Det alminnelige prestedømme i vår tid

«Jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord; eders oldinger skal ha drømmer, eders unge menn skal se syner; ja, endog over trellene og over trellkvinnene vil jeg i de dager utgyte min Ånd.» — Joel 3: 1, 2.

 1, 2. Hvem har tatt ledelsen i den aksjon for å gjenopplive det alminnelige prestedømme som for tiden pågår i kristenheten, og hva er motivet?

KRISTENHETENS teologer har i århundrer visst at de kirkeorganisasjoner de har støttet opp om ved å opprettholde et spesielt prestedømme, ikke har vært oppbygd etter kristent, bibelsk mønster, men det er først nå i det 20. århundre at de har begynt å gjøre noe med det. Nå snakker de mye om «det alminnelige prestedømme». Det var merkelig nok den romersk-katolske kirke med sin hierarkiske oppbygning som tok ledelsen i kristenhetens kampanje for å få aktivisert det lekfolk som en i århundrer omhyggelig hadde sørget for å holde i uvirksomhet.

² En bør imidlertid være klar over at det som får den romersk-katolske kirke til å gjøre dette, ikke i første rekke er et ønske om å få i stand en forandring i kirkens oppbygning for å komme tilbake til det alminnelige prestedømme i den første kristne menighet, men snarere kan føres tilbake til en tvingende nødvendighet som følge av en katastrofal mangel på katolikker som vil bli prester.a Denne mangelen truer med å ødelegge den katolske kirkes bestrebelser på å oppnå verdensmakt, og det er det som er grunnen til at det katolske lekfolk nå må aktiviseres. Det er derfor det snakkes så mye om det alminnelige prestedømme i en kirke som ellers ikke ville kunne være interessert i å minne noen om denne gamle læresetningen.

 3. Finnes det ifølge pave Pius XII bare ett alminnelig apostolat som alle kristne kan få del i, og oppnår lekfolket likestilling med presteskapet ved å få del i apostolatet?

³ Pave Pius XII forklarte for Lekmannsapostolatets annen verdenskongress, som ble holdt i Roma i 1957, at det i den katolske kirke finnes to apostolater, nemlig et ’hierarkisk apostolat’ og et ’lekfolksapostolat’. Paven reiste følgende spørsmål: «Går lekmannen som er blitt betrodd å undervise i religion, fordi han har mottatt en mission canonica (et geistlig mandat) til å undervise, noe som kanskje kommer til å utgjøre hans eneste profesjon, over fra lekmannsapostolatet til det ’hierarkiske apostolat’?» Svaret var nei. Det er paven og biskopene alene som innehar den virkelige myndighet til å undervise. «Alle andre, enten det er prester eller lekmenn, er medarbeidere i den utstrekning den geistlige myndighet betror dem å undervise nøyaktig og å rettlede de troende.»b

 4. Kan det sies at det prestedømme det romersk-katolske lekfolk blir oppfordret til å ha del i, er et alminnelig prestedømme?

⁴ Trass i at en snakker så mye om det alminnelige prestedømme, skal vi altså ikke vente at den katolske kirke fra nå av vil komme til å avskaffe sin presteklasse og overalt forsyne sitt lekfolk med bibler og bibelske hjelpemidler, slik at hver enkelt katolikk kan fullføre sin plikt som en kristen som forkynner Guds Ord for andre. Pave Pius II hevdet at «ikke alle kristne er kalt til lekmannsapostolatet i dets strengt nøyaktige betydning».c Bare et utvalgt, spesielt opplært mindretall av lekfolket vil bli brukt til dette, og til slike spesielle lekmannsprester er kirken villig til å betale ut en gasje på opptil 84 000 kroner i året.d Og da må det vel kunne sies at svært lite av det «alminnelige» er igjen.

 5. Hva kan grunnen være til at paven snakker om at lekfolket kan få del i apostolatet i ordets «mindre nøyaktige betydning»? Hva blir lekfolket oppfordret til å gjøre?

