Lydighet mot «høyere myndigheter» — hvorfor?

«Hver sjel må underordne seg de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud.» — Rom. 13: 1, NW.

 1. Hvordan var Josefs og Marias lydighet mot myndighetene i harmoni med Guds vilje og profetier?

I ÅRET 2 f. Kr. var Josef, som var sønn av Jakob, og hans fruktsommelige hustru, Maria, som var datter av Eli, lydige mot den romerske keiser Augustus’ dekret. De lot seg innskrive i manntall i sin by i Judea. Slik gikk det til at Marias sønn, Jesus Kristus, ble født i Betlehem. Dette var i harmoni med Jesu himmelske Fars, Jehova Guds, vilje, for gjennom profeten Mika hadde han 700 år i forveien forutsagt at hans Sønn skulle bli født der. (Mika 5: 1; Matt. 1: 1, 16, 18; Luk. 2: 1—7; 3: 23) Det var følgelig ikke i strid med Guds vilje og hensikt å underordne seg de politiske makter hva dette angår, selv om jødene i Palestina fremdeles var under De ti bud og under andre lover som Jehova Gud hadde gitt dem gjennom sin profet Moses.

 2. Hvilke lover måtte jødene rette seg etter, og hvilken fullkommen regel ga Jesus dem angående dette?

² Jødene var under den høyeste lov, Guds lov, men de måtte samtidig rette seg etter den romerske lov, ettersom Romerriket hadde makten over Judea og Galilea og innkrevde skatt og tributt. Jesus Kristus ga en fullkommen regel for i hvor stor grad de skulle rette seg etter den romerske lov, da han sa følgende til en gruppe jøder, hvorav noen var for og andre mot Romerriket: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Matt. 22: 15—22) Hverken de jødene som var for, eller de som var mot Romerriket, kunne ha noe å innvende mot denne regelen.

 3. Hvorfor må de kristne adlyde dette påbudet til tross for det som hendte i 1914?

³ Romerrikets keisere forsvant sammen med dette riket for lang tid siden, men det som keiseren representerte i denne uttalelsen som Jesus kom med for 1900 år siden, er her fremdeles — ikke bare imperialisme og kolonivelde, men også denne verdens politiske myndigheter. Dette har også vært tilfelle siden 1914, da «hedningenes tid» utløp, slik som Jesus forutsa i sin profeti om denne verdens ende. (Luk. 21: 5—7, 24) Dette påbudet som Jesus ga, må derfor også respekteres og adlydes i vår tid, særlig av innvigde, døpte kristne, slik Jehovas vitner er. Det er ikke bare nasjonene som fremdeles eksisterer, men også Gud, og alle nasjonene på jorden har siden 1914 stått til doms for ham. Mennesker som har en får-lignende innstilling overfor Gud, vil adlyde påbudet om å gi keiseren bare hva keiserens er, og Gud alt hva Guds er. Som kristne apostler fulgte Paulus og Peter dette påbudet, og de oppfordret i sine brev andre til å gjøre det samme. — Matt. 25: 31—40.

 4. a) Når og til hvem skrev Paulus angående dette spørsmålet og om hvilke herskere skrev han? b) Forsto mottagerne av Paulus’ brev hva han mente, og hvordan er det med de kristne i dag?

⁴ Omkring år 56 skrev Paulus til den kristne menighet i selve Romerrikets hovedstad. Særlig i det 13. kapittel av sitt brev behandler han dette spørsmålet. Dette var over 200 år før kristenheten ble til (i det 4. århundre). Paulus skrev dette brevet mens det hedenske Romerriket hadde makten, før det fantes såkalte kristne konger som påstår at de hersker med guddommelig myndighet og «ved Guds nåde». Paulus skrev derfor til de kristne i Roma om slike hedenske herskere som keiseren og hans landshøvdinger og konger i de forskjellige land, og ikke om kristenhetens politiske herskere. De kristne i Roma trengte særlig å ha klart for seg svaret på følgende spørsmål: Verdslige herskere er ikke kristne og er ikke innvigd til Jehova Gud, men skylder likevel de kristne landets herskere noe, ja, skylder de herskerne i Palestina og i dets hovedstad Jerusalem noe? For kristendommens skyld måtte de kristne i menigheten i Roma komme til klarhet i dette spørsmålet, slik at de kunne handle ut fra en opplyst samvittighet. Paulus behandlet omhyggelig dette spørsmålet i sitt brev til dem. Han uttrykte seg klart og tydelig, og de forsto hva han mente. I vår tid, 1900 år senere, hersker det likevel uenighet om hva Paulus mente, noe verden ble gjort oppmerksom på ved det som nylig hendte i religiøse kretser i det splittede Tyskland.a

 5, 6. a) Til gagn for hvem skrev Paulus Romerne 13: 1—7, men hvilket spørsmål oppstår i denne forbindelse? b) Hva vil hjelpe oss til å finne svaret på dette spørsmålet, og hva vil vi derfor nå gjøre?

