«Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova»

«Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova, det folk som han har utvalgt som sin arv.» — Sl. 33: 12, NW.

 1. a) Hva sier eldre mennesker ofte om tiden før 1914? b) Hvordan har forholdene i verden vært siden det året?

ER DET noe folk på jorden som er lykkelig i dag? Hvilket folk eller hvilken nasjon kan være lykkelig i betraktning av den situasjon verden befinner seg i i vår tid? Eldre mennesker vil kanskje se tilbake i tiden, idet de husker hvordan forholdene var på jorden før den første verdenskrig brøt ut sommeren 1914, og si: «Det var en lykkelig tid!» Og det var virkelig også den gang noen nasjoner som var lykkelige eller i det minste glade. Men slik er det ikke i dag, for siden 1914 har forholdene til stadighet vært ustabile, urolige og utrygge, og mistenksomhet og frykt og tiltagende vanskeligheter har satt sitt preg på nasjonene. De politiske og religiøse lederne ser ikke noen vei ut av det internasjonale kaos og de menneskelig sett uløselige problemer. For dem som tilhører den yngre generasjon, som burde kunne sette sitt håp til framtiden, ser det mer og mer håpløst ut. De er av den oppfatning at hvis de skal få noen glede ut av livet, må de få det nå, og derfor slår de seg løs.

 2—4. a) Finnes det, trass i verdens problemer, et lykkelig folk i dag, og hvem mener noen at dette folket kanskje er? b) Hvilke problemer har dette folket stått overfor siden innsettelsen av dets 34. president?.

² Trass i alt dette finnes det i dag, så utrolig det enn kan høres ut, et lykkelig folk, og dets lykke og glede øker etter hvert som forholdene i verden nærmer seg sin uunngåelige klimaks. De mennesker som nå slutter seg til dette lykkelige folk, oppnår selv å bli lykkelige nå. Hvilket folk er det, og hva er grunnen til at det er lykkelig?

³ Det er ikke det folk som er det mektigste og mest framgangsrike folk på jorden i dag. Det kunne imidlertid på bakgrunn av det som fant sted da en av dets presidenter ble innsatt i sitt embete i hovedstaden Washington, D. C., den 20. januar 1957, tyde på at det var og ville være et lykkelig folk. Landets 34. president ble innsatt i sitt embete for en ny periode. Ifølge skikken ble han tatt i ed mens han holdt sin hånd på en oppslått bibel. Denne bibelen var ikke den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version, men det var den amerikanske oversettelsen American Standard Version som ble utgitt i 1901. Det var den bibel som hans gudfryktige mor hadde gitt ham da han skulle uteksamineres fra De forente staters militærakademi i West Point i New York i 1915, det annet år av den første verdenskrig. Hans hånd hvilte med hensikt på skriftstedet i Salme 33: 12, som ifølge American Standard Version lyder: «Velsignet er det folk hvis Gud er Jehova, det folk som han har valgt til sin egen arv.» I An American Translation, som ble utgitt i 1939, lyder begynnelsen av dette skriftstedet slik: «Hvor lykkelig er det folk . . .» — Se New York Times for 21. januar 1957.a

⁴ Det er mulig at denne presidenten ved sin annen tiltredelse derved mente å antyde at De forente stater var dette velsignede eller lykkelige folk, eller at han som president ville gjøre sitt til at det skulle bli det. Men gjorde han i løpet av de to perioder han var president, dette folket til et slikt velsignet eller lykkelig folk som det som er omtalt i Salme 33: 12? I løpet av hans første embetsperiode ble dette folket innblandet i de politiske stridigheter mellom Nord- og Sør-Vietnam. (Se The Americana Annual, 1956, side 356, angående Indo-China og under overskriften «Større begivenheter i 1955».) Vanskelighetene med Nord-Korea ble heller ikke overvunnet. Siden da har dette folket erfart at problemene er blitt større og større, både på det nasjonale og det internasjonale plan. Hvorfor har det ikke fått del i den velsignelse eller lykke som presidenten håpet på ved sin annen tiltredelse i 1957? Hvorfor har dette folket ikke vært berettiget til å få del i en slik lykke?

 5. a) Hva er grunnen til at det folket som omtales i Salme 33: 12, er lykkelig, og hvilke spørsmål kan en stille i denne forbindelse? b) Finnes det noen annen av denne verdens nasjoner som kan sies å være Guds lykkelige folk?

