Gjør den Høyestes vilje
’Se! Jeg er kommet for å gjøre din vilje, o Gud.’ — Heb. 10: 7, NW.
1, 2. a) Hvorledes har Guds vilje tilknytning til hans skapningers evige liv? b) Hva er det på sin plass å velge for oppriktige mennesker i vår tid?
DE SOM seirer, vil ifølge Guds suveréne vilje få leve evig. (Åpb. 2: 10, 11; 21: 6, 7) Den fremste av alle seierherrer er Jesus Kristus, og han sa: «I verden skal dere ha trengsel, men vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden.» (Joh. 16: 33, NW) Etterat den levende Gud, Jehova, hadde oppreist denne fremste Seierherre, som var blitt drept på jorden, og gitt ham himmelsk herlighet, stanset Jesus plutselig en mann som var ute på reise i fortidens Syria, en blodtørstig forfølger ved navn Saulus fra Tarsus. Til ham sa Jesus: «Derfor åpenbarte jeg meg for deg: for å utkåre deg til . . . vitne . . . idet jeg frir deg ut fra . . . hedningene, som jeg sender deg til for å opplate deres øyne, så de kan vende seg . . . fra Satans makt til Gud.» (Ap. gj. 26: 16—18) På den tiden og helt fram til vår tid (i nesten seks tusen år inntil 1914 e. Kr.) var «Satans makt» den makt som de ondes fyrste uhemmet utøvde over hele denne verden eller tingenes ordning, den verden som Jesus Kristus seiret over, og som hans etterfølgere må seire over.
2 Da Jesus var på jorden, framholdt han: «Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.» (Matt. 6: 24) Er det den elskede Herre som Jesus tjente og fortsatt tjener — er det denne edle og elskelige Herre som du tjener? Er du i likhet med Jesus en slave under den høyeste Gud? Har du med andre ord med vilje og forsett valgt å lytte til og adlyde Jesu Herre, den sanne Gud, Jehova? Finner du glede i å gjøre Guds vilje slik Jesus gjorde det? Har du virkelig vendt deg fra «Satans makt» til den Høyestes makt ved å innvie ditt liv til tjenesten for Jehova av egen fri vilje? Hva vil det si å innvie seg? spør du.
3. Hva vil det si å innvie seg?
3 Å innvie seg vil si frivillig å sette seg selv til side i den hensikt å hengi seg til en guddom, en hellig sak eller til en spesiell person, et prinsipp, en vitenskap, en nasjon eller til og med til et bestemt yrke man har valgt, eller til en bestemt kurs i livet. Den innvielse som har størst betydning og som er aller viktigst, er den man foretar når man river seg løs fra alle andre beskjeftigelser og høytidelig fremstiller seg for Jehova Gud for å hengi seg til ham. Det vil si at man innretter sin egen vilje i samsvar med den høyeste Guds vilje. Ens innvielse til denne store Guddom må være betingelsesløs og uten forbehold. Det kan ikke være en delvis hengivelse eller innvielse, for en innvielse foretatt på visse betingelser, ville være ugyldig i Jehova Guds øyne. Han forlanger absolutt eller udelt hengivenhet. — 2 Mos. 20: 5; 34: 14; 5 Mos. 4: 24; 6: 15, NW.
4. Hvorledes betraktet Jesus innvielsen?
4 I Guds Sønn, Kristus Jesus, har vi et fullkomment eksempel på hva det vil si å innvie seg. Hans innvielse blir beskrevet med disse ord: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» Hans innvielse til Gud var hel og fullstendig. Han tillot ikke noe annet å hemme eller komme i veien for den. Da Jesus var på jorden, var han kjent med sin Far i himmelen, og han kjente og elsket hans lov. Han hadde kjennskap til hva som hadde skjedd med Israels folk og andre som hadde brutt sitt paktsforhold til den allmektige Gud. Det at Jesus satt inne med denne kunnskapen, gjorde ham enda mer ivrig, ja, fullstendig urokkelig i sitt ønske om å innrette sin egen vilje i samsvar med Faderens vilje. — Sl. 40: 9; Joh. 4: 34; 6: 38.
5. a) Hva kreves det av en kristen som har innvigd seg? b) Hvorfor er det påkrevet med en radikal forandring av ens vaner og atferd?
