«Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova»

Fortalt av Robert A. Winkler

I 1914, da den første verdenskrig brøt ut, gikk jeg på skole i Tyskland, og myndighetene gjorde sitt ytterste for å få elevene til å utføre militærtjeneste. Det ble ordnet med en spesiell eksamen for dem som meldte seg frivillig, og alle fikk de beste karakterer. Jeg var en av disse elevene som skolegangen fikk en brå slutt for.

Jeg var bare 16 år da jeg plutselig befant meg ved fronten like ved Reims i Frankrike som frivillig for ett år. Her ved fronten ble det truffet tiltak for at vi skulle få religiøs opplæring. Jeg merket meg at feltpresten forkynte det stikk motsatte av det jeg før hadde lært. Vi ble oppfordret til å drepe så mange av fiendens menn som mulig, og det ble sagt at det å dø som en helt var noe vi måtte betrakte som en stor ære. Alt dette fikk meg til å tenke. På grunn av dette og mitt samvær med de andre soldatene i hæren mistet jeg troen fullstendig.

Da jeg ble alvorlig såret og kom vel dekorert tilbake fra fronten, ble jeg dimittert fra hæren. Jeg ble kjent med en mann som studerte filosofi, og følgen av dette var at jeg i likhet med ham ble ateist.

Jeg blir en tjener for Jehova

Jeg fortsatte å være ateist helt til 1924, da jeg kom i kontakt med en Bibelforscher, det vil si, et av Jehovas vitner. Det han fortalte meg ut fra Bibelen, hadde jeg aldri hørt før. Jeg måtte prøve å finne nye argumenter for å kunne motbevise det han sa. Jeg tok imot all den litteratur han tilbød meg, og studerte den til langt på natt. Jeg ble særlig interessert i boken Guds Verdensplan, for jeg ønsket å vite hva denne ’planen’ gikk ut på.

Ettersom jeg brukte hver eneste kveld til å studere denne litteraturen og snakke om den, vendte hele min familie seg imot meg. Til slutt brente min far alle bøkene mine. All den nye litteratur jeg fikk tak i etter dette, måtte jeg gjemme godt.

Jeg ble snart klar over at jeg ikke klarte å finne argumenter som motbeviste det denne Bibelforscher sa, og jeg ble tvunget til å innse at dette virkelig var Guds sannhet. Jeg kan ikke beskrive den glede jeg følte over å få lære hva Jehovas hensikter er, hva Guds rike er, og hvilke velsignelser det vil bringe menneskene. Jeg ble simpelthen overveldet over Guds løfter og de vidunderlige framtidsutsikter Gud holder fram for oss. Nå forsto jeg det salmisten sa i Salme 33: 12 (NW), og jeg kunne si med ham: «Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova.»

Jeg kunne nesten ikke vente til neste gang denne kristne forkynneren skulle komme og besøke meg. Jeg ønsket å forkynne, ikke bare for min familie, men slik han gjorde det, fra hus til hus. Min glede var stor da han sa at jeg kunne få være med ham fra hus til hus. Etter at vi hadde gått sammen til de første husene, lot han meg gå videre alene. Jeg tenker ofte tilbake på denne dagen, min første dag i tjenesten, og på de gleder og velsignelser den brakte.

Jeg tenker også ofte på den gangen da jeg sto foran et stort kart sammen med en bror fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Magdeburg. Denne broren spurte meg om jeg hadde lyst til å dra til Bonn. «Bonn er en vanskelig by,» forklarte han, «en universitetsby, en by med mange intellektuelle, og den ligger midt i et katolsk distrikt. Hvis du skal kunne holde ut i dette distriktet,» fortsatte han, «må du ha en sterk tro og være godt kjent i Bibelen.» Bonn ble således det første sted jeg ble sendt til som en Ordets tjener. Snart kom også min forlovede dit, og vi giftet oss. Etter en tid kom flere heltidsforkynnere for å hjelpe oss med å forkynne budskapet om Guds rike. Jehova velsignet våre bestrebelser i rikt mål, og foruten at en liten gruppe var til stede under vårt studium av Vakttårnet, hadde vi fått kontakt med en rekke interesserte mennesker hvis antall vokste fra måned til måned helt til salen var full, og det var da over 80 personer som kom til våre møter.

