Samlet i enhet til tjenestegjerning

«Det er i samsvar med hans [Guds] gode hensikt, som han fattet beslutning om hos seg selv, å ha en administrasjon ved den ytterste grense for de fastsatte tider, nemlig å samle alle ting sammen igjen i Kristus, de ting som er i himlene, og de ting som er på jorden . . . for at vi skulle tjene [eller være] til pris for hans herlighet.» — Ef. 1: 9—12, NW; KJ; AS.

 1. På hvilke måter motarbeider menneskene i vår tid seg selv?

MENNESKENE befinner seg i vår tid i en innviklet og vanskelig situasjon. De motarbeider seg selv. I løpet av de siste 50 år har de lært å utnytte kreftene i Guds skaperverk på en slik måte og i en slik utstrekning som folk i tidligere generasjoner ikke drømte om var mulig, eller som de bare tenkte seg muligheten av. De veldige framskritt som er blitt gjort når det gjelder kommunikasjonsmidler og transportmidler, de framskritt som er blitt gjort på mekanikkens område og på medisinens og vitenskapens område, har åpnet vidunderlige muligheter. Under ledelse av og på tilskyndelse av ærgjerrige og hensynsløse mennesker er det på den annen side blitt skapt fryktelige muligheter på grunnlag av de samme framskritt. Menneskene i vår tid kan dra fordel av mange ting som tidligere ikke var kjent. Men de har også innen rekkevidde midler til å ødelegge jorden og dens beboere. Menneskene er stolte over det de har utrettet, men samtidig er det slik som det er blitt forutsagt, nemlig at «mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike». Selvkloke og egensindige mennesker er blitt nødt til å innrømme at dette er «kritiske tider med store vanskeligheter». Hvor innbyrdes motstridende alt dette er! — Luk. 21: 26; 2 Tim. 3: 1—5, NW.

 2, 3. Hvilken stor kontrast ser vi når vi vender vår oppmerksomhet mot den gamle av dager?

² Men for en stor kontrast vi ser når vi vender vår oppmerksomhet bort fra menneskene i vår tid og til den gamle av dager, Skaperen! I kapittel 7 i Daniels profeti, versene 9—14, leser vi at han sitter på tronen i en rettssal, og at mange tusener står framfor ham og tjener ham.

³ I den samme profetien fortelles det om noen rasende dyr som representerer jordiske riker, og som kjemper mot hverandre for å oppnå forrang og bli betydningsfulle. Men den gamle av dager, den Høyeste, er i stand til å løse alle deres konflikter. Dommen blir avsagt til fordel for en som blir omtalt som en «menneskesønn . . . Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges». Profetien sier videre at «den Høyestes hellige fikk sin rett, . . . Og riket og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen skal gis til det folk som er den Høyestes hellige». — Dan. 7: 13, 14, 22, 27.

 4, 5. Hvem blir i Åpenbaringen identifisert som a) han som sitter på tronen, b) den som er verdig til å åpne boken, og c) de hellige som skal regjere sammen med Kristus?

⁴ Vi trenger ikke være i tvil om hvem disse personene er. I den siste boken i Bibelen blir det samme tema tatt opp igjen og utdypet. I Åpenbaringen, kapittel 4, finner vi en storslått beskrivelse av den himmelske trone og han som satt på den. Den er ærefryktinngytende, men ikke skremmende. Han som sitter på tronen, blir omtalt to ganger ved navn: «Hellig, hellig, hellig er Herren [Jehova, NW] Gud, den allmektige . . . Verdig er du, vår Herre [Jehova, NW] og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» — Åpb. 4: 8, 11.

⁵ I kapittel 5 blir den eneste som har adgang til tronen, og som er «verdig til . . . å ta boken og åpne seglene på den», identifisert som «løven av Juda stamme, Davids rotskudd», det vil si Kristus Jesus. Samtidig omtales også de hellige, mennesker som er gjenløst eller kjøpt med Lammets blod, og som sammen med Kristus Jesus er ’gjort til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på [over, NW] jorden’. De utgjør den sanne kirke, den kristne menighet, som har «del i den første oppstandelse», og som skal «være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år». — Åpb. 5: 5, 9, 10; 20: 6.