⁵ Hva så med alle de millioner katolikker som ikke er blitt ’betrodd å undervise nøyaktig’ i den katolske tro, men som likevel blir oppfordret til å påta seg plikter i forbindelse med det alminnelige prestedømme? Selv om de ikke «er kalt til lekmannsapostolatet i dets strengt nøyaktige betydning», blir de oppfordret til å delta i et «apostolat som består i bønn og personlig eksempel, et apostolat i ordets videre og mindre nøyaktige betydning». Hvorfor det blir kalt et apostolat i ordets «mindre nøyaktige betydning», forstår en snart hvis en gransker det litt nærmere. Millioner av katolikker frambærer ikke noen åndelige offer til Gud i form av «frukt av lepper som lover hans navn» som gjør at de kan sammenlignes med den første kristne menighet, og utfører ingen tjenesteplikter i samsvar med prinsippene for det alminnelige prestedømme. Deres oppgave i verden består ifølge pave Pius XII i å danne katolske grupper på fabrikker og verksteder, å få innpass i det offentlige, økonomiske, sosiale og politiske liv, å slutte seg til fagforeningsbevegelser og samarbeidsorganisasjoner mellom produsenter og forbrukere og også internasjonale organisasjoner, som for eksempel UNESCO, for å gi disse «en kristen karakter».e

 6. Hva minner det katolske program som blir omtalt som et alminnelig prestedømme, en om, og hvordan er det tidligere blitt brukt?

⁶ Alt dette minner mer om den infiltrasjon visse politiske bevegelser benytter seg av, enn om det arbeid som på sin tid ble utført av de første kristne, som i samsvar med prinsippene for det alminnelige prestedømme var ivrige forkynnere. Den viktigste greinen av den katolske lekmannsbevegelse er den såkalte Katolsk aksjon, en halvreligiøs organisasjon som ofte er blitt brukt av den katolske kirke på samme måte som SA-troppene ble brukt av nazistene i Tyskland på Hitlers tid. Et eksempel på dette har vi i det som hendte i mange land, deriblant De forente stater, i årene før og under den annen verdenskrig, da kirken benyttet seg av Katolsk aksjon og gikk til voldshandlinger for å oppløse Jehovas vitners religiøse møter fordi den ikke likte de sannheter som kom fram på disse møtene.f

 7. a) I hvor stor utstrekning har det katolske lekfolk fulgt oppfordringen om å delta i kirkens lekmannsapostolat? b) Kan det sies at det i virkeligheten ikke finnes noe alminnelig prestedømme i den katolske kirke? Hva er det som mangler?

⁷ Trass i alle de forsøk som er blitt gjort, klager en imidlertid over dårlige resultater. Erkebiskopen av Bombay, Mgr. S. E. Valerian Gracias, sa: «Hvordan skal en kunne forklare den likegyldighet som preger det store flertall, som med sine intellektuelle og moralske forutsetninger kunne ha vært aktive og betydningsfulle deltagere i det hierarkiske apostolat, men som uheldigvis ikke er det? Alle i vår tid søker, som St. Paulus sa, sitt eget og ikke det som hører Kristus til. Det finnes ingen ild i deres hjerte, bare døende glør. De fleste katolikker er av den oppfatning at kirken bare er et slags samfunn som en står tilsluttet, og den tanken at kirken er en levende organisme, er fremmed for dem.»g Alt dette viser at det ikke finnes noe alminnelig prestedømme i den romersk-katolske kirke i ordets egentlige betydning, og at Guds ånd ikke har støttet kirken i dens bestrebelser. — Ap. gj. 1: 8.

 8. Deltar de gresk-ortodokse kirkene i den drøftelse av det alminnelige prestedømme som for tiden pågår i kristenheten?

⁸ De gresk-ortodokse kirker har en nesten like hierarkisk oppbygning som den romersk-katolske kirke, men har i motsetning til den avholdt seg fra å snakke om det alminnelige prestedømme i noen større utstrekning.

Protestantismen og det alminnelige prestedømme

 9. a) Hvordan ble oppmerksomheten igjen rettet mot læren om det alminnelige prestedømme etter at den i århundrer hadde vært glemt? b) Hvordan forklarte Luther det alminnelige prestedømme?