Gestapo griper inn

Plutselig kom en stor forandring. Gestapo begynte å avlegge besøk hos oss, men vi var forberedt på det og sørget derfor for at litteraturen var skjult. Disse besøkene ble foretatt om dagen, ved midnattstider eller tidlig om morgenen. Gestapistene kom for å få forskjellige vitners navn og adresse, og de undersøkte alle hyller, klesskap, senger og sengklær omhyggelig.

Vi benyttet bare Bibelen når vi arbeidet fra hus til hus. En dag kom jeg til en kvinne som var nazist, og hun ringte til politiet og beskrev mitt utseende.

Dette førte til at jeg ganske snart ble arrestert og sendt til Esterwegen konsentrasjonsleir. Hvor gledebringende var det ikke å kunne gjøre de andre i leiren, som var uten håp, lykkelige ved å forkynne budskapet om Riket for dem! Den glede å kunne hjelpe får-lignende mennesker i leiren til å forstå sannheten og innvie seg til Gud oppveide den grusomme behandling jeg fikk av Gestapo. Her i leiren lærte vi å verdsette det store privilegium å være blant det folk hvis Gud er Jehova.

Etter at jeg ble løslatt, måtte jeg melde meg for Gestapo hver dag, og de forlangte at jeg skulle hilse «Heil Hitler». Jeg nektet hver eneste gang, og de ble mer og mer irritert helt til de ropte: «De lærte ikke en eneste ting i leiren, absolutt ingenting, ikke engang den tyske hilsen, og hvis De kommer tilbake i morgen tidlig uten å hilse ’Heil Hitler’, kommer De aldri til å se Deres hustru igjen. Forstår De det?»

Den samme dagen kom den broren som var utnevnt av Selskapet Vakttårnet til å føre tilsyn med vårt område, på besøk, og jeg fortalte ham hva Gestapo hadde sagt. Han sa at han hadde hørt om lignende tilfelle, og at det var best at jeg fortsatte mitt forkynnelsesarbeid i Nederland, ettersom hver eneste gestapoavdeling i landet nå hadde et bilde av meg. Min hustru og jeg tok med glede imot vår nye tildeling og lot vårt hjem og alt det vi eide, bli igjen til de tyvaktige gestapistene.

Da vi kom til Holland og begynte å forkynne, forsto vi ikke språket. Jehova velsignet våre bestrebelser for å tjene i dette landet. Vi ble snart kjent med folket, ettersom vi hver dag arbeidet fra hus til hus. I 1938 fikk jeg i oppdrag å besøke alle menighetene i Nederland. I 1939 ble mine privilegier ytterligere utvidet, og jeg ble innbudt til å tjene ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor. I 1940 ble Nederland okkupert av tyske tropper, og det var tydelig at Gestapo kom til å utføre sin ransaking og plyndring i dette landet også.

Den 21. oktober 1941 ble jeg forrådt og arrestert. Gestapistene gledet seg storlig da de endelig hadde fått tak i meg. De gjorde nyheten kjent i mange gestapoavdelinger i Tyskland og Nederland.

Bestrebelser for å få meg til å forråde Jehovas folk

Gestapo ønsket å knuse Jehovas vitners organisasjon, og ifølge dem ville det være smart av meg å samarbeide med dem. «Denne Jehova har gått fallitt i Tyskland,» spottet de, «og det samme skjer i andre land.» De mente at Der Führer var sendt av Gud, og at jeg derfor måtte forandre min oppfatning. Jeg ville gjøre det så uendelig mye lettere for meg selv hvis jeg støttet Der Führer og brøt med noe som i virkeligheten ikke eksisterte, sa de. Jeg skulle fortelle dem hvem som tilhørte kontorpersonalet, og hvor de var, hvor min hustru var, og hvem menighetens ledere var. De forsikret meg om at ingen av disse som jeg ga opplysninger om, noensinne ville få vite at det var jeg som hadde forrådt dem, og at det heller ikke var meningen å arrestere alle disse som det ble gitt opplysninger om. De ville utelukkende bli oppfordret til å forandre sin handlemåte og tjene Der Führer.

