En gjenopprettelse av et godt forhold til Gud fremdeles mulig

«Vend om til meg, så vil jeg vende om til eder, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» — Mal. 3: 7.

 1. Av hvilke to grunner bør vi spesielt gi akt på Guds Ord i vår tid?

DET er all grunn til å tro at Bibelen virkelig er Guds Ord, en guddommelig inspirert beretning som gjør oss kjent med den sanne Guds, Jehovas, egenskaper og hensikter. Det er også all grunn til å tro at den hovedsakelig ble skrevet for vår tid. Hvorfor? Fordi det kan bevises ut fra Bibelen at vi lever i de «siste dager» av den nåværende tingenes ordning og dens «vanskelige tider». Vi lever i den domsperiode Jesus omtalte i sin store profeti som står nedskrevet i Matteus 24. kapittel, og som han kom med som svar på følgende spørsmål: «Hva skal tegnet være på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» Av de to ovennevnte grunner er vi meget interessert i å undersøke Bibelens budskap for vår tid og i å vise det vår aller største respekt. — 2 Tim. 3: 1; Matt. 24: 3, NW.

 2. a) Hva er det som beviser at Bibelen ble skrevet i første rekke for de «siste dager»? b) Hvordan illustrerte Jesus det domsarbeid som skulle begynne ved hans gjenkomst?

² Ettersom Bibelen viser at Gud forutså denne kritiske tiden, er det bare rimelig å vente at han ville gi spesiell opplysning om den, både på grunn av de mange farer og alt det press som kjennetegner vår tid, og på grunn av det store vitnearbeid som skulle utføres før den fullstendige ende skulle komme. (Matt. 24: 14) Vi behøver imidlertid ikke å gjette oss til dette. Apostelen Paulus sier at «alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom», og at «det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet». Vi har også det løfte at «de rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag». Jesus avsluttet dessuten sin store profeti med tre profetiske lignelser som hver især omhandler et domsarbeid som han skulle sette i verk og lede ved tiden for sin gjenkomst. Han viser hvordan han som brudgom vil stille seg til jomfruene som skulle være rede til å møte ham ved hans ankomst til bryllupsfesten. Han viser så hvordan han som husbond ved sin gjenkomst vil holde regnskap med dem som han hadde gitt talenter til i den hensikt at de skulle kjøpslå med dem mens han var fraværende. Og han viser til slutt hvordan han i egenskap av konge som er blitt innsatt på tronen, vil skille mennesker av alle folkeslag fra hverandre «liksom hyrden skiller fårene fra geitene» og gi hver klasse den lønn den fortjener. — Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11; Ordspr. 4: 18; Matt. 25: 1—46.

 3. Hvilke andre lignelser har spesiell betydning for vår tid?

³ Det er også andre profetiske lignelser som får sin oppfyllelse i vår tid, ved «avslutningen på tingenes ordning», som var det uttrykk Jesus brukte da han forklarte lignelsen om hvordan hveten blir skilt fra ugresset i høsttiden. En annen lignelse er den hvor Kristus Jesus blir forbilledlig framstilt, som en mann av høy byrd som reiser til et land langt borte for å få kongemakt, og så vender tilbake for å avsi dommen over dem av sine tjenere som han hadde delt ut sølvpenger (pund) til, og over sine landsmenn som ikke ville ha ham til konge over seg. — Matt. 13: 36—43, NW; Luk. 19: 12—27.

 4. a) Hvilket trekk er felles for alle disse lignelsene? b) Er vår skjebne som enkeltindivider allerede bestemt? Hvilken mulighet står åpen, og hvilket problem kan oppstå i denne forbindelse?

⁴ Disse lignelsene får alle sin oppfyllelse i de «siste dager», og de har alle et felles trekk. I hver lignelse tales det om to klasser, en som blir godkjent, og en som ikke blir godkjent. Det er ikke tvil om at den tid som blir omtalt som de «siste dager», nå er langt fremskreden. (2 Tim. 3: 1) Den har i virkeligheten vart mye lenger enn vi først trodde at den ville vare. Det betyr imidlertid ikke at vår skjebne som enkeltpersoner allerede er bestemt, at det allerede er endelig avgjort om vi vil bli godkjent eller ikke. For dem som blir klar over sitt åndelige behov, er det fremdeles mulig å komme i et godt forhold til Gud. Det vil selvfølgelig, som Jesus sa, være godt for alle alltid å være «klar over sitt åndelige behov» og innse at de er avhengig av Jehova og hans foranstaltninger. (Matt. 5: 3, NW) Men selv om nå ikke alle er det, er det i vår fremskredne tid fremdeles mulig for enkeltpersoner å komme til fornuft og bli klar over nødvendigheten av fullstendig å forandre sin handlemåte. En slik person vil kanskje imidlertid undres på om det er noe håp for ham. La oss med dette problem i tankene undersøke Bibelen nærmere for å få opplysning og veiledning fra den.