5 Når noen innvier seg til å gjøre Jehova Guds vilje, vil det følgelig si at de vender fullstendig om fra sin tidligere kurs i livet, den kurs som er alminnelig i denne verden som har vært underlagt «Satans makt». En som har innvigd seg, vil få andre tilbøyeligheter og bli fylt av andre ønsker enn før. Denne forandringen skjer ikke automatisk, men den kommer som en følge av at han omformer sitt sinn, slik at det ikke lenger virker i overensstemmelse med den gamle verdens norm for tanke og handling, men i harmoni med en ny norm. Denne forandringen er et resultat av at vedkommende på en rolig, omhyggelig og sindig måte har meditert over Guds Ord, og den er ikke en mirakuløs eller følelsesmessig forandring som inntrer momentant og er fullstendig med en gang. Menneskesinnets tilbøyeligheter og tendenser går i alminnelighet i syndig retning, for våre første foreldre, Adam og Eva, valgte med overlegg å gjøre Jehova Guds fiende Satans vilje, og de glemte hva det var den sanne Guds vilje at de skulle gjøre. «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) I samsvar med dette mønster er vi blitt dannet i misgjerning under dødens fordømmelse. Av den grunn er det tvingende nødvendig med en forandring. Av den grunn er det så viktig at vi fyller vårt sinn med ny kunnskap, kunnskap fra Guds Ord. Vi må uavlatelig bestrebe oss på å komme bort fra den gamle tenkemåten som hører denne gamle verden eller tingenes ordning til. Vi må anerkjenne nødvendigheten av en ny tenkemåte — vi må nære ønske om å forandre oss eller omvende oss fra vår tidligere ferd og omdanne vårt liv i samsvar med et nytt mønster. Hvis vi gjør dette, følger vi Paulus’ råd: «Legg av den gamle personlighet med dens vaner, og kle dere med den nye personlighet som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte den, . . . så dere kan vandre verdig for Jehova i den hensikt å behage ham fullstendig idet dere fortsetter å bære frukt i all god gjerning og vokse i den nøyaktige kunnskap om Gud.» Dette vil si at det må finne sted en fullstendig forandring med hensyn til ens livsmønster, at man må gå over fra å følge den gamle verdens levemåte til å følge den nye verdens levemåte. Vi må være klar over at det var for denne nye rettferdige verden Kristus Jesus ga sitt blod, for det er i denne nye verden det vil bli mulig å oppnå evig liv. Ifølge det som Johannes skrev, kommer den nåværende gamle verden til å forsvinne. «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! . . . Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — Kol. 3: 9, 10; 1: 10, NW; 1 Joh. 2: 15, 17.
6. Hvordan kan det sies at mennesker av i dag er i Guds bilde?
6 Etter som den gamle verden forgår, må de kristne ta fullstendig avstand fra den for å få fortsette å leve i den nye verden. Når de så har fornyet sitt sinn, når de har forandret sin tenkemåte slik at den harmonerer med den allmektige Guds Ord, da kan det med rette sies at de er i Guds bilde, på samme måte som Adam var det før han syndet. Når man er blitt formet i samsvar med Guds uforlignelige kunnskap, kan det med rette sies at man er kommet dithen at man er i Guds bilde. Det betyr ikke at man dermed er blitt fullkommen, men det betyr at man har begynt å tenke Jehova Guds høye og opphøyde tanker. Når man følger en slik handlemåte, er man til behag for den allmektige Gud og antagelig i hans øyne.
Rett sinnsinnstilling forut for innvielse
7. Hva er omvendelse? Hvorfor er det påkrevet med omvendelse?
7 Følgende ord som ble nedskrevet av Esaias, forklarer hvorledes ydmyke, angrende mennesker bør handle: «Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til [Jehova], så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.» Dette viser hvor imøtekommende Jehova er. Gjennom sin Sønn Kristus Jesus vil Jehova ta imot alle de ydmyke som ønsker å finne Ham. Han vil forlate dem de synder de har arvet fordi de er blitt født av syndige foreldre. Paulus viser videre hvor påkrevet det er å legge vekk den gamle personlighet. Han sier: «Dere bør legge vekk den gamle personlighet som svarer til deres tidligere ferd, og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker; men . . . dere bør bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn, og bør ta på den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og miskunnhet.» Paulus gjør det herved fullstendig klart for oss at vi helt og holdent må forlate vår tidligere levemåte og våre tidligere ønsker. Deretter vil den nye tenkemåte som vi tilegner oss ved å studere Jehovas Ord og få kunnskap om hans hensikter, være den drivende kraft i vårt liv som kristne. — Es. 55: 7; Ef. 4: 22—24, NW.
