6. del: ’Skje din vilje på jorden’

Temaet for den boken vi nå holder på å studere som artikkelserie, nemlig ’Skje din vilje på jorden’, er hentet fra Herren Jesu Kristi bønn, lien bønn han rettet til sin og sine trofaste disiplers himmelske Far. De kristne blir opplært til å be om at den himmelske Fars, Jehova Guds, vilje skal skje på jorden så vel som i himmelen. «Hvorfor den må skje på jorden» er titelen på kapitel 2, som vi nå er midt inne i. En av de vektige grunnene til at den må det, er at Jehova Gud skapte jorden i den hensikt at den skulle bestå for evig som et hjem for menneskene og for dyrene, som de skulle råde over. Det er Guds hensikt at hele jorden skal bli gjort til et paradis i likhet med den hage eller det paradis som opprinnelig var i Eden. Når dette blir til virkelighet, og menneskene, som da vil være fullkomne, gjør sin himmelske Fars vilje, ville Gud forpurre sin egen guddommelige hensikt dersom han flyttet paradisets innbyggere til et annet sted.

26. Hva er det imidlertid menneskene har gjort med jorden, vannet og luften, og hvilken guddommelig hensikt må bli fullbyrdet slik at Guds skapelse av menneskene kan bli rettferdiggjort?

²⁶ I dag, etterat menneskeheten har vært til i nesten seks tusen år, ødelegger menneskene jorden ved sine kriger og ved sin rovdrift av den. De lar allslags urenheter hope seg opp i atmosfæren, de forurenser vannet og besmitter det med radioaktivitet. De fyller jorden med ufullkomne barn, illegitime så vel som legitime, som ikke adlyder Guds vilje noe mer enn deres foreldre gjør det. Guds vilje er til nå aldri blitt gjort over hele jorden av alle mennesker, slik Gud overfor det første menneske i Eden tilkjennega at hans hensikt var. Denne guddommelige hensikt må bli fullbyrdet, slik at Guds skapelse av det første menneske kan bli rettferdiggjort. Gud må bli rettferdiggjort ved at hans vilje blir gjennomført på jorden på samme vis som i himmelen. Jesus ba om at Gud skulle bli rettferdiggjort på denne måten.

27. Av hvem vil Gud ikke la sine hensikter bli forpurret, hvem lærte Jesus oss å be om å bli fridd fra, og hvorledes vil denne befrielse komme?

²⁷ Gud har ikke forandret sin hensikt i denne forbindelse, selv ikke etterat hans Sønn Jesus Kristus var på jorden. Angående sine bestemte hensikter sier han: «Jeg, Jehova, forandrer meg ikke; derfor, o Jakobs sønner, blir dere ikke fortært.» (Mal. 3: 6, AS) Han vil ikke bli nødt til å utrydde hele menneskeheten fra jordens overflate eller til å tilintetgjøre jordkloden. Han kommer ikke til å trekke seg tilbake uten å fullføre sin hensikt og derved innrømme at han har lidd nederlag. Han vil ikke la sine hensikter bli forpurret av noen motstander, av en Satan, eller av noen løgner eller bakvasker, av en djevel. Jesus lærte oss å be om å bli fridd fra den onde. Han avsluttet den mønsterbønnen han ga oss, med disse ord: «Led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde [den onde, LB, NW].» (Matt. 6: 13) Den allmektige Gud kommer også til å besvare denne delen av sin Sønns bønn, og det vil innebære at den onde «verdens fyrste», «denne verdens gud», blir nødt til å forsvinne. «Den onde», Satan Djevelen, kan ikke være til stede samtidig med at Guds vilje skjer på jorden som i himmelen. Derfor må Satan Djevelen og hans usynlige demoner og hans menneskelige representanter forsvinne. Det er hevet over enhver tvil at det i framtiden vil bli et evigvarende jordisk paradis fylt med fullkomne mennesker som gjør Guds vilje. Den himmelske Fars rike, det rike Jesus lærte sine disipler å be om, skal sørge for det. — Åpb. 20: 1—3.