Håp om en gjenopprettelse

 5. På hvilke tre måter får mange profetier, innbefattet Malakias’ profeti, sin anvendelse eller oppfyllelse?

⁵ Hvis vi vender oss til Malakias’ profeti vil vi i kapitlene 3 og 4 finne et av de stedene i Bibelen hvor det i særlig kraftfulle vendinger blir gitt en beskrivelse av de «siste dager». I likhet med mange andre profetier hadde Malakias’ profeti et budskap til Israels nasjon på det tidspunkt da den ble uttalt. Den ble også delvis oppfylt da Jesus var på jorden, noe som framgår av de sitater fra den som vi finner i de greske skrifter. (Se til sammenligning Malakias 3: 1; 4: 5, 6 og Matteus 11: 10, 14; 17: 10—13; Lukas 1: 76.) Den får imidlertid i likhet med andre profetier sin større oppfyllelse i vår tid som er den mest kritiske av alle tider, noe som blir vist ved at den taler om at «Jehovas store og forferdelige dags komme» er nær forestående, den dag da Jehova «skal komme og virkelig slå jorden og overgi den til ødeleggelse». — Mal. 4: 5, 6, NW.

 6. Hvorfor var Malakias’ domsbudskap så kraftig, og hvilke spørsmål melder seg i denne forbindelse?

⁶ Dette domsbudskapet er kraftig og direkte. Ingen overflødige ord blir brukt. Jehova sier: «Jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vitne» mot de forskjellige onde mennesker som blir nevnt, mot dem som «ikke frykter meg». (Mal. 3: 5) Hele innholdet i denne boken av Malakias viser at forholdene gjorde det påkrevd med slike kraftige ord, for den gjør kjent hvor lavt jødene hadde sunket i åndelig forstand, og i særlig grad prestene, som var blitt meget selvrettferdige og likegyldige. Var det da ikke håp for noen? Nyttet det ikke for Gud å komme med noen ytterligere henstilling? Legg merke til de ordene som følger like etter Jehovas advarsel:

 7. a) Hvordan viser Malakias 3: 6 at Jehova alltid handler i samsvar med det han sier? b) Hva var forbundet med det å tilhøre Guds utvalgte folk?

⁷ «For jeg, [Jehova], har ikke forandret meg, og I, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort.» (Mal. 3: 6) Jehova handler alltid i samsvar med det han sier. Ettersom disse menneskene var barn av forfedre som var elsket av Jehova, ville han ikke straks forkaste dem, selv om de fortjente det. Ja, de hadde lenge fortjent det, noe Jehova dernest minner dem om ved å si: «Like fra eders fedres dager har I veket av fra mine lover og ikke holdt dem.» (Mal. 3: 7) Selv om det var et privilegium å være Guds utvalgte folk, var det også et spesielt ansvar forbundet med det, noe han også gjorde klart for dem: «Eder alene har jeg villet kjennes ved blant alle jordens ætter; derfor vil jeg hjemsøke eder for alle eders misgjerninger.» (Amos 3: 2) I betraktning av det alvorlige frafallet på Malakias’ tid spør vi derfor igjen: Var det noe håp om at folket skulle kunne komme i et godt forhold til Gud? Hva sier Jehova videre?

 8. Hvilken oppfordring kom Jehova med til Israel, og på hvilket grunnlag?

⁸ «Vend om til meg, så vil jeg vende om til eder, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Mal. 3: 7) For en barmhjertig oppfordring! Selv om folket og dets ledere hadde «veket av» fra Jehovas lover og fulgt en fordervet handlemåte, ble enhver som kom til fornuft, minnet om at Jehova oppfordret ham til å vende om til ham. Ja, Jehova ventet at han skulle gjøre det. Legg merke til at denne oppfordringen ikke blir gitt til mennesker som aldri hadde kjent Gud, men til slike som sto i paktsforhold til ham, men som hadde kommet på avveie ved å gi etter for syndige tilbøyeligheter. Som Jehova sa til dem: «Jeg bredte ut mine hender hele dagen til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god.» — Es. 65: 2.

