Rette slags kristne gjerninger
Jesus forutsa at han ville fornekte mange av dem som i vår tid påstår at de har gjort mange gjerninger i hans navn. Hva slags gjerninger må man gjøre for å oppnå hans gunst og anerkjennelse?
TRO på den Herre Jesus, så skal du bli «frelst.» Mange er av den oppfatning at disse ordene, som apostelen Paulus rettet til en skrekkslagen fangevokter i Filippi — skrekkslagen fordi alle dørene i fengslet var blitt åpnet og alle fangenes lenker var blitt løst av et jordskjelv midt på natten — betyr at alt det en kristen må gjøre for å bli frelst, er å tro. — Ap. gj. 16: 31.
Men det er ikke tilfelle. Dersom en fisker eller en bonde hørte at det ble varslet orkan eller hvirvelstorm, men ikke foretok seg noe i sakens anledning, kunne vel da en blott og bar tro på varselsmeldingen berge ham? Nei, han måtte treffe alle de forholdsregler han kunne, og det ville han gjøre hvis han virkelig trodde på meldingen. Som disippelen Jakob så tydelig viser, er det derfor ikke tilstrekkelig bare å ha tro, for hvis man innskrenker seg til bare å tro, har man i virkeligheten ingen tro i det hele tatt. «Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?» Nei, den kan ikke det, «for liksom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger.» — Jak. 2: 14, 26.
Nå vil kanskje noen innvende: Strider ikke dette mot det apostelen Paulus forklarte i sitt brev til romerne om rettferdiggjørelse ved tro? Viser ikke han at Abraham ble erklært rettferdig på grunn av sin tro, og fastholder ikke Paulus også bestemt at jødene ikke oppnådde rettferdighet ved sine gjerninger? Luther og andre resonnerte slik, og det er en av grunnene til at noen av dem til og med gikk til den ytterlighet å tvile på at Jakobs brev er inspirert.
Nei, det som Jakob skrev, strider ikke imot det som Paulus lærte. Bibelen er ikke selvmotsigende. Det kan bare se slik ut når man ikke forstår den. Jakob og Paulus drøfter to helt forskjellige slags gjerninger. Paulus viste at de gjerningene som var påbudt i Loven, for eksempel omskjærelse, ofringer, helligholdelse av sabbatene osv., ikke kunne gjøre Guds tjenere rettferdige: «Intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger; for ved loven kommer syndens erkjennelse [den nøyaktige kunnskap om synden, NW].» De krav som ble framholdt i Loven, var bilde på noe bedre, noe som kunne føre til rettferdiggjørelse. Dessuten kunne man gjøre lovgjerninger uten å ha sitt hjerte med i det, som vist i Esaias, kapitel en. — Rom. 3: 20; Heb. 10: 1.
Jakob motsier ikke dette, for han drøfter ikke lovgjerninger i det hele tatt, men forklarer hvor tvingende nødvendig det er å la sin tro bli etterfulgt av gjerninger som er i harmoni med den. Ordtaket om at ’handling taler tydeligere enn ord’ passer godt i denne forbindelse. Som Jakob sier: «Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver.» Men selv om de skjelver, så handler de ikke i overensstemmelse med det de tror. — Jak. 2: 19.
Barmhjertighetsgjerninger
Både ved sitt aktive liv og ved sin lære la Jesus vekt på betydningen av gjerninger: «Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider.» «Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg.» Derfor kunne han si følgende til sin Far den kvelden han ble forrådt: «Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre.» — Joh. 5: 17; 9: 4; 17: 4.
Hva besto disse gjerningene i? Mange som bekjenner seg til kristendommen, er av den oppfatning at Gud ikke krever annet av dem enn at de skal være lovlydige. Det er sant at Bibelen befaler oss å være redelige: «Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noe godt med sine hender, forat han kan ha noe å gi til den som trenger.» — Ef. 4: 28.
Men bare det å utføre et ærlig arbeid er ikke på langt nær alt som kreves av de kristne. Jesus drev sikkert med sitt tømmermannsarbeid i mange år før han kom til Jordan for å bli døpt. Men han kom ikke til jorden og ble salvet eller gjort til Kristus i den hensikt at han skulle være tømmermann. Kristne gjerninger må derfor være av samme slag som de gjerninger Jesus utførte etterat han var blitt døpt og hadde fastet i ørkenen i førti dager.
