Hvilket syn bør de kristne ha på dans?

«DET later til at restaurant- og nattklubbgjester, som har ignorert rock’n roll i årevis, plutselig og tilsynelatende som grepet av en massehypnose har antatt tenåringenes galskap,» skrev New York Times nylig. «Eliten i selskapslivet og forlystelsesverdenens berømtheter har oppdaget en sanselig dans som kalles twist, og som danses til rock’n roll-musikk. De svinger og svaier i denne dansen som om de var blitt tilhengere av en ny form for voodoo.»¹ I Vest-Berlin danses det til og med en rituell «voodoo-twist», for denne dansegalskapen har spredt seg fra New York til England og Frankrike og andre land. Det er få av de danser som har oppstått i de senere år, som har vært årsak til så mye diskusjon og strid som denne.

Danser oppstår, og danser forsvinner. Morgendagens favorittdans kan bli helt forskjellig fra det som danses i dag. Ettersom danser og måten å danse på forandrer seg så ofte, hvordan bør da en kristen se på dette med å danse?

Anstendig dans blir ikke fordømt

Bibelen fordømmer ikke direkte dans i seg selv. Da Guds mishag kom over dansere, slik den kom over israelittene da de danset foran gullkalven, var det fordi den avgudsdyrkelsen som var knyttet til dansen, var urett, selv om også dansen i seg selv kan ha gitt uttrykk for en viss løssloppenhet. Denne dansen var til vanære for Jehova. — 2 Mos. 32: 1—35.

I det gamle Israel var det vanligvis kvinner som danset, særlig når israelittene hadde vunnet seier over Jehovas fiender. Slik dans var et uttrykk for takknemlighet mot Gud, et uttrykk for glede over hans seier, alt til hans ære. Moses’ søster Mirjam førte an og ledet de israelittiske kvinner «med trommer og dans» etter at Jehova hadde seiret over Farao og hans hær ved Rødehavet. Etter at Jehova hadde hjulpet David med å slå de hedenske filistere, kom kvinnene «ut fra alle israels byer for å møte kong Saul med sang og dans». Etter at Jehova hadde gitt Jefta seier over ammonittene, kom hans datter ut og møtte ham «med trommer og dans». Da Jehovas pakts ark ble ført til Davids by, ga kong David selv uttrykk for sin glede over dette ved at han «danset av all makt for [Jehovas] åsyn». — 2 Mos. 15: 20; 1 Sam. 18: 6; Dom. 11: 34; 2 Sam. 6: 14.

Bibelen bruker også ordet «dans» som et uttrykk for glede, slik som for eksempel i Salme 30: 12: «Du omskiftet min klage til dans for meg.»

Hva sier så de kristne greske skrifter? De inneholder heller ikke noen fordømmelse av dans i seg selv. Jesus Kristus fortalte i virkeligheten en lignelse hvor han blant annet nevnte at det ble danset ved en gledelig anledning. Ved den fortapte sønns hjemkomst gledet hans far seg og gjorde forberedelser til å feire begivenheten. Det ble danset i forbindelse med denne festen: «Hans eldste sønn var ute på marken, og da han gikk hjemover og kom nær til huset, hørte han spill og dans.» (Luk. 15: 25) Det er tydelig at Guds Sønn ikke fordømte dans i seg selv. Hvis han hadde gjort det, ville han ikke ha nevnt at det ble danset ved en anledning som ble feiret på en verdig måte.

Mange danser består dessuten av vakre bevegelser og trinn og er virkelig grasiøse og derfor også vakre å se på. Rytmiske bevegelser av føttene og kroppen er i seg selv ikke galt. Et religiøst oppslagsverk sier: «Den jødiske dans ble utført av hvert kjønn for seg. . . . i tydelig atskilte grupper.»

Hvilket syn bør da en kristen ha på moderne dans? I sitt skrevne Ord, Bibelen, har Gud latt nedtegne bestemte påbud og gitt uttrykk for visse prinsipper som en kristen bør la seg lede av i alle livets gjøremål. En kristen har derfor en bok som kan veilede og hjelpe ham til å avgjøre hvorvidt en bestemt dans eller den måten en dans blir utført på, er anstendig eller uanstendig. Når en ny dans blir moderne, hvordan kan da en kristen avgjøre hvorvidt det vil være rett eller urett av ham å danse den?