 9. a) Hvem er Jehova rede til å gi hjelp til, og hvordan? b) Hvorfor gjør han dette, og hvorfor bør vi være interessert i dette?

⁹ De som på denne måten hadde begitt seg inn på en gal vei, måtte selvfølgelig selv ta det første skritt ved å vende om til Gud. Det samme er tilfelle i vår tid. Gud vender ikke om til og ser med velvilje på dem som blir ved med å motstå ham. Men de som er ærlige og ydmyke nok til å innrømme hvilken stilling de befinner seg i, og til å begynne å ta skritt i riktig retning, vil finne at Gud har tilveiebrakt et middel som gir dem den spore de trenger for å kunne fortsette på den vei som vil føre til at de igjen kan oppnå Guds gunst og bli forent med ham. Det er ved å treffe en slik barmhjertig foranstaltning for dem som vil vende om til ham, at Jehova gjør sin del, slik at det blir en tosidig, en gjensidig tilnærming. (Mal. 3: 7) Hvis det ikke hadde vært for denne barmhjertige foranstaltning, er det grunn til å tro at mange ikke ville klare å vende om. Den angår oss alle. Vi er derfor meget interessert i å lære hva den består i, slik at vi selv kan dra nytte av den, og slik at vi også kan hjelpe andre til å gjøre det. Hva den består i, framgår av den delen som står igjen av Malakias’ profeti, og vi vil i korthet undersøke den.

Det som tilskynder en til å vende om til Jehova

10. a) Hvilke karakteristiske trekk særmerker den siste delen av Malakias’ profeti? b) Hvilken anklage, hvilken oppfordring og hvilket løfte finner vi i Malakias 3: 8—12?

¹⁰ Når vi leser igjennom versene fra Malakias 3: 7 til 4: 6, finner vi en rekke korte, utvetydige uttalelser om en ugunstig dom, men i hvert enkelt tilfelle blir det også føyd til et vidunderlig løfte og en oppmuntring som gir en et ønske om å få del i de gode ting det tales om. Først blir folket gjort oppmerksom på hvordan det har ranet fra Gud og forbannet ham. Det blir så oppfordret til å føre alt det det skylder, eller hele tienden, inn i Guds forrådshus og får løfte om at Gud da vil utøse velsignelse over det i «rikelig mål». De som fulgte denne oppfordringen og bar hele tienden inn i forrådshuset, fikk dessuten løfte om en rik av grøde, og de skulle bli kjent blant «alle folkene» som et lykkelig folk som bodde i et land hvor det var gode forhold. — Mal. 3: 8—12.

11. Hvilken kontrast blir framholdt, og hvilket oppmuntrende løfte blir gitt i Malakias 3: 13—18?

¹¹ Deretter tar Jehova til orde mot dem som har brukt sterke ord mot ham. Og som en kontrast til denne anklagen følger en beskrivelse av hvordan Jehova lytter til dem som «frykter [Jehova]», og dem som «tenker på hans navn». I sin godhet har han latt skrive en «minnebok» til beste for dem. Han gir dem dette oppmuntrende løftet: «Og på den dag som jeg skaper, . . . skal de være min eiendom.» Han viser dem barmhjertighet «liksom en mann sparer sin sønn som tjener ham». Det blir klart og tydelig vist at det er forskjell mellom dem som tjener Gud, og de onde, som ikke tjener ham, for den ene klassen blir godkjent, mens den andre ikke blir godkjent. — Mal. 3: 13—18.

12. Hvilken dom blir uttalt, og hvilke velsignelser blir omtalt i Malakias 4: 1—3?

¹² Deretter følger så en levende beskrivelse av hva som venter de overmodige og de onde. De som frykter Jehovas navn, vil imidlertid få nyte godt av hans gunst, som lik solstråler vil ha en helbredende virkning på dem og få dem til å skille seg ut som et folk som i åndelig forstand er sterkt og blomstrende, et folk som vil seire for sine fienders åsyn. — Mal. 4: 1—3.