⁵ Det er noen grunnleggende betingelser som er blitt ignorert. Hvis vi igjen leser Salme 33: 12, vil vi snart oppdage hva som er grunnlaget for et folks lykke. Det er dets Gud og det at han har valgt det til sin arv. I skriftstedet sies det ikke: ’Lykkelig er det folk som er mest velstående, og som er den største militærmakt.’ Nei, det sies: «Velsignet [eller lykkelig] er det folk hvis Gud er Jehova, det folk som han har valgt til sin egen arv.» (AS; AT) Vi kan derfor med rette spørre: Hjalp De forente staters 34. president sitt folk til å velge Jehova som sin Gud? Ifølge De forente staters høyesterett er folket i dette landet et «kristent folk», men har det tilbedt Jehova som sin Gud, og har det vist at det er «det folk som han har valgt til sin egen arv»? De forente stater kan kanskje sies å være den ledende nasjon i kristenheten, men er det noe som viser at en kan svare bekreftende på de ovenstående spørsmålene? Nei, det er det ikke. Heller ikke i noen av de andre av de 200 land hvor Jehovas navn nå blir kunngjort av hans vitner, ikke engang i republikken Israel, er det noe som viser at folket er Guds ’lykkelige’ folk.

 6. Hva viser salme 33: 10, 16, 17 at Guds ’lykkelige’ folk ikke setter sin lit til, og hvem kan derfor ikke være Guds ’lykkelige’ folk?

⁶ Hvis vi leser noen av de andre skriftstedene i Salme 33, får vi enda flere opplysninger om dette lykkelige folk: «[Jehova] omstøter hedningenes [nasjonenes, NW] råd, han gjør folkenes tanker til intet. En konge frelses ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke ved sin store kraft. Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke.» (Sl. 33: 10, 16, 17) Det vil si at dette ’lykkelige’ folk ikke setter sin lit til denne verdens militære styrker, men til sin Gud, Jehova, for det er han og ikke krigsheltene og deres hester, som utfrir dem av nasjonenes råd og folkenes onde tanker. Dette kan en ikke si om denne verdens folk og nasjoner, som ruster som aldri før i menneskenes historie. Folk og nasjoner stønner under de tunge byrder som blir lagt på dem som følge av de utgifter de militære myndigheter innen alle forsvarsgreiner har, og de krav de stiller. Uansett hvor mange bønner som blir bedt av deres paver, prester og andre religiøse ledere, erfarer de ikke at Jehova utfrir dem.

 7. Hva kan hjelpe oss til å avgjøre hvem det lykkelige folk er som omtales i Salme 33: 12, og hva sier Bibelen om dette?

⁷ Hvilken nasjon kan i vår tid, da nasjonalisme og patriotisme gjør seg gjeldende overalt på jorden, si om seg selv at den er den nasjon eller det folk Salme 33: 12 får sin oppfyllelse på? Ja, hvem er det ’lykkelige’ folk, det ’utvalgte’ folk? Noe som vil hjelpe oss til å finne svaret på dette spørsmålet, er å se tilbake på det folk som han som under inspirasjon skrev Salme 33, tilhørte, for han skrev om sitt eget folk. Ved begynnelsen av dette folks historie som nasjon betraktet var det på mirakuløst vis blitt utfridd av den Gud som alene har navnet Jehova. Hvilken dramatisk utfrielse var det ikke som fant sted ved denne nasjonens fødsel! Folket var da blitt utfridd av fangenskap og slaveri i Egypt etter at de hadde feiret påsken i år 1513 f. Kr., noe som få dager senere ble etterfulgt av den enestående utfrielsen ved Rødehavet, da hele folket ble ført tørrskodd over til Sinaihalvøya, mens alle Egypts hærstyrker druknet som rotter da vannet vendte tilbake. Ikke noe annet folk, hverken i gammel eller nyere tid, kan i sin historie peke tilbake på en slik utfrielse eller på noe som kan sammenlignes med den. Da folket hadde kommet over på østsiden av Rødehavet, ga de uttrykk for stor glede over den mirakuløse utfrielsen. Jehova Gud hadde i sannhet utvalgt dem! — 2 Mos. 12: 1 til 15: 21.

