Venter du på «kallet»?
«Rop med fryd for [Jehova], all jorden! Tjen [Jehova] med glede, . . . Kjenn at [Jehova] er Gud!» — Sl. 100: 1—3.
1, 2. a) Hvilket problem har mange mennesker? b) Hvilke spørsmål kan en stille?
MANGE mennesker finner det meget vanskelig å forme sitt liv på den måten de skulle ønske. De blir ført av sted med livets strøm, og de problemer de blir stilt overfor i det daglige liv, er som steiner og bakevjer i en elv, og gjør at de av og til taper sine personlige mål og ønsker av syne. Unge mennesker setter seg ofte høye mål. Et eller annet har vakt deres interesse eller inngytt respekt hos dem, og de setter seg som mål å oppnå det. Men mange er ute av stand til å virkeliggjøre det de drømmer om i ungdommen. Mange finner at de har nok med å tjene til livets opphold, og de oppnår derfor ikke på langt nær det de en gang satte seg som mål.
2 Hva er grunnen til at så mange mennesker er skuffet over det de har oppnådd i livet? Er det noe som mangler, eller har de satt seg et galt mål? Har de ikke levd opp til sitt «kall»?
3. Hva er det som viser at Gud hadde til hensikt at menneskene skulle glede seg over en mengde forskjellige beskjeftigelser?
3 Det er nok av forskjellige organer og rådgivere som skal ta seg av de unge og hjelpe dem til å utnytte sine evner på beste måte. Ved hjelp av testing og prøver av forskjellige slag forsøker en å komme fram til hva slags yrke eller beskjeftigelse en person bør velge. Også Bibelen viser at menneskets Skaper har gitt menneskene en mengde forskjellige slags arbeid som de kan glede seg over å være opptatt med. I 1. Mosebok, kapittel 4, blir byggingen av en by nevnt, og i en slik forbindelse blir det jo utført byggearbeid av forskjellige slag. Jordbruk og oppdretting av dyr blir også nevnt, og det tales om musikere og slike som laget redskaper av metall. Hva er det så som er galt? Hvorfor mangler mange mennesker tilfredshet, selv om de har gjort det godt i det yrke de har valgt?
4. Hvorfor er mange som fra et verdslig synspunkt har gjort det godt her i livet, ikke virkelig lykkelige?
4 I det moderne samfunn er det materialismen som sitter i høysetet. Mange steder blir en mann ikke ansett for å være noe hvis han ikke har et fint hjem med alle moderne bekvemmeligheter og en bil av nyeste modell. Det blir satt likhetstegn mellom velstand og framgang i livet. Likevel sa Andrew Carnegie: «Jeg ville med glede selge alt det jeg eier, for å få leve livet mitt om igjen.» Andre husker uttrykket: «En kan ikke få noe med seg,» og de blir skuffet når de tenker på hvor kort varighet de gleder de oppnår i livet, har, og hvor flyktige slike ting som hell og framgang er. Ens lykke er så visst ikke avhengig av rikdom eller av hvor en står på den sosiale rangstige.
5. a) Hvilket godt råd blir gitt i 1 Johannes 2: 15—17? b) Hvilke spørsmål gjør vi vel i å tenke over?
5 Grunnen til at de mål menneskene setter seg i livet, på ingen måte kan bringe varig lykke, er i første rekke at menneskene beveger seg stadig lenger bort fra de prinsipper som finnes i Guds Ord. (Jer. 10: 23) Det var med god grunn den gamle apostelen Johannes skrev: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» (1 Joh. 2: 15—17) Vi gjør derfor vel i å spørre oss selv i hvor stor utstrekning disse ting — kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet — øver innflytelse på vårt liv. Betyr fjernsynapparatet, det flotte hjemmet ditt, den fine bilen din og fornøyelser og atspredelser mye for deg? Har du vigd ditt liv til disse tingene? Eller er du mer interessert i å gjøre Guds vilje?
Et meningsfylt mål i livet
6. Hva hadde den vise kong Salomo å si om menneskenes bestrebelser?
6 Det å gjøre Guds vilje kan gi livet større innhold og mening, slik at en ikke ved slutten av livet behøver å si: «Alt sammen var tomhet og jag etter vind.» Selv om mange mener at de kan tjene Gud best ved å utvikle sine egne evner og anlegg, enten innen kunsten, i forbindelse med undervisning eller på det legevitenskapelige område, er det ikke noe i Bibelen som viser at disse ting vil føre til evig liv. Selv om hardt arbeid blir omtalt som en «Guds gave» og kan bringe menneskene glede, sa Salomo at han hatet tanken på å forlate alt det han hadde strevd med, ved sin død og etterlate det til en annen. Hvor mye bedre er det derfor ikke å gjøre vår største innsats i et arbeid som har en framtid, et arbeid som fører til evig liv! Det vil ikke være tomhet. En som gjør det som er godt, kan få like mange vanskeligheter som den som gjør det som er ondt, men han har likevel et mål i livet, og han lar seg lede av Jehova og blir velsignet av ham. — Pred. 2: 10, 11, 18; 3: 13; 8: 14.