13. Hvilket bilde hjelper det foregående oss til å danne oss av dem som i sannhet frykter Jehova?

¹³ De skriftstedene vi nettopp har drøftet, gir oss et klart og innbydende bilde av et folk som er nær knyttet til Jehova og har hans gunst, lik sønner som er lykkelige over å være i sin fars tjeneste. Jehova får dette folket til å skille seg ut fra alle andre folk, og det er et folk som bor i sitt eget land, et land hvor det er fred, lykke og velstand. Hvor sterkt burde ikke dette tilskynde menneskene til å vende om til Jehova!

14. a) Hvem er det i vår tid som svarer til dette bildet, og hvorfor? b) Hvordan blir Jehovas vitner brukt av Jehova på denne doms dag?

¹⁴ Finnes det et slikt folk i vår tid da denne profetien får sin større oppfyllelse? Ja, det gjør det. Over hele jorden finnes det et folk som «frykter [Jehova]» og stadig «tenker på hans navn». (Mal. 3: 16) De som tilhører dette folket, ser det i virkeligheten som det aller største privilegium og en enestående ære å få bære Jehovas navn som hans vitner, som de blir omtalt som i Esaias 43: 10—12. I helhjertet hengivenhet for Jehova og i en ånd som viser at de har innvigd sitt liv til ham, bærer de sin andel av de ting som er til støtte for tilbedelsen av ham, inn i hans forrådshus, det vil si inn i hans organisasjon, hvor de tjener ham. Fordi de gjør det, får de del i alle de gode ting som vi nettopp har lest om, men ikke for å bruke dem på en selvisk måte. De skiller seg klart og tydelig ut fra kristenheten og hele resten av verden, men de tenker ikke utelukkende på seg selv. De er klar over at de har fått befaling om å forkynne budskapet om Guds rike over hele jorden «offentlig og fra hus til hus», og det innbefatter også at de må oppfordre dem som har kommet på avveie, til å vende om til Jehova. (Ap. gj. 20: 20, NW) Jehovas vitner blir på denne måten brukt til å representere ham som sier: «Vend om til meg, så vil jeg vende om til eder.» (Mal. 3: 7) Ved hjelp av dem oppfyller han sitt løfte og vender om til dem som har kommet til fornuft og er blitt klar over at de må vende om til ham. Vi kunne legge til at det at Jehova vil være et «hastig vitne» når han i vår tid kommer for å inspisere, viser at det er nødvendig for dem å skynde seg med å vende om til ham. Det er imidlertid ennå ikke for sent; oppfordringen til å vende om til Jehova lyder fremdeles. — Mal. 3: 5, 7.

15. Hvordan kommer Guds Ord med inntrengende oppfordringer? Hva er hensikten med dem, og hvordan er de knyttet til Guds navn?

¹⁵ Det kan i sannhet sies at Guds Ord kommer med mange inntrengende oppfordringer, både ved direkte ord og gjennom profetiske dramaer og lignelser som blir uttrykt i meget tankevekkende vendinger, noe vi skal se av det følgende. Disse oppfordringene stadfester på en utvetydig måte Skaperens egen beskrivelse av hva hans navn står for. Han sa for eksempel til Moses: «[Jehova, Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke [når det er nødvendig] den skyldige ustraffet.» (2 Mos. 34: 6, 7) Disse oppfordringene som vi finner i Bibelen, har ikke bare til hensikt å opplyse og lede dem som går inn for å tjene Gud på en antagelig måte, men de har også til hensikt å fange deres oppmerksomhet som er kommet på avveie, men som likevel kan ha håp om å komme i et godt forhold til Gud igjen.

16, 17. a) Hvordan får Guds Ord sin anvendelse på den enkelte, og hvorfor er dette så viktig? b) Hva er det passende å be om, men hvilken vanskelighet kan melde seg i denne forbindelse?

¹⁶ I denne forbindelse er det også en annen side av saken vi bør huske på. Selv om Bibelen ofte omtaler Guds folk kollektivt, som en nasjon, eller i profetiske bilder beskriver klasser eller grupper av mennesker, har den også alltid en appell til den enkelte leser. Det er viktig å være klar over dette, for selv om en ugunstig dom blir rettet mot et helt folk som fortsetter å vandre på sine onde veier, som for eksempel på Malakias’ tid, så hindrer ikke det at en enkelt person kan komme til fornuft og i sitt hjerte vende om til Gud. En slik person må imidlertid også begynne å vandre på den rette vei, på «livets vei». Han kan meget passende be slik som David gjorde: «Kom ikke min ungdoms synder og mine misgjerninger i hu! . . . For ditt navns skyld, [Jehova], forlat meg min misgjerning! for den er stor. Hvem er den mann som frykter [Jehova]? Ham lærer han den vei han skal velge.» — Sl. 16: 11; 25: 7, 11, 12.

