Fra den andre siden av jernteppet

FOR to år siden ble jeg arrestert fordi jeg var et vitne for Jehova. Klokken to om natten ble jeg ført til et fengsel og satt i en celle. Det var allerede en mann i cellen da jeg kom inn, og han brummet: «Ikke engang om natten kan jeg få hvile; en mann går, og en annen kommer, og i morgen skal jeg stilles for retten.» Jeg ba om unnskyldning og sa at det var ikke min skyld at det ble forstyrrelse, og spurte så hvorfor han var der. Han svarte at han var bygningsentreprenør, og det at en bygning ikke kunne bli ferdig til rett tid, ble av myndighetene tolket som sabotasje, og av den grunn ble han kastet i fengsel. Han sa at han var for rettferdighet, og at han ikke ville ha noe med politikk å gjøre, og at det var derfor han ble satt i fengsel. Han spurte deretter hva slags forbrytelse jeg hadde begått, og jeg svarte at jeg var et vitne for Jehova, og at jeg fortalte folk sannheten. Jeg foreslo at vi skulle fortsette samtalen en annen gang.

Neste dag ble denne byggmesteren dømt til flere års fengsel. Nå kunne jeg undervise ham i sannheten hver dag, for han ville vite hvem Jehovas vitner er, og hva de tror, og hans interesse vokste fra dag til dag. Da tre uker var gått, begynte vi aldri et måltid uten først å ha bedt sammen, og noen ganger ba han endog selv. Noe senere spurte han meg om han fikk kalle meg bror, noe jeg gjerne gikk med på. Han sa: «En dag kommer du til å forlate fengslet, og jeg må være igjen her, og jeg ville like å bruke min tid som et vitne for Jehova.» Jeg fortsatte med å undervise ham, og da vi kom til emnet innvielse, uttrykte han et ønske om å bli døpt. Men jeg protesterte imot dette, da jeg syntes det var altfor tidlig. Han holdt imidlertid på sitt og sa: «Bror, du tar ikke innvielsen alvorlig nok,» og dette gjorde meg naturligvis noe forlegen. Jeg sa til ham at vi skulle fortsette å studere, og overlate saken til Jehova. Her i fengslet kunne dåpen ved nedsenkning ikke finne sted, så han måtte i alle tilfelle vente. Det var han enig i, og vi ba sammen hver kveld.

En kveld kom fangevokteren, åpnet celledøren vår og sa at vi skulle følge ham. Til å begynne med ante vi uråd, men vi tok feil. Han førte oss til en dør, ba oss gå inn og sa: «Bli der inne til jeg henter dere igjen, og lag ikke noe bråk.» Han låste døren, og der sto vi og så på hverandre uten å si et ord; vi befant oss i et badeværelse! Det var to badekar der, og de var fylt med vann. Min fengselskamerat pekte på et av badekarene og sa bare ett ord: «Her!» Jeg følte meg som Filip da han var sammen med etioperen. Jeg sa til ham at det ikke var lett å være et av Jehovas vitner, for man må oppfylle mange forpliktelser, og man må forlate sin tidligere levemåte. Han svarte: «Det er av den grunn jeg er her.» Alt dette kom temmelig plutselig på meg, men ettersom han forsto hva dåpen betydde, ville han absolutt at jeg skulle døpe ham. Og så ba vi til Jehova om hans velsignelse og ledelse, og deretter døpte jeg min fengselskamerat. Etterpå barberte vi oss, og satte alt på plass igjen. Etter en stund kom fangevokteren, åpnet døren og førte oss tilbake til vår celle uten å si et ord. Vi takket Jehova enda en gang for denne vidunderlige anledning, og fortsatte vårt studium.

Ved slutten av studiet sa min venn: «Når du nå forlater meg, kommer jeg ikke til å være alene, men Gud vil være med meg.» Like etter ble jeg sloppet ut av fengslet. Jeg korresponderer med ham, og han formaner oss alltid til å forbli trofaste mot sannheten, og til å holde våre løfter og være sterke inntil enden. Han ser med glede fram til den tid da han skal bli satt på frifot, og da kommer han til å slutte seg til oss i vårt gode arbeid.