Bestemmende faktorer

For det første må en finne ut hva slags dans det er. Hvilke bevegelser består den av? Hvordan blir dansen beskrevet av iakttagere, og hvordan omtales den i aviser og blad? Det kan være opplysende å få kjennskap til hvordan dansen har oppstått, og hvor den stammer fra. Bedøm kjensgjerningene i lys av Bibelens prinsipper.

La oss for eksempel anta at en ungdom eller en far eller mor har hørt om den dansen som kalles twist, og ønsker å vite hvorvidt det vil være rett av en kristen å danse twist. Legg merke til hvordan folk beskriver den. En vil sannsynligvis ofte finne en omtale av den i avisene, kanskje noe i likhet med følgende: «Twist, som stammer fra en dans som kalles Madison som oppsto for noen år siden i Philadelphia, er en rytmisk dans hvor danserne vrikker og vrir på hoftene og rister på skuldrene, og hvor partnerne avpasser sine bevegelser etter hverandre uten å berøre hverandre.»¹ Et populært amerikansk tidsskrift inneholdt en artikkel på mange sider om denne dansen og skrev blant annet: «Til musikkens vedholdende rytmeslag svaier partnerne fram og tilbake på fotballene samtidig som de vrir på hoften som vanvittige.»² Hvis de lokale nyhetskilder kaster lite lys over saken, kan man hente opplysninger i et offentlig bibliotek fra publikasjoner som omtaler siste nytt i den retning. Hvis en for eksempel slår opp i Britannica Book of the Year for 1962, vil en finne flere kommentarer, blant annet denne: «I 1961 fant det også sted en gjenoppliving av to tenåringsdanser, den ene kalles twist og den andre ’The fish’. De ble offentlig fordømt av flere amerikanske prester. Sent på høsten var det særlig twist som plutselig ble voldsomt populær. . . . Den består i å bevege føttene minst mulig og kroppen mest mulig.»

Mange aviser vil vanligvis skrive noen ord om opprinnelsen til en ny dans, og dette gjelder da også twist. Time magazine skrev for eksempel:

«Til å begynne med var twist en ganske uskyldig dans. Senere ble den stort sett forlatt til fordel for de mer avdempede dansene ’The Roach’ og ’The Fly’. Men ungdommene som besøker [en bestemt nattklubb i New York], har fornyet twist’en og parodiert den ved å etterligne en eller annen gammel pubertetsseremoni blant innfødte stammer. Danserne berører nesten ikke hverandre og beveger nesten heller ikke føttene, men bortsett fra dette er alt annet i bevegelse. De svaier forover og bakover med overkroppen og svinger med hoftene og skuldrene på en erotisk måte, mens de slenger armene inn, ut, opp og ned.»³

Den samme artikkelen fortsatte med å si at den reviderte utgaven av twist i denne nattklubben «muligvis ville ha fortsatt med å være en forlystelse utelukkende for midtbyens beatnik-gjeng» hvis det ikke hadde vært fordi en sosietetsreporter hadde gjort den populær blant restaurant- og nattklubbgjester ved å skrive om den.

Hva har vi så lært om denne dansen? Vi har lært at den hovedsakelig består i å bevege kroppen mest mulig, og at disse bevegelser blir betegnet som «vanvittige», «sanselige» og «erotiske». Vi har også lært hva slags mennesker det er som har tatt opp denne dansen, at den i bunn og grunn er en etterligning av en eller annen hedensk stammedans, og at bevegelsene i den har en seksuelt stimulerende karakter.

Hvilke bibelske prinsipper og påbud er det så som vil hjelpe deg til å kunne avgjøre hvordan du skal stille deg til det du nå er blitt gjort kjent med? Hvis du ikke vet det, så spør en moden kristen. Du kan også benytte skriftsteds- og emneregistret i Selskapet Vakttårnets publikasjoner for å finne fram til disse prinsipper. Du vil finne mange. En kan for eksempel spørre seg selv: Vil den dansen det dreier seg om, føre til en hellig oppførsel? Guds Ord sier: «Vær . . . også I hellige i all eders ferd!» Det fordømmer også «trang til sanselig nytelse». Det advarer mot «skamløs ferd» og mot det som «er utilbørlig». Det forlanger av kristne kvinner at de opptrer sømmelig. De kristne har også fått påbud om å gi akt på og praktisere alt som er «rent». — 1 Pet. 1: 15; Jak. 4: 1, NW; Ef. 5: 4; Fil. 4: 8; 1 Tim. 2: 9.