¹⁷ En kan kanskje synes at det ikke er lett å be under slike omstendigheter, og en kan kanskje undres på om ens bønn vil bli hørt etter at en har kommet så langt på den gale vei. La oss derfor se litt nærmere på en enestående foranstaltning som vil være til oppmuntring for oss i denne forbindelse.

Foranstaltningen med bønn forbilledlig framstilt

18. Hvordan ba Salomo til Jehova ved innvielsen av templet?

¹⁸ Da templet var ferdig og arken, som representerte Jehovas nærvær, var blitt anbrakt i det Aller-helligste, ba kong Salomo en innvielsesbønn. Han nevnte forskjellige anledninger da mennesker ville kunne be «vendt mot dette sted» (templet), og han ba om at Jehova måtte høre og besvare slike bønner. Salomo nevnte også bønner som ble bedt av enkeltpersoner, og han nevnte til og med «den fremmede» og ba om at når han «kommer og ber, vendt mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, . . . og gjøre alt som den fremmede roper til deg om». — 1 Kong. 6: 1; 8: 11, 22, 30, 38, 41—43.

19. Hvordan skulle israelittene be til Jehova når de kom i fangenskap, og hva lærer dette oss?

¹⁹ Salomo nevner også hva som ville hende hvis folket fulgte en ond og syndig handlemåte og Jehova ble vred på det og lot det bli ført bort i fangenskap av fienden, og dette hjelper oss til å finne fram til svaret på vårt spørsmål. Han ba om at hvis «de så tar seg det til hjertea . . . og de omvender seg til deg av alt sitt hjerte» og ber vendt mot «det hus jeg har bygd for ditt navn, så vil du . . . høre deres bønn og ydmyke begjæring og hjelpe dem til deres rett». Dette ville føre til at muligheten for at de kunne vende tilbake til sitt eget land, ble åpnet. (1 Kong. 8: 46—53) Hvor tydelig viser ikke dette hvilken handlemåte det er mulig å følge for en som har kommet på avveie ved å la seg lede av sine lyster, og som føler at han er forlatt! Hvis han i sin fortvilelse ser hvilken beklagelig situasjon han befinner seg i, og blir klar over hva han trenger, bør han ikke nøle med å be til Jehova.

20. Hvilken betingelse var knyttet til dette, og hvilken forsikring fikk de om at deres bønner ville bli hørt?

²⁰ I likhet med fortidens israel må han imidlertid anerkjenne, den kanal Jehova benytter når han hører og besvarer slike bønner. Israelittene kunne ikke bli bønnhørt ved å vende seg til et hvilket som helst tempel. Det er helt naturlig at de ikke kunne det. Det var bare dette ene tempel som var bygd for Jehovas navn i Jerusalem, den byen som han hadde utvalgt. Hvilken forsikring om at slike bønner ville bli hørt, ble gitt dem som rettet seg etter dette krav? Legg merke til hva Jehova sa til Salomo: «Jeg har hørt din bønn og ydmyke begjæring . . . jeg har helliget dette hus som du har bygd, så jeg lar mitt navn bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager.» — 1 Kong. 9: 3.

21. Hva er det som i dag svarer til Israels tempel i gammel tid?

²¹ Hvordan kan dette gjelde i vår tid? Det finnes ikke noen religiøs bygning, hverken i Jerusalem eller på noe annet sted, som er bygd for Jehovas navn, eller som blir brukt av ham som et synlig forbindelsesledd mellom ham og dem som ønsker å vende seg til ham. Det finnes imidlertid et synlig tempel i vår tid, selv om det ikke befinner seg på et spesielt sted på jorden. Apostelen Paulus talte om den kristne menighet og sa at den utgjør dette tempel, slik det framgår av det han skrev til menigheten i Efesos: «I som er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnesteinen er Kristus Jesus selv, i hvem hver bygning . . . vokser til et hellig tempel i Herren [for Jehova, NW], . . . til en Guds bolig i Ånden.» — Ef. 2: 20—22; se også 1 Pet. 2: 4, 5.