28, 29. Hva var det av denne grunn Jesus sa til den velvillig innstilte ugjerningsmannen da han hang på pelen, og hvilket syn ga han senere Johannes på Patmos for å vise at Guds hensikt var uforandret?

²⁸ Da den velvillig innstilte ugjerningsmannen som døde på en pel side om side med Jesus, sa til ham: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike,» var det av denne grunn Jesus svarte: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.»a Den tredje dagen etter dette ble Jesus oppreist fra de døde, men det ble ikke den velvillige ugjerningsmannen. Førti dager senere for Jesus Kristus i sine trofaste apostlers påsyn opp fra Oljeberget øst for Jerusalem og forsvant opp til himmelen for å vende tilbake til sin Far der oppe, til evighetens Konge. Dette fant sted om våren i år 33 (e. Kr.). Mange år senere, antagelig i 96, gjorde Jesus fra himmelen det klart for apostelen Johannes, som da befant seg på Patmos, at den himmelske Fars hensikt angående det jordiske paradis under Guds rike fortsatt var uforandret. Jesus ga Johannes et profetisk syn av Guds rikes herlige komme til jorden. Derpå sa Johannes:

²⁹ «Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye. Og han sier til meg: Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.» — Åpb. 21: 3—5.

30. Hvorfor vil det ikke da være noe underlig ved at Guds bolig skal være hos menneskene, og hvordan vil da ugjerningsmannen virkelig få være med Jesus i paradis?

³⁰ I overensstemmelse med dette synet av ting «som snart skal skje», skal Guds bolig være hos menneskene. På en billedlig måte skal Gud bo hos menneskene på jorden, det er ikke menneskene som skal bo hos Gud i himmelen. Det er ikke noe underlig ved dette. For mange tusen år siden bodde Jehova Gud billedlig talt hos israelittene ved det hellige tabernakel for tilbedelse som profeten Moses reiste da de lå i leir på Sinai-halvøya mens de var underveis fra Egypt til Palestina. (2 Sam. 7: 5—7) Fordi den symbolske «Guds bolig» eller hans symbolske tabernakel skal komme ned og være hos menneskene i den nye verden, vil Jesus Kristus som Guds Yppersteprest billedlig talt være på jorden. Da vil hele jorden bli til et gledens paradis hvor det hverken finnes tårer, død, sorg, skrik eller pine, men hvor alle de ting som har med synd og død å gjøre, er veket bort, og hvor Gud fra sin trone skal gjøre alle ting nye for menneskene. Når så den velvillig innstilte ugjerningsmannen blir oppreist fra sin århundrelange søvn i døden til liv på jorden, kommer han virkelig til å være med Jesus i paradis.

31. Hvorfor er ikke dette håpet om et jordisk paradis et materialistisk håp, og hva var det gudsgivne håp som ble nært av mennesker like fra Abel og fram til den døende ugjerningsmannen på pelen?

³¹ Håpet om at det jordiske paradis skal gjenopprettes og utvides til å omfatte hele jorden, er ikke et materialistisk håp som tjener til å vende menneskene bort fra de himmelske gleder, som etter mange av kristenhetens religiøse lederes oppfatning er det som er tiltenkt medlemmene av deres trossamfunn. Det er ikke mer materialistisk å nære et slikt håp enn det var selvisk og materialistisk av Adam at han for en tid adlød Gud i Eden forat han skulle få fortsette å leve i det første paradis. «Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; . . . Det første menneske var av jorden, jordisk.» (1 Kor. 15: 45, 47) Adams gudsgivne håp kunne ikke ha vært noe annet enn et jordisk håp, det samme håp som alle de hellige Guds menn nærte, like fra den første martyr, Abel, og fram til døperen Johannes, ja, helt fram til den velvillig innstilte ugjerningsmannen som døde ved Jesu side. — Heb. 11: 3—40.

