Hvordan du kan unngå å bli plaget av anger
DU VET hva det vil si å angre. Å angre vil si å ønske at noe en har gjort, hadde vært gjort annerledes. Anger er bedrøvelse over noe en har gjort seg skyldig i og ønsker ugjort, eller bedrøvelse over noe en har unnlatt å gjøre. Har du noen gang følt anger? Vi har alle sammen gjort ting som vi skulle ønske vi kunne gjøre annerledes.
Men tenk i denne forbindelse på vår Gud, Jehova. Bibelen sier om ham: «Israels trofaste Gud lyver ikke og angrer ikke; for han er ikke et menneske, så han skulle angre.» (1 Sam. 15: 29) Jehova angrer aldri. Når han ser tilbake, finner han ikke at han en eneste gang har gjort noe som han senere har angret på, eller at han har fulgt en uforstandig, urettferdig eller ukjærlig handlemåte. Når Jehova gjør noe, er det helt fra begynnelsen av riktig og trenger aldri å gjøres om igjen.
Det samme kan imidlertid ikke sies om menneskene. Dette innbefatter også alle tjenere for Jehova på jorden, selvfølgelig med unntagelse av Jesus Kristus, som var fullkommen. — 1 Pet. 2: 22.
Mennesker som har angret
Tenk for eksempel på Moses, en av Guds tjenere, som var satt til å lede de opprørske israelittene i 40 år. Han forsøkte iherdig å hjelpe dem til å oppnå Jehovas godkjennelse, slik at de kunne få komme inn i det lovte land. Etter at de hadde vandret omkring i ørkenen i mange år, kom til slutt den tid da de skulle få komme inn i det lovte land. Hvilken glede må det ikke da ha vært blant israelittene!
Men like før de skulle dra inn i landet, sa Jehova til Moses med tanke på ham og hans bror, Aron: «I syndet mot meg blant Israels barn ved Meribas vann i Kades i ørkenen Sin.» Gud sa derfor til Moses: «Du skal få se landet midt foran deg, men’ du skal ikke komme inn i det land som jeg gir Israels barn.» (5 Mos. 32: 49—52) Hvor dypt må ikke Moses ha angret den handlemåte han fulgte ved Meriba! Han ønsket uten tvil av hele sitt hjerte at han ikke hadde vært så uforstandig. — 4 Mos. 20: 9—13.
Så har vi David, en annen av Guds tjenere, som en gang handlet urett ved å foreta en folketelling i Israel. Da han ble krevd til regnskap for dette, ba han inntrengende til Jehova og sa: «Jeg har syndet storlig med det jeg har gjort; men tilgi nå . . . din tjeners misgjerning; for jeg har båret meg meget uforstandig at.» (2 Sam. 24: 10) David angret tydeligvis av hele sitt hjerte det han hadde gjort. Den feil han begikk, var virkelig alvorlig. Den førte til at 70 000 av folket mistet livet. (2 Sam. 24: 15) Hvordan ville du føle det hvis du hadde begått en feil som førte til at 70 000 mennesker mistet livet? Hvor dypt må ikke David ha angret!
Den kristne apostelen Peter gjorde også noe han senere angret. Kvelden før Jesus døde, hadde Jesus kommet med en illevarslende forutsigelse angående Peter. Jesus sa: «I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.» Peter ble meget oppbrakt over at hans herre endog kunne antyde noe slikt. Han sa: «Om jeg så skal dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.» — Matt. 26: 34, 35.
Men de begivenheter som inntraff den natten, forandret hurtig forholdene. Ikke mange timer senere var Peter i den situasjon at han ble anklaget i nærvær av mennesker som ikke delte hans tro: «Også denne var med Jesus fra Nasaret.» Før han riktig var klar over hva som skjedde, hadde han gjentatte ganger sagt til dem: «Jeg kjenner ikke det menneske.» Til slutt gol hanen. Da gikk det opp for ham hvor galt han hadde handlet. I sin fortvilelse gikk han ut og «gråt bitterlig». (Matt. 26: 70—75) Ord kunne ikke uttrykke den bedrøvelse Peter følte.
Det kunne nevnes mange flere eksempler. Vi kan neppe finne en eneste av de trofaste tjenere for Gud i fortiden som ikke angret på noe av det han hadde gjort. Det samme er uten tvil tilfelle i vår tid. Hvordan er det med deg? Angrer du på noe av det du har gjort?
Tenk for eksempel på de siste fem årene som har gått. Kan du huske at du har gjort noe i løpet av disse årene som du nå har grunn til å angre? Har du tatt deg for store friheter, slik Moses gjorde, og måttet lide for det? Eller har du i likhet med David gjort deg skyldig i urette handlinger som har skadet andre? Har du noen gang handlet slik Peter gjorde, og på grunn av frykt for andre fulgt en uriktig handlemåte? Det kan kanskje i ditt tilfelle være andre ting som er årsak til at du angrer. Vi kjenner alle den ubehagelige følelsen som anger er. Men spørsmålet er: Hva kan vi gjøre når vi angrer?
Bør vi være bekymret?
Mange mennesker er bekymret på grunn av det de har gjort. Men vil det kunne løse problemet? Det at en ber den en har forurettet, om unnskyldning, kan føre til at det gode forholdet blir gjenopprettet. Det at en unngår de forhold som førte til den urette handlingen, vil kunne hjelpe en til å unngå vanskeligheter i framtiden. Det å gå rundt og være bekymret er imidlertid ensbetydende med å kaste bort tiden, og det er dessuten farlig. Det resulterer ofte i at en ikke får sove, pådrar seg magesår eller får andre alvorlige vanskeligheter fordi ens tanker er opptatt med andre ting enn det en holder på med i øyeblikket. Bekymring vil ikke løse problemet, men i stedet skape flere problemer.
