Er du et åndelig menneske?
ER DU åndeligsinnet, eller er du kjødeligsinnet? Det er et spørsmål som alle som hevder at de er Jehova Guds tjenere, gjør vel i å stille seg selv. Hvorfor? Det framgår av det apostelen Paulus sier i 1 Korintierne 2: 14, 15 (NW). Her sies det at «et kjødelig menneske tar ikke imot det som er av Guds ånd, for det er dårskap for ham; . . . Det åndelige menneske undersøker imidlertid virkelig alle ting».
Uttrykket «det åndelige menneske» her i 1 Korintierne 2: 15 (NW) sikter riktignok først og fremst til dem av Kristi etterfølgere som har et himmelsk håp, men i en viss forstand kan en også si at alle som tjener Gud i sannhet, er åndelige mennesker. Slike trofaste menn i gammel tid som Abel, Noah, Abraham og den lange rekke av trofaste hebraiske profeter og konger må kunne sies å ha vært åndelige mennesker, selv om de hadde et jordisk håp.
Hva som kjennetegner det «åndelige menneske»
Det «åndelige menneske» som apostelen Paulus talte om, er ikke en som hele dagen går omkring med et fromt eller skinnhellig uttrykk i ansiktet. Absolutt ikke! Han stiller ikke sin åndelighet til skue. Han vet at de skriftlærde og fariseerne, som motarbeidet Jesus, ikke var åndelige mennesker. De ble kanskje regnet for å være det fordi de offentlig framsa lange bønner, og fordi de kledde seg på en iøynefallende måte for å gi inntrykk av at de var religiøse. Men nettopp disse tingene viste at de i virkeligheten var kjødelige og hyklerske, for de gjorde dette utelukkende for å bli sett av mennesker. — Matt. 6: 5; 23: 5.
Det «åndelige menneske» er helt annerledes. Han tilber Jehova Gud oppriktig og «i ånd og sannhet», den eneste antagelige måte å tilbe ham på. Han har tro, han vet at Gud er til, at Gud lever, for hele det synlige skaperverk er et talende vitnesbyrd om Guds eksistens. (Joh. 4: 24; Rom. 1: 20) Han vet at Gud «lønner dem som søker ham», og han har derfor innvigd seg til å tjene Gud og følge i Guds Sønns, Jesu Kristi, fotspor. — Heb. 11: 6; Matt. 16: 24.
Skaperen er en svært virkelig person for det «åndelige menneske». I likhet med Moses lever et slikt menneske hele sitt liv som om han ’ser den usynlige’. (Heb. 11: 23—28) Fordi Jehova Gud er så virkelig for ham, setter han sin lit til ham av hele sitt hjerte og stoler ikke på sin egen forstand. Han lar seg lede av Gud på alle sine veier. Han gleder seg over å ha fellesskap med Gud i bønn. Han forstår hvilket dyrebart privilegium det er å kunne tale med Gud, og han vet at han hele tiden trenger Guds hjelp. Han tar seg derfor tid til å begynne og avslutte hver dag med å lovprise, takke og bønnfalle sin himmelske Far. Han har det aldri så travelt med å spise at han ikke først kan takke Gud ved hvert måltid og be om Guds velsignelse over det. — Ordspr. 3: 5, 6; Fil. 4: 6, 7.
Ja, det åndelige menneske er «klar over sitt åndelige behov». Han vet at «mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn». I stedet for å gjøre mat, klær, hus og verdslige fornøyelser til sine viktigste interesser, søker han hele tiden «først Guds rike og hans rettferdighet». Han føler det på samme måte som salmisten, som sa: «Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunner jeg på den.» Han føler seg tilskyndt til å komme sammen med andre ’åndelige mennesker’. — Matt. 5: 3, NW; 4: 4; 6: 25, 33; Sl. 119: 97; Rom. 1: 9—12.
Det er også grunnen til at det åndelige menneske «kjøper» tid fra andre daglige beskjeftigelser for å studere Guds Ord. Han ikke bare leser Guds Ord, Bibelen, daglig, men ønsker også å forstå det han leser. Han er villig til å ta imot hjelp, og han synes at de hjelpemidler til studium av Bibelen som blir utgitt av Selskapet Vakttårnet og distribuert av Jehovas kristne vitner, er av største verdi for dem som ønsker å forstå Guds Ord og hensikter. Han benytter seg derfor også av de muligheter han har til å øke sin forståelse av Guds Ord ved å overvære vitnenes menighetsmøter. — Ap. gj. 8: 30—35; Heb. 10: 23—25.
Noe annet som kjennetegner det åndelige menneske, er det håp han har. Det er ikke noe blindt håp. Nei, han har et sikkert, sterkt håp, som er som et anker for sjelen. Det er basert på Guds løfter og det som Gud har gjort i fortiden, og som blir omtalt i hans Ord. Det åndelige menneske vet at Gud ikke kan lyve. På grunn av det håp han har, blir han ikke unødig foruroliget over at ondskapen øker, voldshandlingene tiltar og framtiden fortoner seg mørk. Han vet at om kort tid ’skal Guds rike komme, og da skal Guds vilje skje på jorden som i himmelen’. — Matt. 6: 10; Heb. 6: 18, 19.