32, 33. Hvorfor strider ikke dette mot det himmelske håp som Gud legger i Jesu Kristi etterfølgeres hjerte?

³² Dette strider ikke mot det himmelske håp som Gud legger i Jesu Kristi etterfølgeres hjerte. Dem gjør Gud til sine åndelige barn ved hjelp av sin hellige ånd eller virksomme kraft, og han leder dem inn på en ny løpebane som fører til liv i himmelen. Om disse forholdsvis få kristne, som de tjuefire «eldste» i Johannes’ syn er et bilde på, blir det sagt at de er avlet eller frambrakt av Gud ved hans livgivende ånd. Derfor står deres hu til de ting som er der oppe, og de holder stadig sine tanker rettet mot dem. I oppstandelsen fra de døde venter de å bli født til et fullkomment åndelig liv i himmelen på samme måte som Jesus Kristus, ja, virkelig å bli forvandlet. — 1 Kor. 15: 42—54.

³³ Det at disse 144 000 trofaste som utgjør den sanne kristne menighet, har et slikt himmelsk håp, betyr ikke at det ikke finnes noe som resten av menneskeheten kan håpe på. Det velsignede håp som i samsvar med Guds uforandrede, kjærlige hensikt er gitt dem, er det herlige håp om et jordisk paradis når Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen. De trofaste medlemmer av Kristi menighet, som seirer over verden, får sitt himmelske håp virkeliggjort før de trofaste mennesker fra den før-kristne tid og trofaste mennesker med en rett innstilling overfor Jehova Gud som lever nå, får sitt jordiske håp virkeliggjort. Det at den kristne menighets himmelske håp blir virkeliggjort, vil medføre at de øvrige troende menneskers jordiske håp også blir virkeliggjort.

34. Hvorfor vil det at Guds vilje skal skje på jorden, innebære mer enn evig lykke for rettferdige mennesker, og hvorfor bør vi nå glede oss?

³⁴ Alt det ovenstående er grunner til at Guds faderlige vilje må skje på jorden så vel som i himmelen. Dette vil innebære mer enn at rettferdige mennesker oppnår evig lykke i sitt paradisiske hjem på jorden. Det vil bevise at Gud er hellig, at han har aktelse for sitt eget navn, at han gjennomfører sin fullkomne vilje uforandret og at han alltid er tro mot sitt eget ord, og det vil dessuten stadfeste hans uovervinnelige makt og hans uovertrufne kvalifikasjoner som kommer til uttrykk ved hans rike, hans himmelske regjering under ledelse av hans Sønn Jesus Kristus. Det er altså fullstendig sikkert at menneskeslekten vil bli frelst og bevart i live på jorden under Guds rike. La oss glede oss over det! Guds rike, som besitter all makt, vil utøve det fullstendige herredømme over menneskenes jordiske hjem, uten at det vil være noen hindring at det i så lang tid har vært tillatt menneskehetens fiender under Satan Djevelen å skape forstyrrelser og øve motstand. Vår tids begivenheter blir dirigert slik at de oppfyller Guds profetier. Det vil vi få se etter hvert som vi leser videre.

KAPITEL 3

BEHOVET FOR EN HELLIGDOM

 1. Er de bygninger menneskene har betraktet som hellige, blitt skånet for vanhelligelse, plyndring og ødeleggelse? Hvilke spørsmål reiser seg derfor?

