La oss vise at vi er Guds venner
«[Jehova], hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte.» — Sl. 15: 1, 2.
1. Hvordan beskriver Bibelen Guds nye verden, og hvilke krav bør være av interesse for oss?
INGEN vil få komme inn i Guds nye verden og få bo for bestandig der som Guds gjest med mindre en er en Guds venn. Ettersom Gud bare omgir seg med det som er rent og godt, er det visse krav som en som skal være gjest i Jehovas telt, må oppfylle. Det burde være av interesse for alle sanne kristne å ha kjennskap til disse kravene, for det er bare ved å oppfylle dem at de kan bli velsignet med å få evig liv i en bolig som Bibelen sier følgende om: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort. . . . Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig [telt, NW] er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.» — Åpb. 21: 1, 3.
2. Hvilken beskrivelse gir Bibelen av en Guds venn?
2 Salmisten David ble inspirert til å skrive ned de krav som en må oppfylle for å være Guds gjest og dermed også Guds venn: «[Jehova], hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte, som ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør sin neste ondt og ikke fører skam over den som står ham nær, den som ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter [Jehova].» — Sl. 15: 1—4.
3. Hvorfor er Jehova med rette nøye med hvem som får bli hans gjester, og hvordan ble dette vist på Davids tid?
3 Det burde ikke forbause oss at den allmektige Gud bare tar visse mennesker inn i sitt telt som sine gjester. En som har et hus, tar ikke hvem som helst inn i det som sin gjest. Han viser ikke gjestfrihet mot alle mennesker. Mange huseiere vil ikke ha dårlige personer boende hos seg, ikke engang for en kort tid. Det samme er tilfelle med Jehova Gud. Han tar ikke hvem som helst inn i sitt telt: «Den onde får ikke bo hos deg.» (Sl. 5: 5) Slik var det på Davids tid med hensyn til Guds telt. David hadde ført Jehovas ark fra Obed-Edoms hus til Jerusalem: «Så førte de da [Jehovas] ark inn og satte den på sitt sted midt i det telt som David hadde reist for den.» (2 Sam. 6: 17) Å gå inn i dette teltet var å gå fram for den Høyestes åsyn. David valgte ut visse menn til å tjene i dette telt, og Asaf var en av dem som fikk dette privilegium. (1 Krøn. 16: 4—6) Det var bare de som vandret ustraffelig og var rene og rettskafne, som til stadighet fikk tjene i Jehovas telt på hans hellige berg.
4. Hvilke betingelser blir stilt for at en skal få oppholde seg for Jehovas åsyn, og hvilken holdning bør derfor en kristen innta?
4 Jehova er meget omhyggelig med hvem han lar oppholde seg for hans hellige åsyn. Hvis betingelsene for å kunne være en gjest i Jehovas telt på hans hellige berg var strenge på Davids tid, hvor mye strengere må da ikke betingelsene være for å kunne bo som en varig gjest i Jehovas telt, som et medlem av hans hellige familie! Hvis vi skal bli funnet verdige til å få del i dette enestående privilegium og kunne si med David: «Jeg skal være en gjest i ditt telt i ubegrenset tid,» må vi vise at vi er Guds venner. Ettersom det er «med de oppriktige [han har] fortrolig samfunn», er det absolutt påkrevd at de som ønsker å få nyte godt av hans beskyttelse og gjestfrihet for alltid, gjør seg kjent med hvilke krav de må oppfylle for å bli betraktet som oppriktige av ham. (Sl. 61: 4, NW; Ordspr. 3: 32) Enhver kristen skulle derfor stille seg selv følgende spørsmål: «[Jehova], hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg?» Og enhver kristen skulle være fullt ut innforstått med det salmisten svarte: «Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte.» — Sl. 15: 1, 2.
