Må en gi tiende?

Å GI tiende av sin inntekt med det formål å fremme den religiøse tilbedelse var en forskrift som gjaldt for israelittene før i tiden. Hvorvidt de hedenske folkeslag etterlignet eller tok opp den hebraiske skikken med å betale tiende, vet man ikke. Ved hjelp av en ordning de hadde, ble det sørget for prestene og for gudenes vedlikehold. Det har ikke latt seg gjøre å fastslå om deres ordning var noe i likhet med jødenes. Det er høyst usannsynlig at den var det.

Egyptologene Sayce og Petrie har bidratt meget til å kaste lys over dette spørsmålet. Professor Sayce skriver: «Selv om det i stor utstrekning ble gitt gaver til de egyptiske templer, ser det ikke ut til at det har vært i form av tiende.» Professor Flinders Petrie sier: «Jeg kan ikke minnes noe som tyder på at det ble gitt tiende. . . . I Egypt ble prestene understøttet ved at de mottok eiendeler, ikke ved at det ble betalt skatter eller gitt tiende.» Professorene Mahaffy og Grenfell var begge av den mening at det i Egypt var «en sjettedel» som var reservert for templene og gudene.

Selv om dr. Theophilus G. Pinches, som tidligere arbeidet ved den assyriske avdeling ved British Museum, sier at «man så godt som sikkert vet at det tidligere enn 2000 år før Kristus ble betalt tiende til gudenes templer i Babylonia», så var likevel dr. Wallis Budge ved British Museum på grunnlag av sine studier av opprinnelig kileskrift av den mening at en slik tiende snarere var en slags «frivillig gave enn en bokstavelig tiendedel som man var nødt til å betale».

Det var andre grupper av mennesker i Eufrat-dalen og andre steder som hvert år ga sine guder gaver. De gamle grekere betalte tiende av krigsbyttet til Apollon og de gamle romere til Herkules. Dette ble til dels gjort fordi det var noe en var nødt til, og til dels frivillig. H. W. Clarke sier om disse tiendene i sin bok A History of Tithes at de «egentlig ikke var den slags tiender som er nevnt i moseloven. De var bare frivillige løfter og gaver, og man kan ikke trekke den slutning at det var tiende fordi om det ble gitt en tiendedel. Ofte ga hedningene mer og ofte mindre enn en tiendedel».

Bibelen inneholder den eldste og mest pålitelige beretning om menneskenes levemåte og skikker. Den omtaler for første gang tiende i 1 Mosebok 14: 20, hvor det sies at Abraham ga Melkisedek tiende eller en tiendedel av krigsbyttet. Det finnes imidlertid ingen beretning om at han noen gang senere ga tiende, eller om at han bød sine etterkommere å betale tiende. I 1 Mosebok 28: 20—22 kan vi lese om Jakob, Abrahams sønnesønn, at han ga Jehova det løfte at hvis Gud ville være med ham og la ham få en trygg reise, ville han gi Gud tiende av alt han eide. Dette viser at hans løfte var en frivillig gave, og at det ikke var noe han var nødt til ifølge en tiende-ordning som var blitt innført tidligere.

Israels barn var de første som Guds lov påbød å gi tiende. Ettersom tilbedelsen av Jehova var det som skulle være av størst betydning for israelittene, var det nødvendig med en eller annen ordning for å dekke utgiftene i forbindelse med denne tilbedelse. Dette ble gjort ved hjelp av loven om tiende. Levi stamme, som ikke fikk noen arv, ble understøttet ved hjelp av tienden. En annen tiende skulle legges til side for å brukes i forbindelse med Jehovas fester, og den ble senere erstattet med en tiende som ble gitt til de fattige i det tredje og det sjette år av hver sjuårsperiode. Vi leser ikke noe sted om at tienden var en urimelig byrde. Det var i virkeligheten slik at når folket nøye holdt Guds lov, ble de mer velstående. Ordningen var til beste for alle. — 4 Mos. 18: 21—27; 5 Mos. 14: 22—24, 28, 29.