8. Hvilke egenskaper bør et menneske framelske etter å ha omvendt seg?
8 Etterat denne sinnets omvendelse har funnet sted, vil man nære den dypeste respekt for Jehova og Hans Ord. Man vil rette seg etter Paulus’ råd: «Ikle eder da . . . inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet.» Disse egenskapene finnes ikke i den gamle verden, men bare i den nye. Paulus’ ord ble skrevet til de kristne, men allerede på et meget tidligere tidspunkt ga Jehova uttrykk for at han setter pris på slike egenskaper: «Det jeg bryr meg om, er ydmyke, sønderbrutte skapninger som har ærefrykt for alt jeg sier.» Et ydmykt menneske viser den største aktelse for den høyeste Gud, Jehova. — Kol. 3: 12; Es. 66: 2, Mo.
9. Hvilken form for slavetjeneste er påkrevet, og hva må den være basert på?
9 Kan et alminnelig menneske legge for dagen en sterk, udelt kjærlighet til den allmektige Skaper? Ja, han må være fullstendig hengitt til Ham og i sitt hjerte være fylt av brennende iver etter å tjene Ham på samme måte som en villig slave tjener en elsket herre. Å tjene vil si å adlyde. De som adlyder Jehova, gjør det på grunn av sin kjærlighet til ham: «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Fader skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord; og det ord I hører, er ikke mitt, men Faderens, som har sendt meg.» (Joh. 14: 23, 24) Summen av alle Guds lover og bud er faktisk kjærlighet. Det stadfestet Kristus Jesus da han sa: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke [livskraft].» Ingen ting blir unntatt. Det kreves at skapningene skal elske og tjene Skaperen, Jehova, på en fullstendig måte og i ubrytelig trofasthet. — Mark. 12: 30, NW; 5 Mos. 6: 5.
10. a) Hvorledes burde man betrakte seg selv etterat man har innvigd seg? b) I hvilken utstrekning må man være underkastet Jehova?
10 For Kristi sanne etterfølgeres del vil dette si at de må glemme seg selv fullstendig, akkurat som han sa: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv.» En som fornekter seg selv, fornekter sine egne personlige mål og sitt valg av løpebane i livet. I stedet søker han å la det bli sin vilje å gjøre det som det er Jehovas vilje og hensikt at han skal gjøre nå og i framtiden. Deretter innretter han sitt liv i samsvar med det.
Innvielse medfører ansvar
11. a) Hvilket syn bør man ha på sitt ansvar? b) I overensstemmelse med hvilke eksempler bør de kristne innrette sitt liv?