Hva det vil si å vandre ustraffelig
5. Hva var det som gjorde at Adam ikke vandret ustraffelig, og hva mistet han derfor?
5 For å vandre ustraffelig i Guds øyne må en kristen helt og holdent stole på Jehova Gud og vise det ved å adlyde hans befalinger. Adam, det første menneske, var Guds gjest i Edens paradis. Adam kunne ha gledet seg over å ha dette paradiset som en evig bolig, som et sted som var velsignet med Guds nærvær. Men Adam viste seg ikke å være Guds venn. Adam adlød ikke sin himmelske Far og Vert, og han mistet derfor sin paradisiske bolig og gjorde seg uskikket til å være en gjest i «Guds hage». (Esek. 28: 13) Adam vandret ikke ustraffelig, og han kunne derfor ikke være Guds venn.
6. Hvem ble kalt «Guds venn», og hvorfor?
6 Bibelen inneholder imidlertid mange eksempler på mennesker som viste at de var Guds venner. Hebreerbrevets 11. kapittel har en fortegnelse over noen av dem. Dette kapittel omtaler blant annet Abraham, som Jakob skrev følgende om: «Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, og han ble kalt Guds venn.» (Jak. 2: 23) For et privilegium det var å bli kalt «Guds venn»! Er vi i likhet med Abraham villige til å oppfylle betingelsene for å være Guds venn? Vi blir ikke Guds venner bare ved å ønske å være det, men vi må vise at vi er Guds venner. Abraham viste sin tro på Gud og sin tillit til ham ved at han adlød Jehovas befaling om å forlate Ur i Kaldea, og ved at han senere forsøkte å ofre sin eneste sønn med Sara, sin elskede Isak. Han som nedskrev Hebreerbrevet, sier i den forbindelse: «Ved tro adlød Abraham da han ble kalt, ved å dra ut til et sted han var utsett til å få som en arv, og han dro ut enda han ikke visste hvor han skulle dra. Ved tro var det at Abraham så godt som ofret Isak da han ble satt på prøve, og den mann som med glede hadde mottatt løftene, forsøkte å ofre sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: ’Det som skal kalles «din ætt», skal komme gjennom Isak.’» (Heb. 11: 8, 17, 18, NW) Abraham vandret ustraffelig, og han viste sin tro på Gud og sin tillit til ham ved å være lydig, «og han ble kalt Guds venn».
7. Hvordan bør man betrakte det å være Guds venn?
7 Kan noen tilfredsstillelse sammenlignes med den man føler ved å være Jehovas venn? Hva er det å oppnå såkalt framgang i denne verdens forretningsforetagender sammenlignet med det å oppnå Guds vennskap? Ikke noe kan gi en slik lykke og tilfredsstillelse som den som skriver seg fra det å være «rik i Gud». (Luk. 12: 21) Menneskene gjør seg kolossale anstrengelser for å lære hvordan de kan oppnå framgang i forretningsverdenen, men å lære hvordan en kan vandre ustraffelig i Guds øyne for derved å bli hans venn, burde være verdt langt større anstrengelser.
Hvordan vi stadig kan vandre ustraffelig
8. a) Hvilke eksempler har vi på slike som stadig vandret ustraffelig? b) Hvordan er det mulig å vandre ustraffelig, slik det blir vist i tilfellet med Daniel?
8 Når vi undersøker den handlemåte som ble fulgt av dem som viste at de var Guds venner, finner vi at de til stadighet vandret ustraffelig. «Enok fortsatte å vandre med den sanne Gud.» «Noah var en rettferdig mann. Han viste seg å være ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med den sanne Gud.» (1 Mos. 5: 23, 24; 6: 9, NW) Profeten Daniel vandret stadig ustraffelig. I kritiske situasjoner i sitt liv stolte han ikke på menneskelig visdom, men han vendte seg til Gud for å få ledelse. Dette gjorde han fordi han til stadighet stolte på Jehova Gud. Daniel søkte samfunn med sin Gud selv om det var imot loven. Han ba regelmessig og viste derved til stadighet at han stolte på sin største Venn. Daniel ble kastet i løvehulen på grunn av sin lojalitet mot Jehova, og til og med den hedenske kong Darius la merke til hvordan Daniel til stadighet stolte på sin Gud: «Din Gud, som du stadig dyrker, han frelse deg!» (Dan. 6: 17, 21) På grunn av at Daniel stadig vandret ustraffelig, ble han høyt elsket av Gud. Jehovas engel Gabriel sa til Daniel: «Du er høyt elsket.» — Dan. 9: 23.