Det er ikke tvil om at det var pålagt israelittene å gi tiende, men må de kristne gjøre det? Det at israelittene betalte tiende, betyr ikke at de kristne er forpliktet til å gjøre det. Alexander Cruden sier i sin konkordans: «Hverken vår Frelser eller hans apostler har påbudt noe i retning av tiende.» Clarke sier: «I flere hundre år etter den kristne tidsregning betalte ikke de kristne tiende.» Det finnes ikke et eneste ord i de kristne greske skrifter som sier at de kristne må betale tiende, eller at de krevde inn tiende. Lord Selborne sier også i sin bok Ancient Facts and Fictions Concerning Churches and Tithes: «Det blir ikke nevnt noe om tiende i noen del av romerkirkens gamle kanoniske lov som henimot slutten av det femte århundre ble samlet av Dionysios,» en skytisk munk som samlet 401 orientalske og afrikanske kirkelover.

I det sjette århundre ble det stadig mer alminnelig å betrakte prestene som etterfølgere av og representanter for levittene under den gamle moseloven. Dette foranlediget den oppfatning at de var berettiget til å motta tiende av lekfolket. Denne ordningen utviklet seg gradvis, og det var først ved kirkemøtet i Tours i 567 e. Kr. at det ble påbudt å gi tiende. I det niende århundre vedtok Karl den store den første lov om tiende i sitt rike, men folket nektet hårdnakket å betale den. Encyclopedia Americana sier: «I alle land hvor det ble krevd tiende, viste det seg å være en kilde til store vanskeligheter . . . De har derfor sluttet med det i nesten alle land.»

På apostlenes tid ble kristne Ordets tjenere understøttet på rent frivillig basis, og folk ga sine bidrag av fri vilje. De som forkynte det gode budskap, skulle leve av det gode budskap. Mange av vår tids religiøse organisasjoner i kristenheten har imidlertid ignorert dette kristne prinsipp og også det som sier: «For intet har I fått det, for intet skal I gi det,» og har krevd tiende av sine medlemmer. «Det at det blir lagt vekt på at de kristne må gi tiende, utvikler seg hurtig til å bli den viktigste sak i kirkesamfunnene,» sa en talsmann for Kristi Kirkers Nasjonalråd. Det hendte av og til i fortiden at mennesker ble fengslet og deres eiendeler tatt, og at noen til og med ble skutt fordi de nektet å betale tiende. I vår tid finnes det noen religiøse samfunn som venter at alle omvendte gir en tiendedel av sin eiendom når de blir omvendt, og at de for framtiden gir en tiendedel av sin inntekt. De som forlanger dette, gjør det uten Bibelens fullmakt. Gud gjorde slutt på moseloven da han naglet den til treet. Dette betyr at han også gjorde slutt på loven om å gi tiende. Paulus sa at de kristne «ikke [er] under loven, men under nåden». — Matt. 10: 8; Rom. 6: 14; 1 Kor. 9: 14; Kol. 2: 14; Heb. 7: 12.

Da de kristne ble salvet med Guds ånd på pinsedagen i år 33, opphørte ordningen med å gi tiende til Herodes’ tempel. Gud hadde forkastet dette materielle tempel og tillot senere romerne å ødelegge det. Hvorfor skulle de da opprettholde noe som Gud selv hadde forkastet? Det å gi tiende var for disse jødiske kristne «en skygge av de kommende goder», en ny tingenes ordning som ble satt ut i livet av Jesus Kristus. Det var en skygge av den åndelige tiende, våre penger og andre bidrag, som — enten det er lite eller meget — blir gitt for å dekke utgiftene i forbindelse med tjenesten for Gud, og det er alt sammen et tegn eller symbol på at vi har innvigd vårt alt til vår Gud, Jehova. Det er et minne om vår innvielse. — Heb. 10: 1.

Er det da slik at en må gi tiende? Svaret er Nei. Paulus sa: «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.» Gi derfor med glede, gjør det frivillig og vær rundhåndet, men enhver lov som sier at en «må», setter seg ut over det som er skrevet i Bibelen. — 2 Kor. 9: 7; 1 Kor. 4: 6.