Hvis en person har fulgt en urett handlemåte, kanskje brutt Guds lov eller ignorert de råd Guds Ord gir, bør han be Gud om tilgivelse. Når han gjør det, bør han benytte seg av de foranstaltninger som Gud har skaffet til veie. Jesus lærte sine etterfølgere å be Gud om tilgivelse. (Mark. 11: 24, 25) Han sa ikke at de ville bli belønnet når de gikk rundt og var bekymret, men når de ba i tro. Jehova har gjort det mulig for dem som virkelig angrer, å få tilgivelse hvis de forandrer sin handlemåte og ydmykt ber ham om tilgivelse på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer. — Ap. gj. 3: 19; 1 Joh. 2: 1, 2.
Unngå å gjøre noe du vil komme til å angre på
Det som vi nå først og fremst bør tenke på, er hva vi gjør i øyeblikket, og hva vi vil gjøre i framtiden. Vi må være trofaste og følge en handlemåte som ikke vil gi oss grunn til å angre i framtiden. Akkurat som vi så tilbake på de siste fem årene, kan vi se fem år inn i framtiden. Vi kommer da til året 1975. Hva kommer vi til å angre på da? Hva er det vi gjør eller unnlater å gjøre i øyeblikket, som vi om noen år skulle ønske at vi hadde gjort eller hadde gjort annerledes?
Jehova har gitt oss så mange opplysninger at vi med bestemthet vet hvilken retning utviklingen vil gå i. Hans Ord viser uten skygge av tvil at vi hurtig nærmer oss avslutningen på denne onde tingenes ordning. (Matt. 24: 3—14; 2 Tim. 3: 1—5; 1 Joh. 2: 17) Hatet og voldshandlingene i verden vil fortsette å tilta. Respekten for loven vil avta ytterligere. Motviljen mot alt som har med religion å gjøre, vil bli sterkere. Denne ånd vil bli så sterk at den til slutt fører til at Babylon den store, hele den falske religions verdensrike, blir ødelagt. — Åpb. 18: 1—8.
Når enden for denne tingenes ordning kommer, hva vil vi da mest av alt trenge? Hva vil da være det mest verdifulle vi har? Det vil ikke være våre penger eller materielle eiendeler. Det vil ikke være noen av de ting som har tilknytning til verden. Nei, det mest verdifulle vi har, og det vi mest av alt trenger, vil være en urokkelig tro på vår Gud, Jehova.
Vi må være fullstendig overbevist i vårt hjerte og sinn om at Jehova virkelig lever, og at alt det Bibelen sier om ham, er sant. Vi må være overbevist om at vi vil oppnå frelse selv om det skulle lykkes Djevelen å ta vårt liv. Hvis det da er den minste tvil i ditt sinn eller noen svakheter ved din tro, eller hvis du ikke er fullstendig overbevist om at det du tror, er sant, vil du ha grunn til å angre. Det vil bli vanskelig, for ikke å si umulig, å bli stående uten en slik tro.
Noe som det er meget presserende for oss å gjøre nå, er å bygge opp og styrke vår tro. Jehova har også sørget for at vi kan gjøre dette. Vi vil kunne bygge opp en sterk tro ved å ta del i den virksomhet som den kristne menighet tilrettelegger, ved å være vedholdende i bønnen, studere Guds Ord hver dag, komme sammen med andre som har den samme tro, være regelmessig til stede på møtene og ta regelmessig del i tjenesten. Den kristne menighet tilrettelegger all denne virksomheten.
Det ville være meget uforstandig av Jehovas folk å ignorere disse viktige foranstaltninger. Hvor uforstandig vil det ikke være å betrakte det å be som noe som bare er nødvendig når en er i vanskeligheter! Hvor feilaktig vil det ikke være å betrakte det å studere Guds Ord som et slit som en bør unngå! Hvor kortsynt vil det ikke være å betrakte påbudet om ikke å søke verdslig omgang som en urettferdig restriksjon! Hvor umodent vil det ikke være av oss å mene at møtene har liten betydning! Hvilken mangel på verdsettelse vil vi ikke vise hvis vi er uregelmessige i tjenesten! Vi må alle ta del i den trosstyrkende virksomhet som blir tilrettelagt av menigheten, hvis vi vil gjøre framskritt og oppnå større åndelig styrke.
Hvor stor andel har du i de ting vi har nevnt her? Tar du trofast del i den virksomhet som blir tilrettelagt av menigheten, eller gjør du det bare av og til? Tar du aktivt del i denne virksomheten, eller er du bare en uinteressert tilskuer? Ser du det som din viktigste oppgave i livet å fremme dine personlige interesser? I betraktning av det vi har lært ut fra Guds Ord, forstår vi at de som forsømmer sitt åndelige behov, en dag vil ønske at de ikke hadde gjort det. De ber bokstavelig talt om å få grunn til å angre.
Vi har ikke noe ønske om å få det. Apostelen Paulus kommer med et forstandig råd når han sier: «Legg vinn på å framstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over [det vil si ikke noen grunn til å angre], idet du rettelig lærer sannhetens ord.» (2 Tim. 2: 15) La deg lede av «sannhetens ord». Anvend dets prinsipper i alle livets anliggender. Hold blikket festet på det enestående håp som dette ord henleder din oppmerksomhet på. Hvis du gjør det, vil du unngå mange opplevelser som ville gi deg grunn til å angre.