«Kjærligheten faller aldri bort»
«Kjærligheten faller aldri bort.» — 1 Kor. 13: 8.
1. Hva kan kjærligheten sammenlignes med? Hva må gjøres med den for å øke dens skjønnhet?
KJÆRLIGHETEN er lik en prektig juvél, lik en diamant med mange fasetter. Den er like vakker uansett hvilken side en ser den fra. Ja, det er blitt sagt i et dikt: «Ungdommen er som en time; skjønnheten som en blomst; men kjærligheten er en juvél som seirer over verden.» I likhet med en diamant med mange reflekterende overflater, har også kjærligheten mange sider som alle er gode og ønskverdige, og som varmer en om hjertet. Kjærligheten kan til å begynne med sammenlignes med en edelstein som ennå ikke er slipt. Evnen til å trekke andre til seg, til å velsigne dem og varme dem ligger der skjult, som i en uslipt tilstand. Hvordan kan vi slipe den for å øke dens glans? Hvordan kan vi som kristne ta denne «diamanten» i sin uslipte tilstand og få den til å stråle av skjønnhet? Først må vi la lyset fra Guds Ord skinne på den juvél som kjærligheten er.
2. a) Trass i hva har Jehova lagt kjærlighet for dagen? b) Hvordan har Gud og Kristus vist kjærlighet i forbindelse med gjenløsningen?
2 Jehova overgår alle i å vise kjærlighet. Trass i at menneskene har handlet egensindig, har Skaperen i tusener av år trofast og usvikelig lagt denne fremragende egenskapen for dagen, og dette har han gjort uten at menneskene har fortjent det. Jehova «lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige». Den Høyeste har vært «god mot de utakknemlige og onde». Alt dette kunne Jesus Kristus bekrefte i sin bergpreken. (Matt. 5: 45; Luk. 6: 35) I virkeligheten har både Jehova og Kristus lagt stor kjærlighet for dagen i forbindelse med gjenløsningen. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes [ødelegges, NW], men ha evig liv.» (Joh. 3: 16) Jesus sa til sine etterfølgere: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.» (Joh. 15: 13) Jesus Kristus gjorde nettopp dette for får-lignende mennesker i samsvar med sin egen uttalelse: «Jeg er den gode byrde, . . . jeg setter mitt liv til for fårene.» (Joh. 10: 11, 15) Hvilke enestående eksempler vi har i Jehova og hans Sønn når det gjelder å vise kjærlighet!
3. Hvilken egenskap må vi legge for dagen for å behage Jehova, og overfor hvem må vi legge den for dagen?
3 For å behage Jehova må vi i likhet med Gud og hans Sønn vise kjærlighet. (1 Joh. 3: 21—23) Sanne kristne følger derfor de to store budene som Kristus forkynte: «Du skal elske Herren [Jehova, NW] din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. Dette er det største og første bud. Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt. 22: 37—39) Det er mulig for kristne å vise en slik kjærlighet, for de har Guds ånd og frambringer åndens frukter, og en av disse fruktene er kjærlighet. — Gal. 5: 22.
4. Hva er kjærligheten ifølge Paulus?
4 Kjærligheten er en egenskap som overgår enhver beskrivelse. Den lar seg ikke fullt ut definere. Ikke desto mindre skrev Paulus under inspirasjon om den: «Kjærligheten er langmodig og vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig, den skryter ikke, blir ikke oppblåst, oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset. Den holder ikke regnskap med krenkelser. Den gleder seg ikke over urettferdigheten, men gleder seg ved sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort.» (1 Kor. 13: 4—8, NW) Det er lett å forstå at kjærligheten ikke virker frastøtende, men tiltrekkende. Det er naturlig at den tiltrekker, at den knytter mennesker sammen. Dette har den i sannhet gjort innen den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, for de er forent verden over. Men la oss nå omhyggelig undersøke de forskjellige sider, de forskjellige fasetter av den juvél som kjærligheten er.