9. Hva er en viktig betingelse for å kunne vandre ustraffelig?
9 For stadig å kunne vandre ustraffelig i likhet med Enok, Noah, Abraham og Daniel må vi i alt det vi gjør, tenke på Jehova, slik det sies i Ordspråkene 3: 5, 6: «Sett din lit til [Jehova] av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.» Ingen som ikke er villig til å følge Guds råd, kan noensinne bli hans venn. Ingen kan i virkeligheten innvie seg til Gud med mindre han adlyder dette påbud om å sette sin lit til Jehova og søke hans ledelse for stadig å kunne vandre på rette stier.
10, 11. a) Hva kan skje hvis en ikke tar Jehova i betraktning? b) Hvilken kritisk situasjon i sitt liv kom en Guds mann ut for, og hvordan tok han situasjonen?
10 Hvor uforstandig det er å unnlate å tenke på Jehova på alle sine veier, særlig for Guds tjenere! En som ikke tar Jehova i betraktning, særlig i en kritisk situasjon, kan lett bli rammet av ulykken, noe som var tilfelle med en viss profet. Det 13. kapittel i 1 Kongebok beretter om at «det på [Jehovas] bud [kom] en Guds mann til Betel fra Juda, nettopp som Jeroboam sto ved alteret for å brenne røkelse». Denne Guds mann, som ikke er omtalt ved navn, kom da med en bemerkelsesverdig profeti om at alteret og avgudsdyrkerne som ofret på det, skulle ødelegges. Den onde kong Jeroboam ble rasende. Han rakte ut sin hånd og befalte at den modige profet skulle arresteres. Men med ett visnet kongens hånd og tørket inn, og alteret revnet. Jeroboam bønnfalt profeten om å be om at hans hånd måtte bli frisk igjen. Profeten gjorde det, og kongens hånd ble som den hadde vært før. Den listige Jeroboam inviterte så av selviske grunner profeten hjem til sitt kongelige bord. Dette var et avgjørende øyeblikk i profetens liv. Ville han vandre ustraffelig? Han gjorde det, for han adlød Jehova og sa uttrykkelig fra at han ikke ville ha noen som helst forbindelse med en som hatet Jehova og var en avgudsdyrker, selv om han var konge: «Den Guds mann sa til kongen: Om du ga meg halvdelen av ditt hus, ville jeg dog ikke gå hjem til deg; på dette sted vil jeg hverken ete brød eller drikke vann. For dette bud fikk jeg av [Jehova]: Du skal hverken ete brød eller drikke vann, og du skal ikke vende tilbake den vei du gikk.»
11 Alt ville ha gått bra om denne Guds mann hadde fortsatt å vandre ustraffelig i Jehovas øyne. Like etter kom profeten ut for en annen kritisk situasjon i sitt liv. Da denne Guds mann var på vei ut av byen, ble han stanset av «en gammel profet» som bodde der. Denne gamle profeten inviterte den Guds mann hjem til sitt hus for å gi ham mat. «Jeg kan ikke vende tilbake med deg og komme hjem til deg,» svarte den Guds mann. «For det kom et ord til meg fra [Jehova]: Du skal hverken ete brød eller drikke vann der.» Da fortalte den påtrengende gamle profeten en løgn, men det blir ikke sagt noe om hva som var hans motiv for å gjøre det: «Jeg er også en profet liksom du, og en engel har talt et ord til meg fra [Jehova] og sagt: Få ham med deg tilbake til ditt hus, så han kan få seg mat og drikke!» Stikk i strid med Jehovas spesielle påbud gikk den Guds mann med ham tilbake for å ete brød og drikke vann. Dette fikk de ulykkeligste følger.