 8. Når ble det folk som Moses ledet, organisert som et folk, og hva var det første av de bud Gud ga dem?

⁸ I den tredje måned etter utfrielsen av Egypt var dette folket under profeten Moses’ ledelse samlet ved foten av Sinai berg. Her ble de virkelig organisert som et folk, som var atskilt og forskjellig fra alle andre folk på jorden. Her fikk de høre en røst fra Gud kunngjøre De ti bud, som senere ble nedskrevet på steintavler, ikke av profeten Moses, men av «Guds finger». Disse ti budene var de første lover i den juridiske kontrakt eller pakt som ble inngått mellom dette folket og dets himmelske befrier. Det første av disse ti budene slo fast at han skulle være deres Gud. Det lyder slik: «Jeg er [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg.» Det var ingen andre guder som hadde tatt del i deres utfrielse, og Jehova hadde derfor rett til å forlange at de viste ham udelt hengivenhet. — 2 Mos. 19: 1 til 20: 18.

Et folks undergang og gjenfødelse

 9. Hva var betingelsen for at dette folket skulle fortsette å være lykkelig, og hvordan hjalp Jehova dem?

⁹ Så lenge folket holdt seg til sin Gud, Jehova, var de lykkelige. Så lenge de som nasjon betraktet holdt seg til den kontrakt eller pakt som hadde kommet i stand med profeten Moses som mellommann, hadde de framgang i landet som fløt med melk og honning, og som deres Gud hadde ført dem inn i i år 1473 f. Kr. Det var når de brøt de lover og påbud som denne pakten inneholdt, og begynte å tilbe de falske guder som folkeslagene rundt omkring dem tilba, at de kom i vanskeligheter. Trofast mot sin pakt oppreiste Jehova Gud da spesielle dommere som utfridde dem av deres fienders hånd. Han oppreiste sine fryktløse profeter som på en utvetydig måte viste dem hvor dåraktig det var å følge en urett handlemåte, og advarte dem om de forferdelige følger det ville få. Fordi folket vaklet mellom tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud og tilbedelsen av de falske demonguder, gikk det opp og ned med dem. På grunn av den godhet Gud viste dette folket, skrev deres annen konge, nemlig David, betlehemitten Isais sønn: «Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova!» — Sl. 144: 15, NW.

10. Når nådde dette folks lykke sitt høydepunkt, men hva var det som førte til at de mistet sin lykke?

¹⁰ Guds utvalgte folks lykke nådde sitt høydepunkt under Davids sønns og etterfølgers, kong Salomos, regjering. (1 Kong. 4: 20—25) Folket mistet imidlertid denne lykken når de og deres herskere begynte å tilbe avguder og demoner. Det at de av og til for en kort tid vendte seg bort fra falsk tilbedelse, var ikke nok til at det kunne redde dem fra den ulykke som Jehova Gud hadde advart dem om i den høytidelige pakt han hadde inngått med dem. Til sin egen fastsatte tid ledet han tingene slik at det utvalgte dynasti av konger ble fratatt kongeverdigheten, hovedstaden Jerusalem ble ødelagt og landet ble lagt øde. Det berømte tempel som kong Salomo hadde bygd i Jerusalem, ble ødelagt, og en levning av overlevende ble ført som fanger til det fjerntliggende Babylonia.

11. Hva gjorde Jehova for å redde sitt folk, men hvilken innstilling la de for dagen?

¹¹ Jehova lar seg ikke spotte i det uendelige, ikke engang av det folk som sier at han er deres Gud. Dette er noe som blir understreket i 2 Krønikebok 36: 15—21, som beskriver dette frie, uavhengige folks siste dager. Vi leser der: «[Jehova], deres fedres Gud, sendte sine ord til dem ved sine sendebud tidlig og sent; for han ynkedes over sitt folk og over sin bolig [templet]. Men de spottet Guds sendebud og foraktet hans ord og hånte hans profeter, inntil [Jehovas] vrede mot sitt folk ble så sterk at det ikke lenger var noen legedom.

12. Hvordan gikk det med det folk som i sin tid hadde Guds gunst?

¹² «Da lot han kaldeernes konge dra opp mot dem, og han drepte deres unge menn med sverdet i deres hellige hus og sparte hverken unggutter eller jomfruer eller gamle og gråhårete — alle ga han i hans hånd. Alle karene i Guds hus, både store og små, og skattene i [Jehovas] hus og kongens [Sedekias’] og hans høvdingers skatter — alt førte han til Babel. De brente opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur; alle dets palasser brente de opp med ild, og alle dets kostbare kar ble ødelagt. Dem som sverdet hadde levnet, førte han som fanger til Babel, og de ble hans og hans sønners treller, til perserriket fikk makten, for at [Jehovas] ord i Jeremias’ munn skulle bli oppfylt — til landet [Juda] hadde gjort fyllest for sine sabbatsår; alle de dager det lå øde, hadde det hvile — til sytti år var gått til ende.» — Se til sammenligning 2 Kongebok 24: 20 til 25: 26.