NED gjennom årtusenene har menneskene følt at de har trengt helligdommer, hellige steder eller bygninger hvor de har kunnet tilbe sine religioners guder. Men samme hvor stor hellighet disse stedene er blitt tillagt, er de ikke blitt skånet for vanhelligelse, plyndring og ødeleggelse. Erobrere har trengt seg inn og røvet deres skatter, andre guders tilbedere har skjendet dem i forakt, i kriger er de blitt ødelagt av brann og bomber, jordskjelv har rystet deres grunnvoller og forårsaket at deres murer og søyler har styrtet i grus. I Ba’albek, som ligger i dalføret mellom Libanon og Antilibanon, finnes det den dag i dag kolossale ruiner av fortidens største Jupiter-tempel, et tempel hvis ødeleggelse nådde sitt høydepunkt i 1759 i og med et jordskjelv som varte i 27 dager. De prektige templer for Jehova som engang smykket Moria berg i Jerusalem, er ikke mer. De ble tilintetgjort av hedninger, og i mange år brukte fromme jøder det som etter sigende var yttermuren på det gamle tempelområdes vestside, til klagemur. Det ser ikke ut til at noen helligdom har kunnet bestå. Hva er grunnen til det? Finnes det ikke noen virkelig helligdom?

 2. Hvem viste Jeremias at Jehovas tempel ble vanhelliget av, og når kommer Guds fotskammel til å bli betraktet som hellig?

² I profeten Jeremias’ dager ble Jerusalems tempel vanhelliget av nettopp de menneskene som utførte de religiøse handlingene der. I følgende ord forteller Jeremias de hyklerske tilbederne om Guds vrede: «Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i eders øyne? Se, også jeg har sett det, sier [Jehova].» (Jer. 7: 11) For å korrigere feilaktige tanker angående sin helligdom inspirerte Gud profeten Esaias til å si: «Så sier [Jehova]: Himmelen er min trone, og jorden mine føtters skammel; hva hus kunne I bygge meg, og hvor skulle det finnes et hvilested for meg?» (Es. 66: 1; Ap. gj. 7: 48—50) I forhold til himmelen, hvor Jehova sitter på sin trone som universets evige Konge, er jorden som hans fotskammel. Dette sted hvor hans føtter står, skulle være hellig. Det kommer også til å bli betraktet som hellig når hans vilje til fulle skjer på jorden som i himmelen.

 3. Hvorfor var Edens hage i virkeligheten en helligdom, og hva blir den glede som skrev seg fra at menneskene der levde et hellig liv, benyttet som et bilde på?

³ I begynnelsen av menneskehetens historie var ikke denne Jehova Guds jordiske fotskammel besudlet av syndige skapninger. Den hage eller det paradis som Skaperen hadde plantet i Eden, var en del av hans fotskammel. Dette var i særdeleshet et hellig sted, for der talte Gud med mennesket, og der var det som om han «vandret i hagen, da dagen var blitt kjølig». (1 Mos. 2: 15—17; 3: 8) Etter som han hadde plantet hagen og dens skjønnhet var uovertreffelig, var den «[Jehovas] hage». (1 Mos. 13: 10) Den var «Eden, Guds hage». (Esek. 28: 13) Dette gjorde den i virkeligheten til en helligdom, et helliget, hellig sted hvor ikke noe som var syndig, måtte få komme inn, og hvor ikke noe som var syndig, kunne få være. I sin hellige tilstand var den et sted der det første menneskepar, Adam og Eva, kunne leve i lykke og glede. De fant glede i å leve et hellig liv, et liv i lydighet mot sin Gud og himmelske Fars vilje. Dette blir benyttet som et bilde på den lykke Jehovas åndelige barn erfarer, når han forandrer deres jordiske tilstand slik at den blir preget av en uforlignelig åndelig velstand. Med hensyn til denne forandring som han ville bevirke for sin åndelige organisasjon, sa han profetisk: «[Jehova] . . . trøster alle dets ruiner og gjør dets ørken lik Eden og dets ødemark lik [Jehovas] hage; fryd og glede skal finnes der, takksigelse og lovsang.» — Es. 51: 3.

 4. Hvilke andre Guds sønner fantes det foruten den fullkomne Adam, og ved hvem var det synden forsøkte å trenge inn i helligdommen i Eden?