⁵ Paulus skrev «til alle Guds elskede, kalte, hellige som er i Rom». Han skrev derfor til gagn for den kristne menighet. (Rom. 1: 7) Men ikke alt det han taler om i dette brevet, har med saker innen menigheten å gjøre. Det store spørsmål er nå: Har det Paulus skrev om i Romerbrevet, kapittel 13, versene 1 til 7, å gjøre med noe innen menigheten, eller med noe utenfor menigheten? De siste versene i det foregående kapittel vil, hjelpe oss til å finne svaret på dette spørsmålet. Vi må huske at Paulus ikke inndelte sitt brev i kapitler og vers. Han skrev det som et brev og ikke som en moderne bok eller bibel. Vi har ikke noe bevis for at han atskilte det som nå utgjør kapittel 13: 1—7, fra det foregående. La oss derfor uten avbrytelse lese fra kapittel 12: 17 til og med kapittel 13: 7, slik det er gjengitt i New World Translation, for at vi kan få klart for oss den sammenheng disse versene står i.

⁶ «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. Sørg for det som er godt i alle menneskers øyne. Hold så sant det står til dere, fred med alle mennesker, hvis det er mulig. Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi vreden rom; for det er skrevet: ’Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’ Men ’hvis din fiende er sulten, så gi ham mat; hvis han er tørst, så gi ham noe å drikke; for ved å gjøre det samler du glødende kull på hans hode’. La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn stadig det onde med det gode. Hver sjel må underordne seg de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud. Den som setter seg opp mot myndigheten, har derfor tatt standpunkt mot Guds ordning; de som har tatt standpunkt mot den, vil få dom over seg. For de som styrer, er ikke til skrekk for den gode gjerning, men for den onde. Ønsker du da å være uten frykt for myndigheten? Fortsett å gjøre det som er godt, så vil du få ros av den; for den er Guds tjener for deg til ditt gagn. Men gjør du det som er ondt, da frykt! for det er ikke uten hensikt at den bærer sverdet; for den er Guds tjener, en hevner til å gi uttrykk for vrede mot den som handler ondt. Det er derfor tvingende grunn for dere til å underordne dere, ikke bare på grunn av denne vrede, men også av hensyn til deres samvittighet. For det er av den grunn dere også betaler skatter; for de er Guds offentlige tjenere, som stadig tjener nettopp denne hensikt. Gi alle det som tilkommer dem: skatt til den som gjør krav på skatt; tributt til den som gjør krav på tributt; frykt til den som gjør krav på frykt; ære til den som gjør krav på ære.»

 7. Hvor befinner de «høyere myndigheter» seg som Paulus taler om?

⁷ Av de siste fem versene i kapittel 12 som vi nettopp har lest, framgår det tydelig at Paulus underviser Guds hellige om hvordan de skal oppføre seg overfor mennesker utenfor menigheten, overfor «alle mennesker», ja, også overfor en fiende som gjør det som er ondt mot de kristne, og som følgelig må være en person som står utenfor menigheten, og ikke innenfor den. Paulus går så over til å drøfte de «høyere myndigheter», og han har følgelig oppmerksomheten rettet mot noe som er utenfor menigheten, og ikke mot noe som er innenfor den. Det er derfor logisk at de «høyere myndigheter» befinner seg i verden, utenfor den kristne menighet.b Vi må ikke lukke øynene for det faktum at det finnes myndigheter utenfor den kristne menighet.

 8. a) Hvilket ord for myndighet brukte Paulus opprinnelig, og hvem ble dette ordet også brukt om? b) Hvordan ble dette ordet brukt av Satan Djevelen og av en romersk høvedsmann i Kapernaum?

⁸ Til tross for at menigheten var i Roma, skrev Paulus til den på gresk og ikke på latin. Det greske ordet Paulus brukte for myndighet, var exousía. De som leste Septuaginta, den gamle greske oversettelsen av de hebraiske skrifter, visste at ordet exousía ble brukt om hedenske riker eller herredømmer. (Se Daniel 7: 6, 14, 17; 11: 5.) Til og med Satan påsto at han hadde myndighet. Da han prøvde å friste Jesus Kristus ved å tilby ham verdensherredømmet, sa han til Jesus: «Jeg vil gi deg all denne myndighet [exousía] og deres herlighet, for den er overgitt til meg, og jeg gir den til hvem jeg vil.» Men Jesus nektet å inngå en overenskomst med Guds største fiende for å oppnå verdensherredømmet. (Luk. 4: 6—8, NW) Da en romersk høvedsmann i Kapernaum ba Jesus om å helbrede hans tjener, brukte han ord som vi finner i Romerne 13: 1. Han sa: «Si bare et ord, så blir gutten min helbredet. Jeg er jo selv en mann som står under høyere myndighet og har soldater under meg igjen; og sier jeg til den ene: Gå, så går han.» — Matt. 8: 5—9; Luk. 7: 8, LB.