«Kjærligheten er langmodig og vennlig»
5. a) Hva har Jehovas langmodighet betydd for mange? Tolererer han en urett handlemåte i det uendelige? b) Hvordan kan vi vise langmodighet?
5 Paulus sa: «Kjærligheten er langmodig og vennlig.» Når vi er langmodige, vil vi bære over med andres svakheter og ufullkommenheter. Det har Jehova gjort, og det har betydd frelse for mange. (Rom. 2: 4; 2 Pet. 3: 9, 15) Han tolererer naturligvis ikke en urett handlemåte i det uendelige. Paulus sa til de hedenske atenere: «Etter at Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg, ettersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det.» (Ap. gj. 17: 29—31) Vi bør følge det guddommelige eksempel og være tålmodige med andre som kanskje er sene av seg enten i fysisk eller mental henseende, noe de kanskje er på grunn av høy alder. Kjærligheten søker etter anledninger til å vise medfølelse og omtanke. Dette betyr ikke at vi til stadighet skal finne oss i en urett handlemåte, eller at vi selv vil overtre bibelske prinsipper. Det er imidlertid noen ting som kan gjøres på forskjellige måter uten at noe bibelsk prinsipp blir berørt. Hvorfor insistere på at vår måte å gjøre tingene på i slike tilfelle er den eneste rette? Det fører kanskje bare til ukjærlige handlinger, stridigheter og ulykkelige forhold. (1 Kor. 9: 22) Jesus understreket at vi bør være tålmodige og tilgi hverandre, da han fortalte Peter at han måtte tilgi «ikke sju ganger, men sytti ganger sju ganger». (Matt. 18: 21, 22) Vi gjør derfor vel i å stille oss selv følgende spørsmål: «Legger jeg virkelig tålmodighet for dagen? Viser jeg medfølelse? Setter jeg meg selv i andres sted? Tilgir jeg andre?» Hvis du er langmodig og kan svare ja på disse spørsmålene, må denne siden av din kjærlighet skinne klart.
6. a) Gi eksempler på «menneskevennlighet». b) Hvorfor kan en si at en kristen viser menneskevennlighet hele sitt liv?
6 Men hvordan er det med vennlighet? Kjærligheten er vennlig. Det gis anledninger da en kan vise menneskevennlighet, og når noen blir rammet av en katastrofe, støtter folk ofte opp om humanitære aksjoner. Da Paulus sammen med en del andre led skibbrudd på Malta, viste innbyggerne dem «usedvanlig menneskevennlighet». (Ap. gj. 28: 2, NW) Dette gjorde de imidlertid ikke fordi Paulus var en tjener for Jehova Gud. De la ganske enkelt godgjørenhet for dagen, og det gjorde de i rikelig mål. Når det inntreffer en katastrofe i vår tid, er det mange som viser «menneskevennlighet». De hjelper sine nødstilte medmennesker. Nederland ble for eksempel rammet av en katastrofe i februar 1953 da dikene ga etter og landet ble oversvømt. En skribent som skrev om denne og andre lignende hendelser, sa: «Det hender at offentligheten av og til er for gavmild. Det ble gitt så mange ulltepper til ofrene for flommen i Nederland at det var nok til å dekke hele den nederlandske befolknings behov for et helt år.» Den vennlighet og kjærlighet sanne kristne er i besittelse av, får dem til å gå til handling når deres åndelige brødre og søstre et eller annet sted i verden blir utsatt for trengsler. Materielle ting, både klær og andre nødvendige artikler, blir gitt av de nødstiltes medtroende fra land som ikke er rammet på samme måten. De kristne gjør det imidlertid til sin livsgjerning å vise vennlighet, ikke bare i materiell henseende, men først og fremst i åndelig henseende. De legger vennlighet og kjærlighet for dagen ved å bruke sin tid, sine krefter og sine penger i sin forkynnervirksomhet for derved å hjelpe folk i åndelig henseende. En innvigd kristen innskrenker seg således ikke til bare å delta i tilfeldige filantropiske aksjoner eller støtte midlertidige humanitære tiltak — til midlertidig «menneskevennlighet». Hele hans liv er preget av vennlighet. — 1 Tim. 4: 16.