Og hva slags gjerninger var det? De innbefattet for det første mange barmhjertige handlinger. På en mirakuløs måte forsynte han de sultne med mat, helbredet syke, drev ut demoner, ga folk deres syn og førlighet igjen, og oppvakte til og med døde. Han gjorde uten tvil meget for å lindre fysiske lidelser på sin tid.
Av den grunn mener mange såkalte kristne at alt de trenger å gjøre, er å gi bidrag til veldedige formål og hjelpe til med å reise sykehus, barnehjem og lignende institusjoner. Andre går videre og vier hele sitt liv til arbeidet med å hjelpe syke og trengende, slik som for eksempel legen, musikeren og filosof-presten Albert Schweitzer har gjort, som har tilbrakt mange tiår midt i Afrikas hjerte for å arbeide for de syke.
Slike gjerninger er virkelig utslag av barmhjertighet og nestekjærlighet. I en av Jesu lignelser blir en samaritan rost fordi han viste sin nestekjærlighet på en slik måte. Vi kan også lese om Dorkas, en av de første kristne kvinner, som «var rik på gode gjerninger og ga mange almisser». Likeledes blir Kornelius omtalt med anerkjennelse som en som «ga mange almisser til folket». — Luk. 10: 30—37; Ap. gj. 9: 36; 10: 2.
Det er ikke tvil om at de første kristne utmerket seg ved den gavmildhet de viste mot hverandre. Det var nettopp for å oppmuntre til gavmildhet at Paulus oppfordret de kristne i Korint til å legge til side noe den første dag i uken. Uten tvil er det grunnen til at Jakob henviste til slike gode gjerninger for å illustrere at troen er død uten gjerninger, og til at Johannes sa at vi ikke bare må elske med ord, men også i gjerning. — 1 Kor. 16: 2; Jak. 2: 15, 16; 1 Joh. 3: 17, 18.
Imidlertid later det til at noen innvigde kristne i vår tid har lett for å komme til kort i denne henseende, uten tvil på grunn av tankeløshet. De er klar over at det ikke er det å gi materielle gaver som er av størst betydning, men at det er høyst påkrevet å gi åndelige ting, og derfor overser de tilsynelatende fullstendig enhver anledning til å rekke en hjelpende hånd til brødre som mangler materielle ting. Det å besøke medforkynnere som er syke og sengeliggende, enten det nå er hjemme eller på et sykehus, kommer også inn under dette.
For en tid siden fikk en av dem som arbeider ved hovedkontoret i Brooklyn, anledning til å tale om Jehovas vitners arbeid til en gruppe som besto av om lag 70 medlemmer av en kongregasjonalist-menighet. Hva kom det av at han fikk anledning til det? Det kom av at formannen i denne gruppen hadde lagt merke til hvor trofast et Jehovas vitne hadde besøkt hans nabo, som også var et vitne, mens hun hadde vært syk, og lest for henne, fra Bibelen og bibelsk litteratur. Det gjorde så sterkt inntrykk på ham at han ville at både han selv og denne gruppen skulle få vite mer om Jehovas vitner. Innvigde kristne bør derfor være likevektige i denne henseende også, og ikke unnlate å hjelpe sine brødre på en materiell måte når det byr seg en anledning.
Rette slags kristne gjerninger
Men hvor gode slike gjerninger enn er, så kommer de i beste fall ikke mer enn i annen rekke. Også i Jesu tilfelle gikk den gjerning som virkelig var av betydning, ut på å forkynne at «himlenes rike er kommet nær». Det var det viktigste formål med at han kom til jorden, som han selv sa til Pilatus: «Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» — Matt. 4: 17; Joh. 18: 37.
Derfor sa Jesus: «Lykkelige, er de som er klar over sitt åndelige behov», men han refset dem som fulgte ham bare fordi han ga dem brød og fisk, og som bare var klar over sine legemlige behov. Han visste at man ved å ta til seg brød og fisk utelukkende kunne oppholde livet midlertidig, men at «dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus». — Matt. 5: 3; Joh. 17: 3, NW.