Verdslige myndigheter

 9. Hvordan brukte Jesus og hans fiender dette ordet med tanke på verdslige myndigheter?

⁹ Da Jesus på forhånd fortalte disiplene at de ville komme til å bli forfulgt, sa han: «Når de fører eder fram for synagogene og øvrighetene og myndighetene, da vær ikke bekymret for hvorledes eller hva I skal svare for eder.» (Luk. 12: 11) I Lukas 20: 20 står det at de jødiske religiøse lederne sendte menn som lot som om de var rettferdige, for å snakke med Jesus og «fange ham i ord, så de kunne overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt [myndighet, NW]». Da Jesus lot seg arrestere av sine fiender i Getsemane hage, sa han til dem: «Dette er eders time og mørkets makt [myndighet, NW].» (Luk. 22: 53; Kol. 1: 13) Hva gjorde landshøvdingen Pontius Pilatus med Jesus? «Da han fikk vite at han kom fra Herodes’ maktområde [exousía], sendte han ham over til Herodes.» (Luk. 23: 7, LB) Med tanke på verdslige herskeres myndighet hadde Jesus tidligere sagt til sine apostler: «Kongene hersker over sine folk, og de som bruker makt [har myndighet, NW] over dem, kalles deres velgjørere. Så er det ikke med eder.» (Luk. 22: 25, 26) Og den siste boken i Bibelen som forutsier vår tids begivenheter, forteller om ti symbolske konger og sier: «De får myndighet som konger en kort stund sammen med villdyret. Disse har én og samme tanke, og sin makt og myndighet stiller de til rådighet for villdyret.» (Åpb. 17: 12, 13, LB) Alle disse herskerne er verdslige «myndigheter».

10. Betyr det at disse myndigheter blir kalt for «høyere myndigheter», at de er hevet over denne verdens myndigheter? Begrunn svaret.

¹⁰ Noen kan imidlertid innvende at i Romerne 13: 1 kaller Paulus myndighetene for de «høyere myndigheter», og viser ikke dette uttrykket at de er hevet over denne verdens myndigheter? Kan noen myndigheter være «høyere» i forhold til Gud? Nei, det kan de ikke, men Paulus minner oss om at til tross for at disse «myndigheter» er «høyere», er de likevel underordnet Gud. Hvordan viser han det? Jo, han sier: «Det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger [av hvem?] av Gud.» Hvis Gud satte dem i en relativ stilling i forhold til seg selv og til hverandre, må de «høyere myndigheter» være underordnet Gud, som er den Høyeste. (Luk. 6: 35; Ap. gj. 7: 48; Heb. 7: 1) Når det greske ordet for «høyere» står i den partisippformen Paulus brukte, betyr det «å ha makt over; å være bedre; å stå over; å være opphøyd over», og ikke nødvendigvis å være høyest. La oss merke oss andre måter dette greske ordet brukes på.

11. Hvordan blir det samme greske verbet brukt i 1 Timoteus 2: 1, 2; 1 Peter 2: 13 og Filippenserne 2: 3?

¹¹ I 1 Timoteus 2: 1, 2 (LB), hvor Paulus taler om bønn for alle slags mennesker, sier han at det skal frambæres bønner for «alle mennesker, for konger og alle som er i høye stillinger». Uttrykket «høye stillinger» er oversatt fra det greske substantivet hyperokhé som er avledet fra verbet hyperékhein, og det er partisippformen av dette verbet Paulus bruker i Romerne 13: 1. Peter bruker det samme greske verbet i 1 Peter 2: 13 (NW), hvor han sier at en konge «er høyest». I Filippenserne 2: 3 redegjør Paulus for hvordan de kristne i menigheten bør betrakte hverandre, og sier at de bør ’i ydmykhet akte hverandre høyere enn seg selv’. Han mente naturligvis ikke at den ene skulle betrakte den andre som den høyeste i den forstand Jehova Gud er den høyeste.

«Høyere» enn hvem?

12. I verden er det mennesker som har høyere stillinger enn de kristne, men hva husker de kristne i denne forbindelse?

¹² De kristne befinner seg i verden, selv om de ikke er en del av den, og utenfor den kristne menighet, i verden, er det mennesker som har høyere stillinger og større myndighet enn de sanne kristne, for eksempel mennesker i statsstyrelsen, fordi innvigde kristne, noe Jehovas vitner er, ikke blander seg inn i politikk eller trakter etter politiske stillinger. De husker imidlertid kong Salomos ord i Predikeren 5: 7 som viser at Jehova Gud er høyere enn det høyeste menneske: «Om du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet tres under føtter i landet, så undre deg ikke over den ting! For den som er høytstående, har en høyere til å vokte på seg, og en høyeste vokter på dem begge.»