13. Hvilken innvirkning hadde Jerusalems ødeleggelse på Jehovas navn og på Guds folk?

¹³ Da riket ble omstyrtet, Jerusalem og dets tempel for tilbedelse ble ødelagt, Juda land ble lagt øde og de overlevende ble ført i fangenskap til Babylon, opphørte nasjonen å være til. Ettersom dette folkets Gud hadde vært kjent blant andre folk som Jehova, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, førte den ulykke som rammet dem, stor skam over Jehovas navn og rykte. Hva de som var blitt ført i fangenskap til Babylon angår, var deres håp blitt som en dal med tørre dødningebein som det ikke sto i menneskelig makt å vekke til live igjen. (Esek. 37: 1—12) Deres hjemland i Juda og Jerusalem var ikke lenger et «land» som tilhørte et folk som var en nasjon, et land som kunne bære navnet «Juda land». Det ble et bannlyst land, som overtroiske mennesker skydde, et tilholdssted for ville dyr og fugler, et øde og forlatt sted, et sted hvor allting grodde vilt. Dette var noe som profetene Jeremias og Mika hadde advart om. — Jer. 32: 43; 33: 10, 12; Mika. 3: 9—12; Jer. 26: 18.

14. Hvilke spørsmål kan en nå stille, og hva sier Bibelens profetier?

¹⁴ Ville den skam som var blitt ført over Jehova som et folks Gud og over hans navn, noen gang bli fjernet, og ville han igjen bli æret som universets suverene Hersker? Ville det folk som var knyttet til hans navn og herredømme, noen gang bli gjenfødt? Ville det land som var blitt bannlyst, skydd og overgrodd, noen gang bli gjenreist fra sin øde og forlatte tilstand og igjen bli kjent blant andre folk som Juda land? Hvor usannsynlig det enn må ha forekommet de hedenske nasjoner, særlig Babylon, var det Jehova Guds hensikt at dette land og folk skulle bli gjenfødt, og at tilbedelsen av Jehova i hans tempel skulle bli gjenopprettet. Det var blitt forutsagt i de profetier Jehova Gud hadde latt nedskrive i Bibelen.

15, 16. Hva ble Esaias inspirert til å forutsi angående Jerusalem, og hvilket løfte ga Jehova med hensyn til sitt folk?

¹⁵ Profeten Esaias ble inspirert til med tydelige ord å forutsi denne mirakuløse gjenfødelse. Til trøst for den levning som holdt fast ved den rene tilbedelse av Jehova Gud, ble profeten Esaias inspirert til å forutsi hvordan Gud, som satt som dommer i år 607 f. Kr., ville la fienden innta Jerusalem og ødelegge byen og dens tempel og således gjengjelde fiendene av hans tilbedelse det de hadde gjort. Men deretter skulle landet og folket på en bemerkelsesverdig måte bli gjenfødt. Esaias sa:

¹⁶ «Hør [Jehovas] ord, I som er forferdet over hans ord! Eders brødre som hater eder, som støter eder fra seg for mitt navns skyld, sier: La [Jehova] vise sin herlighet, så vi kan få se eders glede! Men de skal bli til skamme. Hør! Bulder fra byen! En røst fra templet, [Jehovas] røst, han som gjengjelder sine fiender det de har gjort! Før hun var i barnsnød, har hun født; før veene kom over henne, har hun født et guttebarn til verden. Hvem har hørt slikt? Hvem har sett sådanne ting? Kommer et land til verden på én dag, eller fødes et folk på én gang? For Sion [Jerusalem] har vært i barnsnød og med det samme født sine sønner.» — Es. 66: 5—8.

17, 18. Når fant «gjenfødelsen» sted, og i hvilken forstand var den som en fødsel uten forutgående fødselsveer?

¹⁷ Denne enestående «gjenfødelsen», som fant sted i år 537 f. Kr., det vil si etter at Juda land og Jerusalem eller Sion hadde ligget øde i nøyaktig 70 år, var til overraskelse for alle de hedenske nasjoner, som hatet Sion eller Jerusalem. Fødselen fant sted meget hurtig, uten forutgående fødselsveer. Det var som om den inntraff før veene hadde fått tid til å framkalle smerter i morens kropp. Hvordan gikk dette til?

