Jehova — en Gud som sørger for at hans profetier blir oppfylt

 1. Hvordan har de profetier vært som mennesker har kommet med?

NOEN mennesker forsøker å profetere ved å tolke begivenhetene. Noen har kommet med forutsigelser, men de har vært meget uklare og udetaljerte. Ingen av dem har vist seg å være fullstendig nøyaktige og pålitelige. For dem som har trodd på og latt seg lede av disse profetiene, har det i mange tilfelle fått sørgelige følger.

 2. a) Hvem er den eneste som kan uttale sanne profetier, og hvorfor? b) Hvordan sørger han for at profetiene blir oppfylt?

² Det er bare Jehova som kan uttale sanne profetier, for han har ikke bare en fullkommen forståelse av menneskenes sinn og av alle faktorer, både levende og livløse, som innvirker på begivenhetenes gang, men han har også en annen nødvendig forutsetning, nemlig evnen og makten til å få alle disse tingene til å oppfylle hans profetier. Jehova uttaler profetier for at hans folk kan få kjennskap til hans hensikter. Han støtter sitt ord med hele sin mektige, usynlige organisasjon av engler og med sin uimotståelige hellige ånd eller virksomme kraft, og han sørger således for at profetiene blir oppfylt. Han gjennomfører sin gode hensikt, og han bryter aldri noen av sine rettferdige prinsipper når han gjør det.

Dommen blir fullbyrdet over Jerusalem

 3. a) Når trengte babylonierne inn i Jerusalem, og hva gjorde de med denne byen? b) Hva gjorde de med redskapene i templet? c) Tok de med seg paktens ark?

³ For å advare det gamle Jerusalem, noe som også skulle være til gagn for oss som lever i vår tid, forutsa Jehova ved sine profeter at Jerusalem skulle bli ødelagt og Juda land bli lagt øde, og han kom med mange detaljer i forbindelse med dette. På nøyaktig det rette tidspunkt brukte han en verdensmakt som sitt redskap til å iverksette oppfyllelsen av disse profetiene. I tidligere numre av dette bladet har vi redegjort for grunnen til at denne dommen ble avsagt, og hvordan den begynte å bli fullbyrdet ved beleiringen av Jerusalem. Til slutt trengte de babyloniske hærer inn i Jerusalem. Det var på den niende dag i den fjerde måned i Judas konge Sedekias’ 11. år. På den 10. dag i den femte måned, ab (2.—3. august 607 f. Kr.), ødela de fullstendig templet, det kongelige palass og bymurene. Jeremias, som var et øyenvitne til dette, forteller at babylonierne slo i stykker kobbersøylene i templet og det veldige kobberbassenget, «kobberhavet». De tok også redskapene av kobber, sølv og gull. Paktens gullark som inneholdt de to steintavlene som De 10 bud var innrisset på, var øyensynlig allerede forsvunnet, og den falt derfor ikke i hedenske hender. — Jer. 52: 12—14, 17—23.

 4. Hvordan ble Guds dom fullbyrdet over det troløse presteskapet og over andre menn som hadde ledende stillinger i Jerusalem?

⁴ Gud sørget også for at hans dom ble fullbyrdet over det troløse presteskapet i det besmittede templet, slik som det var forutsagt i Esekiel 9: 6—8. «Høvdingen over livvakten tok ypperstepresten Seraja og Sefanja, den nestøverste prest, og de tre voktere ved dørtreskelen, og fra byen tok han en hoffmann som var høvedsmann over krigsfolkene, og sju menn som ennå fantes i byen av dem som stadig hadde adgang til kongen, og skriveren hos hærføreren, han som utskrev landets folk til krigstjeneste, og seksti menn av landets folk som fantes i byen . . . og Babels konge lot dem slå i hjel i Ribla i Hamat-landet. Således ble Juda bortført fra sitt land.» — Jer. 52: 24—27.

 5. Hva gjorde domsfullbyrderne med Sedekias og hans sønner, og hvordan virket dette på dem som hadde respekt for Davids kongelige ættelinje?

⁵ Domsfullbyrderne var brutale. De hengte noen av de jødiske fyrstene etter hendene. De voldtok kvinnene i selve Sion. De drepte kong Sedekias’ sønner for hans øyne og bortførte ham til Babylon, hvor han døde. Det som ble gjort mot kongen, var som å kvele dem som hadde respekt for Davids kongelige’ ættelinje: «Vår livsånde, [Jehovas] salvede, ble fanget i deres graver, han om hvem vi sa: I hans skygge vil vi leve blant folkene.» — Klag. 4: 20.