13. Hvorfor må «hver sjel» underordne seg, og hvordan forstår vi at dette ikke gjelder englene i himmelen?

¹³ Ettersom de kristne ikke kan unngå å komme i berøring med styresmaktene, sa Paulus til de kristne i Roma: «Hver sjel må underordne seg de høyere myndigheter.» Han minner dem om at de er sjeler, og om at dette har med deres liv som sjeler å gjøre. Hver sjel, hver enkelt i menigheten er forpliktet til å underordne seg de «høyere myndigheter». Det er ikke noen som er unntatt, og Paulus’ liv viser at han ikke unntok seg selv. Men hvor langt bør de kristne gå når det gjelder å underordne seg de «høyere myndigheter»? Må de underordne seg i alle ting? Nei, det må de ikke. Husk at Romerne 13: 1 ikke gjelder englene i himmelen, som bare er underordnet Gud og hans herliggjorte Sønn, Jesus Kristus. (Heb. 1: 5, 6; 1 Pet. 3: 21, 22) I gammel tid kjempet engler mot menneskelige styresmakter, og de vil på nytt kjempe mot dem i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». (Åpb. 16: 14—16; 19: 14—20) Det som står i Romerne 13: 1, angår ikke dem, men de kristne her på jorden, hvor det fremdeles finnes politiske styresmakter som tilhører denne tingenes ordning.

14. Nevn noen eksempler som viser at de kristne til en viss grad må underordne seg under andre mennesker.

¹⁴ Ifølge Guds skrevne Ord må de kristne til en viss grad underordne seg eller vise lydighet mot mennesker. Til og med Jesus «var lydig mot» sine foresatte på jorden, Josef og Maria, mens han var gutt i Nasaret. (Luk. 2: 51, UO; Gal. 4: 1—5) I 1 Timoteus 3: 4 og Efeserne 6: 1—4 blir derfor barn påbudt å underordne seg eller vise lydighet mot sine kristne foreldre. De yngre kristne skal underordne seg under de eldre kristne (1 Pet. 5: 5), slaver eller tjenere under sine eiere eller herrer (Tit. 2: 9; 1 Pet. 2: 18; Ef. 6: 5—8), hustruer under sine ektemenn (Kol. 3: 18; Tit. 2: 5; 1 Pet. 3: 1, 5; Ef. 5: 22—24), kvinner under brødrene i menigheten (1 Kor. 14: 33, 34) og menighetens medlemmer under brødre som trofast tjener dem. (1 Kor. 16: 16) Alt dette er eksempler på relativ lydighet eller underkastelse, for vi må framfor alt følge oppfordringen i Jakob 4: 7: «Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, og han skal fly fra eder.»

15. På hvilken måte underordner de kristne seg derfor de «høyere myndigheter», og hvorfor?

¹⁵ Det er likeledes på en relativ måte de kristne må underordne seg denne verdens «høyere myndigheter», for Gud og samvittigheten kan ikke settes ut av betraktning. Paulus sier for eksempel at en av grunnene til at hver sjel må underordne seg de «høyere myndigheten, er at «det er ingen myndighet uten av Gud».

Ved Guds tillatelse

16. Hvor har Satan Djevelen fått sin myndighet fra, og hva har han gjort med den?

¹⁶ Den makt Satan Djevelen har, har han opprinnelig fått av Gud. Vi må likevel ikke for et øyeblikk underordne oss Djevelen, men vi må stå ham imot. Han har fått lov til å utøve en usynlig myndighet over denne verden. Hvis han ikke hadde det, kunne han ikke ha tilbudt Jesus myndighet over hele verden da han forsøkte å friste Jesus til å begå synd. En person som har makt og myndighet, kan overdra eller gi noe av den til andre. Satan, «dragen», har gitt sin synlige organisasjon på jorden noe av sin makt. Åpenbaringen 13: 1, 2 omtaler billedlig denne organisasjonen som et dyr og sier: «Og dragen ga det sin kraft og sin trone og stor makt.»

17. Når de kristne underordner seg styresmaktene, underordner de seg da Satan? Begrunn svaret.

¹⁷ Alt dette har Djevelen naturligvis bare kunnet gjøre fordi Gud har tillatt det, og det har ført til opprettelsen av de styresmakter og herredømmer som finnes i vår tid. Satan Djevelen er imidlertid ikke en synlig myndighet på jorden som de kristne har fått påbud om å underordne seg. Når de kristne underordner seg de bestående synlige, menneskelige styresmakter eller «høyere myndigheter» på jorden, underordner de seg ikke dermed Satan Djevelen, Dragen. De adlyder Guds bud.

18, 19. a) Hvorfor har Gud ikke ødelagt Satan? b) Hva måtte Gud bevise angående den lovte ætt?