 6. Hvilke egenskaper har Jehova som den Høyeste?

⁶ Disse skriftstedene fra Guds Ord understreker sterkt den absolutt suverene rett og uangripelige stilling som den Høyeste, Jehova, har. Alt i forbindelse med ham er harmonisk og trygt. Han motarbeider ikke seg selv, slik det er tydelig at menneskene i vår tid gjør. Jehova kan løse alle menneskenes problemer og konflikter, og det middel han vil benytte, er det herredømmet og riket som er overgitt til Lammet, Kristus Jesus, som har vist seg verdig til å få det. Det at andre, et begrenset antall mennesker fra den syndige menneskehet, har fått del i dette herredømmet og riket, er bare et ytterligere, men likevel vidunderlig bevis for hvor rik Jehovas ufortjente godhet er.

 7. Hvordan blir Jehovas ufortjente godhet understreket i begynnelsen av brevet til efeserne?

⁷ Det var tydeligvis dette apostelen Paulus hadde i tankene da han skrev til de kristne, «til de hellige som er i Efesos». Han ber for dem: «Måtte dere ha ufortjent godhet og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.» Han forklarer så at deres adopsjon som Guds sønner gjennom Jesus Kristus var «til pris for sin [Guds] herlige, ufortjente godhet», og at ’tilgivelsen av deres overtredelser’ som var basert på Jesu utgytte blod og løsepenge, også var «i overensstemmelse med rikdommen av hans [Guds] ufortjente godhet». — Ef. 1: 1—7, NW.

 8, 9. a) Hvilken innstilling bør vi ha til livet? b) Hva åpenbarer Paulus angående Guds vilje og hensikt?

⁸ Med dette i tankene drøfter så apostelen det samme opphøyde tema som allerede er blitt omtalt, nemlig Guds suverene vilje og hensikt og den stilling alle hans skapninger har i tilknytning til den. Det er ingen unntagelse eller fritagelse. Det hender undertiden at noen sier: «Jeg har ikke bedt om å bli født,» som om de derved forsøker å bli fritatt for ethvert ansvar i livet. Men det blir de ikke. Det er ingen tilfeldighet at vi er blitt til. Jehova er den Høyeste, og han har skapt alle ting, innbefattet den menneskelige familie som opprinnelig var fullkommen, og som hadde den vidunderlige evnen å kunne formere seg. Av respekt for og verdsettelse av Skaperen bør vi si at vi er blitt til fordi han ville det. — Åpb. 4: 11.

⁹ La oss med denne sinnsinnstilling lytte til hva Paulus har å si. Han forklarer at Gud viste oss stor ufortjent godhet ved å gjøre kjent «sin viljes hellige hemmelighet. Det er i samsvar med hans gode hensikt, som han fattet beslutning om hos seg selv, å ha en administrasjon ved den ytterste grense for de fastsatte tider, nemlig å samle alle ting sammen igjen i Kristus, de ting som er i himlene, og de ting som er på jorden». — Ef. 1: 9, 10, NW.

10, 11. Hvilken betydning har uttrykkene a) «hellige hemmelighet» og b) «administrasjon»?

¹⁰ Det språk apostelen bruker, understreker betydningen av Jehovas suverene vilje og hensikt. Den hadde i lang tid vært en ’hellig hemmelighet’. Hvor sterkt dette uttrykket appellerer til oss! Hvilken glede det gir å bli betrodd en hemmelighet! Selv et barn, spesielt en liten pike, elsker å ha en hemmelighet og i det rette øyeblikk kunne hviske den i øret til sin beste venninne mens hun passer nøye på at ikke noen andre barn er innen hørevidde. Hennes hemmelighet betyr kanskje ikke så mye for voksne mennesker, men Jehovas hemmelighet er hellig og omfatter hele hans hensikt, og den er av aller største betydning både for ham selv og for oss. Å ignorere den eller ta anstøt av den, slik mange mennesker har gjort, betyr at en mister alt.