Da jeg sa rett ut at jeg ikke ønsket å samarbeide med dem, trakk de ned rullegardinene, satte radioen på for fullt og slo meg ubarmhjertig. Når én av dem ikke klarte å fortsette, var det en annen som overtok, helt til jeg falt bevisstløs sammen på gulvet. Når jeg så fikk bevisstheten igjen, snerret de: «Vi hadde ikke ventet at De skulle være så tåpelig. En som har vist seg å være en god organisator og i besittelse av en god porsjon intelligens, en som har vært en ivrig forkjemper for en mislykket sak, skulle ha mer fornuft enn som så. Vi trenger slike som Dem. Tenk bare på hvordan De kunne forbedre Deres stilling. Fortell oss hvor Deres hustru er, så skal vi gi Dem vårt æresord på at hun ikke skal bli slått. Hvis De nå er smart og samarbeider med oss, vil De i stedet for å sitte i fengsel få bo i en villa og i stedet for å lide skam og krenkelse tjene penger og oppnå anseelse.»

Jeg forholdt meg taus, og neste runde begynte. Først var det Obersturmführer Barbie, og når han var blitt trett, overtok Oberschaarführer Engelsman, og slik holdt de på helt til jeg mistet bevisstheten igjen. Dette «forhøret» varte fra kl. 13 og til midnatt. Kl. 1 ble jeg overgitt til fengselsvakten. Med tennene slått ut, underkjeven ute av ledd og kroppen skamslått ble jeg ført til den mørke cellen. «Vet De hvorfor jeg fører Dem til den mørke cellen?» spurte vakten.

«Nei,» svarte jeg.

«Jo, fordi de ikke fikk noe ut av Dem.»

«Hvordan vet De det?» spurte jeg.

Vakten svarte: «Jo, for når de har gitt noen en slik behandling som De har fått, og han har gitt etter og fortalt alt det han vet, får han en bedre celle, bedre mat og bedre behandling. De blir sendt til den mørke cellen, fordi de tror at det vil knekke Dem. Men jeg skal sørge for at De får lys og noe varmt å spise.»

Tanken på at Jehova har lovt å hjelpe oss i alle slags vanskeligheter, ga meg trøst og styrke til å utholde alt dette, og tanken på å inngå kompromiss med mine demoniske forfølgere streifet i det hele tatt ikke mitt sinn.

Da jeg så meg i speilet dagen etter, ble jeg sjokkert over hvordan jeg så ut. De to hollandske sivile politimennene som hadde ført meg fra fengslet til forhøret hos Gestapo, kjente meg ikke igjen. De hadde hjulpet Gestapo med å få meg arrestert, og da de nå fikk se meg, spurte de: «Er De Winkler?»

«Ja.»

«Er De R. A. Winkler?»

«Ja,» svarte jeg.

«Er De den Winkler som var et av Jehovas vitner?»

«Ja, det er jeg.»

«Er De den Winkler som vi arresterte i Wittenkade i forrige uke?»

Jeg fortalte dem at det virkelig var meg. De spurte meg hva Gestapo hadde gjort med meg. Da jeg fortalte dem det, sa de at de aldri ville ha arrestert meg hvis de hadde visst hva Gestapo skulle gjøre med meg.

Det var en lørdag jeg ble slått av Gestapo, og mandagen etter skulle jeg forhøres igjen. Hva kom til å skje med meg, og hva skulle jeg gjøre? Jeg vendte meg til Jehova i bønn i full tillit til hans løfter. Jeg visste at jeg måtte benytte meg av teokratisk strategi for Rikets gjernings skyld og for å beskytte mine kristne brødre. Det var en stor prøve å utholde, og den 17. dagen var jeg fullstendig utslitt, men jeg takket Jehova for at han hadde gitt meg styrke til å utholde denne prøven og bevare min ulastelighet.

Åndelig sterk trass i fysiske lidelser

På dette tidspunkt hadde jeg et sterkt behov for åndelig føde. Noen dager senere kom den vennlige fengselsvakten og spurte om det var noe han kunne gjøre for meg. Jeg svarte at det var det. Han kunne gå til min hustru og hente en bibel til meg. «Ja,» sa han, «det skal jeg gjøre. De må skrive en lapp. Jeg skal hente en blyant og litt papir.»

Jeg kommer aldri til å glemme den 10. februar 1942. Døren til cellen min ble plutselig åpnet, og noen kastet en lommeutgave av Bibelen inn i cellen, og før jeg ble klar over hva som egentlig foregikk, ble døren smelt igjen. For en glede jeg følte! Gestapo tillot ikke at jeg hadde noe som helst å lese, og nå hadde jeg ved Jehovas ufortjente godhet fått en bibel. For en glede det var å kunne ta til seg åndelig føde fra Guds Ord hver eneste dag! Jeg måtte lese i all hemmelighet, men jeg følte at jeg stadig ble sterkere åndelig sett.