¹⁸ Fra tiden før vannflommen på Noahs tid og fram til nå har Satan, Dragen, bare kunnet utøve makt og myndighet fordi Gud har tillatt det. Grunnen til at Gud ikke har tilintetgjort Satan, framgår av det Gud sa til ham i Edens hage etter at Adam og Eva hadde syndet. Gud sa: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» — 1 Mos. 3: 15.

¹⁹ Gud måtte la Satan få bli i live en tid og få handlefrihet, slik at følgende stridsspørsmål som nettopp hadde oppstått, kunne bli avgjort: Hvem har det universelle overherredømme, Jehova Gud eller Satan Djevelen? Ettersom Guds ’kvinnes’ ætt eller avkom var blitt trukket inn i stridsspørsmålet, måtte Jehova Gud også bevise at han, til tross for at det første fullkomne menneske hadde falt i synd under press fra Satan Djevelen, kunne tilveiebringe en ætt eller et avkom på jorden, midt i Satans verden, som ville være trofast mot Gud. Det at denne ætt underordnet seg «høyere myndigheter» på jorden, ville ikke føre til at denne ætt ble illojal overfor Gud eller brøt sin ulastelighet overfor Gud.

20. Hva framgår av tilfellet med Job, og hva viste dette forbilledlig?

²⁰ At Gud har tillatt Satan å bruke sin makt mot gudfryktige, ulastelige mennesker, framgår av tilfellet med den tålmodige Job i landet Us. Da Satan Djevelen utfordret Jehova Gud, sa Jehova til Satan med tanke på den trofaste Job: «Se, alt som hans er, er i din hånd; men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd.» Etter at Satan forgjeves hadde forsøkt å få Job til å bryte sin ulastelighet; utfordret han Gud enda en gang. Da sa Gud med tanke på Job: «Se, han er i din hånd; spar bare hans liv!» Job beviste på nytt at Djevelen er en løgner. Dette viste forbilledlig hvordan Satan ville komme fullstendig til kort når Gud tillot ham å bruke sin makt mot Guds ’kvinnes’ ætt eller avkom. — Job 1: 12; 2: 6.

21, 22. a) Hvordan har derfor de «høyere myndigheter» kunnet utøve sin myndighet? b) Hvordan understreket Jesus tydelig dette overfor den romerske landshøvding?

²¹ Som det var med Satan, er det også med de synlige, menneskelige «høyere myndigheter». De kunne ikke utøve noen myndighet hvis ikke Gud hadde tillatt det på grunn av stridsspørsmålet. Da den fremste av Guds ’kvinnes’ ætt, Jesus Kristus, sto foran den jordiske høyere myndighet i Judea, den romerske landshøvding Pontius Pilatus, sa Jesus noe som er meget opplysende i denne forbindelse. Jesus sto da til doms med fare for å bli dømt til døden som menneske.

²² Da Jesus ikke ville fortelle den romerske landshøvding Pilatus om sin himmelske opprinnelse, sa Pilatus til ham: «Vil du ikke tale med meg? Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og har makt til å korsfeste deg? Jesus svarte: Du hadde ingen makt over meg hvis det ikke var gitt deg ovenfra.» (Joh. 19: 9—11) Pilatus ville ikke hatt makt til å få Jesus drept hvis han ikke hadde fått den av Gud.

23. Hva er derfor også tilfelle når andre medlemmer av ’kvinnens’ ætt blir forfulgt, og hvordan er gjengivelsen av Romerne 13: 1 i An American Translation i samsvar med dette?

²³ Det samme er tilfelle med alle andre politiske «høyere myndigheter» når de forfølger andre trofaste medlemmer av Guds ’kvinnes’ ætt, for eksempel når de forfølger «dem som er igjen av hennes ætt» i vår tid. (Åpb. 12: 13, 17, NW) I Romerne 13: 1 sikter derfor Paulus til makt eller myndighet som de «høyere myndigheter» har fått tillatelse til å utøve. I harmoni med dette gjengir An American Translation, en amerikansk oversettelse av Bibelen, Romerne 13: 1 på følgende måte: «Enhver må være lydig mot de myndigheter som står over ham, for ingen myndighet kan være til uten Guds tillatelse.»

24. Kan de menneskelige herskere bruke den myndighet de har fått, til evig skade for Guds folk, og hersker de «med guddommelig rett»?

²⁴ Uansett hvordan ufullkomne, syndige menneskelige herskere bruker den myndighet de har fått, vil det ikke bli til evig skade for Guds trofaste folk. Det vil tvert imot bli til evig gagn for dem. Gud legger merke til hvordan mennesker med myndighet bruker sin myndighet. Hans eget Ord viser at han vet når de bruker den på en god måte, og når de bruker den på en dårlig måte. Det må derfor være fordi Gud tillater det, at de «høyere myndigheter» kan utøve sin myndighet, og ikke fordi de hersker «med guddommelig rett».