¹¹ Tenk også over uttrykket «administrasjon». Det er også noe som er av stor betydning, for ordet «administrasjon» blir ofte brukt om slike ting som den hensiktsmessige ledelse av regjeringsanliggender og rettslige anliggender. Når mange av dette bladets lesere besøker et stort stevne, gleder de seg over å ta de forskjellige avdelinger i øyesyn og få se alt som er å se. Men når de kommer til en dør med et skilt hvor det står «Administrasjon», stopper de ikke opp. Nei, de kunne ikke tenke seg å påta seg det ansvar som følger med å arbeide der.

Jehovas store administrasjon

12, 13. Hva kan vi lære om Guds administrasjon ut fra det som står i Efeserne 1: 10?

¹² Hva er denne viktige administrasjon som Jehova har holdt hemmelig i så lang tid? Vi får svar på dette spørsmålet. Det er Jehovas gode hensikt «ved den ytterste grense for de fastsatte tider, . . . å samle alle ting sammen igjen i Kristus, de ting som er i himlene, og de ting som er på jorden». (Ef. 1: 10, NW) Av dette kan vi straks lære flere viktige ting:

¹³ 1) Det finner sted bare én samling under den ene administrasjon. Selv om menneskene er oppriktige, kan de ikke bygge sin egen religiøse organisasjon og med rette hevde at den er antagelig for Gud. 2) For å kunne bli samlet til enhet med Kristus må en ha en ånd som gjør at en villig underordner seg ham som den salvede og endrektig og villig samarbeider med alle andre som er samlet på denne måten. 3) Som det videre blir vist, er det en tjeneste som Gud har overgitt til dem som er samlet. 4) Det faktum at Jehova skal «samle alle ting sammen igjen», viser at det tidligere har rådd en tilstand av gledelig enhet, som av en eller annen grunn ikke ble opprettholdt, men som skal bli gjenopprettet. 5) Det blir nevnt et tidspunkt. Dette store arbeidet finner sted «ved den ytterste grense for de fastsatte tider». Vi ønsker derfor først å få svar på følgende spørsmål: Når er den ytterste grense blitt nådd, og når er denne administrasjon fullt ut blitt opprettet?a

14. Når ble den «ytterste grense for de fastsatte tider» nådd, og hva viser at den ble nådd da?

¹⁴ Den ytterste grense er ifølge det Jesus sa i sin store profeti, blitt nådd når «de fastsatte tider for folkeslagene er til ende». (Luk. 21: 24, NW) Dette store vendepunkt i gjennomføringen av Jehovas hensikt og i menneskenes historie ble nådd i 1914, noe som tydelig er blitt vist ved det som har funnet sted her på jorden som en oppfyllelse av Bibelens profetier. Det var da herredømmet ble gitt Kristus Jesus i himmelen, slik det er beskrevet i Daniel, kapittel 7, til tross for at de rasende, dyrlignende riker på jorden var i opposisjon til ham. Salmisten viste også profetisk at nasjonene og deres herskere skulle rådslå «sammen mot [Jehova] og mot hans salvede», men Jehova lo spottende av dem og sa: «Jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!» Da Jehovas salvede konge, Kristus Jesus, ble innsatt på tronen, ble administrasjonen opprettet. Dette fant ikke sted i Sion eller Jerusalem i Palestina, men, som skriftene sier, på «Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». — Sl. 2: 2—6; Heb. 12: 22.

15, 16. a) Når og hvordan begynte samlingen i forening med Kristus? b) Hva markerte det tidspunkt da Guds administrasjon fullt ut trådte i kraft?

