Hvorfor den allmektige Gud ler av nasjonene
«Han som troner i himmelen ler, [Jehova] spotter dem.» — Sl. 2: 4.
1. Hva er tiden nå inne til at Gud gjør, og hvilke spørsmål oppstår i denne forbindelse?
LIKER du en god latter? Evnen til å le er en av de utallige ting som skiller mennesket fra dyr, fugler og fisker. Mennesket ble skapt slik at det kunne gjøre en av de ting som Skaperen kan gjøre, og det er å le. Dette er Guds tid til å le. Ler han av deg? Eller ler du sammen med ham? Hvordan kan du vite hvordan det forholder seg med hensyn til dette? Hva er det som morer Gud, din Skaper, og får ham til å le? Hva vil det bety hvis Gud ler av oss? Hvordan kan vi i stedet for å bli utledd av Gud få le sammen med ham og bli befridd for de bekymringer som verdenssituasjonen i vår tid skaper?
2, 3. Hvorfor synes ikke nasjonene at verdenssituasjonen og framtidsutsiktene er noe å le av?
2 Ingen av jordens nasjoner betrakter verdenssituasjonen i vår tid og framtidsutsiktene som noe å le av. Vil en le, ja, kan en le, når den kommersielle framgang (hvis det da er noen framgang) stadig blir truet, og når statsgjelden og omkostningene til statsmaskineriet øker? Kan en le når verdens nasjoner, som stadig blir flere i antall, ikke kan leve sammen som én stor, forent familie, men hele grupper av nasjoner er mistenksomme overfor hverandre, kappes med hverandre, væpner seg til kamp mot hverandre, undertrykker hverandre, skaper vanskeligheter for hverandre, utspionerer hverandre og forsøker å oppnå personlige fordeler? Kan en le når misnøyen øker, slik at de forskjellige lands regjeringer finner det vanskelig å opprettholde ro og orden, når en ikke kan stole på at medlemmene av den sittende regjering er rettskafne eller på at offentlige tjenestemenn og deres underordnede vil være lojale, og når respekten for den rettmessige myndighet blir borte og voldshandlinger og andre forbrytelser stadig tiltar?
3 Er det noen grunn til å le når regjeringenes kamp mot fattigdom og sult blir stadig mer fruktesløs, når krigsvåpnene blir stadig grusommere, når det eneste som kan holde en kjernefysisk krig tilbake, er frykten for en tilsvarende gjengjeldelsesaksjon, som ville føre til at sivilisasjonen og alle jordens inbyggere ble ødelagt, og når religionen ikke lenger har noen makt til å hindre mennesker i å gjøre det som er galt? Nei, når en betrakter alle disse ting på en objektiv måte, gir de en ikke noen grunn til å le.
4. Hvem er det som har brakt nasjonene i denne tilstand, og hvorfor behøvde det ikke å være slike forhold på jorden?
4 Alle mennesker, enten de er rendyrkede materialister eller ikke, vil måtte være enige i at nasjonene selv har skylden for at forholdene er slik som de er, for det er noe historien helt fram til vår tid tydelig viser. Det behøvde imidlertid ikke å være slike forhold på jorden. Hvorfor ikke? Fordi det finnes et botemiddel mot verdens problemer, et botemiddel som nasjonene er blitt gjort kjent med, men som de har nektet å godta og derved forkastet den eneste utvei som finnes. Hvis det hele ikke var så alvorlig, ville det være komisk.
5. Hvorfor kan det sies at nasjonene ikke har fulgt noen vis handlemåte?
5 Nasjonene har ikke fulgt noen vis handlemåte. De mener at de selv skal kunne løse sine problemer. De ser i sannhet ikke hen til Gud for å få hjelp. De stoler på sine egne vise menn, statsmenn og diplomater. Men hva har det ført til? Hvor befinner de seg nå, i 1969? De befinner seg på randen av selvutslettelse, ikke bare på grunn av faren for krig, men også på grunn av faren for andre voldsomme katastrofer. De er ikke innstilt på å vende om. De er altfor stolte, altfor selvsikre, altfor opptatt av sine egne nasjonale interesser og sin egen suverenitet, altfor «moderne» og «realistiske» til å se lenger enn til det synlige og materielle for å få den hjelp de trenger. De ser hen til de skapte ting i stedet for å se hen til Skaperen. Er det noe i vår tid som viser at nasjonene tror på en Skaper? Skaperen, han som har opprettholdt universet, til gagn for oss som lever på jorden, blir ignorert. Hvor ørliten er ikke vår jord i forhold til det store univers, som den er en del av! Det er derfor ikke rimelig å tro at den ville kunne by på et så stort problem for Skaperen at han ikke ville kunne klare å løse det.