Ettersom det forholder seg slik at «hva hjertet flyter over av, det taler munnen», finner et åndelig menneske glede i å snakke om ting som har med Guds Ord og hensikter å gjøre. Når han er sammen med andre ved selskapelige sammenkomster eller arbeider sammen med andre med bygging eller rengjøring av en Rikets sal eller er med på å forberede et stevne, sørger han taktfullt for at samtalen dreier seg om oppbyggende og åndelige ting. — Matt. 12: 34.
Det åndelige menneske ser alltid hen til Gud
Et menneske kan godt være idealistisk og edelt og likevel ikke være åndelig. Hvordan det? Fordi det å være et åndelig menneske innebærer mer enn bare å være interessert i andre menneskers ve og vel, slik humanistene er.
Det åndelige menneske vet at budet om at han skal elske sin neste som seg selv, bare er det annet bud. Han vet at det første og viktigste budet går ut på at «du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt». — Mark. 12: 29—31; Luk. 6: 31.
Ja, det åndelige menneske ser hele tiden hen til Gud. Han ser hen til Guds Ord for å få veiledning i stedet for å la seg lede av et menneskelig resonnement. Han utfører sitt arbeid, «ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker», men ’idet han frykter Herren’, og han gjør det «som for Herren». Han gir derfor ikke bare keiseren hva keiserens er, men er enda mer opptatt av å gi Gud hva Guds er. Han viser Gud udelt hengivenhet. — Kol. 3: 22, 23; Matt. 22: 21; 2 Mos 20: 5.
Det åndelige menneske som tilsynsmann
Det åndelige menneske taper ikke de kristne prinsipper av syne i sitt forhold til andre kristne. Det åndelige menneske vil i særdeleshet være omhyggelig med å la seg lede av kristne prinsipper hvis han fører tilsyn med andre kristne. En tilsynsmann i Guds organisasjon kan for eksempel også ha en ansvarsfull stilling i forretningsverdenen. Hvis han hele dagen har å gjøre med mennesker som ikke bare lar seg lede av rent selviske motiver, men også er snare til å utnytte enhver imøtekommenhet eller vennlighet de blir vist, vil han kanskje merke at han er i ferd med å bli hard og kort overfor andre.
Hvis han ikke er påpasselig, vil han kanskje begynne å opptre på samme måte overfor sine kristne brødre, som tjener Gud på en uselvisk måte. Hvor uforstandig, ubetenksomt og ukjærlig vil ikke det være! Sørger du for å unngå en slik urett handlemåte? Tenk på hvor mye Jesus måtte utrette på noen få år. Hvis han bare hadde tenkt på effektiviteten, ville han da ha valgt nesten utelukkende ydmyke og enkle galileere til apostler? Og for en tålmodighet han viste overfor dem!
En som i dag har en tilsynsoppgave i en menighet, på et stevne eller i en stevneavdeling, gjør vel i å følge Jesu eksempel hva dette angår. Selv om du naturligvis ønsker å få tingene gjort, vil du ikke behandle dine brødre på en barsk og brysk måte, som om du var sjef for et forretningsforetagende og utelukkende tenkte på effektiviteten, vil du vel? Selv om du kanskje har mange ting å tenke på, akkurat som apostelen Paulus hadde, må du derfor ikke glemme å vise empati. (2 Kor. 11: 29) I stedet for å komme med knappe befalinger i en skarp tone bør du tale til brødrene på en vennlig måte og si: «Vil du være så snill å gjøre dette? Kunne jeg få deg til å ordne det?» Naturligvis vil de gjerne gjøre det! De vil gjøre sitt ytterste for å fremme Jehovas arbeid, for de gjør det av kjærlighet. Og vil det ikke være mye bedre å begynne dagen med en drøftelse av dagsteksten og kommentaren til den enn bare å tenke på om hver enkelt møter opp til fastsatt tid?
Hvis dine kristne brødre skulle være litt sene med å komme i gang eller vise dårlig dømmekraft, må du ikke være utålmodig og mene at de burde vite bedre. Nei, selv om du er et godt eksempel hva nidkjærhet og effektivitet angår, bør du ikke kreve eller vente at andre skal gjøre like mye som du gjør. Husk heller på å legge Guds hellige ånds frukter for dagen når du har med dine brødre å gjøre. Legg særlig vekt på å vise kjærlighet, mildhet og godhet. — Gal. 5: 22.
Kan kristne som er åndelige mennesker, til sine tider legge enda større åndelighet for dagen? Noen har en tendens til å la det kjødelige menneskes tenkemåte dominere deres forhold til deres kristne brødre når de er opptatt i Guds gjerning, særlig hvis andre tjener under dem. I denne forbindelse bør en merke seg apostelen Paulus’ ord: «For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi eder i den Herre Jesus at liksom I har lært av oss hvorledes I bør vandre og tekkes Gud, således som I også gjør, så må I enn mer gjøre framgang deri.» — 1 Tess. 4: 1.
Kan du si at du er et åndelig menneske, når du tar alt det foregående i betraktning? Det er fint hvis du kan svare ja på det spørsmålet. Da gjenstår følgende spørsmål: Kan du være det i større utstrekning? Både du selv og andre vil uten tvil bli lykkeligere hvis du gjør framskritt hva dette angår!