11 På denne måten kommer det til å hvile et stort ansvar på den som innvier sitt liv til Jehova. Han er forpliktet til trofast å bære dette ansvaret, han kan ikke gjøre etter sitt eget forgodtbefinnende. Det vil si at han frivillig må gi avkall på selv å velge hvilken kurs eller vei han skal følge i livet, forat Guds vilje kan bli gjort. Man kan bli utsatt for hån, spott, trengsler, forfølgelse, tortur eller fengsling fordi man velger å følge samme kurs som Jehovas fremste vitne, Kristus Jesus. En som har innvigd seg, fortsetter å følge i Jesu fotspor og gjøre Jehovas vilje under alle slike forhold. Han har klart for seg at han har gått inn på å gjøre Guds vilje. Derfor må han ha en positiv innstilling med hensyn til sitt ansvar, akkurat som Esaias hadde da han sa: «Her er jeg, send meg!» Etter hvert som man lærer Guds Ord å kjenne og blir klar over sitt ansvar, begynner man ikke å synes at ansvaret er altfor tungt. Man blir heller ikke feig ved tanken på det eller redd for å komme til kort. Etter som man venter å få leve i Jehovas evige nye verden, fortsetter man å adlyde Guds Ord, som sier: «Frykt ikke.» Man overvinner fryktens og feighetens ånd. Man husker på Jehovas åpenbaring som Johannes så og skrev om: «Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den forrige himmel og den forrige jord var forsvunnet, . . . Hver den som seirer, skal arve disse ting, og jeg skal være hans Gud og han skal være min sønn. Men de feige og de som er uten tro, . . . og alle løgnerne, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Dette betyr den annen død.» Også Paulus ga en meget oppmuntrende og styrkende formaning da han skrev til Timoteus: «Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt med meg for evangeliet i Guds kraft.» For å forstå innvielsens betydning, retter vi ikke vår oppmerksomhet mot Judas Iskariot eller andre som sviktet, Satan selv medregnet, men vi ser hen til den lange rekke sterke, trofaste og tapre seirende mennesker som Bibelen omtaler. Ved sitt liv satte de eksempler som det er verdt å følge. Vi kan være like besluttsomme som de var. Vi kan være lydige tjenere for Gud på samme måte som de var det. De første kristne, Kristi trofaste apostler innbefattet, var alt annet enn fryktsomme. Dessuten har vi menn som Abraham, Isak, Jakob og David, og kvinner som Sara, Rahab, Debora og Jael, og mange andre som hørte til den lange rekken av tapre vitner for Jehova som var tro mot hans pakt, en rekke som går helt tilbake til den rettferdige Abels tid. Det håp de satte til Jehovas suverene makt, hans makt til endog å oppreise døde, var som et sterkt anker. Hvis ens tro er styrket på den måten, vil man ikke frykte fienden selv om det kan komme til å koste en ens nåværende fysiske liv. — Luk. 9: 23; Es. 6: 8; Åpb. 21: 1, 7, 8, NW; 2 Tim. 1: 7, 8.
12. Hvilket valg står alle sanne kristne overfor?
12 Det er enhvers personlige ansvar å velge den handlemåte man vil følge i livet, akkurat som Moses viste da han sa: «Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt!» Men hvorledes er det man kan velge livet? Ved å følge den veien som er stukket opp for sanne kristne med disse ord: «Elsk [Jehova] din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder.» Man velger livet ved å innvie seg fullstendig til Jehova med det for øye å adlyde ham for bestandig og bære sin byrde av ansvar. — 5 Mos. 30: 19, 20.
13. a) Hvilken bestemmelse tok Josva? b) Hvorledes går det med dem i vår tid som unnlater å treffe det rette valg?
13 Også Josva viste tydelig at det er påkrevet å treffe et personlig valg for å gi Jehova udelt hengivenhet. Han sa: «Synes I ikke om å tjene [Jehova], så velg i dag hvem I vil tjene, enten de guder eders fedre dyrket på hin side elven, eller amorittenes guder, i hvis land I bor! Men jeg og mitt hus vi vil tjene [Jehova].» (Jos. 24: 15) Ethvert uinnvigd menneske har samme frihet til å velge. Ens valg kommer til å avgjøre ens skjebne, enten den blir liv eller død. Hvis man nå på Jehovas makts dag nekter å innvie seg til å tjene Jehova, kommer man til å miste livet for godt i Harmageddon (om ikke før) som en fordømt synder. Når man kommer til det punkt at man ønsker å tjene Jehova av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og av hele sitt sinn, er ikke spørsmålet: ’Skal jeg innvie meg?’ Ved sitt eksempel har Kristus Jesus vist at man bør innvie seg til å gjøre Guds vilje. Derfor burde man stille seg selv følgende spørsmål: Har jeg en rett forståelse av Jehovas vilje og av hva han krever av meg forat jeg kan gå inn på å bli en sann etterfølger av Kristus Jesus og gjøre Jehovas vilje fra nå av? Når en som oppriktig ønsker å tjene Jehova, får den rette forståelse av disse ting, nøler han ikke. Det er Jehova som har bestemt at man må ta dette positive skritt framover. Man må ta dette skrittet for å vinne liv. En som går inn på å bli en etterfølger av Kristus og som handler deretter, er en virkelig kristen. En lydig Kristi etterfølger bekjenner eller symboliserer deretter sin innvielse offentlig ved å bli døpt i vann.