6. Er det grunn til å tro at nasjonene i framtiden plutselig vil komme til å tro på Skaperen? Hva er det imidlertid logisk å tro om ham?
6 Det er den materialistiske vitenskap som er guden for nasjonene i denne intellektualismens tidsalder, og de har derfor ingen tro på en usynlig, allmektig Gud. Hvis de ikke har noen tro på ham nå, hvordan kan vi da vente at de plutselig skal begynne å tro på ham i nær framtid, når forholdene blir enda verre og de vil måtte innrømme sin egen og den moderne vitenskaps hjelpeløshet? Og likevel er det logisk å tro at Skaperen av jorden og menneskene på den har et botemiddel mot de vanskeligheter som menneskene står overfor, et virkelig botemiddel, det eneste botemiddel som finnes. I løpet av en periode på i det minste 1900 år har nasjonene hatt anledning til å bli kjent med at Skaperen, den sanne Gud, har det eneste botemiddel som finnes.
7. Hvorfor kan det ikke her bli tale om sameksistens mellom Gud og mennesker?
7 Men hva kan vi vente vil bli resultatet når nasjonene hårdnakket skyver Guds foranstaltning til side? Intet mindre enn at nasjonene vil sette seg opp mot Gud, Skaperen, og kjempe mot ham og mot det middel han har tilveiebrakt for å frelse menneskene. Dette er i samsvar med den regelen som ble uttalt for over 1900 år siden av en vis mann som kristenheten hevder er «Guds Sønn»: «Den som ikke er med meg, han er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.» (Matt. 12: 30) Hvordan kan en mann som foretrekker sine egne planer og forkaster Guds ordning, gjøre Guds vilje og på en fredelig måte samarbeide med Gud? Han kan ikke det. Her finnes det ingen mulighet for sameksistens, slik at Gud og menneskene kan gjøre hver sin vilje, side om side. Guds vilje berører alle mennesker, uten unntak. Hvordan kan så en selvisk person gjøre noe annet enn å arbeide uavhengig av Gud, vike av fra hans veier og i virkeligheten kjempe mot ham? Han setter seg selv over Gud, som om han var visere enn Gud og mer dugelig enn han. Han mener at han selv vet bedre hva som er best for ham. Menneskenes historie og erfaringen viser at nasjonene inntar en slik holdning.
8. Vis hvilken forskjell det er mellom den verdslige historie og Guds inspirerte historie, som finnes i Bibelen.
8 Den verdslige historie er blitt skrevet av mennesker i denne verden. De har ikke skrevet under inspirasjon. De har ikke pekt på at Gud har latt menn under inspirasjon nedskrive en nøyaktig historisk beretning for å advare menneskene. En slik historisk beretning, en beretning som er inspirert av Gud og nedskrevet av trofaste tjenere for ham, finnes imidlertid i Bibelen eller Den hellige skrift. Bibelen inneholder en historisk beretning om menneskene som viser hvordan Gud handlet med dem fram til et tidspunkt som ligger 1900 år tilbake i tiden. Den inneholder også profetier som viser hvordan Gud skulle handle med menneskene etter den tiden og fram til nå og i ytterligere 1000 år framover. Det er virkelig av største betydning for menneskene å vite hva Gud, Skaperen, har gjort i løpet av deres flere tusen år lange historie. Det er nettopp det hans Bok, Bibelen, handler om. Det er ikke noe den verdslige historie tar for seg. Den opphøyer mennesker, ikke Gud.
9. Hvilken bemerkelsesverdig kjensgjerning er det som gjør at Bibelen er av så stor betydning, og hvordan kan vi unngå å bli gjort til latter i Guds øyne?
9 Bibelen åpenbarer at Gud, Skaperen, har handlet med enkeltpersoner, med familier og med hele nasjoner. Den er ikke bare en bok som omhandler en svunnen tids historie, historie som har vært død i 1900 år. Nei, helt fra begynnelsen har Bibelen talt om framtiden, for den er i særlig grad en bok med guddommelige profetier. Den inneholder imidlertid ikke bare direkte guddommelige profetier. Mange av de begivenheter som den forteller om, ble nedskrevet fordi de utgjorde profetiske forbilder på kommende begivenheter, deriblant begivenheter som har inntruffet i vår tid. Det er denne bemerkelsesverdige kjensgjerning som gjør at Bibelen er av så uhyre stor betydning. Det er en bok som vi ikke tør overse eller skyve til side i vår tid. Vi har ikke til hensikt å gjøre det i vår drøftelse her, selv om nasjonene har gjort det, noe som har ført til den forvirring som gjør seg gjeldende blant dem. Hvis vi ikke ignorerer Bibelen, men gir akt på Guds inspirerte, profetiske Ord, vil vi ikke gjøre oss til latter i Guds øyne. Gud vil ikke komme til å le av oss, slik som han nå ler av verdens nasjoner.
