Hvorfor går de ikke i kirken?

Millioner mennesker mener at de har gode grunner for ikke å gå i kirken. Her kan du lese deres egen forklaring.

MILLIONER deserterer fra kristenhetens mektige hær av «kristne soldater». Fra Sentral-Europa, Storbritannia, De forente stater, Skandinavia og andre deler av kloden rapporterer nedstemte prester at et rystende antall kirkegjengere blir borte uten grunn. Bare i De forente stater er mellom 30 og 40 millioner kirkemedlemmer borte fra gudstjenestene om søndagene. Rådløse prester spør hva grunnen kan være til dette.

En undersøkelse viser at de som ikke går i kirken, hovedsakelig kan deles i to grupper. Den ene gruppen består av folk som aldri har vært tilsluttet en kirke, og den andre gruppen av folk som står tilsluttet en kirke, men som likevel ikke går i den. Prestene kaller den første gruppen de «utenforstående», og de sier at den andre gruppen består av får som har forvillet seg bort fra den rette sti. Mange av disse mener imidlertid at det er kirkens ledere som har fart vill.

En undersøkelse som nylig ble foretatt, viser at de «utenforstående» holder seg borte fra kirken fordi de føler at de ikke trenger den. Det er imidlertid meget få av dem som er ateister. Mange sier at de kan stå i et nært forhold til Gud selv om de ikke har meldt seg inn i et kirkesamfunn. Et stort antall foretrekker sin egen religiøse filosofi, som ikke er avpasset etter noen spesiell trosbekjennelse. Noen sier at de er fortørnet over at det blir holdt prekener mot drikking, røyking og dans. De «utenforstående» er ikke særlig begeistret for at kirkegjengere ofte opptrer som om de mener at de er så mye bedre enn andre, som om de skulle ha reservert himmelen for seg selv og helvetet for sin neste. Noen «utenforstående» betrakter det å holde seg vekk fra kirken som en sikker måte å spare penger på. Alt dette fikk en vite gjennom en undersøkelse som i tre år har pågått for den forente presbyterianske kirke. Resultatene ble offentliggjort i februar i år.

Prestene vil kanskje imøtegå dette ved å si at de «utenforstående» ikke forstår den store religiøse betydning kirken har. De ser bare på kirken som en sosiologisk institusjon som tilbyr fellesskap og trøst lett krydret med morallære. Hvis det er sant, blir det vanskelig å forklare hvorfor millioner av mennesker som i årevis har besøkt kirken, nå foretrekker å være andre steder om søndagene. Hvorfor har disse som bør ha fått føle kirkens «store religiøse betydning», sluttet å gå i den?

Deres klagemål

Hvis du spurte noen av disse som holder seg hjemme, om grunnen til det, ville de i mange tilfelle gi uttrykk for et lignende klagemål som dette:

’Før deltok jeg aktivt i kirkearbeidet. Det at jeg var medlem, førte til at jeg ble meget opptatt med komitémøter, med å sitte ved telefonen, legge til rette programmer og få folk til å komme i kirken. Det var det som var problemet, presten og menigheten var altfor opptatt med å skaffe penger, ordne med speidertropper og andre sosiale anliggender som ikke har noe med vår frelse å gjøre. Dette at en var så opptatt av verdslige ting, satte også sitt preg på prekenene om søndagene.

’Presten vår var en utmerket taler, men jeg ønsket at han kunne holde seg på jorden. Bare en sjelden gang sa han noe som jeg kunne huske en time senere. Det hendte at han henviste til hva Jesus og Paulus sier, men de måtte finne seg i en god del konkurranse fra Bertrand Russell, Reinhold Niebuhr, dr. Norman Vincent Peale og andre som presten ønsket å sitere.

’Prekenene gikk fra den ene ytterlighet til den andre. Den ene gangen oste de ild og svovel, og neste gang ble de holdt i en beroligende tone og omhandlet hvordan en kan overvinne anspenthet og stress. Jeg ble irritert over all den tid som ble brukt til å snakke om hvordan en kan få framgang og «fred i sinnet». Nødvendigheten av å vise dyd ble skjøvet til side for trangen til å oppnå kraft, energi og vitalitet. All denne anvendte psykologi virket ille anvendt fordi den til stadighet kom fra en mann som var betalt for å lære oss om Gud. Det er ganske rimelig at jeg ikke ville diskutere religion, ikke engang min egen, jeg hadde ikke nok kjennskap til den. Gang på gang gikk jeg fra gudstjenesten om søndagen uten å føle at jeg hadde fått noen åndelig føde. Det var noe vesentlig som manglet.