7. a) Hvilken lære om tjenesten for Gud som blir forkynt i kristenheten, er i strid med Bibelen? b) Hva sikter Bibelen til når den taler om ’kallet’?
7 Kristenheten har lært at det å tjene Gud ikke er for alle og enhver, og at en må ha fått et spesielt kall for å kunne ta del i forkynnergjerningen. Selv om det tales om et «kall» i Bibelen, har ikke det noe med en innbydelse til å ta del i forkynnergjerningen å gjøre, for ingen blir fratatt det privilegium å tilbe og prise og ære sin Skaper, noe de første kristne var fullt ut klar over. Nei, det er et kall til å tilhøre den «lille hjord» som Jesus omtalte, og hvis medlemmer skulle være sammen med ham som konger og prester i hans himmelske rike og utgjøre en utvalgt, trofast, åndssalvet gruppe på 144 000, som er «kjøpt fra jorden». (Luk. 12: 32; Åpb. 14: 1—3) Det var dette kall Paulus hadde i tankene i Filippenserne 3: 14 da han talte om «den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus». Romerne 8: 30 viser at de som tilhører denne gruppen, blir erklært rettferdige av Gud og blir herliggjort. Til disse skrev Peter: «Legg enn mer vin på å gjøre eders kall og utvelgelse fast! . . . for på denne måte skal det rikelig gis eder inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.» — 2 Pet. 1: 10, 11.
8. Hva er noen av grunnene til at det er så få som er interessert i å være prester?
8 En trenger imidlertid ikke noe spesielt kall fra Gud for å kunne ta del i forkynnergjerningen. Gud hvisker ikke til noen: «Dette er for deg,» for så å ignorere andre. Han unnlater heller ikke å la noen få et kall på grunn av at deres økonomiske stilling gjør det umulig for dem å skaffe seg en teologisk utdannelse. Kristenhetens kirkesamfunn er foruroliget fordi mange av deres sognebarn nøler med å ta opp prestegjerningen til og med når de får et slikt tilbud av sine religiøse organisasjoner. Enkelte sier at lønningene er for lave. Andre er bekymret på grunn av de forandringer de ser finne sted innen kirkesamfunnene. De er kanskje imot kravet om at prester skal leve i sølibat, eller det kan være at forandringene innen deres kirkesamfunn gjør dem foruroliget — «helgener» blir strøket av kirkens kalendarium, messen blir holdt på et moderne språk, det blir innført jazz-gudstjenester, prester og andre religiøse ledere fungerer som streikevakter, det er dissens angående spørsmålet om fødselskontroll, og religiøse ledere blander seg opp i sosiale og politiske spørsmål og forsøker til og med å forandre de bibelske prinsipper, slik at de skal passe til en «moderne moral». Disse og andre ting har fått noen til å vende ryggen til kirkesamfunnene. De føler ikke lenger at disse har noe budskap av betydning til dem. De hører ikke noe kall fra Gud. Enkelte mener i virkeligheten at Gud er død.
9. Hvilken tendens gjør seg gjeldende blant studenter og prester?
9 Som dekanus ved Emory universitet, William Cannon, sa: «Det er stadig færre studenter ved våre universiteter som viser noen som helst interesse for prestegjerningen.» U.S. News & World Report sa: «Tusenvis av prester forlater kirken helt og holdent . . . Statistikk som er blitt offentliggjort, . . . viser at det samlede antall av prester som hittil i år har forlatt den aktive prestegjerning, er 31 prosent høyere enn i 1967 . . . tusenvis av nonner — anslagsvis 3600 i 1966 — forlater også sine ordener.» Rapporten sier videre at den forente metodistkirke har forsøkt å skaffe til veie kapital til opplæring av nye prester, ettersom den ikke har mer enn 33 000 prester til sine 42 000 menigheter. I betraktning av at denne tendensen gjør seg gjeldende i mange kirkesamfunn, er det ikke forbausende at en i New York Times for 8. mars 1969 kunne lese at det i De forente stater finnes en organisasjon med 14 kontorer i større amerikanske byer som har som oppgave a hjelpe prester og nonner som forlater den religiøse virksomhet, med å finne verdslig arbeid.