Hvordan «de bestående myndigheter» er satt i sine stillinger

25. I hvilken forstand er «de bestående myndigheter» satt i sine stillinger?

²⁵ I samsvar med den tanken at Gud har tillatt de «høyere myndigheter» å herske, sies det videre i Romerne 13: 1 (NW): «De bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud.» Det greske verbet tasso som Paulus brukte her, og som er gjengitt med «satt», betyr «å befale; å sette i en bestemt orden», slik det for eksempel blir brukt i Lukas 7: 8, hvor det betyr å være satt under en annens kommando. Det hentyder derfor til å bestemme eller arrangere noe. (Matt. 28: 16; Ap. gj. 28: 23; 15: 2) Legg merke til at Romerne 13: 1 ikke sier at de bestående myndigheter er skapt av Gud. Han er ikke deres skaper. Han tillot at de ble til. Ja, han forutså til og med at de skulle bli til. Han forutsa at de skulle oppstå, og det viser at han ville tillate at de fikk være til. Han hadde alltid i tankene de jordiske høyere myndigheters forhold til sin ’kvinnes’ ætt.

26. Etter hva satte Gud landemerker for folkene i verden, og hvorfor?

²⁶ Vi kan se at dette var tilfelle i forbindelse med jødene eller Jakobs folk, Israel, i fortiden. Guds profet Moses førte Israels (eller Jakobs) folk ut av Egypt og gjennom flere verdslige nasjoners landområder til det lovte land Kana’ans grenser. Der laget Moses en profetisk sang før han døde, og i denne sangen sa han følgende: «Da den Høyeste [Jehova Gud] ga folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes landemerker etter tallet på Israels barn. For [Jehovas] del er hans folk, Jakob er hans arvelodd. Det var [Jehova] alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham.» (5 Mos. 32: 8, 9, 12) Som en oppfyllelse av Bibelens profetier kom den fremste av Guds ’kvinnes’ ætt og også tusener av andre medlemmer av hennes ætt ut fra dette folket. Vi kan derfor forstå hvorfor Jehova satte de verdslige folks «landemerker etter tallet på Israels barn». Han var interessert i å frambringe denne ætt.

27. Hva sa Paulus til Høyesterett i Aten angående dette, og hvordan ble det illustrert i forbindelse med Abraham, Isak og Jakob?

²⁷ Det var dette apostelen Paulus hadde i tankene da han sa til Høyesterett i Aten i Hellas: «Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender; . . . han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder, for at de skulle lete etter Gud om de dog kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra noen eneste av oss.» (Ap. gj. 17: 24, 26, 27) Bibelens historiske beretninger viser hvordan Gud fastsatte de tider folkeslagene skulle være til, og satte grenser mellom deres bosteder. Da Abraham, Isak og Jakob vandret omkring i det lovte land, Kana’an, lot Jehova de hedenske kana’anittene få bebo landet og utøve sin myndighet der, og Abraham, Isak og Jakob måtte anerkjenne deres myndighet. Da de «vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk, tillot han ikke noe menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt». — Sl. 105: 13—15.

28, 29. a) Hva gjorde Gud med sitt folk, Abrahams etterkommere, da amorittene hadde «fylt sin ondskaps mål»? b) Hva lot Gud ikke Israels folk gjøre da de var på vei til Kana’ans land?

²⁸ Flere hundre år senere da amorittene i Kana’ans land hadde «fylt sin ondskaps mål» og Jehovas fastsatte tid var kommet til å utrydde dem av det lovte land, førte han Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere ut av Egypt ved Moses’ hånd. Han ledet dem gjennom ørkenen og gjennom flere nasjoners landområder til Jordan-elvens østre bredd. — 1 Mos. 15: 13—21; Sl. 105: 26—45.

²⁹ Gud lot ikke sitt folk, Israel, angripe, oversvømme eller utrydde Edom (eller Esau; Se’ir-fjellet) Moab og Ammon. Hvorfor lot han dem ikke gjøre det? Nei, sier Jehova, «for jeg har gitt Esau Se’ir-fjellene til eiendom». «Du må ikke angripe moabittene og ikke gi deg i strid med dem; jeg vil ikke gi deg noe av deres land til eiendom, for jeg har gitt Lots barn Ar til eiendom. . . . jeg vil ikke gi deg noe av Ammons barns land til eiendom, for jeg har gitt Lots barn det til eiendom.» — 5 Mos. 2: 5, 9, 19.

30. Hva bestemte Gud at hans utvalgte folk skulle gjøre med andre folk, og hvorfor fortsatte noen av Israels fiender å bo i Kana’ans land?

³⁰ Jehova bestemte at hans utvalgte folk, Israel, skulle ødelegge andre folk, for eksempel amorittene under kong Sihon, amorittene under kong Og i Basan og kana’anittene øst for Jordan-elven. (5 Mos. 2: 31 til 3: 13) Men da Israels folk mistet sin gudgitte nidkjærhet og ikke ødela eller undertvang kana’anittene, for eksempel filistrene, sidonierne, hetittene, hevittene, amorittene, ferisittene og jebusittene, sa Jehova at han ville la disse fiendene få fortsette å bo i landet, for at de kunne være en plage og en snare for israelittene. — Dom. 2: 20 til 3: 6.