’En av kirkens misjonærer sa at vi holdt på å bli påvirket av buddhismen, og han hadde rett. Litt etter litt hadde vi begynt å tro at alle religioner var like gode, og at det var nok bare å tro. Han sa at det er akkurat det samme som buddhistene sier, nemlig at alle de religioner som finnes, bare er forskjellige veier som leder til samme mål. Hvis Jesus trådte fram i vår kirke og gjentok sin bemerkning: «Den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den», tviler jeg på at han ville bli bedt om å komme tilbake. — Matt. 7: 14.

«Krigsfyrsten»

Noe annet som gjorde at ikke Jesus passet i vår kirke, var hans tittel, «fredsfyrsten». Enten Jesus liker det eller ikke, har vår kirke gjort ham til «krigsfyrsten». Vår kristendom var blitt helt igjennom nasjonalistisk. Heldigvis var den regjeringen vår kirke sorterte under, på den moralsk riktige siden i hver eneste krig, i hvert fall var det det man fortalte oss. Det var noe som passet våre prester når de skulle fortelle menneskene årsaken til en «hellig» krig eller et korstog. Det plaget imidlertid meg å tenke på at medlemmer fra samme kirkesamfunn, innbefattet det jeg tilhørte, sto oppstilt mot hverandre ute på slagmarken. En prest forsikret oss om at krig er det middel Gud bruker for å få befolket himmelen. Jeg hadde mine tvil om det, men det er ikke tvil om at det at så mange millioner døde, bidro til å avfolke jorden. I vår kirke var det bare 25. desember Kristus ble «fredsfyrsten» enda en gang. På meg virket en slik krigersk kristendom helt meningsløs.

’Ved et par anledninger minte presten oss om at vi burde være verdens lys. Vi hadde ikke engang nidkjærhet nok til å lyse opp vår egen hjemby! Når det gjaldt lærespørsmål, var det i virkeligheten en smule tåket i vår kirke. Det skyldtes for en stor del treenighetslæren, som på en eller annen måte ikke stemte. I kirken lærte vi at den var et mysterium, og at vi skulle slå oss til ro med det. Det hendte at presten snakket om oppstandelsen, især på påskedagen. Men når han snakket til en familie som var samlet til begravelse, la han vekten på den udødelige sjel og hvordan den fór opp til himmelen. Det var også noe jeg studerte på. Hvorfor hadde Kristus behov for en oppstandelse, eller hvorfor har noen annen det, hvis han har en sjel som er udødelig? Jeg syntes det måtte være helt overflødig. Presten sa at i og med oppstandelsen ble Kristi kropp forent med hans udødelige sjel, og at både kropp og sjel fór til himmelen. Senere fant jeg ut at Bibelen sier at det er umulig. (1 Kor. 15: 50) Det var ikke ofte vi hørte bibelske taler fra prekestolen, ettersom presten fant det nødvendig å ta seg av ting som var mer presserende enn spørsmålet om evig liv. Når en læresetning av og til ble behandlet, ble vi sittende igjen med mange ubesvarte spørsmål.

’En annen ting jeg ikke kunne forstå, var kirkens lære om at Gud satte menneskene på jorden for å prøve dem og se om de var verdige til å komme til himmelen. Det måtte jo bety at den eneste hensikten med jorden er at den skal tjene som et prøvested. Men hvordan kunne da englene bli skapt til å leve i himmelen uten først å måtte gå igjennom alle lidelsene her på jorden sammen med Adams barn? Og hvis det forholder seg slik at denne verden er ond fordi Gud har bestemt at den skal være det, oppstår det et annet vanskelig spørsmål: Hvorfor lærer vi barna våre å be at Guds vilje må skje på jorden som i himmelen? Det ser ut til at Jesus lærte oss å be om en forandring av de nåværende forhold, men kirken ble ved med å holde fram at vi til enhver tid måtte være beredt til å forlate jorden. Kirken klarte ikke å stille min åndelige hunger, og det gjorde at jeg ble overbevist om at jeg kunne klare meg like godt uten den. Til slutt holdt jeg helt opp å gå i kirken.’