Hva innvielsen betyr for deg
14. a) Hva går forut for innvielsen? b) Hva følger etter innvielsen? c) Hva innbefatter innvielsen til Jehova?
14 Før man innvier seg, må man granske sin sjel. Man må forstå at ens innvielse innebærer en ’omvendelse til Jehova’. Det vil si at man angrer på eller omvender seg fra sitt liv i ulydighet og synd i den gamle verden som man har levd i inntil da. En som føler anger, begynner å se seg selv med Jehovas øyne, og forstår at han er en synder. Han anerkjenner den kjærlige foranstaltning Jehova traff ved å sende Kristus Jesus som menneskenes Frelser, Gjenkjøper eller Gjenløser. Han er klar over at det er ved å vise tro på Kristi Jesu utgytte blods løskjøpende eller gjenløsende verdi at han kan bli brakt i harmoni eller enhet med den Hellige, Jehova. Det inntrer så en forandring. Det er ikke noen mirakuløs forandring, men den består i at man begynner å bli ledet av en ny sinnsinnstilling og leve som en som standhaftig og villig gjør Guds åpenbarte vilje. I denne henseende avmerker ens innvielse en beslutning som man må gjennomføre. Når man innvier sitt liv til Jehova, venter man at Jehova skal innfri sine løfter, og det hersker ingen tvil om at Jehova kommer til å gjøre det. Men Jehova venter også at den som han tar imot, skal leve i samsvar med sin innvielse. Det finnes ikke noe slikt som en delvis innvielse; det vil si, det går ikke an å holde noe tilbake eller i sitt sinn bestemme seg til å foreta en begrenset innvielse til Jehova. Man kan ikke tillate at noe hindrer ens innvielse i å være fullstendig. Det medfører derfor et meget stort ansvar å innvie seg til Jehova. Ingen bør la seg forlede til å tro at det å forkynne Guds Ord bare er noe man kan gjøre etter som man selv synes det passer. Forkynnelsen er et obligatorisk ledd i det arbeidet som er blitt pålagt de kristne, akkurat som det var i Kristi Jesu tilfelle. Hans innvielse avmerket begynnelsen på hans forkynnergjerning, og han vek aldri av fra sin nye levemåte som han hadde bestemt seg for og gått inn for å følge, og han lot ikke noe gripe forstyrrende inn i den.
15. Hva kan man sammenligne innvielsen med?
15 Etter som innvielsen avmerker en begynnelse, kan den sammenlignes med ens fødselsdag. Den avmerker begynnelsen på ens nye liv. Før man innvigde seg, kunne man bare glede seg over livet i meget liten utstrekning, og det under fordømmelse fordi man var i den falne Adams bilde.
16, 17. a) Hvorledes bør nyinnvigde mennesker betrakte dette viktige skrittet? b) Hva vil en nyinnvigd ha som mål?
16 På samme måte som et barn må man være ivrig etter å lære og fortsette å lære for å vokse fram til modenhet. Vi legger merke til hvorledes et barn er ivrig etter å etterligne foreldrene sine, og vi forstår også at det finnes sterke krefter i barnet som driver det til å strebe fram mot å bli en voksen mann eller kvinne. Et barn er faktisk villig til å studere iherdig for å bli det. Barnets sinn er våkent for å ta inn kunnskap, for barnet ønsker ikke å forbli i barndommen eller alltid å befinne seg i oppveksten. En «nyfødt» kristen burde betrakte sitt framtidige liv på samme måte.
17 Barn vil svært gjerne slippe å spise bare melkemat eller oppbløtt mat. De ønsker å få spise den faste føde som de ser at deres foreldre nyter; for de skjønner at fast føde er for voksne mennesker. Slik er det også med de kristne. Paulus ga dette råd: «Men fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt. La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride fram mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes oppstandelse og evig dom.» — Heb. 5: 14—6: 2.