Pakten med David fortsetter å stå ved makt

 6. Hvordan ble den kongelige ættelinje bevart under fangenskapet i Babylon?

⁶ Selv om Jehova sørget for at hans dom ble fullbyrdet nøyaktig som forutsagt, glemte han ikke sin ubrytelige pakt med David. Han bevarte en av den kongelige ættelinje som den lovte Silo kunne komme gjennom. Det var Jojakin, en nevø av Sedekias, som var blitt ført i fangenskap i 617 f. Kr. Jojakin fikk sønner i Babylon, nemlig Sealtiel, Malkiram, Pedaja, Senassar, Jekamja, Hosama og Nedabja. Av disse sønnene ble Sealtiel regnet som far til Serubabel, som ble stattholder i Juda under Persia, og som gjenoppbygde templet i det gjenreiste Jerusalem. — 1 Krøn. 3: 15—19; Esras 3: 2, 8; Matt. 1: 12; Luk. 3: 27.

 7. Hvordan ble den aronittiske ættelinje av prester likeledes bevart?

⁷ Da ypperstepresten Seraja ble drept, sørget likeledes Jehova for at hans sønn Josadak ble spart og ført i landflyktighet til Babylon. (1 Krøn. 6: 14, 15) Han hadde en sønn som het Josva (eller Joshua; LXX: Jesus). Josva var den som samarbeidet med Serubabel under gjenoppbyggingen av templet i det gjenreiste Jerusalem. Hverken Davids ættelinje eller den aronittiske ættelinje av yppersteprester ble således brutt, men fortsatte helt til Jesus Kristus sto fram. — Esras 3: 2; Neh. 12: 26; Hag. 1: 1; Sak. 3: 1; Luk. 3: 1, 2.

 8. Ble landet gjort til en ørken like etter at Jerusalem hadde falt?

⁸ Nebusaradan, høvdingen over livvakten, lot noen av de ringeste i landet bli tilbake som vingårdsmenn og jordbrukere. Han satte over dem Gedalja, sønn av Akikam, Safans sønn. (2 Kong. 25: 12, 22) Men Jehova hadde sagt at han ville «gjøre Jerusalem til grusdynger, til en bolig for sjakaler» og Judas byer til «en ørken, så ingen bor i dem». (Jer. 9: 11; 4: 7; 6: 8; 26: 9; 32: 43; 33: 10, 12; Sak. 7: 5, 14) Hvordan ville han sørge for at dette skjedde?

 9. a) Hva hendte med stattholderen Gedalja? b) Hvordan betraktet de som var blitt tilbake i landet, det råd Jehova ga gjennom Jeremias etter at dette hendte? c) Hvor dro de som var blitt tilbake, nå, og kunne de unngå å bli rammet av Guds dom der?

⁹ Jeremias, som også fikk lov til å bli tilbake med folket der, forteller at Ismael, sønn av Netanja, som var sønn av Elisama, som var av kongelig ætt, kom med en gruppe menn og snikmyrdet Gedalja og flyktet så ut av Juda til Ammon. De av folkets ledere som var tilbake, ba Jeremias om å be om Jehovas veiledning og fikk det råd at de skulle fortsette å bo i Juda land som kong Nebukadnesars tjenere. Men de foraktet dette råd og dro ned til Egypt, og de tok Jeremias og hans sekretær, Baruk, med seg. De bosatte seg i Egypt, i Tahpanhes, Migdol og Memfis og i landet Patros. (Jer. 41: 1 til 44: 1) Men de kunne ikke unngå å bli rammet av Guds dom der, for Jehova sa til dem at han også ville gi Farao Hofra i Egypt i hans fienders hånd. — Jer. 44: 2—30; se til sammenligning Esekiel 29: 17—20; 30: 22—26.