7. Vis ved et eksempel at det er behov for å vise vennlighet.
7 La oss for eksempel anta at du befinner deg i Rikets sal, hvor menigheten har sine møter. Når du ser deg omkring, hva ser du da? Jo, overalt møter du smilende ansikter. Bare av og til legger du kanskje merke til en eller annen som har et annet uttrykk i ansiktet. Det kan kanskje være en av dine kristne søstre som har en mann som ikke er i sannheten, og som tappert forsøker å skjule sine vanskeligheter. Når hun kommer hjem, blir hun kanskje utsatt for ubehageligheter. Det har kanskje kostet henne ikke så lite ubehag å kunne være til stede ved dette fredelige og åndelig oppbyggende møte. Hun gråt før hun gikk hjemmefra, på grunn av mannens motstand, noe du kanskje ikke vet om. Hvilken kjærlighet og omsorg ville du ikke legge for dagen overfor dette Guds «får» hvis du bare hadde kjent til de forhold hun lever under! Hvilken medfølelse ville du ikke ha vist henne! Det er helt sikkert at du ikke ville ignorere henne eller i et ubetenksomt øyeblikk være uvennlig mot henne. Denne søsteren forsømmer ikke fullstendig å komme sammen med andre kristne, men hun finner det kanskje av og til nødvendig å sløyfe noen av møtene på grunn av de krav hennes mann stiller til henne. Begynner vi å se ned på henne av den grunn? Det bør vi ikke gjøre, for hvis hun gjør sitt beste, vet Jehova det og er ikke misfornøyd med henne. Husk at Gud «ser på hjertet». (1 Sam. 16: 7) Det vil i høy grad være uvennlig å finne feil ved henne. Hun trenger å bli hjulpet, ikke å bli gjort motløs. Hun trenger vennlighet og ikke kritikk. Når vi snakker oppmuntrende til henne, varmer det henne om hjertet, og vi gir henne virkelig grunn til å være lykkelig over at hun er en del av en slik vidunderlig, kjærlig organisasjon. Når vi viser vennlighet, sliper vi en annen side av den juvél som kjærligheten er.
8. Hvordan legger vi vennlighet for dagen i vår forkynnervirksomhet?
8 Vi legger også vennlighet for dagen når vi i vår forkynnervirksomhet tålmodig forklarer bibelske sannheter for andre mennesker, selv om de til å begynne med har vanskelig for å forstå forskjellige ting eller for å tilegne seg Bibelens prinsipper og anvende dem i sitt liv. Men enten vi er hjemme, ute i tjenesten eller på menighetens møter, er det viktig å vise vennlighet. Den utgjør en betydningsfull side av vår kjærlighet. Vi får derfor følgende formaning: «Vær gode [vennlige, NW] mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus!» — Ef. 4: 32.
Kjærligheten er ikke misunnelig eller skrytende
9. a) Hvordan bør vi reagere når noen blir betrodd en ansvarsfull stilling i menigheten? b) Hvordan bør vi betrakte misunnelse ettersom ’kjærligheten ikke er misunnelig’?
9 «Kjærligheten er ikke misunnelig.» Hvis vi har kjærlighet, vil vi derfor ikke være misunnelige på hverandre. Vi vil ikke tillate at vår kjærlighet blir svekket fordi en annen blir betrodd en ansvarsfull stilling i den kristne menighet. Vi vil ikke på grunn av misunnelse la være å gi ham vår støtte. Vi vil i stedet takke Jehova for at vår åndelige bror kan bruke sine gode evner og sin dyktighet til å fremme Guds organisasjons interesser på jorden. Vi vil glede oss over hans framgang. Misunnelse vil bli betraktet som det den er, nemlig en synd. Vi vil legge oss formaningen i Galaterne 5: 26 (NW) på hjertet: «La oss ikke bli selvopptatte, så vi egger til kappestrid med hverandre og misunner hverandre.»