Den allmektige Gud har ledd i fortiden
10. Hvilken by spilte en fremtredende rolle i verdens anliggender da Gud for 1900 år siden lo av nasjonene, og hvor var det noen som mente at tiden var inne til en forandring?
10 For 1900 år siden måtte den allmektige Gud le hjertelig av nasjonene. Det var i forbindelse med den største kamp menneskene inntil da hadde utkjempet mot Gud. La oss nå på grunn av den profetiske betydning den hadde nettopp for vår tid, vende oss til den bibelske beretning om denne begivenheten og så sammenligne den med de begivenheter som har funnet sted nå i det 20. århundre. Byen Roma ble ofte omtalt i nyhetsmeldingene på den tiden, i det første århundre av vår tidsregning, akkurat som den blir i vår tid. Den gang fantes det ikke noe verdensomfattende romersk-katolsk rike og ikke noen Vatikanstat. Den hedenske keiseren i det romerske verdensrike var fremdeles Pontifex maximus i religiøse kretser, og nettopp på denne tiden var stillingen besatt av keiser Tiberius, etterfølgeren til keiser Augustus, som hadde dødd den 19. august i år 14 e. Kr. Tiden var inne til en forandring. Det mente i hvert fall en liten gruppe mennesker i et bestemt område av den østlige delen av det romerske verdensrike, som den gang omga Middelhavet. Og en forandring fant virkelig sted — en forandring som skulle komme til å berøre vår tid.
11. Hvor og av hvem begynte en ny regjering da å bli kunngjort?
11 Ute i ørkenen et sted i Midt-Østen hørtes en røst som forkynte om en ny regjering. Det var røsten av en mann som holdt til i ørkenen. Han hadde et meningsfylt navn, for det betydde «Jah er nådig». (Luk. 1: 59—80) Det var i det 15. år av keiser Tiberius’ regjering, eller om våren i år 29 e. Kr., at denne mannen som holdt til i ørkenen, og som het Johannes, begynte å forkynne om denne nye regjering. (Luk. 3: 1, 2) Johannes var sønn av en prest, men det finnes ingen beretning om at han noensinne i likhet med sin far tjente som prest i templet i Jerusalem, den religiøse hovedstaden i den romerske provinsen Judea. Johannes’ Gud, den nådige Jah eller Jehova, hadde et viktigere arbeid for ham enn det å tjene i et jordisk, materielt tempel. Jehova Gud hadde oppreist denne Johannes for at han skulle tjene som herold eller forløper for herskeren i den nye regjering. Det var derfor til Guds egen fastsatte tid at Johannes trådte fram på skueplassen og begynte å forkynne: «Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 3: 1, 2) Ettersom det ble omtalt som «himlenes rike», ville det være en rettferdig regjering, og det var noe som menneskene den gang hadde like stort behov for som vi har.
12. Hvilket spørsmål vil noen stille i forbindelse med «himlenes rike», men hva mente døperen Johannes med «himlenes rike»?
12 «Men hvordan kan himlene utøve noe styre?» vil verdsligvise, materialistisk innstilte mennesker i vår tid spørre. Hvis de leste Bibelen, ville de snart finne ut at ’himlene’ i fortiden ga sin vilje til kjenne på en måte som rystet hele verden, og at de vil gjøre det igjen i meget nær framtid. Det at menneskene kan skyte raketter som veier 17 tonn, ut i det ytre verdensrom, gir dem ingen makt eller myndighet over de ’himler’ som Johannes talte om. Menneskene i vår tid tenker på himlene uten å ta Gud i betraktning, men da Johannes brukte det inspirerte uttrykket ’himlene’, mente han den allmektige Gud. Det «himlenes rike» som han forkynte om, var «Guds rike». Det er grunnen til at dette rike måtte utgjøre en god, rettferdig, fullkommen regjering. Det er grunnen til at folket måtte forberedes på dette rikets komme. I samsvar med dette sendte den allmektige Gud Johannes for at han skulle nedsenke eller døpe mennesker i vann som et symbol på at de angret de synder de hadde begått mot den allmektige Gud. — Matt. 3: 4—6; Mark. 1: 4—15.