22. Hvem utgjør i vår tid tempelklassen, og hvordan blir de brukt av Jehova?

²² Ja, Kristus Jesus er i første rekke denne kanal. Han sa: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Han sa også at alle bønner til Faderen måtte bli bedt «i mitt navn». (Joh. 14: 6; 16: 23, 24) Når det gjelder å besvare slike bønner og hjelpe dem som i vår tid ønsker å komme i et godt forhold til Jehova og oppnå hans gunst og ta del i tjenesten for ham, benytter Jehova i virkeligheten den samme tempelklasse som Paulus beskrev. Det finnes fremdeles en levning av denne klasse på jorden, og den utgjør kjernen i Jehovas vitners organisasjon. Nær forbundet med den finnes det nå en «stor skare» som har Guds gunst, og som passende blir beskrevet som mennesker som «tjener ham dag og natt i hans tempel». (Åpb. 7: 9, 15) Alle disse hadde tidligere behov for å komme i et godt forhold til Gud. Hvis du føler et lignende behov, kan du også slutte deg til deres rekker. De utgjør ikke en begrenset gruppe, men en talløs, stor skare.

23. Hvilken lykkelig, begunstiget stilling befinner denne tempelklassen seg i?

²³ Hva tempelklassen eller helligdomsklassen angår, viser det seg at den er identisk med det folket i Malakias’ profeti som bærer hele «tienden» inn i Guds organisasjon for å støtte opp om den, og som er hengitt til Gud og stadig tenker på hans navn. Kan Jehova si det samme om denne klassen som han sa om det hus Salomo bygde, nemlig: «Mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager»? (1 Kong. 9: 3) Ja, han kan det. Jehova sier om dette folk: «Du er dyrebar i mine øyne, . . . du er aktet høyt og jeg elsker deg.» «[Jehova] din Gud er i din midte, . . . han fryder seg over deg med glede.» — Es. 43: 4; Sef. 3: 17.

24, 25. a) På hvilken måte åpenbarer Jehova seg i større utstrekning i vår tid? b) Hvilken oppmuntring blir gitt til den enkelte, og hva innbefatter den? c) Fra hvilken kilde kan vi vente å få ytterligere opplysning?

²⁴ Som vi allerede har sett, kommer Guds Ord med en inntrengende oppfordring til den enkelte. Det er også sant at Jehova nå i vår tid da han foretar den mest omfattende inspeksjon som noensinne er blitt foretatt, på sin side i større utstrekning åpenbarer seg som den store Person som av hele sitt hjerte appellerer til vårt hjerte, til vår helhjertede kjærlighet og hengivenhet. Han fortjener i høyeste grad at vi viser ham vår kjærlighet og hengivenhet. Han er ikke utilnærmelig. Paulus sa til Atens innbyggere at Gud «forordnet de fastsatte tider og de opptrukne grenser for menneskenes bolig, for at de skal søke Gud, om de kanskje kan famle etter ham og virkelig finne ham, enda han i virkeligheten ikke er langt borte fra en eneste en av oss». Og da jødene var i landflyktighet i Babylon, sa Gud til dem: «Og I skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på eder, og I skal søke meg, og I skal finne meg når I søker meg av hele eders hjerte. Jeg vil la meg finne av eder, . . . og jeg vil føre eder tilbake.» La oss til slutt minnes følgende meget oppmuntrende ord fra Jehova og deres uforlignelige appell til den enkelte: «I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.» Legg merke til at hjertet blir nevnt i hvert tilfelle. Det som skjer, må altså være noe som stikker mye dypere enn bare en forstandsmessig oppfatning av det behov en har. Vi kan derfor være sikre på at de mennesker som oppriktig søker Jehova og ønsker å vende om til ham, vil få erfare at han på sin side vil vende om til dem. Det er fremdeles mulig for slike mennesker å komme i et godt forhold til Gud. — Ap. gj. 17: 26, 27, NW; Jer. 29: 12—14; Es. 57: 15.

²⁵ Det er også andre interessante og viktige sider av dette emne som vi vil undersøke ut fra Bibelen, og det er mye vi kan lære som vil være til veiledning og oppmuntring for oss. Vi vil derfor se litt nærmere på en av Jesu lignelser. Den har nøye tilknytning til vårt tema, og den har sin egen tydelige appell. Vi sikter til den velkjente lignelsen eller illustrasjonen om den fortapte sønn.

[Fotnote]