Jeg klarte å beholde denne bibelen helt til jeg ble flyttet til leiren Vught. Mens jeg var i Vught, lyktes det meg å skaffe meg en annen bibel.

Fra Vught ble jeg overført til Tyskland, til en leir i Oraniënburg-Sachsenhausen. Der ble vi anbrakt i brakker hvor vi ble tvunget til å ta av oss alle klærne og stille oss under en dusj. Alle våre klær og sko ble tatt fra oss. Det var bare de som hadde tresko, som fikk lov til å beholde skoene på. Jeg klarte å putte bibelen min opp i en tresko uten at noen så det, og på denne måten lyktes det meg å beholde den mens jeg var i leiren.

I denne leiren ble jeg syk. Jeg havnet på leirens sykehus, hvor det allerede var om lag 3000 personer som ble behandlet av leger som selv var fanger. Ikke før hadde jeg kommet meg etter én sykdom, før jeg ble angrepet av en annen. Etter en tid ble jeg overført til noen andre brakker, hvor jeg ble behandlet av en svensk lege.

Denne legen spurte meg om jeg kjente vitnene Erich Frost, Konrad Franke og R. Braüning. Da jeg sa at jeg kjente dem, fortalte han at de hadde reddet livet hans på øya Wight, og nå ville han til gjengjeld forsøke å redde mitt liv. Legene var forpliktet til å melde fra til SS-vaktene om alle fanger som på grunn av sykdom ikke ville kunne arbeide i løpet av de neste seks månedene. Slike pasienter ble overført til andre brakker og stablet inn i busser som viste seg å være intet mindre enn gasskammer på hjul. Pasientene ble så drept på veien til krematoriene. Dette ville ha blitt min skjebne, men den svenske legen gjorde ikke det som nazistene ventet av ham, på grunn av den vennlighet mine kristne brødre hadde vist ham.

Jeg tenker også ofte tilbake på den såkalte dødsmarsjen fra Sachsenhausen til Schwerin i april 1945. Jeg ville aldri ha klart denne marsjen hvis det ikke hadde vært for mine kjærlige, kristne brødre, som hadde risikert så uendelig mye for å få meg flyttet fra de brakkene hvor de syke som ikke kunne bevege seg ved egen hjelp, befant seg. SS-folkene ønsket å brenne de brakkene hvor de alvorlig syke befant seg, for at ikke slike beviser skulle falle i russernes hender. Brødrene fikk tak i en slags vogn, og oppå denne fikk de anbrakt meg og noen andre vitner som heller ikke kunne gå. Denne vognen dro de med seg helt til denne forferdelige marsjen var slutt. De som falt sammen under denne marsjen, fikk en kule i nakken av SS-folkene. På grunn av våre brødres kjærlige omsorg unngikk vi en slik skjebne.

Jeg kom omsider tilbake til min arbeidstildeling i Nederland, iført en leiruniform og med papir til undertøy. Jeg kunne bare gå ved hjelp av en stokk. Jeg kom meg imidlertid på kort tid og var snart i stand til å fortsette arbeidet med å forkynne om Guds rike. Jeg har holdt på med det i over 20 år etter at jeg kom tilbake. Min hustru og jeg har fremdeles det store privilegium å arbeide ved Selskapets avdelingskontor i Nederland.

Vi fikk en erstatning fra den tyske stat og ble således i stand til å kjøpe forskjellige ting som vi hadde mistet. Ettersom jeg nå er over 65 år, har jeg også fått alderspensjon. Jeg har derfor anledning til å ha bil, noe som hjelper meg til å gjøre så mye som mulig i tjenesten.

Det er tydelig at Jehova ikke lar oss komme ut for større prøver enn vi kan tåle, og han gir oss dessuten styrke til å holde ut. Jeg ønsker ikke på noen måte at jeg ikke skulle ha blitt satt på de prøver som jeg har holdt ut med styrke fra ham. Disse prøvene har gitt meg større tro på Jehova og økt min verdsettelse av hans kjærlighet, visdom, rettferdighet og makt. Jeg har fått erfare sannheten i ordene: «Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova.»