13. Hvordan ble kong Nebukadnesar i Babylon klar over at det styre som ble utøvd av «himmelen», var et virkelig styre?
13 Nei, «himlenes rike», som Johannes forkynte om, var ikke noen innbilt regjering, men var en regjering som var like virkelig og aktiv og like personlig ledet som en hvilken som helst politisk regjering i vår tid, enten den nå befinner seg i London, Paris, Moskva, Peking, Washington, Roma eller på et annet sted på jorden. Harde politiske herskere i vår tid erkjenner kanskje ikke denne kjensgjerning, men de vil snart måtte gjøre det. De er ikke mer supermennesker enn Nebukadnesar, som hersket i Babylon, ved elven Eufrat, i det sjuende og sjette århundre før Kristus. Denne mektige herskeren i det babyloniske verdensrike ble imidlertid fornedret og måtte leve som et av markens dyr i sju år for at han, som profeten Daniel sa til ham, skulle ’sanne at himmelen har makten’. «Himmelen» betydde her det høyeste Vesen, for like før Nebukadnesar ble slått med sinnssykdom og ble som et dyr, ble det sagt til ham at sju tider skulle skride fram over ham i hans dyrlignende tilstand «inntil du sanner at den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den han vil». Etter at Nebukadnesar på mirakuløst vis var blitt helbredet for sin sykdom, erkjente han denne kjensgjerning. — Dan. 4: 25—37.
14, 15. Var det fordi Johannes forkynte om «himlenes rike» at han ble kastet i fengsel? Hvem tok opp denne forkynnelsen etter ham?
14 Johannes var like realistisk som vår tids politiske herskere. Han forledet ikke menneskene ved å snakke om en ønskedrøm. Om lag et år etter at han begynte å forkynne og døpe, ble han kastet i fengsel av Herodes Antipas, fjerdingsfyrsten i Galilea, men ikke fordi han forkynte «himlenes rike». Det var fordi han framholdt at denne herskeren, som hevdet at han var underlagt Johannes’ Guds, Jehovas, lov, burde leve i samsvar med rette moralnormer. (Matt. 14: 1—5) Nøkterne politiske herskere den gangen trodde ikke at et «himlenes rike» eller «Guds rike» ville komme til å gripe forstyrrende inn i deres jordiske rikers anliggender. Da Johannes ble kastet i fengsel, kunne han ikke lenger offentlig kunngjøre Guds rike. Etter at han var blitt kastet i fengsel, ble imidlertid hans kunngjøring av Riket tatt opp av en mann som var blitt døpt i Jordan-elvens vann om lag seks måneder tidligere. Denne mannen, hvis navn var Jesus, var en tømmermann fra Nasaret i Galilea og fostersønn av en mann ved navn Josef. Vi leser angående denne Jesus:
15 «Men da han fikk høre at Johannes var kastet i fengsel, dro han bort til Galilea. Og han forlot Nasaret og kom og tok bolig i Kapernaum . . . Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» — Matt. 4: 12—17; Mark. 1: 14, 15.
Nasjonene gjør seg selv til latter
16, 17. a) Hvem var det i virkeligheten som gjorde seg til latter da fjerdingsfyrsten Herodes Antipas hånte Jesus, og hvorfor? b) Hvordan vitnet døperen Johannes om at Jesus var Guds sønn?
16 Om lag tre år etter dette hånte og spottet fjerdingsfyrsten Herodes Antipas og hans krigsfolk Jesus, som var anklaget for å ha forsøkt å gjøre seg selv til konge i stedet for keiser Tiberius. (Luk. 23: 8—12) Dette var bare en del av det som viste at nasjonene begynte å gjøre seg selv til latter. Når nasjonene begynner å more seg på Guds Sønns bekostning og håne og spotte ham, er det i virkeligheten de selv som blir latterlige. Det var nettopp det de gjorde den gangen de hånte Jesus. Da døperen Johannes døpte Jesus fra Nasaret, fikk han et vitnesbyrd fra himmelen om at denne Jesus var Guds Sønn. Johannes vitnet senere for folket og sa:
17 «Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og han ble over ham. Og jeg kjente ham ikke; men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Den du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med den Hellige Ånd; og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.» — Joh. 1: 32—34.
