«Lykkelige er de som sørger» — hvorfor?

«LYKKELIGE er de som sørger’? For en inkonsekvent uttalelse!» vil kanskje noen utbryte når de leser disse ordene i Jesu bergpreken. Hvordan kan noen sørge og være lykkelig på samme tid?

Det vil en imidlertid forstå ved nærmere ettertanke. En av de mange definisjoner av ordet «lykkelig» er riktignok «å ha en følelse som skriver seg fra bevisstheten om velvære», og blant dets synonymer er ord som sorgløs, fornøyd, glad og gledestrålende. Men ordet «lykkelig» har også en spesiell bibelsk betydning, nemlig det å være «begunstiget av Gud». Det er denne dypere betydning som må legges i Jesu ord: «Lykkelige er de som sørger, for de skal bli trøstet.» — Matt. 5: 4, NW.

At det var dette Jesus hadde i tankene, framgår av betydningen av det greske ordet makarios. Hedenske grekere brukte det i sine skrifter når de talte om den høyeste og edleste form for lykksalighet eller lykke, den slags lykke som de mente at deres guder hadde. Vi finner derfor at apostelen Paulus med rette bruker dette ordet om Jehova Gud, «den lykkelige Gud», og om Jesus Kristus, «den lykkelige og eneste makthaver». I New World Translation blir derfor makarios oversatt med ordet «lykkelig». — 1 Tim. 1: 11; 6: 15, NW.

Hvorfor kan det sies at de som sørger, er lykkelige, at de er begunstigede mennesker? Uttalte Jesus her et almengyldig prinsipp? Mente han at alle som sørger, uansett hva grunnen er til at de gjør det, er lykkelige? Nei, det ser ikke ut til at han mente det, særlig ikke når vi tar sammenhengen i betraktning. I alle de andre tilfellene da han i sin bergpreken erklærte noen for å være «lykkelige» eller «salige», sa han at deres lykke skyldtes at de hadde en bestemt egenskap, eller at de på en eller annen måte hadde gjort seg fortjent til det, for eksempel at de var «klar over sitt åndelige behov», at de var «milde», at de ’hungret og tørstet etter rettferdighet’, at de var «barmhjertige» og «rene i hjertet». Vi må derfor trekke den slutning at det er de som sørger på grunn av at de har visse egenskaper, som skal bli trøstet, og ikke de som sørger av en hvilken som helst grunn. — Matt. 5: 3—11, NW.

Det framgår tydelig av Guds Ord, Bibelen, at ikke alle som sørger, vil bli trøstet. En av den hebraiske patriarken Isaks sønner, Esau, sørget fordi han ikke fikk den velsignelse som tilkom en førstefødt. Men ble han trøstet? Nei, for «da han ønsket å arve velsignelsen, ble han avvist, . . . selv om han alvorlig søkte en forandring i sinnet med tårer, fant han ikke rom for det». Han ble ikke trøstet, fordi han ’ikke satte pris på det hellige’. Forræderen Judas sørget likeledes over at han forrådte Jesus for 30 sølvpenger, men han fikk ikke tilgivelse slik at han kunne bli trøstet, for han syndet med overlegg. Han hadde en dårlig hjertetilstand, og derfor begikk han selvmord. — Heb. 12: 16, 17, NW; Matt. 27: 3—10.

De som sørger og likevel er lykkelige, er de som oppriktig sørger på grunn av at det ser ut som om urettferdigheten seirer i dem selv og i deres omgivelser, og hvis synder skyldes nedarvede svakheter. Det var for eksempel en kvinne som var kjent for å være en synderinne, som kom til et hjem hvor Jesus var gjest, og som vætte Jesu føtter med sine tårer, tørket dem med sitt hår og salvet dem med salve. Det er ingen tvil om at hun sørget. Ble hun trøstet? Ja, det ble hun, for Jesus sier om henne: «Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget.» Han henvendte seg så til henne og sa: «Dine synder er deg forlatt. . . . Din tro har frelst deg; gå bort i fred!» — Luk. 7: 36—50.

Og så har vi de to disiplene Jesus møtte på veien til Emmaus på oppstandelsesdagen. De sørget over Jesu død, for de hadde «håpet at han var den som skulle forløse [befri, NW] Israel» fra det romerske åket. Jesus trøstet dem ved å forklare «for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham». De kunne med rette si følgende etterpå: «Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og opplot skriftene for oss?» — Luk. 24: 13—32.

Det framgår tydelig av Bibelens profetier at ikke enhver som sørger, er lykkelig. Profeten Esaias forutsa riktignok at Jehovas salvede tjener, som først og fremst er Jesus Kristus, skulle få i oppdrag å «trøste alle sørgende». Men skulle han trøste alle sørgende, uansett hva grunnen var til at de sørget? Nei, for profeten sier videre at «gledes olje i stedet for sorg» skulle bli gitt «dem som sørger over Sion». Jesus fikk således ikke i oppdrag å trøste bokstavelig talt alle som sørget, men i første rekke alle dem som var bedrøvet over den dårlige åndelige tilstand som Guds folk befant seg i. — Es. 61: 1—3, vers 3 fra NW; Luk. 4: 18—21.

Profeten Esekiel skrev også om en gruppe sørgende mennesker som Jesu ord får sin anvendelse på, nemlig «de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer [i Jerusalem]». (Esek. 9: 4) Kjensgjerningene viser at denne profetien spesielt får sin oppfyllelse i vår tid, da de som elsker rettferdighet, sørger over de forhold som særlig gjør seg gjeldende i kristenheten. Disse menneskene blir trøstet ved at Jehovas vitner forkynner «dette gode budskap om riket» for dem. — Matt. 24: 14, NW.

Dette gode budskapet viser at Guds sønn, Jesus Kristus, har tatt bort verdens synd, slik at alle som tror på ham, kan få tilgivelse for sine synder og derfor ikke lenger trenger å sørge over dem. (Joh. 1: 29; 3: 16) Det viser også at Guds rike er blitt opprettet i himmelen, og at det snart vil gå til handling mot Satan og alle dem som gjør hans vilje. Dette vil ikke bare føre til at all ondskap blir fjernet fra jorden, men også alle lidelser og til og med døden, ja, alt som skaper sorg. Dette budskapet går også ut på at de døde skal bli oppreist til liv, og trøster således dem som sørger over at de har mistet en av sine kjære, såfremt de viser tro på den foranstaltning som Gud har truffet for å oppreise de døde. — Åpb. 11: 15—18; 20: 13; 21: 4.

Ja, «lykkelige er de som sørger, for de skal bli trøstet» hvis de har den rette hjertetilstand og sørger på grunn av de rette ting.