⁹ Det var reformatoren Luther som brakte læren om det alminnelige prestedømme fram for dagens lys igjen. Han var en ivrig bibelstudent som snart så hvor langt kirken ved sitt spesielle prestedømme hadde veket bort fra den første menighet, og som i sin kamp mot pavedømmet gjorde flittig bruk av det han hadde kommet fram til. «Vi [blir] alle sammen indviet til prester ved daaben,» betonte han og hånte paven for at han mente at han ved en ordinasjonsseremoni kunne gjøre allerede døpte kristne til prester. «At paven eller biskopen salver, kronraker, ordinerer, indvier og klær en anderledes end lægfolk,» sa han «det kan nok skabe en hykler eller nar, men gjør aldrig nogen til en kristen eller et aandelig menneske.»h

10. a) Hva anså Luther for å være en kristens viktigste oppgave? b) Hva gjorde Luther etter sin gjenoppdagelse av læren om det alminnelige prestedømme, og hva ble resultatet?

¹⁰ Med stor nidkjærhet gikk så Luther inn for å sette det alminnelige prestedømme ut i livet i sin nydannede menighet, idet han lærte at en kristens viktigste oppgave, en oppgave som alle de andre prestelige plikter er innlemmet i, er å «lære Guds Ord».i Dette lyktes imidlertid ikke for ham. Han fikk erfare at det alminnelige folk i åndelig henseende var blitt så forsømt av den katolske kirke at det alminnelige prestedømme og dets plikter var utenfor dets fatteevne. Luthers etterfølgere fortsatte ikke det arbeid han hadde påbegynt i denne forbindelse, og det døde således hen.

11. Hvilke andre har både før i tiden og i vår tid forsøkt å innføre ordningen med det alminnelige prestedømme, og med hvilket resultat?

¹¹ Slike før-reformatoriske bevegelser som valdenserne i Mellom-Europa og lollardene i England hadde allerede tidligere gjort forsøk på å innføre ordningen med det alminnelige prestedømme. Etter «reformasjonen» gjorde en bevegelse i Tyskland som er kjent som pietismen, et lignende forsøk, og det samme gjelder Oxford-bevegelsen i vår tid, men det er tydelig at ingen av disse forsøkene har hatt Guds ånds støtte, ettersom alle uten unntagelse har mislykkes. Ikke engang innen den lutherske kirke har situasjonen forandret seg siden Luthers tid, for læresetningen om det kristne, alminnelige prestedømme blir anerkjent i teori, men ikke i praksis.

12. a) Hvordan hevder noen protestantiske prester at de har et alminnelig prestedømme i sine kirkesamfunn, men hva viser kjensgjerningene? b) Hva er det som tydelig viser at for eksempel den danske og den svenske statskirke ikke har et alminnelig prestedømme?

¹² Ikke desto mindre er det mange ikke-episkopale protestantiske prester, deriblant lutheranere, som hevder at de har et alminnelig prestedømme, og at deres prester bare er tjenere som er tatt ut av hjorden i forbindelse med en spesiell oppgave. Teoretisk sett, heter det, kan et hvilket som helst medlem av menigheten fungere som prest, akkurat som den mest skikkede lekmannen blant nybyggere i Amerika ble valgt ut til å være prest inntil de fikk en «virkelig» prest, eller akkurat som sjøkapteiner ofte kan tjene som prester for sin besetning og sine passasjerer. Det er imidlertid en kjensgjerning at de protestantiske kirker, deriblant den lutherske, har et spesielt prestedømme, og at vanligvis ingen kan forkynne eller utføre seremonier i deres kirker uten å ha en spesiell ordinasjon. Det er dessuten vanligvis bare de som har spesiell akademisk utdannelse, som kan bli ordinert, og de går kledd på en spesiell måte, i hvert fall når de forretter sin tjeneste, og skiller seg således ut fra resten av menigheten. Unntagelser er så sjeldne at de bare bekrefter regelen. Det er ikke slik i de protestantiske kirker som det var i den første kristne menighet, for der kunne ifølge professor Hallesby «alle kirkelige handlinger utføres av enhver kristen».j Det finnes derfor ærlige protestantiske prester hvis kirker lærer om et alminnelig prestedømme, som innrømmer at de i virkeligheten har et spesielt prestedømme.k

Fruktesløse forsøk

13, 14. Hvordan vet vi at protestantene ikke er tilfreds med den nåværende situasjon i forbindelse med det alminnelige prestedømme?