10. Hvorfor bør vi rose oss i Jehova og ikke i oss selv?
10 Hvordan er det hvis vi allerede har en ansvarsfull stilling? Er det noen grunn til å skryte av den grunn? Kjærligheten «skryter ikke». Vi har ikke noe som vi ikke har fått. (1 Kor. 13: 4, NW; 4: 7) Vi er kanskje hyrder som har et tilsynsembete, men husk at vi ikke slutter å være får av den grunn. Som får bør alle rose seg, men ikke i seg selv. I hvem bør de da rose seg? Første Korintierne 1: 31 sier: «Den som roser seg, han rose seg i Herren [Jehova, NW].» Hvor passende er det ikke for alle får å rose seg i den store Hyrde! Og hvorfor skulle vi ikke rose oss i Jehova? Vi kan plante og vanne slik Paulus og Apollos gjorde, men det er Gud som gir vekst. «Derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.» (1 Kor. 3: 6—9) Og hva så med hensyn til morgendagen? Hvis vi skryter av oss selv i dag og utelukkende stoler på oss selv, kan det bli skjebnesvangert for oss. Legg merke til apostelens advarsel: «Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1 Kor. 10: 12) Husk også at «dersom noen tykkes seg å være noe og er dog intet, da dårer han seg selv». (Gal. 6: 3; Rom. 11: 18) Hvis vi derfor roser oss i Jehova og ikke i oss selv, vil vi følge en kjærlig handlemåte og ikke være hovmodige. Vi vil således slipe en annen side av kjærligheten og få den til å stråle. Hvordan det?
11. a) Hvordan viser en person at han har et ’kjødelig sinn’? b) Hvilken innstilling bør vi ha til andre?
11 Apostelen viste videre at kjærligheten «blir ikke oppblåst». Dette er også en side av kjærligheten som vi ikke kan overse. En person kan være ærgjerrig eller tar kanskje seg selv for høytidelig. Han tror at han bør ordne opp i andres forhold. Han mener rett og slett at han står over sine medmennesker. Men viser ikke dette at han mangler kjærlighet? Jo, for han har et ’kjødelig sinn’. (Kol. 2: 18) Dette betyr naturligvis ikke at en tilsynsmann bør overse anledninger til å hjelpe mennesker i åndelig henseende, og det betyr heller ikke at andre bør gjøre det. Men det er ting som er rent personlige, og som en ikke bør blande seg opp i. (Gal. 6: 5) Legg i denne forbindelse merke til formaningen i Kolossenserne 3: 12 (NW): «Ikle dere derfor som Guds utvalgte, hellige og elskede de ømme egenskaper medlidenhet, vennlighet, et ydmykt sinn, mildhet og langmodighet.» Undersøk deres åndelige klær. Følg en kjærlig handlemåte, slik at dere «med et ydmykt sinn anser de andre for å være høyere enn dere». — Fil. 2: 3, NW.
Kjærligheten er ikke usømmelig eller selvisk
12. Hvordan bør vi oppføre oss ettersom kjærligheten ’ikke oppfører seg usømmelig’?
12 Når vi sliper denne siden av den juvél som kjærligheten er, gjør vi vel i å huske at kjærligheten «oppfører seg ikke usømmelig». Dette betyr at vi vil vise en god oppførsel hjemme, i menigheten og når vi er ute i tjenesten. Vi vil ikke oppføre oss uhøflig eller ukristelig. Vi vil heller ikke handle umoralsk og således selvisk forsøke å forderve andre. (1 Kor. 10: 8; 2 Pet. 2: 9, 10) Men vi må tenke rett for å kunne følge en rett handlemåte. Vi må sky utukt. Paulus sa til efeserne: «Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse.» (Ef. 5: 3, 4; Kol. 3: 5—8) De kristne har offentlighetens øyne rettet mot seg. Vi er et skuespill for engler og mennesker. (1 Kor. 4: 9) Hva slags person vil vi komme til å framstille i dette skuespill hvis vi glemmer å gjøre det kjærligheten krever, og hvis vi tankeløst bringer forhånelse over Jehova som vi først og fremst bør elske? Måtte vi aldri gjøre noe slikt.