¹⁵ Noen vil kanskje innvende at da Paulus skrev til efeserne, talte han om en samling i forening med Kristus som allerede hadde begynt. Det er riktig at det var tatt visse skritt med tanke på dette. Det begynte på pinsedagen i året 33, da Gud utgjøt sin ånd over de første medlemmer av den kristne menighet. (Ap. gj. 2: 1—4) Men de fikk ikke sin fulle lønn, hverken mens de aktivt tok del i tjenesten, eller ved døden. Som Paulus skrev til Timoteus: «Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag.» (2 Tim. 4: 8) Jehovas store administrasjon trådte fullt ut i kraft etter at hedningenes tid endte i 1914.

¹⁶ «Hin dag» har kommet, og hva er det vi ser nå? I samsvar med ordene i det symbolske syn som Johannes beskrev, kan vi nå si i tro: «Og jeg så, og se, Lammet sto på Sions berg, og med det hundre og førti-fire tusen, som hadde dets navn og dets Faders navn skrevet på sine panner.» Det var etter 1914 at de administrerende «nye himler» med den innsatte konge, Jesus Kristus, som Guds Administrator kastet Satan Djevelen og hans demonengler ned til jorden, og deretter begynte han arbeidet med å forene, spesielt fra 1919 av, slik det framgår av Jehovas vitners historie i nyere tid. (Åpb. 14: 1; 12: 1—13) Administrasjonsarbeidet fortsetter stadig, og den Høyestes vilje blir utført, nøyaktig slik han lot det bli nedskrevet for lang tid siden med følgende ord: «I Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» — Fil. 2: 10, 11.

17. Hva må vi spesielt gi akt på i denne tiden?

¹⁷ Vi lever derfor på den store dag da vi gjør vel i å gi akt på de skriftstedene som viser nødvendigheten av å ha et klart syn på Guds teokratiske organisasjon og forstå hva som er hensikten med at vi blir samlet i enhet under dens ledelse, nemlig at vi blir samlet til tjenestegjerning. Dette understreker også nødvendigheten av å ha den ånd som gjør at vi er undergivne og samarbeidsvillige. Dette kommer enda tydeligere fram når vi leser videre om det Paulus sier om det samme temaet.

Den rette ånd for den rette hensikt

18. Hvordan og hvorfor ble det slutt på den opprinnelige tilstand av enhet på jorden?

¹⁸ For å få bekreftet hvor nødvendig det er å ha den rette ånd, vil vi vende vår oppmerksomhet mot fortiden, spesielt mot den jordiske skueplass, og se hvorfor den opprinnelige tilstand av gledelig enhet ikke ble opprettholdt. Da Eva lyttet til det slangen sa om den forbudte frukt, ble ikke bare hennes lydighet stilt på prøve, men også hennes ydmykhet. Ettersom hun ble bedratt av det hun hørte, begynte hun å se på frukten fra et nytt synspunkt. Den kunne gi henne en ny uavhengighet, tenkte hun, og denne tanken appellerte til henne. Dette framgår av det faktum at hun ikke engang ventet og spurte sin mann om det, men spiste av frukten på eget initiativ. Vi kan tenke oss at hun sa: ’Hvorfor ikke? Jeg kan tenke selv, kan jeg ikke? Jeg vet at min mann ikke har spist av denne frukten ennå, men det spiller ingen rolle. Jeg skal sørge for at han får spise av den.’ Og det gjorde hun! — 1 Mos. 3: 1—6; 1 Tim. 2: 14.