12. Hva var grunnen til at den Guds mann ikke vandret ustraffelig, og hvilken følge fikk det for ham?
12 Mens de satt til bords, kom Jehovas ord til den løgnaktige gamle profeten, og han sa følgende til den Guds mann som hadde handlet ulydig: «Så sier [Jehova]: Fordi du var gjenstridig mot [Jehovas] ord og ikke holdt det bud [Jehova] din Gud ga deg, men vendte tilbake og åt og drakk på det sted hvorom han hadde sagt til deg: Du skal hverken ete brød eller drikke vann der, så skal ditt lik ikke komme i dine fedres grav.» Denne gangen talte den gamle profeten virkelig Jehovas ord. Den Guds mann tok så av sted, ridende på et asen. «Men på veien kom en løve imot ham og drepte ham; og hans lik lå slengt bortetter veien.» Løven fortærte hverken hans lik eller asenet, men sto vakt over dem begge, som et tegn på at det som hadde skjedd, ikke skyldtes en ulykke, men var en hjemsøkelse fra Gud. — 1 Kong. 13: 1—28.
13. Hva burde den Guds mann ha gjort for å kunne vandre ustraffelig?
13 Hvilke sørgelige følger det fikk å unnlate å vandre ustraffelig! Den Guds mann hadde tilstrekkelig kunnskap til å kunne unngå å vandre på krokete stier. Han hadde fått direkte instrukser fra Jehova om hvordan han skulle vandre. Men hva så om den løgnaktige gamle profeten hadde sagt at «en engel» hadde forandret disse instruksene? Den Guds mann skulle ikke ha godtatt en annenhånds beskjed som var i strid med den beskjed Jehova hadde gitt ham. Hva skulle den Guds mann ha gjort? Han skulle ha adlydt Jehovas befaling. I stedet for å unnlate å adlyde direkte ordrer fra Jehova burde den Guds mann ha henvendt seg til Jehova for å få det hele klarlagt før han foretok seg noe mer. Han kunne ha bedt til Jehova for å få hans ledelse i dette avgjørende øyeblikket. Uten å be og øyensynlig uten å dra i tvil den annenhånds beskjed han fikk fra «en engel», bega denne Guds mann seg ut på krokete stier, og trass i sin tidligere uklanderlige oppførsel fortsatte han ikke å vandre ustraffelig med Gud.
Unngå overmodige handlinger
14. Hva kan de kristne lære av dette med hensyn til å vandre ustraffelig?
14 Hva kan så de kristne lære av dette? Jo, at de stadig må vandre ustraffelig i Jehovas øyne og alltid søke hans ledelse, særlig når de kommer opp i kritiske og vanskelige situasjoner i livet. Vi må aldri i overmot gi oss i kast med noe som følge av våre egne meninger eller etter tilskyndelse av en annen person, selv om denne personen kan inneha en ansvarsfull stilling eller hevder å ha en slik stilling innenfor Guds organisasjon. Ved å søke Jehovas ledelse unngår vi å bli ført vill av bedragere eller av slike som mener det godt, men som handler i samsvar med sin egen forståelse. Ved å gjøre det fortsetter vi å vandre ustraffelig og på rette stier, og vi unngår å bli rammet av en slik ulykke som den som kom over den Guds mann som «var gjenstridig mot [Jehovas] ord». — 1 Kong. 13: 21.
15. a) Hva bør en kristen be om, og hvorfor? b) Hva var grunnen til at kong Saul ikke vandret ustraffelig, og hva førte det til for ham?
15 For å kunne vise at vi er Guds venner, må vi altså søke Guds hjelp så vi kan unngå overmodige handlinger. De kristne må be slik salmisten gjorde: «Bevar også din tjener fra skammelige synder [overmodige handlinger, NW], la dem ei herske over meg! Så blir jeg ulastelig og uten skyld for store overtredelser.» (Sl. 19: 14) De kristne må ikke etterligne kong Saul i hans overmot. I krigen mot filistrene hadde profeten Samuel sagt til kong Saul at han skulle vente i Gilgal og ikke foreta seg noe før Samuel kom. Saul fant det vanskelig å holde folket samlet til Samuel kom og ofret, og han bega seg derfor i overmot ut på krokete stier. Trass i at han ikke hadde noen bemyndigelse til det, «ofret han brennofferet». Da så Samuel kom like etter, forsøkte Saul å rettferdiggjøre sin handling ved å vise til israelittenes fryktsomme holdning og Samuels sene ankomst. «Jeg tok mot til meg,» innrømte Saul, «og ofret brennofferet». For en uforstand! Saul stolte på sin egen visdom og ’tok mot til seg’ og handlet overmodig. Saul mistet sitt rike og Jehovas vennskap fordi han ikke vandret ustraffelig. «Nå skal ditt kongedømme ikke stå ved makt,» erklærte Samuel, «[Jehova] har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte.» — 1 Sam. 13: 8, 9, 12, 14.