13, 14. a) Hva betyr det for en tilsynsmann at kjærligheten ikke selvisk søker «sine egne interesser»? b) Hvilket eksempel bør tilsynsmenn ikke glemme? c) Hvordan kan de kristne i kjærlighet søke andres interesser?
13 Kjærligheten søker ikke i selviskhet «sine egne interesser». For en tilsynsmann betyr dette for eksempel at han gir av seg selv. Det betyr at han alltid er tilnærmelig. Han bør aldri ha det for travelt til å hjelpe andre. Hvis noen i menigheten har problemer som de ikke selv kan løse, og derfor trenger hjelp, bør de da ikke kunne føle seg fri til å søke hjelp hos en moden tilsynsmann? Og bør han ikke legge kjærlighet for dagen og være omtenksom? Tenk på hvor travelt Jesus hadde det! Likevel kunne folk henvende seg til ham. Han forkynte for dem. Han lærte dem. Han helbredet dem. Han hadde medlidenhet med dem. Han elsket dem. Han satte et fullkomment eksempel som en moden og kjærlig tilsynsmann ikke vil glemme. — Matt. 4: 23; Mark. 1: 21, 22; 2: 13; Luk. 7: 13; Joh. 13: 34; 15: 9, 12.
14 Kjærligheten vil til sine tider få oss til å gi avkall på våre egne rettigheter og til å være tolerant overfor skikker som i seg selv ikke er ubibelske. De kristne i Korint var i tvil om de kunne spise kjøtt som ble solgt i slakterboden, men som kom fra dyr som var blitt ofret til avgudene. Det fantes ikke noe direkte forbud mot å spise dette kjøttet så lenge det ikke ble spist som et offermåltid i tilbedelsen av de demonguder som avgudsbildene representerte. Men Paulus ga det råd at en skulle avholde seg fra å spise slikt kjøtt, hvis andre tok anstøt av at de spiste det. Han sa: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. . . . Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» (1 Kor. 10: 23—33) Det er på samme måte i vår tid. En omtenksom kristen vil for eksempel avholde seg fra å drikke alkoholholdige drikker på et sted hvor dette blir betraktet som upassende. Bibelsk sett har han rett til å nyte alkohol med måte, men han avholder seg fra å gjøre det fordi han ikke ønsker å vekke anstøt. Ha omtanke for andres velferd og for det som kan være til oppbyggelse for dem. Slip også denne siden av den juvél som kjærligheten er. Søk ikke i selviskhet dine egne interesser, men tenk på andres interesser og på det som kan være til beste for dem. Kjærligheten vil få deg til å gjøre alt dette, for kjærligheten faller aldri bort. — Fil. 2: 4.
Andre sider av kjærligheten
15. Hvilket syn vil en moden kristen ha på vrede og på det å bære nag til andre, og hvorfor?
15 Kjærligheten «blir ikke opphisset» og «den holder ikke regnskap med krenkelser». Vrede ødelegger ikke bare forholdet mellom menneskene, men er også skadelig for helsen ved at den er en påkjenning for hjertet. Salomo sa: «Et saktmodig hjerte er legemets liv.» (Ordspr. 14: 30) Gi derfor akt på formaningen: «Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede opptennes! Det fører bare til det som ondt er.» (Sl. 37: 8) Vrede er en av det falne kjøds gjerninger. (Gal. 5: 19, 20) Det å bære nag til noen skader deg. Det er ikke kristent. (Matt. 5: 22; 3 Mos. 19: 17, 18) Det oppsto en gang en uoverensstemmelse mellom Paulus og Barnabas, men bruddet mellom dem ble legt, og de bar ikke nag til hverandre. (Ap. gj. 15: 36—41) Ha derfor ikke uvilje mot noen, og legg ikke umodenhet for dagen ved å søke anledninger til å ta igjen overfor noen som har fornærmet deg. Bli ikke opphisset, og hold ikke regnskap med krenkelser. Husk at også disse sidene ved den juvél som kjærligheten er, må slipes. — Rom. 12: 17.