¹³ Det at forsøkene på å etterligne de første kristne ved å handle i samsvar med læresetningen om det alminnelige prestedømme har mislykkes så grundig, det at en vet hva som bør gjøres, og føler sin udyktighet til å gjøre det, er naturligvis noe som tærer på en hvilken som helst kirke som kaller seg kristen. Da Kirkenes verdensråd ble dannet i Amsterdam i 1948, ble det derfor utstyrt med en «Avdeling for saker vedrørende lekfolket», hvis mål er «å holde fram for kirkene det ansvar de har i forbindelse med å hjelpe lekfolket til å være Kirken i verden».l

¹⁴ I rapportene fra rådets møte i Amsterdam kan vi lese: «Vi trenger igjen å tenke over hva det betyr å snakke om kirken som ’et kongelig presteskap, et hellig folk, et særegent folk’ (1 Peter ii, 9), og som ’Kristi legeme’ (Efeserne iv, 16), som hvert enkelt medlem er en del av.»a Og i rapportene fra dets møte i Evanston i USA i 1954 sies det: «Uttrykket ’lekfolkets forkynnergjerning’ viser at hele Kirken har det privilegium å delta i Kristi forkynnelse til verden. Vi må igjen forstå hva som ligger i det at vi alle ble døpt, nemlig at akkurat som Kristus kom for å forkynne, så må alle kristne være forkynnere om Hans frelsesverk.»b Endelig har protestantene fått øynene opp for hva det vil si å være en kristen, at de burde ha et alminnelig prestedømme, men at de ikke har det, og at det må gjøres noe med det.

15. a) Hvordan reagerer det protestantiske lekfolk i alminnelighet på dette med å virkeliggjøre et alminnelig prestedømme? b) Hva er nødvendig for å kunne opprette et alminnelig prestedømme?

¹⁵ I likhet med representanter for den katolske kirke klager protestantiske prester overalt over mangel på framgang for deres bestrebelser i retning av å virkeliggjøre det alminnelige prestedømme. «Lekfolk som frivillig og ulønnet deltar i det kristne forkynnerarbeid, er f. eks. langt færre enn for noen årtier tilbake. Kristne som deltar med frie, spontane vitnesbyrd og i bønn, blir også færre og færre. Det er ofte vanskelig å finne folk som er villige til å ta ansvar og bære byrder,» klager en norsk prest idet han kommenterer situasjonen i sitt land,c noe som får en til å tenke på Romerne 9: 16: «Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud.» Hva kristenheten trenger for å kunne opprette et alminnelig prestedømme, er intet mindre enn det som skulle til i den første menighet, nemlig en utgytelse av ånden.

Det alminnelige prestedømme — en følge av Guds ånd

16. Hva er det som beviser at Joels profeti har fått sin oppfyllelse på Jehovas vitner?

¹⁶ Da Peter på pinsefestens dag forklarte den første utgytelse av den hellige ånd, siterte han profeten Joel og sa: «Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer; ja, endog over mine treller og over mine trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord.» Utgytelsen av ånden på Peters tid var bare midlertidig og en oppfyllelse i liten målestokk av denne profetien. Nå i de siste dager for denne gamle tingenes ordning har den lovte, endelige og vedvarende utgytelse av ånden funnet sted, en utgytelse i større målestokk, ikke over kristenhetens katolske og protestantiske kirkesamfunn, men over Jehovas vitner. Beviset for dette er at Jehovas vitner ikke bare forstår og anerkjenner læren om det alminnelige prestedømme, men også er i stand til å praktisere den. — Ap. gj. 2: 17, 18.