16. a) Hvordan bevarer Gud oss fra overmodige handlinger, og hvordan viste apostelen Paulus at han vandret ustraffelig? b) Hva bør de kristne ikke gjøre når de er i tvil om noe?
16 Gud bevarer oss fra overmodige handlinger ved hjelp av sitt Ord og ved å la oss få søke hans ledelse gjennom bønn. Vi kan studere Guds skrevne Ord, Bibelen, og lære de prinsipper Jehova ønsker at vi skal vandre etter. Vi må rådføre oss med hans Visdomsbok. Bønn bevarer oss fra overmodige handlinger, for ved hjelp av bønn kan vi tenke på Jehova i alt vi gjør. Gud bevarer oss også fra overmodige handlinger ved hjelp av den veiledning som kommer fra hans organisasjon. Paulus og Barnabas handlet ikke overmodig den gangen det ble et ordskifte angående spørsmålet om hvorvidt hedningene skulle omskjæres. Paulus visste hva som var det rette syn i denne saken, men han tvang ikke sitt syn igjennom. Han dro til Jerusalem, og der ble saken behandlet av et råd som besto av apostlene og de eldste. Det ble truffet en avgjørelse som hadde den hellige ånds støtte. Organisasjonen utferdiget et brev, og denne autoritative erklæring kunne bli lest opp for menigheten. Paulus foretok seg ikke noe før han hadde myndighet til det fra organisasjonen. (Ap. gj. 15: 1—31) Det er derfor ikke bare ved hjelp av bønn og Guds Ord at de kristne i vår tid blir bevart fra overmodige handlinger, men også ved hjelp av den veiledning som kommer fra Guds organisasjon. Hvis vi er i tvil om hva vi bør gjøre i et avgjørende øyeblikk i vårt liv, bør vi ikke utelukkende la oss lede av menneskelig visdom. Vi bør ikke foreta oss noe før vi får det hele klargjort av Jehova Gud gjennom studium av hans Ord. Da vil vi kunne gå framover på rette stier og stadig vandre ustraffelig.
Gjør rettferdighet og tal sannhet
17. Hva ellers krever Gud av sine venner, og hvilken innvirkning har dette på ens forhold til sine venner?
17 For å kunne være Jehovas venner må vi til alle tider ’gjøre rettferdighet’. (Sl. 15: 2) De kristne må ha en livsførsel som er i samsvar med Guds Ords rettferdige normer. Deres ferd må være hellig: «Vær . . . også I hellige i all eders ferd! for det er skrevet: I skal være hellige; for jeg er hellig.» (1 Pet. 1: 15, 16) Ettersom Jehova er hellig, tar han ikke inn som gjester i sitt telt slike som er onde, og som handler urettferdig overfor sine medmennesker og sine kristne venner. Hvis en skal gjøre rettferdighet, kan en ikke handle uærlig overfor sine venner eller bedra dem, og en kan heller ikke baktale dem med sin tunge. «For du er ikke en Gud som har behag i ugudelighet; den onde får ikke bo hos deg. Overmodige får ikke stå fram for dine øyne; du hater alle dem som gjør urett. Du lar dem som taler løgn, gå til grunne; den blodgjerrige og falske mann er en vederstyggelighet for [Jehova].» — Sl. 5: 5—7.
18. a) Hva kan sies om små urettferdige handlinger? b) Hva plikter de kristne å gjøre når de låner noe?
