trøstere alle sammen. Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hva egger deg til å svare? Også jeg kunne tale som I; om I var i mitt sted, kunne jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunne ryste på hodet over eder.» (Job 16: 2—4) «Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse meg med ord? Det er nå tiende gang I håner meg og ikke skammer eder ved å krenke meg. Har jeg virkelig fart vill, da blir min villfarelse min egen sak. Vil I virkelig opphøye eder over meg og vise meg at min vanære har rammet meg med rette? Så vit da at Gud har gjort meg urett [har villedet meg, NW] og satt sitt garn omkring meg! Forbarm eder, forbarm eder over meg, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved meg. Hvorfor forfølger I meg liksom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?» (Job 19: 2—6, 21, 22) «Hvor kan I da trøste meg med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.» (Job 21: 34) Jobs tre såkalte trøstere viste at de ikke var blitt salvet med Jehovas hellige ånd for å «trøste alle sørgende». — Es. 61: 1—3.
28. Med hvilke ord framstilte Job seg som om han sto foran en domstol med Gud som sin motstander?
28 Job framstilte seg selv som om han sto foran en domstol og forsvarte sin uskyld, med Gud som sin motstander. Job sa: «For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunne svare ham, så vi kunne gå sammen for retten; det er ikke noen voldgiftsmann mellom oss, som kunne legge sin hånd på oss begge.» Job kunne ikke vente å vinne en sak mot Gud: «Jeg som ikke kunne svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!» (Job 9: 15, 32, 33) Likevel ville Job fortsette å føre sin sak, for han var sikker på at Gud, anklageren, ikke kunne finne at han var utro selv om han måtte drepe Job for å bevise at Job ikke var en frafallen: «Selv om han ville drepe meg, skulle jeg ikke vente? Jeg ville bare forsvare mine veier for hans åsyn. Han ville også være min frelse, for ingen frafallen vil komme inn foran ham.» (Job 13: 15, 16, NW) «Selv nå har jeg mitt vitne i himmelen og i det høye en som kan stadfeste mine ord. Stadig spotter mine venner meg; mot Gud skuer gråtende mitt øye, at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans neste.» — Job 16: 19—21.
29. Med hvilke uttrykk viste Job at han var besluttet på å hevde at han var en ulastelig mann, og hvordan viste han sin verdsettelse av visdommen?
29 Like inntil enden er Job besluttet på å hevde at han er en ulastelig mann, og å oppføre seg i samsvar med denne sin påstand. Til sine venner med deres falske tankegang sier han: «Det være langt fra meg å gi eder rett! Inntil jeg oppgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra meg. Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster meg ikke for noen av mine dager.» Det er grunnen til at Job kom til denne konklusjon: «Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig — han gjør dem begge til intet.» Og: «La Gud veie meg på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld.» (Job 27: 5, 6; 9: 22; 31: 6) Job kjente best sitt eget privatliv, og når han betraktet seg selv i lys av det, følte han seg sikker på at han skulle få stadfestet sin ulastelighet. Job åpenbarer hvor høyt han alltid har verdsatt visdommen og hvordan Gud har sagt til mennesket: «Se, å frykte [Jehova], det er visdom, og å fly det onde er forstand.» — Job 28: 28.
30. Hva ønsker Job å vise når han forteller om sitt privatliv, og hva oppfordrer han sin juridiske motstander til idet han avslutter med å framlegge sin sak til doms?
30 Overfor sine tre venner og også overfor den unge mannen Elihu forteller Job åpent hvorledes han har ført sitt liv, at han har strebet etter å leve i samsvar med sann visdom og ikke elsket rikdom eller satt sin lit til penger eller tilbedt himmelhvelvingens synlige skaperverk: «For da hadde jeg fornektet Gud i det høye.» Han har skrevet under på beretningen om sitt eget liv og oppfordrer sin motstander i retten til å komme med sine anklager mot den: «Å, om jeg hadde noen som ville høre på meg! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare meg! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt opp! Sannelig, jeg skulle ta det på min skulder, jeg skulle feste det til mitt hode som en krone; jeg skulle gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulle jeg møte ham.» Hvis det kunne bevises at Job hadde gjort noe galt, ville han være villig til å ta straffen, for det. Slik framlegger han nå sin sak, og venter på den guddommelige domstols avgjørelse. «Her ender Jobs ord.» — Job 31: 28, 35—40.