19. Hvordan gir verdens ånd seg til kjenne i vår tid og hva vil dette føre til?

¹⁹ Vi hørte riktignok ikke at Eva snakket med seg selv i Edens hage, men det er ikke uvanlig at hennes døtre taler slik som dette. Er det ikke en slik ånd som rår i verden i vår tid, både blant nasjonene og blant enkeltmennesker? Selv de minste nasjoner forlanger å få suverenitet og uavhengighet. Enkeltpersoner legger også ofte den samme ånd for dagen ved at de sier: ’Jeg har rett til å leve mitt eget liv på min egen måte.’ Det er den grunnleggende årsak til at mange ikke vil gi akt på det budskap Jehovas vitner overbringer dem. De vet at det vil forstyrre deres uavhengighet. De og deres herskere som har samme innstilling som Eva, vil heller lytte til de skrytende, frosklignende «urene inspirerte uttalelser» som er inspirert av demoner som lyver. En slik popaganda appellerer til deres uavhengighetstrang og stolthet og fører til at de blir ’samlet sammen til krigen på Guds, den allmektiges, store dag’. — Åpb. 16: 13, 14.

20. Hvilke to alternativer står vi overfor i vår tid?

²⁰ Det er derfor ikke noe å undres over at menneskene i vår tid har fart fullstendig vill! Det er innlysende at vi må kvitte oss med en slik uavhengighetens ånd, uansett hvor meget vi kan ha vært påvirket av den tidligere. Vi lever på den dag da Gud samler «alle ting sammen igjen i Kristus», idet han først samler til ham de trofaste kristne som har sovet i døden, ved å oppreise dem for at de skal være sammen med Kristus i himmelen. (Ef. 1: 10, NW; 1 Tess. 4: 13—18) Hvis vi ikke er villige til å bli samlet under denne rettferdige administrasjon i en ånd som gir seg til kjenne ved undergivenhet og lojal hengivenhet, kommer vi, enten vi er klar over det eller ikke, til å bli samlet sammen med de styrker som marsjerer mot Harmageddon under Satans ledelse for å kjempe mot Gud den Allmektige. Som Jesus så treffende sa: «Den som ikke er med meg, han er imot meg.» — Matt. 12: 30.

21. Hvem er ifølge Jesu lignelse de eneste som blir samlet til ham og på hvilket grunnlag avsier Jesus sin dom?

²¹ Når vi undersøker en av Jesu lignelser, finner vi at det bare er de får-lignende mennesker som blir samlet til ham. Først ble den «lille hjord», den kristne menighet som utgjør de «nye himler», samlet til ham, men nå siden 1931 blir også de «andre får», som ivrig ser fram til den ’nye jords’ velsignelser, samlet inn. De «andre får» blir ikke behandlet atskilt fra den «lille hjord», men de blir alle «én hjord, [under] én hyrde» eller administrator. Når vi undersøker en annen av Jesu lignelser som blir oppfylt nå i vår tid da han sitter på tronen som konge, legger vi merke til at han sa at de «andre får» støttet og samarbeidet med «disse mine minste brødre» eller etterfølgere. Han fordømte alle andre som ’geiter’, som på grunn av sin gjenstridighet og uavhengighetstrang nekter eller unnlater å samarbeide med dem. — Matt. 25: 31—46; Luk. 12: 32; Joh. 10: 16.

22. Hvilke oppfordringer som blir gitt i Guds Ord, bør vi nå gi akt på?

²² Nå da Jehova om kort tid vil ’knuse og sønderslå’ alle dem som står i opposisjon til ham og hans salvede konge, og vil «gjøre ende på krigene over hele jorden», bør vi alle være forstandige og gi akt på den oppfordring han kommer med i de samme kapitlene i Bibelen, hvor han sier: «Hold opp og kjenn at jeg er Gud!» «Tjen [Jehova] med frykt . . . Kyss Sønnen [Kristus Jesus], for at han ikke skal bli vred . . . Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham.» — Sl. 2: 9—12; 46: 9, 10.

23, 24. Hva er Guds hensikt med dem som blir samlet i forening med Kristus, og kan de selv avgjøre dette?