I 70 år var det bare dyr som holdt til der

10. Når ble Juda land latt fullstendig øde og hvordan ble Jehovas sabbatslov for landet oppfylt?

¹⁰ Som følge av at folket dro til Egypt i midten av den sjuende måned, tishri eller etanim, det vil si omkring den 1. oktober 607 f. Kr ifølge den gregorianske kalender, ble Juda land latt fullstendig øde, uten menneskelige innbyggere eller husdyr. Det er bemerkelsesverdig at oppfyllelsen av Jehovas profeti fant sted på dette tidspunktet, for det var i den sjuende måned, etanim, på den 10. dag, soningsdagen, at basunen skulle lyde i et jubelår for å «utrope frihet i landet for alle dem som bor der». Da begynte et sabbatsår for det gudgitte land. (3 Mos. 25: 8—22) På nøyaktig den rette tid av året begynte en uavbrutt rekke av sabbatsår å løpe som en erstatning for alle de sabbatsår de ulydige israelittene ikke hadde holdt. Landet skulle figurlig talt få nyte godt av et fullkomment antall sabbatsår, det vil si 70, og i løpet av denne tiden skulle det ligge fullstendig øde, uten noen innbyggere, og det skulle være et sted som de som dro forbi, skulle sky som et hjemsøkt sted. Den beretningen som senere ble skrevet, og som er et vitnesbyrd om Jehovas evne til å sørge for at hans ord blir oppfylt, lyder:

«Da lot han kaldeernes konge dra opp mot dem. . . . De brente opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur; . . . Dem som sverdet hadde levnet, førte han som fanger til Babel, og de ble hans og hans sønners treller, til perserriket fikk makten, for at [Jehovas] ord i Jeremias’ munn skulle bli oppfylt — til landet hadde gjort fyllest for sine sabbatsår; alle de dager det lå øde, hadde det hvile — til sytti år var gått til ende.» — 2 Krøn. 36: 17—23: se til sammenligning Daniel 9: 1, 2.

11. Hvordan bekrefter den jødiske historieskriver Josephus at hele Judea lå i en ørkenlignende tilstand i 70 år?

¹¹ Den jødiske, verdslige historieskriver Flavius Josephus fra det første århundre av vår tidsregning bekrefter Bibelens beretning. Han skriver følgende om Jerusalems ødeleggelse:

Han [den kaldeiske historieskriveren Berossos i det tredje århundre før Kristus] gir oss en fortegnelse over Noahs etterkommere, som regner årene i sin tidsregning fra Noah til Nabulassar [Nabopolassar], babyloniernes og kaldeernes konge og en beretning om denne kongens bedrifter. Han forteller at denne sendte sin sønn Nabuchodonosor [Nebukadnesar] med en veldig hær inn i Egypt og Judea, hvor han da han ble underrettet om et opprør, undertvang folket, satte ild på vårt tempel i Jerusalem og førte hele vår nasjon i fangenskap i Babylon. Deretter lå vår by øde i en periode på 70 år til Persias konge Kyros’ tid. — Bok 1, del 36, i To Epaphroditus on the Antiquities of the Jews in Answer to Apion.

Og slik endte nasjonen av hebreere; den hadde to ganger gått over Eufrat. For det folket som besto av de 10 stammer, ble ført ut av Samaria av assyrerne i kong Hoseas’ tid. Deretter ble det folket som besto av de to stammer, og som ble tilbake etter at Jerusalem ble inntatt, bortført av Nebukadnesar, kongen i Babylon og Kaldea. Hva Salmanassar angår, så førte han israelittene ut av deres land og flyttet cutheernes folk som tidligere hadde tilhørt det indre av Persia og Media, dit; men de ble nå kalt samaritanere for de fikk navn etter det landet som de ble flyttet til. Men kongen i Babylon, som bortførte de to stammene, førte ikke noen annen nasjon til deres land. Av den grunn fortsatte Judea og Jerusalem og templet å være en ørken i 70 år. — Bok 10, kapittel 9, siste avsnitt, i Antiquities of the Jews, Whistons utgave.

12. a) Hvorfor kan vi ikke regne de 70 år Juda land lå øde fra 626 f. Kr.? b) Kan vi regne denne perioden på 70 år fra 617 f. Kr.? Begrunn svaret.