17. Siden når har Jehovas vitner i nyere tid hatt den rette forståelse av det alminnelige prestedømme?

¹⁷ Jehovas vitner i nyere tid har helt fra begynnelsen av hatt den rette forståelse av denne læresetningen, noe som framgår av en artikkel med overskriften «Det kongelige prestedømme» i det aller første nummeret av deres offisielle organ, Zion’s Watch Tower (nå The Watchtower), som kom ut i juli 1879. Artikkelen henviser først til de fire nøkkelskriftstedene om det alminnelige prestedømme i de kristne greske skrifter (1 Pet. 2: 9; Åpb. 1: 5, 6; 5: 10; 20: 6) og sier så: «Ovenstående skriftsteder viser tydelig at i hvert fall en del av vårt arbeid i framtiden kommer til å bestå i å tjene som prester for Gud. Ettersom en prests arbeid består i forbønn og undervisning i rettferdighet, viser de også tydelig at den storslagne gjerning som det å forkynne evangeliet er, kommer til å fortsette ’i evigheters evighet’. . . . Vi . . . skal utgjøre et kongelig presteskap etter Melkisedeks vis, fullt ut rustet til å vise medfølelse med folkene, til å lede dem på rettferdighetens stier og til å oppmuntre dem til å gå på den vei som fører til livet.»

18. Når begynte vitnene i full utstrekning å organisere seg i samsvar med ordningen med det alminnelige prestedømme? Hvordan ble dette vist?

¹⁸ Et tilbakeblikk på deres historie viser imidlertid at selv om vitnene helt fra 1879 skjønte hvor viktig det er at enhver kristen er en aktiv forkynner av Guds Ord, var det ikke før i 1919, og spesielt i 1922, at de hadde det mot og den styrke som trengs for i full utstrekning å organisere seg i samsvar med ordningen med det alminnelige prestedømme, slik som den første kristne menighet var organisert. Fra da av ble det lagt vekt på å få alle i menigheten til å forkynne fra hus til hus, ikke bare ved å dele ut bibelske traktater, men ved direkte å snakke med menneskene i deres hjem og tilby dem bibelske tidsskrifter, bøker og brosjyrer mot et ubetydelig bidrag. Fra da av har alle Jehovas vitner, både unge og gamle, både menn og kvinner og barn, ’profetert’. Det salvede, kongelige presteskap får nå hjelp i sin tempeltjeneste av en «stor skare» mennesker av god vilje som ønsker å hjelpe til med å fullføre det store arbeid i forbindelse med den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike, akkurat som gibeonittene og tempeltjenerne eller de såkalte nethinim gledet seg over å kunne hjelpe det levittiske presteskap. — Luk. 8: 1; Ap. gj. 17: 17; 20: 20; Åpb. 7: 9, 10.

19. Hvordan gjør ordningen med det alminnelige prestedømme seg gjeldende i Jehovas vitners menigheter?

¹⁹ Også i forbindelse med oppbyggingen av Jehovas vitners menigheter legger vi merke til hvordan ordningen med det alminnelige prestedømme gjør seg gjeldende. Selv om flere av medlemmene i hver menighet er utnevnt til å ivareta spesielle tjenesteoppgaver ved at de for eksempel har tilsyn med menigheten, fører statistikk, har i oppgave å ta hånd om litteratur og penger, tildeler distrikt for forkynnelsesarbeidet eller har ledelsen ved bibelstudier i samsvar med det mønster som ble satt i den første menighet, utgjør ikke disse et presteskap, men de er tjenere for sine brødre, og de øvrige i menigheten er ikke et lekfolk. Ved menighetens møter deltar alle som er til stede, i de muntlige drøftelsene. Ethvert kvalifisert mannlig medlem kan, ettersom han er en Ordets tjener, benyttes til å forrette ved begravelser, døpe og i enkelte land også vie, og han kan lede den årlige høytiden til minne om Herrens død. Etter at alle har fått passende opplæring, får alle kvalifiserte menn i oppgave å undervise og forkynne fra plattformen, og dette er mulig ettersom de emner alle forkynnerne i menigheten skal undervise i, er så mangfoldige og så varierte at det vil være mulig å tildele oppgaver i samsvar med alle evner og muligheter hva det å forkynne og undervise angår. Akkurat som i den første menighet utføres derfor ’alle handlinger av enhver kristen’. — Fil. 1: 1; 1 Tim. 2: 12; Ef. 4: 11—13.

20. Hvorfor kommer Jehovas vitner oftere sammen til møter enn andre, og hvordan er deres møtedeltagelse sammenlignet med møtedeltagelsen i andre menigheter?