18. a) Hvorfor behøvde ikke Jesus å sette i gang noen politisk kampanje? b) Hvordan forsøkte hans fiender å få ham til å blande seg opp i politiske anliggender i forbindelse med spørsmålet om å betale skatt til keiseren?
18 Som et vitnesbyrd om denne kjensgjerning pekte døperen Johannes på Jesus og sa til sine tilhørere: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (Joh. 1: 29) Jesus, Guds Sønn, ble salvet med Guds hellige ånd til å være den framtidige kongen i «himlenes rike». Han ble salvet med denne Guds ånd til å forkynne om «himlenes rike» for menneskene, til trøst og veiledning for dem. Og det var nettopp dette han gjorde. (Luk. 4: 16—21; 8: 1; Ap. gj. 10: 38) Han deltok ikke i politiske kampanjer og gjennomtrålet ikke landet for å forsøke å vinne stemmer. Han behøvde ikke å gjøre det, for han var allerede valgt. Han var salvet av sin himmelske Far, Jehova Gud, til å være konge i det himmelske, messianske Guds rike. De mange religiøse fiender han fikk, forsøkte i det minste én gang å få ham til å blande seg opp i verdslige anliggender, da de spurte ham hvorvidt det var riktig av jøder, som var underlagt Guds lov, å betale skatt til keiseren, hvis styre de var imot. Jesus unngikk behendig alle revolusjonære uttalelser ved å svare: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Matt. 22: 15—22) Og det han sa til andre at de skulle gjøre, gjorde han selv. Han betalte skatt til keiseren og ga derved keiseren det som tilhørte ham. Han var ingen opprører.
19. a) Hvordan viste jødene sin innstilling overfor «himlenes rike» etter at Jesus hadde forkynt og undervist i tre år? b) Hvordan viste Jesus ved den måten han sendte ut sine etterfølgere på, at han ikke var noen opprører?
19 Var den nasjonen som Jesus selv tilhørte, velvillig innstilt overfor det «himlenes rike» som han forkynte om? Nei, med unntagelse av en forholdsvis liten levning var den ikke det. Titusener av jøder og jødiske proselytter hørte ham, men forholdsvis få trodde på ham som den lenge lovte Messias, Kristus, den salvede. Etter at han hadde forkynt og undervist i tre år, kom folket til ham og sa: «Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, da si oss det rent ut!» Men Jesus lot dem selv trekke sine slutninger og vise hvorvidt de hadde tro. På dette tidspunkt var de rede til å steine ham. (Joh. 10: 22—31) Men blant dem som trodde på ham og fulgte ham som Messias eller Kristus, utvalgte han 12 apostler. Etter at de hadde fått opplæring, sendte han dem ut for at de også skulle forkynne: «Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 10: 1—7) Senere sendte han ut 70 andre etterfølgere, disipler som skulle forkynne det samme budskapet. (Luk. 9: 1—6; 10: 1—11) Det var således i alt 82 forkynnere av Guds rike — men de var ikke bevæpnet som geriljastyrker med sverd og lanser eller med pil og bue. Så eiendommelig! Kunne en uavhengig regjering bli introdusert og opprettet over Israels nasjon ved hjelp av forkynnelse? Bare tanken er nok til å få en til å le.
20. Hvordan vet vi hvorvidt de religiøse lederne lo etter at Lasarus var blitt oppreist fra de døde, og etter at Jesus i triumf hadde ridd inn i Jerusalem?
20 En gang syntes det imidlertid ikke å være så latterlig. Det var etter at denne forkynnelsen hadde pågått i tre år. Det var tidlig på våren i år 33 av vår tidsregning, og fram til den tiden hadde den romerske regjering, som hersket over jødene, ikke gjort noe med denne Jesus Kristus og den gruppe av Rikets forkynnere som var sammen med ham. Men de religiøse lederne i Jerusalem var blitt redde for ham. En tid før påsken det året utførte Jesus et av sine mest bemerkelsesverdige mirakler — han oppreiste en mann som hadde vært død i fire dager, fra de døde. På grunn av den store begeistring dette vakte blant folket, sa de religiøse lederne til hverandre: «Hva skal vi gjøre? for dette menneske gjør mange tegn. Lar vi ham holde ved således, da vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta både vårt sted og vårt folk.» (Joh. 11: 1—48) Og den 9. nisan, eller fem dager før påsken, red Jesus inn i Jerusalem som under en kroningsseremoni mens de jublende menneskemengdene ropte: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!» På grunn av at folket ga en slik overraskende støtte til Jesus som Israels messianske konge, ble de religiøse fariseerne enda mer urolige og sa til hverandre: «I ser at I intet utretter; se, all verden løper etter ham!» — Joh. 12: 10—19.