Det hersker altså ingen tvil om at man for å være en Kristi etterfølger ikke bare må utføre barmhjertighetsgjerninger, men først og fremst må forkynne sannheten om Gud, hans Ord og hans rike. Derfor sa Jesus ved avslutningen på sin tjeneste at ved å herliggjøre sin Far på jorden, hadde han fullført den gjerning hans Far hadde gitt ham å gjøre. Og apostelen Paulus gir oss denne oppfordring: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» Han tok arbeidet med å forkynne, ikke arbeidet for å lindre fysiske lidelser, så alvorlig at han utbrøt: «For om jeg forkynner evangeliet, er det ikke noe å rose meg av; det er en nødvendighet som påligger meg; for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» — 1 Kor. 11: 1; 9: 16.
På samme måte som Jesus i første rekke kom til jorden for å vitne om sannheten, bør også det være det viktigste formål for alle som blir hans etterfølgere. Som Peter viser, er de kristne «et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys». Deres frelse er faktisk avhengig av at de gjør det, som det videre blir vist: «For med hjertet viser man tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse.» I denne uttalelsen blir det forresten både lagt vekt på rettferdighet ved tro, som Paulus understreket, og på gjerninger som svarer til troen, noe Jakob påpekte. — 1 Pet. 2: 9; Rom. 10: 10, NW.
Ingen legfolk blant de kristne
De fleste mennesker som kaller seg kristne, mener at de gjør det svært så bra hvis de, i tillegg til at de er redelige og gir til veldedige formål, går i kirken om søndagene, hører på en preken, gir sitt bidrag når det er ofring til menighetens trengende, eller gir kollekt for å hjelpe den religiøse organisasjonen de tilhører, til å bestride sine forskjellige utgifter. At de har en slik feilaktig oppfatning skyldes utvilsomt at det med urette blir skilt mellom presteskap og legfolk. Et slikt skille er meget vanlig i de hedenske religioner, men det har aldri hørt hjemme i sann kristendom; sikkert er det at det ikke eksisterte i den første kristne menighet. I en artikkel om «Legmannens søndag» sto det følgende i et religiøst tidsskrift i Amerika:
«Jesu og hans disiplers vesle flokk var så visst ikke skilt i presteskap og legfolk. Hvor sterkt en [prest] enn måtte ønske å betrakte Jesus som sitt motstykke på den tiden, så var hans fremtreden, hans tale og hans væremåte hva vi i dag ville kalle ’leg’. Og på samme måte var disiplene, som for oss kan se ut som en [nylig dannet] gruppe legmenn, i virkeligheten de forkynnere som ble utsendt.
«I den øvrige del av Det nye testamente hentyder ikke ordet for presteskap (kleros) til noen spesiell orden blant de kristne, men til alle de kristne. Og ordet for legfolk (laós) hentyder ikke til en gruppe innen menigheten som bare var tilhørere, men igjen til alle de kristne. Alle blir kalt til én tjeneste, og alle er Guds folk. Vårt skille mellom presteskap og legfolk var ukjent for Det nye testamente, derfor kunne ikke St. Paulus ha føyd ’presteskap og legfolk’ til listen over jøder og grekere, treller og frie, rike og fattige, menn og kvinner som alle er én i Kristus. Hadde han imidlertid levd i det annet århundre, kunne han ha gjort en slik tilføyelse til sin liste.» — The Christian Century, 12. oktober 1955.
Dette betyr imidlertid ikke at man må stige opp på en prekestol eller offentlig talerstol og forkynne derfra for å gjøre rette slags kristne gjerninger. Man kan finne mange muligheter til å vitne i sitt eget hjem, på sitt arbeidssted og når man er ute og handler eller ute på reise. Og man kan alltid skape seg anledninger ved å gå fra hus til hus og ved å henvende seg til fremmede på gatehjørner og åpne plasser, for dette er metoder som Paulus og de andre apostlene benyttet seg av. — Ap. gj. 5: 42; 17: 17; 20: 20, NW.
Forat man til enhver tid skal være i stand til å «forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder», må man selvfølgelig studere Guds Ord omhyggelig og gi akt på Paulus’ formaning: «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men behandler sannhetens ord på rette måte.» Det er også meget betydningsfullt å komme sammen, både for å lære av hverandre og for å kunne samarbeide bedre. — 1 Pet. 3: 15; 2 Tim. 2: 15; Heb. 10: 25, NW.
Selv om de kristne må utføre et ærlig arbeid og ikke bør glemme barmhjertighetsgjerninger, forstår vi altså at de gjerninger som identifiserer dem som kristne, består i å sørge for folks åndelige behov og avlegge vitnesbyrd om Guds navn og rike.