18 En bedrar seg selv hvis en tror at Gud vil ta inn som gjest i sitt telt slike som lar seg tilsmusse ved å gjøre urettferdige handlinger. Legg merke til at en Guds venn blir beskrevet som en «som ikke gjør sin neste ondt». (Sl. 15: 3) Dette innbefatter ikke bare store ting, men også små ting, for «den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort». (Luk. 16: 10) En kristen som låner av sin venn og ikke betaler tilbake, blir for eksempel ikke unnskyldt av Gud fordi om det er en liten sum eller ting det dreier seg om. «Den ugudelige låner og betaler ikke.» (Sl. 37: 21) Det ser ut til å være vanskelig for mange mennesker å betale tilbake det de har lånt, men hvis de virkelig «gjør rettferdighet», vil de gå inn for å gjøre det, selv om de ikke kan betale tilbake alt med en gang, og selv om det kan ha gått lang tid siden de fikk lånet. Det at en gjør seg anstrengelser for å betale tilbake, viser at en «gjør rettferdighet» i sitt hjerte.
19. a) Forklar hva det vil si at en «taler sannhet i sitt hjerte». b) Hva sa Jesus med hensyn til det å bevise vårt vennskap, og hvilken sammenheng har dette med det å tale sannhet?
19 «Taler sannhet i sitt hjerte» — det er også noe den gjør som vil være Guds gjest. (Sl. 15: 2) En som taler sannhet i sitt hjerte, er ærlig overfor andre og overfor seg selv. Hvis en taler sannhet i sitt hjerte, vil en også tale sannhet med sin munn. En vil ikke bare unngå løgn, men en vil også være en forkynner av sannheten, Guds sannhet. De sannheter Gud krever at de kristne skal tale, finnes i hans Ord, og de innbefatter Jesu Kristi, Guds Sønns, befalinger, og da særlig de befalinger som gjelder forkynnelsen av Guds rike. Herren Jesus sa da han var på jorden: «I er mine venner dersom» — dersom hva? «dersom I gjør det jeg byr eder». (Joh. 15: 14) Og hva er det Herren Jesus har befalt sine etterfølgere å gjøre i denne «endens tid»? Jo, han har befalt dem å tale sannheten om Guds rike og dets opprettelse! «Dette evangelium om riket,» forutsa Jesus, «skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag.» — Matt. 24: 14.
20. Hvilke resultater fører det til å tale Rikets sannheter, og hva er derfor enhver kristens plikt?
20 Dette store arbeid med å tale Rikets sannheter er derfor noe enhver som ønsker å være en venn av Gud og hans Sønn, vil ønske å ta del i. Ved hjelp av sannhetene om Guds rike er tusenvis av mennesker som tidligere var Guds fiender, nå blitt hans venner. Ja, det å gjøre mange som er Guds fiender, til hans venner er enhver sann kristens store forrett og plikt. For å gjøre dette må han være en sannhetens forkynner. Enhver som «taler sannhet i sitt hjerte», vil tale sannhet med sin tunge ved å undervise andre om Guds rike. Apostelen sa angående den plikt en kristen har til å få Guds fiender til å bli hans venner: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» — 2 Kor. 5: 20.
21. Hvilken handlemåte bør vi følge nå når den nye verden er så nær, og hvilken velsignelse vil da bli oss til del?
21 Den nye, rettferdige verden er nær, en verden hvor «Guds telt» skal være hos menneskene. «[Jehova], hvem skal bo i ditt telt?» La oss derfor med flid og iver gjøre andre kjent med Guds rikes sannheter som kan hjelpe dem til å bli forlikt med Gud. La oss tale av et hjerte som er fylt med sannhet, og alltid gjøre rettferdighet i vår omgang med menneskene. La oss stadig vandre ustraffelig med vår Gud, slik Enok, Noah, Abraham og Daniel gjorde, og alltid søke Guds ledelse i det vi gjør. La oss vise at vi er Guds lojale venner i løpet av hele denne endens tid og fortsette å være det i den herlige, nye verden! Da kan vi stemme i med salmisten: «Jeg skal være en gjest i ditt telt i ubegrenset tid,» for vi vil da være Guds gjester og få den forrett å bo i Jehovas telt for bestandig. — Sl. 61: 4, NW.