Den samme erfaring har i virkeligheten tusenvis av andre også gjort. I alle deler av verden hender det imidlertid at mennesker som av lignende grunner holder seg borte fra kirken, får en uventet velsignelse som fører til at hele deres liv blir forandret. Vi lar en som selv har fått erfare det, ganske kort fortelle hva han opplevde.

En besøkende

’Det var søndag morgen, og jeg tok det med ro etter en sen frokost da en ung mann kom til min dør med en bibel i hånden. Han hørte til de nidkjære menneskene med den «vranglæren» som vår kirke pleide å advare oss imot. Jeg ønsket ikke å være uhøflig, og derfor prøvde jeg å lytte. «Hvis menneskene hadde vært lydige, ville de ha fått leve på jorden for evig, for det var derfor Gud satte dem her,» sa han. «Fordi Adam syndet, kom døden over oss alle, men det forandret ikke Jehovas hensikt, nemlig at jorden skulle bli et paradis. Jesus lærte oss å be om at Guds rikes styre må knuse denne onde verden og gjøre jorden om til et paradis. Kriger, tårer og død skal forsvinne, og Gud skal gjøre alt nytt. Dette er det gode budskap Jehovas vitner bærer ut til jordens ender, som en oppfyllelse av Matteus 24: 14,» sa han videre. Han beviste det han sa, ved å lese 1 Mosebok 1: 28, Daniel 2: 44, 2 Peter 3: 13 og Åpenbaringen 21: 4, 5. Jeg inviterte ham inn.

’Jeg bombarderte ham med spørsmål, og han ga meg alltid et svar fra Bibelen. Han fortalte at treenighetslæren er en hedensk lære, som blir klart motbevist av Johannes 14: 28 og 1 Korintierne 11: 3 og mange andre skriftsteder. «Mennesket er en sjel,» sa han, «og Bibelen viser at sjelen dør.» (Han pekte på hva som står i Esekiel 18: 4 [se eldre norsk overs.], Predikeren 9: 5, 10 og Jakob 5: 20.) «Ettersom sjelen dør, har Gud lovt oss en oppstandelse i sin nye, rettferdige verden. Vi er ikke født med evig liv, det er noe vi må søke.» — Joh. 17: 3.

’Denne unge forkynneren besøkte meg flere ganger, og hver gang besvarte han bibelske spørsmål som hadde skaffet meg hodebry i mange år. Enten det var regn eller solskinn, kom han alltid til avtalt tid, og jeg lærte alltid noe interessant og verdifullt. Jeg begynte å forstå at det fremdeles er slik at sanne kristne setter Gud og ikke sitt eget jeg i sentrum. I stedet for intetsigende fraser om at det viktigste er å søke framgang og fred for enhver pris, har de fremdeles et godt budskap som må bli kunngjort vidt og bredt. Det forlanges fremdeles av sanne kristne at de skal vise dyd og ha en tro som er forbundet med gjerninger. Det er fremdeles et vitnesbyrd som må avgis, og Gud bruker menn, kvinner og barn til dette arbeidet, akkurat som han gjorde for 1900 år siden. De som den gangen tok del i det arbeidet, fikk ikke betaling for å gjøre det, og det får heller ikke sanne kristne i vår tid. De har innvigd sitt liv til å gjøre Guds vilje, og det er kjærligheten som har vært drivkraften. Kjærligheten bevirker også at det rår enhet blant de kristne brødre verden over. Alt dette har jeg sett og hørt blant Jehovas vitner. Du kan selv undersøke det, hvis du går til deres Rikets sal.

’Neste søndag skal jeg oppsøke noen av mine tidligere omgangsvenner fra kirken, ikke i kirken, men i deres hjem. Jeg vet at mange av dem vil holde seg hjemme, akkurat som jeg gjorde, fordi de føler at de har behov for noe bedre. Jeg gleder meg til å vise dem hvordan de kan finne det i Bibelen. Dette vil jeg gjøre hvis Jehova tillater det, for nå er jeg selv et av Jehovas vitner.’