31. Hvordan har i særdeleshet kristenhetens religiøse ledere spilt rollene som Elifas’, Bildads og Sofars motstykker?
31 I oppfyllelsen av det profetiske drama om Job nå i «endens tid» er det i særdeleshet kristenhetens religiøse ledere som på en treffende måte har spilt rollene som Elifas’, Bildads og Sofars motstykker. På uærlig vis dro de fordel av den første verdenskrig, som avmerket begynnelsen på endens tid for denne verden, og rettet ondskapsfullt sine anklager mot levningen av Kristi legeme, og ba til og med til Gud mot dem, og de førte hån, forfølgelse og politisk motstand over levningen. Etterat den første verdenskrig var over, fortsatte de å fordømme og forbanne levningen, som var i Jobs stilling, og de påsto at de som utgjorde levningen, ikke sto i noe godt forhold til Gud og at de ikke var vitner for Jehova, men at de utgjorde en trusel mot denne verdens regjeringer etter som de først ga Jehova Gud det som er hans, og dernest ga den politiske keiser det som var hans. De har truffet forskjellige forholdsregler for å prøve å hindre dem i å gå fra hus til hus med sine vitnesbyrd og forkynne dette gode budskap om Guds opprettede rike over hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag før denne verdens ende kommer i Harmageddon’. — Ap. gj. 20: 20; Matt. 24: 14.
32. Hvor har derfor levningen vært tvunget til å redegjøre for sitt liv, men særlig overfor hvem har de strebet etter å holde fast ved sin påstand om ulastelighet?
32 For tusener av verdens domstoler har derfor levningen måttet komme med en åpen redegjørelse om sitt liv og sin handlemåte, og hevde og bevise sin uskyld, sin ulastelighet. Særlig siden 1922 har de forkynt at det har begynt en dom over levningen fra Jehovas åndelige tempel, og de har forsøkt å bevare sitt ry rent for den guddommelige domstol og den høyeste Dommer uansett hva slags kjennelser de juridiske og kirkelige domstoler måtte avsi mot dem. De har alltid strebet etter å holde fast på sin ulastelighet overfor Gud, for de vet at Han skal avsi den endelige dom over dem, den dommen som virkelig teller og som til slutt må bli fullbyrdet. Det har ført til en hard kamp for dem å holde fast ved sin påstand om at de er kristne som bevarer sin ulastelighet overfor Gud, ham som de i siste instans overlater sin sak, til. Deres leder Jesus Kristus fikk også falsk omtale og ble forfulgt like til sin død, men det betydde aldri at han brøt sin ulastelighet overfor Gud.
Elihu, et vitne for Jehova
33. Hvem tok nå til orde, og hvorfor var han sint, men hvorfor var ikke det han sa, en oppblåst guttunges ord?
33 Nå da Job så vel som hans tre falske venner, som hadde stilt seg på Satans side ved å anklage Job, var ferdige med å legge fram sine argumenter, begynte Elihu, en av Jobs fjerne slektninger, å tale. Elihu hadde stor respekt for menn som var eldre enn ham selv, og derfor hadde han unnlatt å uttale seg helt til de som var innblandet i saken, var ferdige med sin diskusjon. Men nå ble Elihu sint. Hvorfor det? «Hans vrede opptentes mot Job fordi han forsvarte sin sjel mer enn Gud. Også mot hans tre venner opptentes hans vrede fordi de ikke hadde funnet noe svar, men ga seg til å dømme Gud skyldig.» (Job 32: 1—3, NW) Moderne kritikere kaller Elihu «snakkesalig» og sier at hans taler var «langtekkelige» fordi han snakket så utførlig, for han la fram alt det som står i kapitlene 32 til 37 i Jobs bok. Men Elihu forsto at det var av større betydning at Jehova Gud ble opphøyd enn at noe menneske ble opphøyd. For å kunne tale ord som ga forstand, hadde han større tiltro til Guds ånds hjelp enn til den visdom man venter skal komme etter som man blir eldre og får større erfaring. Han var imot å vise partiskhet overfor noe menneske eller det å gi noen en ærefryktinngytende titel. Det han sa, var ikke en oppblåst guttunges ord.