18. Hva bør en som er innvigd strebe etter? Hva vil glede hans hjerte?
18 En kristen bør strebe iherdig etter å tilegne seg kunnskap, slik at han kan nå fram til åndelig modenhet og bli bedre i stand til å innfri sitt innvielsesløfte og deretter hjelpe andre til det samme og på den måten hjelpe dem til å få liv. Dette kan sammenlignes med når unge mennesker vokser opp til å bli menn og kvinner. Når de når fram til denne tilstand av modenhet og gifter seg, setter de selv barn til verden. Slik er det også med modne kristne. Ved at de sier «Kom!» får de andre med seg, og disse nye som hører sannheten, vender om fra sin tidligere ferd, også de studerer og kommer til det punkt at de innvier sitt liv til å gjøre Jehovas vilje. Det er vidunderlig og det fører til stor lykke å leve som en moden kristen og se at andre gjør det.
19. Hvorfor er det så viktig at en som overveier å innvie seg alvorlig regner etter hva det vil koste ham?
19 En som overveier spørsmålet om innvielse, kan kanskje tenke som så: ’Jeg kunne umulig utføre dette forkynnelsesarbeidet eller ta del i det; men jeg elsker Gud, og jeg ønsker å tjene ham. Jeg vil gi ham full anerkjennelse i mitt liv, men hva det angår å innvie meg fullstendig, så kan jeg helt enkelt ikke gjøre det.’ Til å begynne med kan man kanskje ha slike tanker. Men hvis det er en som har en slik innstilling, bør han fortsette å studere og ta til seg nøyaktig kunnskap, for en mer moden tenkemåte vil hjelpe ham til å ta den rette avgjørelse. Det er virkelig en livsviktig avgjørelse. Dette kan sammenlignes med en mann som ser framover i tiden og har planer om å bygge et hus. Men selv når det gjelder oppførelsen av et hus, må mannen sette seg ned og beregne omkostningene, akkurat som Jesus slo fast: «For hvem av eder som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med, forat ikke, når han har lagt grunnen og ikke er i stand til å fullføre det, alle de som ser det, skal begynne å spotte ham og si: Denne mann begynte å bygge, og var ikke i stand til å fullføre det?» Når man skal innvie seg, vil det si at man må regne etter hva det vil koste en å fatte en slik beslutning og holde fast på den like til enden, og det må man gjøre nøkternt og omhyggelig. — Luk. 14: 28—30.
Innvielse medfører lykke
20. Nevn noen av de velsignelser Jehova gir sine innvigde tjenere. Hva fører til lykke?
20 Hvorfor så ikke trekke en sammenligning mellom det du må forsake, og det Jehova lover deg? (Matt. 19: 27—29) Stans og tenk over det! Hvilke gode ting er det du eier, som ikke Jehova har gitt deg, medregnet evnen til å vise hengivenhet, til å lovprise og til å yte villig tjeneste? Det er disse tingene du med glede innvier til Jehova, ja, til og med ditt eget jeg, for å tjene ham. Guds innvigde tjenere gir med glede alt dette til Jehova gjennom den rettferdige, Jesus Kristus, for de usigelige privilegier og velsignelser som til stadighet blir skjenket dem. Husk at det er dette som gir hver av dem rett til å bli kalt med Jehovas navn og til å tale i hans navn som et av hans vitner. Disse innvigde Guds tjenere er de lykkeligste mennesker som finnes i denne dømte, døende gamle verden. Ja, disse menneskene venter å få overleve Guds universelle Harmageddon-krig, og de ser med fortrøstning fram til å få leve evig i et fullkomment jordisk paradis. Det er derfor meget som er avhengig av at man innvier seg, og når man gjør det, avhenger alt av at man er tro mot sin innvielse. Det fører til overmåte stor lykke å bevare sin ulastelighet og trofast leve i samsvar med sine innvielsesløfter. Å unnlate å gjøre det, fører til fortvilelse.
21. Hvor omfattende må ens innvielse være?
21 Alt det som innvielsen innebærer og betyr, kan på en passende måte oppsummeres i Jesu ord: «Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.» (Luk. 14: 33) Man må ikke la noe hindre en i å innvie seg, enten det nå kan være ens hustru eller ektemann eller ens familie eller noe annet i denne verden som man holder av. Ens innvielse til Jehova må være hel og fullstendig. Når man innvier seg, plikter man å vise Jehova udelt hengivenhet.