⁴ Det varte imidlertid ikke lenge før synden forsøkte å trenge inn i helligdommen i Eden og slå rot der. Hvordan kunne det overhodet oppstå noe slikt i Guds hellige univers? Det skjedde ved at en Guds sønn bukket under for selvisk begjær, et begjær som han i troløshet hadde åpnet sitt hjerte for, og som han degget for. Alle de mennesker som lever nå, stammer fra Noah, «sønn av Enos, sønn av Set, sønn av Adam, Guds sønn». (Luk. 3: 38) Adam var en jordisk Guds sønn, for Gud var hans skaper og livgiver. Men det fantes på den tiden også andre Guds sønner, ikke på jorden i kjød, men i himmelen. De hadde vært vitne til at jorden og det første menneske ble skapt. Jehova Gud selv sa det da han stilte Job følgende spørsmål: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si fram hvis du vet det! Hvor ble dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnesten, mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?» (Job 38: 1, 4, 6, 7) Det var en slik Guds åndesønn som bedro seg selv, som førte an i synd i Guds hellige univers, og ved ham kom synden meget snart inn på jorden i Guds helligdom i Eden.

 5. Hvilken konge var det Esekiel sammenlignet med den opprinnelige synder, og hvordan førte denne synderen seg selv ut i synd?

⁵ Meget senere i menneskehetens historie var det en konge i Midt-Østen, kongen over middelhavsbyen Tyrus, som handlet på en lignende måte som Guds utro åndesønn. Derfor sammenlignet Gud denne kongen med den opprinnelige synder, og inspirerte sin profet Esekiel til å si følgende til den symbolske Tyrus’ konge: «Du som var seglet på den velordnede bygning, full av visdom og fullkommen i skjønnhet! I Eden, Guds hage, bodde du; . . . Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. Ved din store handel fyltes ditt indre med urett, og du syndet; så vanhelliget jeg deg og drev deg bort fra gudefjellet, . . . Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans; . . . Ved dine mange misgjerninger, ved din urettferdige handel vanhelliget du dine helligdommer.» (Esek. 28: 12—18) Denne åndesønn hadde hatt en viktig stilling i forbindelse med det virkelige Eden, menneskenes første paradisiske hjem. Han hadde fått fri vilje, men han benyttet sin frie vilje på en selvisk måte etter hvert som han begynte å øyne muligheter til å oppnå selviske fordeler der i Eden. Ved at han, undersøkte disse mulighetene, ble han stilt på en prøve. Det var ikke noe som Gud kunne lastes for: «La ingen si når han blir prøvd: ’Jeg blir prøvd av Gud.’ Nei, for med onde ting kan ikke Gud bli prøvd, og han prøver heller ikke selv noen. Men enhver blir prøvd ved å bli dratt og lokket av sitt eget begjær. Deretter, når begjæret er blitt befruktet, føder det synd, og når synden er blitt fullbyrdet, frambringer den døden.» — Jak. 1: 13—15, NW.

 6. Hva forandret han seg til, og fra hva, og hvorledes vanhelliget han Guds helligdom i Eden?

⁶ Ved at denne Guds åndesønn bestemte seg til å handle urett overfor Gud og derved synde, og ved at han tok skritt for å tilfredsstille det selviske begjær som han ble lokket av, forandret han seg fra å være en Guds sønn til å bli en fornekter av Gud, sin Far, fra å være Guds medarbeider til å bli hans motstander, fra å være en sannhetselskende lovpriser av Gud til å bli en løgnaktig bakvasker av ham. Han gjorde seg selv til Satan Djevelen, som Gud ikke kunne ha som sin sønn. Han gjorde dette ved å forsøke å gjøre Adam og Eva, Guds fullkomne, rettferdige, syndfrie barn, om til dårlige mennesker som nå ville være hans barn, mennesker som syndet mot sin Skaper. Av denne grunn skriver Johannes: «Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbart at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger. . . . På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes; hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror . . . vi skal elske hverandre, ikke som [Adams sønn] Kain, som var av den onde og slo sin bror [Abel] i hjel. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.» (1 Joh. 3: 8—12) Ved at Satan innførte synden, vanhelliget han Guds helligdom i Eden.

(Fortsettes)

[Fotnote]