Still deg selv følgende spørsmål: Holder den dansen jeg har i tankene, mål når den blir bedømt ut fra disse bibelske krav? Du skulle nå være i stand til å besvare dette spørsmålet riktig.

Hva legges det vekt på?

I mange danser legges det størst vekt på selve dansetrinnene ledsaget av en grasiøs bevegelse av kroppen. Men i noen danser finnes det så og si ikke dansetrinn. Det legges størst vekt på å bevege kroppen, ofte på en sanselig måte. Hensikten med noen av de danser som danses av primitive folk og stammer, er å stimulere seksuelle følelser. Kana’anittene danset fruktbarhetsdanser. Danser i likhet med disse ble danset ved de gamle bacchanalia-festene, som ble holdt som et skalkeskjul for umoralske handlinger. I sin bok World History of the Dance gir Curt Sachs uttrykk for den oppfatning at slike «hofte- og magedanser» som danses på Sydhavsøyene, «bare har til hensikt å stimulere seksuelle følelser. Men det egentlige mål var magisk: Samleiebevegelser, i likhet med alt annet som har et seksuelt motiv, fremmer liv og vekst». Hvis en moderne dans er en etterligning av sanselige bevegelser i en eller annen hedensk dans, vil det ifølge Bibelens prinsipper være utelukket for en kristen å danse slike danser. Det er ikke det at en dans har litt voldsomme eller kraftige bevegelser, som er det avgjørende. En polka er for eksempel hurtig, men ikke nødvendigvis sanselig. Det eneste avgjørende er heller ikke om partnerne berører hverandre eller ikke. Stimulering av lidenskapelige følelser er ikke avhengig av fysisk kontakt med et annet menneske. Det å betrakte dansernes bevegelser kan være nok til å vekke lidenskapelige følelser.

Når derfor en moderne dans legger vekten på en roterende bevegelse av hoftene og for kvinnenes vedkommende risting av brystene, bør en være klar over at dette ikke er en anstendig oppførsel, og at innfødte forskjellige steder i verden gjør det samme i sine fruktbarhetsdanser. En kristen kan være sikker på at den har den samme virkning på menneskene der han bor, som den har på primitive folk.

De kristne kan finne glede i å danse, men når de blir klar over at den dansen som for tiden er moderne i den gamle verden, vekker seksuelle følelser (ved å legge størst vekt på sanselige bevegelser av brystene og hoftene), da tror de ikke at de bør gjøre det samme som alle andre gjør, men de unngår den. Det kan hende at noen vil le av deg fordi du ikke gjør som dem, men det viktigste er at du har en god samvittighet overfor Gud. — 1 Pet. 4: 3, 4.

Hvilket rykte har dansen?

Apostelen Paulus formante de kristne til å holde seg til det «som tales vel om». (Fil. 4: 8) Når en kristen skal avgjøre hvorvidt det er rett eller galt av ham å danse en bestemt dans, bør han derfor undersøke hvilket rykte den har. Mange verdslige mennesker godtar kanskje en bestemt dans, men vi kan ikke la oss lede av mennesker som oppfører seg hemningsløst, og som setter såkalt «seksuell frihet» på førsteplassen. Hvilken oppfatning har folk i alminnelighet? Nærmere bestemt, hvilken oppfatning har medlemmene i den religiøse menighet du tilhører? Hvordan ville de betrakte deg hvis du danset den? Hvis en ønsker å vite hvilket rykte den dansen har som kalles twist, og som ble gjort populær av en nattklubb i New York, kan en lese en artikkel som for eksempel den en danser fra Trinidad, Geoffrey Holder, har skrevet. Han sier blant annet følgende:

«Twist? Jeg danser den ikke. Den er uærlig. . . . Den er en form for kunstig seksualitet som er gjort til en usunn sport i nærvær av tilskuere. . . . Det har aldri vært meningen med selskapsdans at den skulle gi tilskuerne en indirekte seksuell stimulans. Gjør den det, så vær på vakt! . . . Da Antony Tudor ønsket å vise hvordan hans helt skulle framstilles som en sex-gal type og et fallisk symbol i ’Pillar of Fire’, danset han twist noen sekunder. . . . Fra tidenes morgen har det klassiske midlet til å vise fram mannlig potens, seksuell kraft, vært de samme bevegelser av hoftepartiet. I afrikanske fruktbarhetsdanser gjør de dette nakne.»⁴

Du trenger imidlertid ikke å lese spesielle artikler for å få en idé om hvilket rykte en dans har. Korte notiser i avisene kan være svært opplysende, som for eksempel følgende: «Byen Tampa har åpnet året 1962 med å bannlyse den nye dansen twist fra sine offentlige forlystelsessteder.»⁵ «Moralister diskuterer dansens sømmelighet. Elsa Maxwell forteller i sin spalte at prinsesse Olga av Jugoslavia ved det polske ball var enig med henne i at twist ikke burde bli danset på offentlige steder.»⁶ «Det ble bestemt benektet fra Det hvite hus i dag at president Kennedy eller noen annen skulle ha danset twist ved et selskap der.»⁷ «Roseland Dance City [New York] har bannlyst den nye dansen twist. ’Etter vår mening er det ikke noen selskapsdans,’ sa Lou Brecker som grunnla dette danseetablissement i 1919. ’Den mangler fullstendig gratie.’»⁸

Den lokale presse på det stedet du bor, offentliggjør kanskje også brev til redaktøren som ofte gir et ganske godt innblikk i hva folk tenker, slik følgende uttalelse gjør: «La oss håpe at kroppen til våre unge (og ikke så unge) twist-entusiaster lyver, at deres sinn ikke er slik som deres bevegelser med hoftene og overkroppen gir inntrykk av.»⁹

Det er ikke nok at en kristen mener at han med god samvittighet overfor Gud kan danse en bestemt dans fordi han ikke har noe urett motiv. Han må også ta i betraktning den virkning det har på dem som ser på. Tilskuerne vet hva de selv tenker når de ser en sanselig dans, og de trekker den slutning at danseren tenker det samme. Det at en sier: «Jeg har rene tanker og en god samvittighet,» er ikke nok, for Bibelen sier uttrykkelig at en skal være «uten anstøt for noen». — 1 Kor. 10: 32, LB.

Unngå å være til anstøt for noen

De kristne ønsker ikke ved sin oppførsel å vende menneskene bort fra Guds sannhet, selv om deres oppførsel kanskje i seg selv ikke er urett. Det kan imidlertid være forskjellige omstendigheter som gjør at deres oppførsel blir urett. En oppførsel som ikke vil vekke anstøt på et sted, kan på et annet sted være årsak til at noen vil se ned på dem. Selv på steder hvor en bestemt dans blir godtatt, vil folk som ser på den som en løssloppen dans, betrakte alle som danser den, på samme måte. Alle kristne hør derfor gi akt på Paulus’ formaning: «Vi gir ikke på noen måte grunn til anstøt, for at det ikke skal finnes feil ved vår tjeneste.» — 2 Kor. 6: 3, NW.

Den guddommelige formaning er derfor: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» (1 Kor. 10: 24) Hva er dette «beste» som de kristne bør søke for andre? Det er det som er til beste for dem åndelig sett. Det er naturligvis rett å være oppmuntrende og vennlig overfor andre, men det koster oss kanskje ikke noe å være det, og Paulus taler her om å gjøre noe til beste for andre som koster oss noe. Det er et spørsmål om samvittighet. Alle mennesker ser ikke på tingene på samme måte. En kristen som har en samvittighet som er opplyst av Guds Ord, kan kanskje gjøre et eller annet med god samvittighet, men det kan hende at det er til anstøt for andre. En kristen må ta i betraktning noe som er av livsviktig betydning, nemlig andres frelse. Vi ønsker ikke å være til anstøt for andre ved å gjøre noe som strider mot deres samvittighet. Dette begrenser vår frihet og krever at vi legger bånd på oss, også når det gjelder å gjøre noe som i seg selv ikke er galt. Vi bør handle slik at ikke noe av det vi foretar oss, vil hindre andre i å ta imot sannheten fra Guds Ord. Dette gjør det til et spørsmål om ikke bare å unngå å gjøre noe som er galt ifølge Bibelen, men også å avholde seg fra å gjøre noe som kanskje ikke i seg selv er galt, men som vil få andre til å få fordommer mot sannheten i Guds Ord.