34. Hva ga Elihu på forhånd Job en korrekt beskrivelse av, og hva forutsa han derved som har hendt hvem siden 1919?
34 Elihu ga på forhånd Job en beskrivelse av det som ble oppfylt på Job da han ble gjenreist til sin stilling som en mann som alle innrømte hadde Guds gunst fordi han hadde bevist sin ulastelighet og gitt Gud et svar mot Satan, som hadde hånt Gud og sagt at han kjøper seg kjærlighet fra dem som tjener ham. Etter som Job her var et bilde på den kristne levning, forutsa Elihu også det som har hendt den salvede levning siden 1919, da han sa:
35. Hva var det Elihu sa da han ga Job denne beskrivelsen?
35 «Hans sjel kommer nær til hulen, og hans liv til dem som tilføyer døden. Hvis det finnes en budbærer for ham, en talsmann, en av tusen, som kan fortelle mennesket hans rettskaffenhet, da viser han ham gunst og sier: ’Fri ham fra å fare ned i hulen! Jeg har funnet en løsepenge! La hans kjøtt bli friskere enn i ungdommen, la ham vende tilbake til sin ungdommelige krafts dager.’ Han vil bønnfalle Gud om at han må finne behag i ham, og han vil se hans åsyn med gledefylte rop, og Han vil gi det dødelige menneske sin rettferdighet tilbake. Han vil synge for menneskene og si: ’Jeg har syndet, og det som er rett, har jeg fordervet, og det var i sannhet ikke riktig av meg. Han har gjenløst min sjel fra å fare ned i hulen, og mitt eget liv vil se lyset.’ Se! Alt dette gjør Gud, to ganger, tre ganger, for en førlig mann, for å vende hans sjel om fra hulen, slik at han kan bli opplyst med de levendes lys.» — Job 33: 22—30, NW.
36. Hvordan frelste Gud levningen fra hulen og fra døden?
36 I 1918 frelste Jehova Gud levningen fra å fare ned i dødens hule for sine aggressive fienders hender. I 1919 frelste han dem fra å gå ned i en åndelig død. Hvordan? Ved å gi dem sin ånd for å gjenopplive dem til å tjene ham, til å være hans vitner om Riket nå i endens tid.
37. Hvordan endte Elihu sine ord til Jehovas opphøyelse, og hva er det nå som viser hvem Elihu var et bilde på i det profetiske drama om Job?
37 Derved ble det gitt en bekreftelse på Elihus ord, som avsluttet sitt forsvar for Jehova ved å si: «Med hensyn til den Allmektige, så har vi ikke utforsket ham; han er opphøyd i makt, og retten og den fulle rettferdighet vil han ikke ringeakte. Derfor bør menneskene frykte ham. Han gir ikke akt på noen som er vise i [sitt eget] hjerte.» (Job 37: 23, 24, NW) Som en person i det profetiske drama om Job, ser det derfor ut til at Elihu er et godt bilde på det åndelige styrende organ for den salvede levning av Kristi legeme. Ifølge vår tids historie har dette styrende organ for den «tro og kloke slave»-klasse siden 1919 gitt levningen som et hele verdifulle opplysninger angående den livsviktige betydning av at vi bevarer vår ulastelighet, og angående det store stridsspørsmål, nemlig opphøyelsen av Jehovas universelle overhøyhet ved hans rike under Jesus Kristus.