21, 22. a) Hvordan fikk de religiøse lederne trukket de romerske myndigheter inn i forhøret og henrettelsen av Jesus? b) Hvordan behandlet Herodes Antipas saken da Jesus ble sendt til ham?
21 De religiøse lederne forsøkte så å utrette noe ved å sørge for at Jesus, Messias, ble drept på påskedagen, den 14. nisan. De fikk ham henrettet ved å forandre sitt anklagepunkt fra et religiøst anklagepunkt til et politisk anklagepunkt. De fikk på den måten trukket de politiske representanter for det romerske styre over Palestina inn i saken. Etter først selv å ha dømt ham på religiøst grunnlag førte de ham fram for den romerske landshøvdingen i provinsen Judea. Hva anklaget de ham for? For oppvigleri. Da den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus forhørte den anklagede Jesus, sa han til ham: «Er jeg en jøde? Ditt folk og yppersteprestene har overgitt deg til meg; hva er det du har gjort?» (Joh. 18: 12—35) Under forhøret fikk Pontius Pilatus vite at Jesus var fra provinsen Galilea, som hørte under Herodes Antipas, døperen Johannes’ morder. Pontius Pilatus, som søkte å finne en utvei, sendte så Jesus til Herodes, som da var i Jerusalem.
22 Herodes Antipas, som trodde at Jesus var døperen Johannes som var blitt oppreist fra de døde, var interessert i å se Jesus. Han håpet å få se et tegn eller to av ham. Jesus nektet imidlertid å etterkomme hans ønske og hverken sa eller gjorde noe for å forsvare seg. Prestene og de skriftlærde fikk anklage ham så mye de ville. Herodes tok det hele for spøk. Den bibelske beretning sier: «Men Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham; deretter kastet han et skinnende kledebon om ham og sendte ham således tilbake til Pilatus. Den dag ble Pilatus og Herodes venner; før hadde de ligget i fiendskap med hverandre.» — Luk. 23: 1—12.
23. Hvordan ble Jesus så hånt av de romerske soldater?
23 Da Pontius Pilatus senere ga etter for presset fra de religiøse ledere og overga Jesus til noen romerske soldater for at han skulle bli drept på en henrettelsespel, ble Jehova Guds Messias eller Kristus igjen hånt og spottet og drevet gjøn med. Beretningen i Matteus 27: 27—31 sier: «Da tok landshøvdingens stridsmenn Jesus med seg inn i borgen og samlet hele vakten omkring ham. Og de kledde ham av og hengte en skarlagens kappe om ham, og de flettet en krone av torner og satte på hans hode, og ga ham et rør i hans høyre hånd, og de falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de spyttet på ham og tok røret og slo ham i hodet. Og da de hadde hånt ham, tok de kappen av ham og kledde ham i hans egne klær, og førte ham bort for å korsfeste [pelfeste, NW] ham.»
24. Hvordan hånte de religiøse lederne Jesus da han hang på pelen?
24 Da Jesus hang på pelen, kom de som gikk forbi, med ukvemsord og ristet på hodet og hånte og spottet ham. «Likeså spottet også yppersteprestene tillikemed de skriftlærde og de eldste ham og sa: Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er jo Israels konge; la ham nå stige ned av korset [pelen, NW], så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nå om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn.» — Matt. 27: 39—43.
25. På grunn av hvilke forholdsregler som de religiøse lederne traff etter at Jesus var død kunne de le triumferende?
25 Jesus, Messias, Guds Sønn, ble således gjort til latter da han døde. Den neste dag, etter at han hadde dødd og var blitt lagt i en grav i nærheten, viste yppersteprestene og fariseerne igjen sin ringeakt for ham, og de viste også at de hadde til hensikt å forhindre at Jesu legeme ble fjernet fra graven, ved å si til Pontius Pilatus: «Herre! vi kommer i hu at mens denne forfører ennå var i live, sa han: Tre dager etter står jeg opp. Byd derfor at de vokter graven vel til den tredje dag, for at ikke hans disipler skal komme og stjele ham og så si til folket: Han er oppstanden fra de døde, og den siste forførelse blir verre enn den første.» Igjen gjorde den romerske landshøvdingen dem en tjeneste og befalte dem å forsegle graven og sette vakt ved den. (Matt. 27: 62—66) Hvor triumferende kunne ikke de religiøse lederne nå le!