²³ Hva er Guds hensikt med dem av oss som gir akt på oppfordringen og blir samlet under Kristi administrasjon? Er det bare med tanke på vår egen velsignelse og frelse han samler oss? Kan vi selv avgjøre dette? Det ville være meget ulogisk å tro at vi kunne det, men noen har begått denne feilen og gått ut av rekkene. Nei, det er ikke i samsvar med hva vi måtte tenke, men som Paulus sier angående de 144 000 som er forutbestemt, er det «i samsvar med den hensikt han [Gud] har som virker alle ting i samsvar med det hans vilje tilråder». Hva er så Guds hensikt? Legg merke til det svar som blir gitt på dette spørsmålet: «For at vi skulle tjene [bokstavelig: være] til pris for hans herlighet.» Legg merke til hvordan det like etterpå blir vist hvordan vi kan tjene Guds hensikt på en antagelig måte. Etter at Paulus har omtalt seg selv og andre som dem som hadde «vært de første til å håpe på Kristus», sier han at «dere [i Efesos] håpet også på ham».

²⁴ Hvordan var dette blitt mulig? Paulus forklarer at det var «etter at dere hørte sannhetens ord, det gode budskap om deres frelse». Dette viser tydelig hva som er den Høyestes vilje for dem som blir samlet. Vi må ikke beholde det gode budskap for oss selv, men vi må la andre høre om det, slik at de også kan få del i og glede seg i det samme herlige håp. Det er på den måten vi kan være til Jehovas herlige pris. Og denne guddommelige hensikt må bli utført under ledelse av én administrasjon. — Ef. 1: 11—13, NW.

25. Hvordan bør en kristen betrakte seg selv og spørsmålet om gjerninger?

²⁵ Litt lenger ute i dette brevet argumenterer Paulus fra en annen synsvinkel til fordel for Guds overhøyhet og mot at vi inntar en uavhengig holdning. Han minner oss om at vi ikke selv kan ta noen ære for at vi er blitt kristne. Vi har ikke noe å rose oss av. Som kristne er vi tvert imot «hans [Guds] verk». Selv om vi er «frelst, ved tro», kan vi ikke være uvirksomme, og vi kan heller ikke selv avgjøre hvordan vår frelse skal utvirkes. Nei, vi er, som Paulus uttrykker det, samlet i enhet med Kristus «til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem». — Ef. 2: 8—10.

26, 27. a) Hvordan gir den rette ånd for den rette hensikt seg til kjenne? b) Hvordan gjorde Jesus saken klar?

²⁶ De skriftstedene som vi har drøftet under denne underoverskriften, har tydelig vist hva vi må gjøre. Vi må ha den rette ånd for den rette hensikt, den ånd som gir seg til kjenne ved uselvisk, helhjertet kjærlighet til Jehova, hvis vi skal kunne oppnå framgang når det gjelder å gjøre de rette gjerninger som han har lagt ferdige for oss. Vi må ikke bare selv bli samlet i enhet med Kristus, men under hans ledelse må vi også være med på å samle andre inn ved å la dem få høre det gode budskap.

²⁷ Jesus sa: «Den som ikke samler med meg, han sprer.» Dette gjør saken klar. Hvis vi nekter å komme inn under eller å fortsette å være under hans administrasjon, blir det tydelig vist at vi har en urett ånd for en urett hensikt. Enhver samling som en forsøker å utføre atskilt fra Kristi administrasjon, må være i opposisjon til den, uansett hvor godt arbeidet og motivet kan se ut til å være. Som Jesus sa like før han kom med denne uttalelsen, og etter at han var blitt beskyldt for å utdrive onde ånder ved hjelp av Be’elsebul: «Hvert rike som kommer i strid med seg selv, legges øde . . . dersom Satan driver Satan ut, da er han kommet i strid med seg selv; hvorledes kan da hans rike bli stående?» Dette forklarer hvorfor menneskene i vår tid motarbeider seg selv, til tross for at de har gjort seg store anstrengelser for å oppnå enhet. De har hovedsakelig et selvisk motiv, og det kan ikke danne noe grunnlag for en ekte, varig enhet. La oss ikke bli forblindet eller forledet til å støtte den urette administrasjon. — Matt. 12: 24—30.