Jehovas svar
38. Hvordan svarte Jehova, og hvilken virkning hadde det på Job?
38 Job hadde bedt om at den Gud som han tilba i sin ulastelighet, skulle tale. Han gjorde det. «Og Jehova begynte å svare Job ut av stormværet og sa: ’Hvem er han som formørker råd med ord uten kunnskap?’» (NW) Ved det han deretter sa og gjorde for Job, beviste han at de moderne kritikere tar feil, og at han er den samme Jehova som de tolv israelittiske stammers Jehova Gud, og den samme Jehova som vi har den forrett å være vitner for overfor hele menneskeheten i denne meget avgjørende «endens tid». I et fornemt språk som harmonerer med skapelsesberetningen i Bibelens første bok, første Mosebok, viste Jehova nå at han var hevet over alle troløse stridsspørsmål og falske påstander, for han hadde skapt himmelen og jorden, og Job, som bare var en nykomling på jorden, hverken hadde trengt eller kunne trenge helt til bunns i de store undere de var forbundet med. Job kunne ikke øve noen kontroll over skaperverket, og den allmektige Gud kunne ta vare på sitt skaperverk uten Jobs hjelp. Jehova sa: «Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!» Job ble meget ydmyket og innrømte at han ikke hadde noe å si til sitt eget forsvar. Jehova beskrev så den mektige Behemot og den sterke Leviatan som eksempler på skapelsens underverker som er godt kjent av menneskene. — Job 38: 1, 2; 39: 35; 40: 10 til 41: 25.
39. Hva burde vi bli overveldet over når vi betrakter Jehovas skaperverk, og hva ble Job derfor nå drevet til å innrømme?
39 Når vi betrakter slike skapninger, burde vi bli overveldet over Jehova Guds visdom og makt, og det burde få oss til å tenke oss godt om før vi lar ytre omstendigheter få oss til å synes at han er urettferdig og ukjærlig. Job tok klokelig lærdom av dette og innrømte at han hadde ført sin sak uten forstand. Han sa til Jehova: «Bare hva ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg; men nå har mitt øye sett deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.» — Job 42: 1—6.
40. Ut av hva har Jehova svart den Job-lignende levning, og siden når, og med hvilket resultat?
40 Har Jehova også svart den Job-lignende levning ut av stormværet? Ja! Dette stormværet er den store trengselen som han fører over Satans organisasjon for å begynne og avslutte denne «endens tid» for Satans verden. Denne trengselen kom over den usynlige delen av Satans organisasjon i 1914, og den feide ham og hans demoner ned fra himmelen til jordens nærhet. Denne trengselens dager er blitt forkortet ved at Satan har fått en «kort tid» til å virke på jorden for å prøve levningen, mens levningen og deres rettsindige medarbeidere utfører en verdensomfattende forkynnelse av det gode budskap om Guds opprettede rike. Trengselen vil begynne igjen i slaget ved Harmageddon, og da vil den ødelegge Satans synlige organisasjon og sette hans usynlige organisasjon ut av virksomhet. I løpet av denne mellomliggende tiden da trengselens dager er blitt forkortet, og det særlig siden 1919, har Jehova svart den Job-lignende levning nesten som ut av det rolige «øye» i en orkan før den siste delen av stormen bryter ut. Fra da av har den åndelige levning fått en klar forståelse av en mengde bibelske læresetninger. De er blitt gjort kjent med den utfordringen Satan har rettet mot deres ulastelighet, og også med det mest betydningsfulle stridsspørsmål angående Jehovas universelle overhøyhet, som kommer til å bli hevdet ved hans opprettede rike. Derfor er vi blitt hans vitner som aldri før.
41. Hva gjorde Jehova med Elifas, Bildad og Sofar, og hva ble de nødt til å gjøre?
41 Etterat Jehova hadde talt til Job ut av stormværet, gikk han hardt i rette med Elifas, Bildad og Sofar. De ble nødt til å tilberede og bære fram offer og få Job til å be for seg. De trengte å omvende seg, ikke Job, for Jehova sa: «Bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med eder etter eders uforstand; for I har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.» — Job 42: 8.
42. Hva gjorde nå Jehova for Job, og hva var Job et eksempel på da han døde i høy alder?
42 Jehova fridde nå Job fra Satans hånd og helbredet ham. Det er skrevet: «[Jehova] bønnhørte Job. Og [Jehova] gjorde ende på Jobs ulykke, da han ba for sine venner; og [Jehova] økte alt det Job hadde hatt, til det dobbelte.» Hans brødre og søstre og de som hadde kjent ham før, kom og spiste og drakk med ham og var sammen med ham som før, og de ga ham gaver. Hans hustru skjenket ham igjen sju sønner og tre døtre, som var de vakreste pikene i hele landet, og de fikk arvedel sammen med sine sju brødre. Jobs liv ble på en mirakuløs måte forlenget med 140 år, og han fikk se fjerde generasjon av sine etterkommere. Til slutt døde han i sin ulastelighet, som et eksempel på hvor overmåte øm og medlidende Jehova er mot dem som holder fast på sin ulastelighet overfor ham, og hvor lykkelige hans tjenere blir når de for å opphøye ham utholder alle utslag av Satans fiendskap. — Job 42: 7—17.