31. Hvordan forholdt Gud seg overfor de andre land som lå omkring Israel, i tiden før og under «hedningenes tid»?

³¹ Jehova Gud var oppmerksom på de andre hedenske land som lå omkring hans utvalgte folk, for eksempel Babel (Babylon), Assyria, Syria og Egypt, som han hadde hjemsøkt, men som han hadde latt få eksistere. Dette var før hedningenes tid begynte i 607 f. Kr. Jehova Gud hadde forutsagt «hedningenes tid», og hans Sønn, Jesus Kristus, omtalte den i sin profeti om enden på denne verdslige tingenes ordning. (Luk. 21: 24; Jer. 25: 8—29; 5 Mos. 28: 64—68; 3 Mos. 26: 31—41) Gjennom sine profeter Esaias, Jeremias, Esekiel og Daniel forutsa Jehova den rekkefølge verdensmaktene fra og med Babylon skulle oppstå i i løpet av denne hedningenes tid inntil den utløp i 1914 (e. Kr.).c

32. Hva har Gud forutsagt angående grupper eller sammenslutninger av nasjoner fra 1914 av, og i hvilken tid skrev Paulus sitt brev om de «høyere myndigheter»?

³² Ved hjelp av treffende symboler har den siste bok i Bibelen forutsagt grupper eller sammenslutninger av nasjoner som skulle finnes i «endens tid» fra 1914 av, for eksempel Djevelens synlige organisasjon på jorden, den anglo-amerikanske verdensmakt, Folkeforbundet og De forente nasjoner. (Åpb. 13: 1 til 19: 20) Jehova Gud har også forutsagt ødeleggelsen av disse «høyere myndigheter» i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Apostelen Paulus skrev sitt brev om de «høyere myndigheter» i hedningenes tid mens Romerriket hadde makten. Vakttårnet offentliggjør nå denne artikkelen om dem 48 år etter at hedningenes tid utløp i 1914.

33. Opphørte gyldigheten av Romerne 13: 1 i 1914, og hvis ikke, når vil den da opphøre?

³³ Gyldigheten av Romerne 13: 1 opphørte imidlertid ikke i 1914. Selv om «hedningenes tid» utløp i det året, fortsatte de verdslige «høyere myndigheter» å eksistere på jorden, men de har fra da av stått til doms under Guds rike, som ble opprettet i himmelen i 1914 i og med at Kristus ble innsatt på tronen ved Guds høyre hånd. De hedenske «høyere myndigheter» eksisterer fortsatt, selv om de nok gjennomgår mange forandringer og omordninger. Den allmektige Gud vil fortsatt tillate dette inntil hans arbeid med å samle inn får-lignende mennesker fra nasjonene er blitt fullført i samsvar med hans vilje. Da kommer han til å iverksette den universelle krig som kalles Harmageddon, for å ødelegge de «høyere myndigheter».

Lovene er forskjellige

34. Hvorfor har det vært forskjellige lover eller forandringer i lovene, og er dette noe som bare har vært tilfelle blant de hedenske folkeslag?

³⁴ Etter hvert som den ene verdensmakten etter den andre fikk kontroll over verdens anliggender i løpet av hedningenes tid, ble det naturligvis fra tid til annen foretatt forandringer i de lovene som de underordnede folk måtte adlyde. Lovene i ett land var også forskjellig fra lovene i andre land, ettersom de respektive lands dømmende myndigheter hadde forskjellige oppfatninger. Lovene på ett sted kan ha sagt det motsatte av lovene på et annet sted. Ja, til og med de lover Gud ga sitt folk, var forskjellige til de forskjellige tider. Israels folk var for eksempel under den gamle lovpakten med Moses som mellommann mellom dem og Jehova, mens det ’hellige folk’, det åndelige Israel, siden året 33 har vært under de kristne lover som er gitt i forbindelse med Guds nye pakt med hans Sønn Jesus Kristus som mellommann. Jehova forbød jødene i fortiden å spise fett, svinekjøtt og urene dyr, men hans lov gir nå de kristne tillatelse til å spise dette. Gud har likevel ikke handlet i strid med seg selv hva dette angår.