¹⁸ Babylon, som nektet å løslate jødene fra fangenskapet, beholdt verdensherredømmet inntil natten til den 16. tisjri (eller 5. — 6. oktober) i år 539, det vil si det 69. år av de 70 år Juda og Jerusalem eller Sion skulle ligge øde. I første halvdel av det 70. år, en gang på våren, utstedte Kyros den store, Babylons persiske erobrer, et dekret som ga de jødiske fangene tillatelse til og oppmuntret dem til å vende tilbake til sitt hjemland for å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem eller Sion, som også skulle bli gjenreist. Da det 70. år var til ende, tidlig på høsten i år 537 f. Kr. [den 1. tisjri 537 f. Kr., som svarer til den 28. — 29. september 537 f. Kr.], var den trofaste levning tilbake i sitt elskede hjemland og hadde bosatt seg på mange av de steder hvor det tidligere hadde ligget byer. — Esras 1: 1 til 3: 6.

19. Hvordan var forholdene i Jerusalem noen få måneder etter utfrielsen?

¹⁹ Det var således ikke noen lang periode med fødselsveer i form av et smertefullt opprør. Sions (eller Jerusalems) «barn» forsøkte ikke å løsrive seg fra det babyloniske fangenskap og kjempe seg tilbake til sitt øde land for der å bli gjenreist som et folk. I løpet av noen få måneder etter at Kyros den store hadde utstedt sitt frihetsdekret, var en levning av sanne tilbedere av Jehova Gud tilbake i landet, som nå ikke lenger var under Jehovas forbannelse. Det ble et land med et folk som hadde sitt eget styre, og som hadde en etterkommer av den jødiske kong David som sin stattholder og en yppersteprest som var bemyndiget av Jehova Gud. På denne måten ble dette folk av tilbedere av den eneste levende og sanne Gud gjenfødt som et folk med sitt eget landområde og sitt eget lokale styre. Det fantes igjen et Sion eller Jerusalem med et styre, og dette Sion hadde «barn», det vil si innbyggere og undersåtter som ryddet og dyrket landet, Juda land. Tilbedelsen av Gud ble gjenopprettet der.

Jehova Gud lar seg ikke hindre

20, 21. Hva hadde Jehova fullført «på én dag» og «på én gang», og hva bekreftet dette?

²⁰ Hvem hadde noen gang hørt slikt? Hvem hadde noen gang sett en slik nasjonal og religiøs utvikling? Det skjedde alt sammen så plutselig, så uventet, og uten noe forutgående varsel. Uten fødselsveer hadde Jehovas jordiske organisasjon Sion født et «guttebarn» i form av et folk. Hurtig, som «på én dag», ble et land med et navn frambrakt. «På én gang» bevirket den allmektige Gud, Jehova, at et organisert folk som sto i paktsforhold til ham, ble født, ja, gjenfødt. Samtidig som veene begynte, fødte Jehovas organisasjon Sion «sine sønner», de som utgjorde ’guttebarnet’, hans folk. Dette var intet mindre enn en oppfyllelse av Jehovas profeti, en oppfyllelse som bekreftet hans ufeilbarlige ord. Det var han som var ansvarlig for denne fødsel av hans jordiske organisasjon Sion. Det var en fødsel som måtte finne sted, slik han hadde forutsagt da han sa:

²¹ «Skulle jeg åpne modermunnen og ikke la føde? sier [Jehova]. Eller skulle jeg som lar føde, lukke den igjen? sier din Gud.»

22. Hvem var det i virkeligheten som opptrådte på skueplassen, og hvem var det til velsignelse for?

²² I samsvar med disse ordene i Esaias 66: 9 ville ikke den allmektige Gud, Jehova, la noen ting hindre ham i det avgjørende øyeblikk. Historien har vist at det heller ikke var noen ting som gjorde det. Ved denne enestående begivenhet var det ingen andre enn Jehova som opptrådte på den internasjonale skueplass for å glede seg med dem «som er forferdet over hans ord». Hvilken stor glede følte ikke da det gjenfødte folk, «hvis Gud er Jehova», mens deres religiøse forfølgere, som hatet dem, ble gjort til skamme! «Glede i [Jehova]» ble deres styrke. — Neh. 8: 10.

[Fotnote]