43. Hvordan ble levningen gjort lykkelig mellom 1919 og 1931?
43 Hvor lykkelig har ikke den Job-lignende levning vært siden 1919, og særlig siden 1931! Etterat den første verdenskrig sluttet, ble de befridd fra sitt åndelige fangenskap i Satans verden, og de ble legt i sitt forhold til Jehova Gud. Han velsignet dem med ungdommelig styrke til å forkynne Rikets budskap overalt, og begunstiget dem med en stor økning, en økning som tallmessig sett var så stor at den ga vederlag for alle dem av deres venner som var blitt utro og hadde falt vekk under den forutgående prøven, og den førte også til at levningens medlemstall ble fullstendig, slik at Kristi åndelige legeme derved kunne ha 144 000 lemmer som forutbestemt.
44. Hvordan har det at Job fikk en ny flokk på ti barn, hatt sitt motstykke siden 1931?
44 Men hva så etter 1931? Siden da har Jehova Guds rette hyrde, nemlig Jesus Kristus, begynt å samle inn til den Job-lignende levning sine «andre får», som han kommer til å bli «evig Fader» for i løpet av de tusen årene hans velsignede styre skal vare. Han har benyttet levningen av sitt legemes lemmer til å samle disse «andre får». På den måten blir disse fårene som åndelige barn av levningen, deres barn unnfanget ved det gode budskap om Riket som levningen har forkynt. Derfor svarer disse «andre får» til den andre gruppen av ti barn som Job fikk etterat Jehova gjorde ende på hans fangenskap. — 1 Kor. 4: 15.
45. På hvilken måte er de vakre i likhet med Jobs barn, og hvordan er de like med hensyn til å få arvedel?
45 Som forbilledlig vist ved det fullkomne tallet ti, er disse «andre får» allerede blitt til en «stor skare», men de fortsetter stadig å bli samlet i denne korte tiden som er igjen før Harmageddon. De er vakre åndelig sett, for de er alle folkenes kostelige skatter som er kommet til Jehovas åndelige tempel for å herliggjøre ham. Akkurat som Jobs tre døtre hadde fått arvedel av ham sammen med sine sju brødre, har nå kvinner så vel som menn blant de «andre får» del i den forrett å få være Jehovas vitner og forkynne det gode budskap om Riket. På den måten hjelper de til med å samle enda flere av de «andre får». Til og med mange som tidligere hadde et feilaktig inntrykk på grunn av Satans forfølgelse av levningen, slik som det var med Jobs slektninger og venner, er blitt irettesatt og er blitt levningens teokratiske følgesvenner.
46. Hvor lenge må levningen og de «andre får» holde ut, og hvilken lykke vil de oppnå ved å gjøre det?
46 Levningen må fremdeles holde ut helt til Harmageddon. Alle de innsamlede «andre får» må likeledes holde fast på sin ulastelighet overfor Gud og holde ut sammen med levningen til Satans verden med dens forfølgere og undertrykkere blir tilintetgjort i Harmageddon. Hvor lykkelige vi alle er over at vi har holdt ut og bevart vår ulastelighet til nå! Hvor usigelig lykkelige vi kommer til å bli når vi holder ut helt til Jehova hevder sin universelle overhøyhet i Harmageddon og befrir oss og fører oss inn i sin rettferdige nye verden! For der vil han herliggjøre levningen, som har bevist sin ulastelighet, i sin Sønn Jesu Kristi himmelske rike, og han vil også velsigne den store skare «andre får» ved å løfte dem opp til menneskelig fullkommenhet etter Guds lignelse i et paradis som skal forskjønne hele jorden.