16. Hva gleder kjærligheten seg ikke over? Hva gleder den seg over? Vis hvordan de kristne og de som har onde tilbøyeligheter er forskjellige hva dette angår.
16 Apostelen sa videre at kjærligheten «gleder seg ikke over urettferdigheten, men gleder seg ved sannheten». (1 Kor. 13: 6, NW) De kristne gleder seg ikke over urettferdighet, selv om det er motstandere som blir utsatt for den. (Ordspr. 29: 27) De som har onde tilbøyeligheter, for eksempel Satan, demonene og onde mennesker, gleder seg imidlertid over urettferdighet, for de har den oppfatning at «hensikten helliger midlet». Dette er en av årsakene til at det i vår generasjon har brutt ut verdenskriger som har ført fryktelige ødeleggelser over jorden og dens innbyggere. Byer ble jevnet med jorden, hjem ble lagt i ruiner, glede ble vendt til sorg og smerte, og millioner av mennesker døde. Dette og andre ting som har forårsaket lidelser, er noe de som gleder seg over urettferdighet, og som hater det som er rett, har frambrakt. De kristne derimot gleder seg i Jehova og over at sannheten seirer, og ikke over noen form for urettferdighet. Foran dem ligger det virkelig en storslått framtid. De sår kjærlighet og ikke hat, og som følge av det vil de høste Guds kjærlighet både nå og i den nye ordning han har lovt. — 2 Pet. 3: 11—13; Gal. 6: 7—10.
17. Nevn et eksempel som viser at kjærligheten «tåler alt».
17 Sann kjærlighet «tåler alt». Når det oppstår vanskeligheter, vil derfor de kristne tilgi hverandre. De husker Kristi ord: «Men om din bror synder mot deg, da gå bort og irettesett ham i enrom! hører han på deg, da har du vunnet din bror.» (Matt. 18: 15—17) Dette første skritt som blir tatt for å fjerne uoverensstemmelser, er et utslag av kjærlighet, for den som har handlet galt, blir oppsøkt i enrom, og det forhindrer at det oppstår sladder. Det er også flere skritt en kan ta hvis det skulle vise seg å være nødvendig, men hvor mange problemer er det ikke som med letthet er blitt løst på denne måten, ved at det er blitt lagt kjærlighet for dagen! Problemene blir betraktet som det de er, nemlig som mindre personlige uoverensstemmelser en hurtig kan tilgi og glemme. Sanne kristne viser ikke mangel på kjærlighet. De foretrekker å ’holde fred med hverandre’ ved å løse sine problemer på en vennskapelig måte. — 2 Kor. 13: 11.
18. a) Hvordan vil vi betrakte sannheten hvis vi har kjærlighet? b) Hvilken innstilling bør de kristne ha til den åndelige føden som blir tilveiebrakt gjennom den «tro og kloke tjener»?
18 Kjærligheten vil forhindre at vi forkaster sannheten. Det er blitt sagt at «sannheten er . . . merkeligere enn det som er oppdiktet». Men hvis det er sannheten, vil kjærligheten akseptere den. Hvorfor? Fordi kjærligheten «tror alt». Likevel er kjærligheten ikke lett-troende eller godtroende. Hvis noe er urett eller usant, vil kjærligheten hindre oss i å akseptere det. Kjærligheten vil imidlertid få oss til å verdsette og godta sannhetene i Guds Ord. Den vil få oss til å akseptere den åndelige føden som blir tilveiebrakt gjennom «den tro og kloke tjener». (Matt. 24: 45—47) Vi vil ikke være skeptiske overfor den. Hvis vi stiller oss tvilende til den, vil vi være lik ustadige, brusende havsbølger. Har du noen gang betraktet havsbølger som kastes hit og dit av vinden? Deres bevegelser er uberegnelige. Hvis vi er skeptisk innstilt, er vi lik slike bølger. Til gagn for oss skrev Jakob derfor: «Dersom noen av eder mangler visdom, da be han Gud, . . . og den skal gis ham. Men han be i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden. For ikke må det menneske tro at han skal få noe av Herren [Jehova, NW].» — Jak. 1: 5—8.