Samlingen tar form

28. Hvilken form tar den kristne menighet?

²⁸ Idet apostelen utdyper det samme tema, gjør han oss kjent med en ytterligere utvikling som finner sted under Kristi administrasjon. Den er meget interessant og gir oss et mer opphøyd syn på administrasjonen. Han forklarer at de som samles, ikke bare samles rundt et felles senter, for å uttrykke det slik. Han viser at de tar en bestemt form, og sammenligner dem med en bygning. «Kristus Jesus selv er grunn-hjørnesteinen.» Apostlene og profetene utgjør resten av grunnvollen hvorpå «hele bygningen, som er harmonisk sammenføyd, [vokser] til et hellig tempel for Jehova . . . til et sted der Gud kan bo ved ånden». (Ef. 2: 20—22, NW) For en opphøyd oppfatning! Når vi er til stede på et av Jehovas vitners møter i deres Rikets sal eller på et stort stevne, kan vi bli fristet til å betrakte vitnene fra et kjødelig synspunkt og bare legge merke til deres utseende. Vi bør i stedet betrakte dem og verdsette dem på samme måte som Jehova gjør. I andre skriftsteder, hvor den samme illustrasjon med Guds tempel blir brukt, blir det samme understreket, nemlig nødvendigheten av å bevare det åndelige synspunkt og den plikt de som tilhører Guds tempel, har til å unngå å dra «i fremmed åk med vantro». — 1 Kor. 3: 16, 17; 2 Kor. 6: 14—7: 1.

29. Hvordan kommer den store skare av «andre får inn i bildet med templet?

²⁹ Hele den kristne menighet, de 144 000 sammen med Jesus Kristus, utgjør det åndelige tempel som er bygd opp av «levende steiner». (1 Pet. 2: 4, 5; Joh. 2: 19—22) Du sier kanskje at du forstår dette, men at det ikke angår deg, ettersom du ikke har et himmelsk håp i likhet med den «lille hjord», men har et jordisk håp; Mange av dem som leser Vakttårnet, mener kanskje dette, men gjør deg ikke skyld i en slik feiltagelse. Hvis du elsker Jehova og har overgitt deg til ham ved at du har innvigd deg og symbolisert din innvielse ved vanndåpen, kommer du midt inn i dette bildet. Til oppmuntring for deg minner vi deg om at etter at Johannes hadde beskrevet dannelsen av det åndelige Israel, tempel- eller helligdomsklassen, fikk han et syn av en stor skare av «andre får» som «tjener ham [Gud] dag og natt i hans tempel». Vi kunne ikke tenke oss et finere bilde på enhet og harmoni! — Åpb. 7: 15.

30. Hvordan er innsamlingsarbeidet blitt mer omfattende i vår tid, og hvilket behov understreker det?

³⁰ Til støtte for dette kan vi lese at Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». (1 Tim. 2: 4) I vår tid gir alle slags mennesker akt på det gode budskap og bringer sitt liv i samsvar med det, og de blir samlet inn i «én hjord» under «én hyrde». Bibelen viser tydelig at de alle ved sin oppførsel bør tjene til pris for Guds herlighet ved at de i forening tar del i den tjenestegjerning som må bli fullført før den fullstendige ende for denne tingenes ordning kommer. Fra apostlenes dager av er vekten blitt lagt på å samle den kristne menighet av Kristi 144 000 medarvinger, men nå siden 1931 ved «den ytterste grense for de fastsatte tider» har innsamlingsarbeidet blitt mer omfattende, og det er blitt meget presserende på grunn av at tiden er så kort. Vi trenger all den hjelp og oppmuntring vi kan få, og det vil derfor være bra om du betrakter din tjenestegjerning nærmere, både den du utfører innenfor Guds organisasjon, og den du utfører utenfor organisasjonen.

[Fotnote]

[Bilde på side 513]

Frosklignende «urene inspirerte uttalelser» samler herskerne i opposisjon til Gud

[Bilde på side 514]

Å tjene som en forkynner under Kristi administrasjon