¹² Når begynte så Jerusalems og Judas forutsagte øde tilstand? Den begynte ikke i 626 f. Kr., i det tredje år av kong Jojakims styre, for jødene var ikke blitt ført i fangenskap til Babylon da. Så sent som i sitt niende år, i 620 f. Kr., ble Jojakim bare skattepliktig overfor kongen i Babylon. I det 11. år av sitt styre, i 618 f. Kr., gjorde han opprør mot Nebukadnesar, som dro opp mot ham.a Kort tid før slutten av Jojakims 11. år gikk hans sønn og etterfølger, Jojakin, som regjerte i bare tre måneder, ut og overga seg til Nebukadnesar, som beleiret byen. Det var den 1. nisan i 617 f. Kr. (om våren) at det første regjeringsår begynte for Sedekias, Jojakins onkel, som Nebukadnesar gjorde til konge i Jerusalem i Jojakins sted. (2 Kong. 24: 12—18) Den øde tilstand begynte ikke da, for det var bare forholdsvis få som ble ført i fangenskap på den tiden, nemlig 3023 jøder og deres hustruer og familiemedlemmer. — Jer. 52: 28.

Når den øde tilstand begynte og endte

13. a) Hvorfor kan vi regne den forutsagte perioden på 70 år først fra 607 f. Kr.? b) Hvis Juda nå lå øde, hvordan kan vi da forklare Jeremias 52: 30, hvor det fortelles at flere jøder senere ble ført i landflyktighet?

¹³ Da kong Jojakim gjorde åpent opprør mot Nebukadnesar, og senere, da Sedekias brøt sin ed og gjorde opprør mot Nebukadnesar i den siste delen av sin regjeringstid, kan det ikke med rette sies at nasjonen var i fangenskap i Babylon. De 70 år med ubrutt fangenskap i Babylon begynte derfor ikke før i 607 f. Kr., i måneden etanim, da landet ble latt fullstendig øde i og med at de innbyggerne som var blitt tilbake, dro ned til Egypt. Da ble jødene som nasjon betraktet ført i landflyktighet til Babylon og hadde ikke lenger en konge i Jerusalem. Denne landflyktigheten varte i en ubrutt periode på 70 år. (Dan. 9: 1, 2) De 745 jøder som ble ført i landflyktighet, og som er omtalt i Jeremias 52: 30, ble ikke tatt fra det øde Juda land, men ble tatt til fange senere, da Nebukadnesar i egenskap av Jehovas symbolske beger tvang nasjoner som grenset til Juda land, til å drikke sin bitre del ved at han beseiret dem med makt. — Jer. 25: 17—29.

14. a) Hvilken annen bevisrekke bekrefter at perioden på 70 år begynte i 607 f. Kr.? b) Hvordan sørget Jehova for at landet fikk sin sabbatshvile i 70 år?

¹⁴ Når endte den øde tilstand? Den endte i 537 f. Kr., da kong Kyros av Persia ga den jødiske levning fri og den forlot Babylon og begynte å befolke Juda land på nytt. Dette årstallet kan stadfestes ved hjelp av verdslige historiske beretninger. Den tid da Juda land lå øde, begynte 70 år tidligere, i 607 f. Kr. Nebukadnesar førte ikke noen andre inn i Juda land og lot dem bosette seg der, slik som Assyrias konge hadde gjort med landet Samaria da han erobret det. Jehova sørget på mirakuløst vis for at hans profeti gikk i oppfyllelse, og Juda land lå fullstendig øde, slik at det kunne hvile i de forutsagte 70 år. — 2 Krøn. 36: 21—23.

15. Hvilke nyheter fikk Esekiel i det 11. år av sin landflyktighet, og hva begynte han å profetere om nå?

¹⁵ Esekiel, som var i Babylon, hørte tydeligvis om at Jerusalem var blitt ødelagt før Nebukadnesars tropper kom seierrike tilbake i det 11. år av hans landflyktighet i Babylon. Han sier: «I det tolvte år [ifølge en spesiell regnemåte] etter at vi var bortført, i den tiende måned, på den femte dag i måneden, korn det noen flyktninger fra Jerusalem til meg og sa: Staden er inntatt.» (Esek. 33: 21) Fra da av kunne Esekiel profetere om den kommende gjenreisning som skulle finne sted når landet hadde ligget øde i 70 år. — Esek. 36: 1 til 37: 28.