19. Hva betyr det at kjærligheten «håper alt»?
19 En kristen må også håpe på alt det som står skrevet i Guds Ord. Tessalonikerne fikk følgende formaning: «Men vi som hører dagen til, la oss være edrue, ikledd troens og kjærlighetens brynje og med håpet om frelse som hjelm.» (1 Tess. 5: 8) En soldat som deltar i kamp uten å være utstyrt med den rette beskyttelse, kan neppe vente å overleve. Hvis vi mangler kjærlighet, hva slags åndelige soldater vil vi da være? Vi vil ikke ha «troens og kjærlighetens brynje» eller den livsviktige hjelmen som «håpet om frelse» utgjør. Det er derfor passende at kjærligheten «tror alt», nemlig alt som står skrevet i Guds Ord, Bibelen, og alt som er grunnet på det. — Joh. 17: 17.
20. Hva vil kjærligheten hjelpe oss til å utholde?
20 En annen side av den juvél som kjærligheten er, består i at den «utholder alt». Kjærlighet til Gud setter en i stand til å utholde forfølgelse. Etter at apostlene en gang var blitt slått og vanæret for Kristi navns skyld, fortsatte de likevel «hver dag i templet og fra hus til hus uten opphold å lære og kunngjøre det gode budskap om Kristus, Jesus». (Ap. gj. 5: 40—42, NW) Den styrke Gud gir, hjelper en til å utholde lidelser som skyldes forfølgelse. (Fil. 4: 13) Men hvordan er det hvis vi blir irettesatt av Gud gjennom hans Ord eller hans organisasjon? Husk da dette forstandige råd: «Min sønn! Forakt ikke [Jehovas] tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg! For den [Jehova] elsker, ham refser han, som en far refser den sønn han har kjær.» (Ordspr. 3: 11, 12) Vis ikke mangel på kjærlighet. Ta imot irettesettelse. La den aldri få deg til å forlate Guds organisasjon eller ødelegge din kjærlighet til den eller til Jehova. — Sl. 141: 5.
21. a) Hva må de kristne la seg lede av for å kunne vise kjærlighet? b) Hvorfor bør en verne om kjærligheten?
21 Det er sant at det ikke alltid er så lett å legge kjærlighet for dagen. Du må derfor arbeide med det og la deg lede av Jehovas ånd. Når du gjør det, vil det være mulig for deg å vise kjærlighet, for den er en av Guds ånds frukter. (Gal. 5: 22, 23) Vær fast bestemt på å legge en slik kjærlighet for dagen som virker tiltalende. Og husk dette: «En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød.» (Ordspr. 17: 17) Som en avslutning i sin inspirerte redegjørelse for hvordan kjærligheten virker, sa Paulus: «Men nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten.» (1 Kor. 13: 13) Kjærligheten er den enestående egenskapen som preger den kristne menighet. Kjærligheten vil overleve Harmageddon, og det vil også sanne kristne som legger kjærlighet for dagen. (Åpb. 16: 14, 16) Hold derfor godt fast på den juvél som kjærligheten er. La ikke noen stjele den fra deg. Vern om den! Den vil for alltid vise seg å være en velsignelse for deg selv, for dine kristne brødre og for alle du omgås. Vis kjærlighet nå og for alltid. Husk at «kjærligheten faller aldri bort»! — 1 Kor. 13: 8.