35. Hvorfor er menneskenes lover ofte i harmoni med de kristnes samvittighet?

³⁵ Menneskelige lover er forskjellige fra land til land og fra tid til tid, og den ene loven kan være i strid med den andre, men ikke alle disse lovene er i strid med Guds folks samvittighet. Mange slike lover er i harmoni med de kristnes samvittighet, selv om de verdslige lovgivere ikke nødvendigvis er påvirket av jødedommen eller kristendommen. Hvordan kan det ha seg? Jo, det skyldes ganske enkelt at alle nasjoner og folkeslag nedstammer fra det første menneske, Adam, og hans hustru, Eva, som Gud ga evnen til å skille mellom rett og galt, en evne som vi kaller «samvittighet». Alle mennesker stammer ikke bare fra det første menneske, Adam, men de stammer også fra rettferdige forfedre som levde på et senere tidspunkt, nemlig fra den samvittighetsfulle Noah og hans tre sønner og deres hustruer, i alt åtte mennesker, som overlevde vannflommen for 4300 år siden.

36, 37. Hva er ifølge Paulus slike lover preget av?

³⁶ Samvittigheten er noe som er medfødt hos menneskene, for Gud nedla den i mennesket. Det har gått mange tusen år siden vannflommen, men all samvittighet er likevel ikke forsvunnet, ikke engang hos dem som ikke tilhører Guds utvalgte, innvigde folk. Mange av deres lover er derfor preget av en gudgitt samvittighet som de ennå til en viss grad har. Angående dette sa Paulus følgende til de kristne i Roma:

³⁷ «De som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort. For når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som dog ikke har loven, seg selv en lov; [Hvordan det?] de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem.» — Rom. 2: 13—16.

38, 39. a) Hva retter de kristne seg etter når de underordner seg de «høyere myndigheter»? b) Hva viser handlemåten til Daniel i Medo-Persia og hans tre venner i Babylon med hensyn til lydighet, og hvordan viser de kristne i vår tid at de ikke er lovløse overfor Gud?

³⁸ Når de kristne underordner seg verdslige «høyere myndigheter» og deres forskjellige regjeringssystemer og lover, retter de seg derfor etter disse lovene som er preget av menneskers samvittighet i samsvar med det Gud opprinnelig skrev i menneskets hjerte. Ettersom de kristne bare på en relativ måte må underordne seg de verdslige «høyere myndigheter», er de ikke forpliktet til å adlyde noen verdslig lov som er i strid med den høyeste lovgivers, Jehova Guds, lover. Til og med i hedningenes tid nektet Daniel å adlyde den medo-persiske lov som forbød ham å be hver dag til Jehova. Det at Daniel på en mirakuløs måte ble utfridd av løvehulen, beviser at han hadde handlet riktig da han ikke underordnet seg kong Darius i en slik grad at han brøt Guds lov. — Dan. 6: 2—24.

³⁹ Til tross for at Daniels tre hebraiske venner var i fangenskap i Babylon, adlød de ikke kongens lov som krevde at de skulle falle ned for et gullbilde og tilbe det. Det at de kom levende og uskadd ut av den overopphetede, brennende ildovnen, viser at de hadde handlet riktig da de av samvittighetsgrunner nektet å adlyde kongen og bryte den Høyeste Guds lov som forbyr avgudsdyrkelse. (Dan. 3: 1—30) I likhet med disse vitner for Jehova i fortiden nekter Jehovas vitner i vår tid å adlyde menneskelagde lover som er i strid med Guds lov. De er ikke lovløse overfor Gud, og derfor adlyder de alle verdslige ’høyere myndigheters’ lover som ikke er i strid med Guds lov. De kan således underordne seg disse myndigheter som lovlydige borgere.

40. a) Når de «bestående myndigheter» er satt i sine stillinger av Gud, hvilket forhold står de da i til ham? b) Har myndighetene en relativ overhøyhet på jorden, og hvorfor må de kristne underordne seg dem?

⁴⁰ Ved vår undersøkelse av Bibelens historiske beretninger og ved vårt studium av Bibelens profetier som er blitt oppfylt på nasjonene i verden, finner vi at Romerne 13: 1 (NW) med rette sier: «De bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud.» Jehova, den Høyeste, er ikke verdens nasjoners og deres ’høyere myndigheters’ Gud, men han har likevel makt over dem. Da Jehova satte dem i deres relative stillinger og bestemte i hvilken rekkefølge de skulle bli verdensmakter, ordnet han det ikke slik at de skulle være høyere enn ham selv eller hans Kristus. Men har myndighetene en relativ overhøyhet på jorden? Ja, de har det til og med i forholdet til de kristne. De har fått tillatelse til å utøve en myndighet som sanne kristne ikke har. Hvordan det? Jo, for de sanne kristne blander seg ikke opp i politikk og søker ikke noen verdslig myndighet som keisere, konger, guvernører, borgermestre og lignende. Disse bestående myndigheter utgjør en styrende del av denne verden som snart skal bli ødelagt i Harmageddon, og de kristne er ikke noen del av denne verden som er dømt til undergang. Så lenge Gud tillater at myndighetene får eksistere, må imidlertid de kristne underordne seg dem på en relativ måte.d

[Fotnoter]

[Bilde på side 222]

Det vatikanske manuskript nr. 1209, med skriftstedene fra slutten av Romerne 12: 10 til og med en del av 13: 8