16. Hvordan viser Klagesangene hva Jehova og Jeremias følte i forbindelse med Jerusalems fall?

¹⁶ Jehova sørget for at hans profeti ble oppfylt, men var dette noe som han og hans trofaste profet Jeremias gledet seg over? Nei. Han inspirerte Jeremias til å skrive den boken i Bibelen som kalles Klagesangene, og som beskriver Jerusalems sørgelige tilstand:

«Hvor ensom hun sitter, den folkerike stad! Hun er blitt som en enke; den store blant folkene, . . . Dets motstandere er blitt dets herrer, . . . for [Jehova] har lagt sorg på det for dets mange overtredelsers skyld; dets små barn har fienden ført i fangenskap. Fra Sions datter [by] svant all hennes prakt.» — Klag. 1: 1—6; 2: 13; 5: 16—22.

17. Hvordan ble Sions motstandere «herrer»?

¹⁷ Men denne beklagelige tilstand dette folket var i som bar Guds navn, og som led fordi de hadde syndet mot Jehova, opphevet ikke Jehovas pakt og gjorde ham ikke bedrøvet med tanke på sine hensikter. Det er sant at Sions motstandere ble «herrer» i 607 f. Kr. «[Jehovas] trone» i Sion var blitt omstyrtet. Guds forbilledlige rike eller hans rike i miniatyr var gått til grunne. Det var ikke lenger noe forbilledlig Guds rike på Jorden som kunne hindre hedningenasjonene eller de ikke-jødiske nasjoner i å oppnå verdensherredømme. Gud tillot dem å oppnå fullstendig makt.

Guds rike skulle ikke være omstyrtet for alltid

18. Hvor lenge skulle «de fastsatte tider for folkeslagene» vare?

¹⁸ Hvorfor var ikke Jehova Gud bedrøvet? Jo, grunnen til det var at selv om «hedningenes tid» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» begynte da Juda ble lagt øde i den sjuende jødiske måned i 607 f. Kr., skulle de bare vare til Silo, han som retten til det omstyrtede Guds rike tilhører, skulle komme, og Gud skulle gi ham kronen, den kongelige huen og kongespiret for at han skulle herske midt iblant hedningene, verdens nasjoner, som er hans fiender. Men når skulle Davids kongesønn bli satt på tronen? Den himmelske, evige Konge hadde fastsatt tiden. Han forutsa det og lot det bli nedtegnet i sitt inspirerte Ord. Han ville også sørge for at det skjedde. I neste nummer av Vakttårnet vil det bli redegjort for lengden av «hedningenes tid». — 1 Mos. 49: 10; Luk. 21: 24; Esek. 21: 25—27; Sl. 110: 1—6.

19. a) Hvordan kunne Esaias, Jeremias, Esekiel og Daniel ha fullstendig tillit til Jehovas evne til å forutsi begivenheter? b) Hvordan var profetiene om ham som hadde retten til å utøve kongemakten på Jehovas trone, gjort enda sikrere for apostlene og de første kristne?

¹⁹ Profetene Esaias, Jeremias, Esekiel og Daniel fikk i sin tid se at mange av Jehovas profetier som var blitt uttalt tidligere, gikk i oppfyllelse, og de hadde fullstendig tillit til Jehovas evne til å forutsi begivenheter og sørge for at hans profetiske ord gikk i oppfyllelse. Profetiene om ham som hadde retten til å komme og utøve kongemakten på Jehovas trone, hvorav mange ble nedtegnet under inspirasjon av disse mennene, var enda sikrere for apostlene og de første kristne, for de hadde en beretning om oppfyllelsen av mange av disse profetenes profetier, og de hadde til og med vært øyenvitner til oppfyllelsen av dem. Peter kom med denne tillitsfulle uttalelsen: «Følgelig er det profetiske ord gjort sikrere for oss, og dere gjør vel i å gi akt på det som på en lampe som skinner på et mørkt sted.» — 2 Pet. 1: 19, NW.

20. Hvordan kan vi være enda sikrere enn de første kristne?

²⁰ Det har nå gått 1900 år siden apostlenes tid, og vi kan være enda sikrere enn de kristne som levde i det første århundre, for en mengde profetier er blitt oppfylt siden den tiden. Han som retten tilhører, vil ta verdensherredømmet fra nasjonene og beholde det for bestandig til velsignelse for alle jordens folk. Vi må huske det Peter videre sa: «Intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» Den allvise giver av profetiene har også makt til å sørge for at de blir oppfylt. — 2 Pet. 1: 20, 21.

[Fotnote]