Hvis vi altså er villige til å avholde oss fra å gjøre noe som i seg selv ikke er galt, fordi vi ikke ønsker å være til anstøt for andre, hvor meget mer skulle vi da ikke avholde oss fra å gjøre noe som ifølge Bibelen er urett!

At dette med å være til anstøt for andre ikke er noe en skal ta lett, framgår tydelig av Jesu advarende ord: «Den som forfører [er til anstøt for, NW] én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre at det var hengt en kvernstein om hans hals og han var nedsenket i havets dyp.» — Matt. 18: 6.

I noen tilfelle vekker vi kanskje ikke anstøt hos andre med selve dansen, men vi kan komme til å gjøre det ved andre ting som har tilknytning til den, for eksempel hvis vi danser på et sted som har et dårlig rykte. En kristen vil ikke besøke en restaurant som har et dårlig rykte, selv om det er god mat han først og fremst er ute etter. Hvis han gjør det, kan det vekke anstøt. Selve stedet kan altså ha sin betydning. (1 Kor. 8: 9, 10) Det har også meget å si hvem en er sammen med, ettersom «dårlig omgang forderver gode seder». (1 Kor. 15: 33) En dans kan i seg selv være anstendig, men hvis de menneskene vi er sammen med når vi danser den, er dårlig omgang for oss, vil det ikke være på sin plass å danse den. Vi bør søke atspredelse sammen med mennesker som elsker Gud og har respekt for hans påbud.

De kristne bør være klar over at en ikke kan betegne hver eneste dans som enten anstendig eller uanstendig. Mange danser kan danses enten anstendig eller uanstendig, det avhenger av de mennesker som danser dem. En kan ha et galt motiv når en danser en anstendig dans, slik at den i stedet blir et uttrykk for sanselig begjær. En kristen trenger dessuten ikke spesielle direktiver for hver ny dans som oppstår, han kan gjøre seg kjent med kjensgjerningene og anvende de bibelske prinsipper. Hvis en kristen ønsker å leve ugift, gjør han vel i ikke å danse med noen av det annet kjønn som han ikke er i slekt med.

En bør således finne ut hva en dans egentlig er. Hvilke bevegelser består den av? Hvor stammer den fra, og hvordan har den utviklet seg? Hva sier folk om den? Hva skriver avisene om den? Hvilket rykte har den i sin alminnelighet? Hvis du danset den, hvilken virkning ville det da ha på tilskuere? Når det er grunn til å tvile på om det vil være rett å følge en bestemt handlemåte, hvor lykkelige vil vi ikke da være hvis vi gjør det som er oppbyggende for våre brødre, og ikke vekker anstøt hos noen som er nye i sannheten! «Kjærligheten oppbygger.» — 1 Kor. 8: 1.

Selv om det er en personlig sak å velge sin egen form for atspredelse, vil en moden kristen aldri insistere på sine «rettigheter» i den retning hvis det strider mot en medkristens samvittighet, eller hvis det vil være til anstøt for noen som er nye i sannheten. «La oss ikke mer dømme hverandre, men fell heller den dom at I ikke skal legge anstøt eller felle for eders bror!» La oss alle legge for dagen et sunt sinns ånd. La oss alle søke det som er til åndelig oppbyggelse for andre. La oss alle oppføre oss som vi ville ha gjort i nærvær av Herren Jesus Kristus og den hellige Gud, Jehova. Når vi gjør det, følger vi formaningen: «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» — Rom. 14: 13; 1 Kor. 10: 31.

HENVISNINGER

 ¹ New York Times for 19. oktober 1961.

 ² Life for 24. november 1961.

 ³ Time for 20. oktober 1961.

 ⁴ New York Times Magazine for 3. desember 1961.

 ⁵ New York Times for 4. januar 1962.

 ⁶ Newsweek for 4. desember 1961.

 ⁷ New York Times for 15. november 1961.

 ⁸ Ibid., nummeret for 21. oktober 1961.

 ⁹ New York Times Magazine for 17. desember 1961.