²⁰ Det er innlysende at der hvor hvert enkelt medlem er en offentlig taler, er behovet for veiledning og møter mye større enn der hvor dette ikke er tilfelle. Jehovas vitner har derfor fem faste, ukentlige møter, hvert av dem på en time, hvor gjennomsnittlig 75 prosent av dem som er tilsluttet menigheten, er til stede, noe som står i skarp motsetning til forholdene i mange andre kirkesamfunn hvor en ofte bare har ett møte i uken, og hvor en i de fleste tilfelle klager over at møtedeltagelsen er dårlig.

21. Hvorfor skiller Jehovas vitners møter seg ut fra andre menigheters møter?

²¹ Jehovas vitners møter må være tilrettelagt i samsvar med ordningen med det alminnelige prestedømme, og de fleste av dem skiller seg derfor ut fra de såkalte gudstjenester eller møter som blir holdt i kristenhetens kirkebygninger. De har et foredrag om søndagene som offentligheten blir spesielt innbudt til, og to møter i uken da de studerer Bibelen, og dessuten har de to møter i uken som spesielt har til hensikt å gi dem undervisning og opplæring i forbindelse med deres forkynnergjerning både i og utenfor menigheten.

22. Hvilke møter er spesielt tilrettelagt for å være en hjelp til å praktisere det alminnelige prestedømme?

²² Det ene av disse møtene kalles tjenestemøtet. På dette møtet drøfter Jehovas vitner forskjellige framgangsmåter som kan hjelpe menigheten til så effektivt som mulig å utføre det arbeid som er pålagt den i forbindelse med regelmessig å forkynne for hver enkelt familie i dens tildelte distrikt og å studere Bibelen sammen med dem som er interessert. Det andre møtet kalles den teokratiske tjenesteskolen og gir Jehovas vitner personlig opplæring i offentlig å forkynne det gode budskap. Både menn, kvinner og barn kan melde seg inn på denne skolen. Skolens program innbefatter forelesninger og oppdrag som består i at elevene leser fra Bibelen, holder prekener og viser hvordan forkynnelsen fra hus til hus bør utføres, etterfulgt av veiledning som blir gitt av den såkalte skoletjeneren. Det er fri adgang til alle møter, og offentligheten er velkommen.

23. Hvilke slutninger kan en trekke av det at Jehovas vitner verden over er i stand til å bygge opp sine menigheter i samsvar med ordningen med det alminnelige prestedømme?

²³ Det at alle i en religiøs organisasjon med 989 192 medlemmer i 189 land er offentlige lovprisere av Gud, er virkelig noe som er verdt å merke seg. De er ikke sosialarbeidere, og de går ikke bokstavelig og synger i gatene, men de er Ordets tjenere som følger i Kristi Jesu fotspor, og som i likhet med apostlene forkynner og underviser fra hus til hus og i hjemmene uansett alder, kjønn, språk, rase og verdslig utdannelse, og dette er ikke noe som noe menneske eller noen organisasjon kan ta æren for. I 1962 brukte Jehovas vitner verden over 142 046 679 timer i forkynnelsen fra hus til hus. Det at en i kristenheten trass i et sterkt ønske og iherdige anstrengelser ikke har greid å gjøre det samme, er et bevis for at det Jehovas vitner utfører, ikke er et verk av mennesker. Det er et resultat av Guds ånds kraft, og det er ikke bare et bevis for den kjensgjerning at vi lever i «de siste dager» som Joel peker hen på, men også for at den menighet som er bygd opp i samsvar med ordningen med det meget ønskverdige alminnelige prestedømme, har mottatt Guds ånd og er det redskap han benytter til å representere seg blant nasjonene. Hvorfor ikke gjøre deg bedre kjent med Jehovas vitner? Du kan finne dem i alle deler av verden. Du er velkommen til å overvære deres bibelstudiemøter i deres Rikets saler!

[Fotnoter]

Ifølge dansk lov av 1947 gjeldende for den danske statskirke er det ikke tillatt for en lekmann å holde preken i kirken under de vanlige gudstjenestene. (Lovbekendtgørelse nr. 456 af 23/9 1947, § 2, stk. 3.) Ifølge en modifikasjon av nevnte lov som ble vedtatt av det danske folketing i 1961, er det bare tillatt for en lekmann å tale ved slike anledninger hvis presten selv taler over teksten for dagen. (Kristeligt Dagblad 15, 16/4 1961)

Den svenske statskirke gjør til og med krav på apostolisk suksesjon.