10. Skriver skillet mellom presteskap og lekfolk seg fra den første kristne tid?
10 Noe annet som gjør at mange mener at de ikke kan utføre tjeneste for Gud, er det skille mellom presteskap og lekfolk som er blitt bygd opp innen kirkesamfunnene. Det fantes imidlertid ikke noe slikt skille blant de første kristne, og det finnes heller ikke noe slikt skille blant de sanne kristne i vår tid. Enten en har et himmelsk håp, eller en håper å få leve her på jorden når den er blitt omdannet til et paradis og Guds vilje skjer her fullt ut, er en overfor Gud forpliktet til å virke som en Ordets tjener i samsvar med de retningslinjer som blir trukket opp i Bibelen. Opprettelsen av en presteklasse har sine røtter i babylonisk, hedensk tilbedelse. Det er ikke noe i forbindelse med den tjeneste Jesus og hans disipler utførte, som taler til støtte for en slik ordning. Som M’Clintock og Strongs Cyclopædia sier: «Det store oppdrag i Matt. xxviii, 19, 20 ble ikke bare gitt til de 11 apostlene, men til hele skaren av disipler . . . Det ser således ut til at hele gruppen av troende i Jerusalem på pinsedagen ble inspirert med kraft til å forkynne.» Verket taler om et «teknisk skille mellom presteskap og lekfolk», men sier videre at dette «blir praktisk talt ignorert i Det nye testamente, og vi finner at kirkens medlemmer, enten de opptrer offisielt eller som privatpersoner, enten de er menn eller kvinner, fullt ut benytter seg av sin frihet til å forkynne Jesus overalt».
Et tjenesteprivilegium som står åpent for alle
11. Innførte Jesus eller de første kristne et skille mellom presteskap og lekfolk?
11 Det er i denne forbindelse interessant å merke seg at en historiker som skriver om den første kristne tid, sier at «Celsus, den første skribent som skrev imot kristendommen, håner det forhold at skomakere og bønder og andre arbeidere, de mest uopplyste og klossete av alle mennesker, skulle være nidkjære forkynnere av evangeliet». Det som var av betydning, var ikke deres utdannelse (var ikke de første disiplene ringe fiskere?), men det at de hadde tro og var villige til å tjene Gud. Jesus innførte på ingen måte et «teknisk skille mellom presteskap og lekfolk», men fordømte nettopp et slikt skille, som ble opprettholdt av de skriftlærde og fariseerne. (Matt. 23: 1—33) Han henledet oppmerksomheten på deres hykleri, på det at de gjorde sine gjerninger for å bli sett av menneskene, deres utsmykte religiøse kjortler, deres ønske om å ha en fremtredende plass ved forskjellige lokale begivenheter og de titlene de ga seg selv. «I er alle brødre,» understreket han for sine disipler. Ja, de var brødre i troen, brødre som skulle være Ordets tjenere, noe som betydde at de skulle forkynne Guds Ord. Det at noen av dem virket som hyrder og lærere og tjenere, opphøyde dem ikke over hjorden, men førte til at de fikk flere forpliktelser i tillegg til det oppdrag som alle kristne hadde fått, nemlig å ’gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag’. — Matt. 23: 8; 28: 19, NW; Fil. 2: 3, 4.
12. Hvilken oppgave har Jehovas vitner i motsetning til de fleste i kristenheten med glede påtatt seg?
12 Alle Jehovas vitner, unge og gamle, menn og kvinner, gleder seg over å kunne utføre dette kristne oppdraget. De sier ikke slik som menneskene i kristenheten: «Det er noe presten får ta seg av. Han har studert disse tingene, og han vet hvordan det skal gjøres.» Nei, de vet at det er Jehova og hans ånd som gjør en person kvalifisert til å være en Ordets tjener. De er derfor ikke enige med den geistlige skribenten som sa: «Selv om det å forkynne evangeliet i en eller annen form og som et spesielt arbeid er en plikt som påhviler alle troende, er det bare de som på grunn av ubestridelige indre eller ytre kjennetegn kan sies å være kalt til embetet av Gud, og hvis stilling er stadfestet av kirken, som har det som sin eneste oppgave.» Jehovas vitner er klar over at en slik oppfatning til en viss grad har vært årsak til at ærlige og oppriktige mennesker har unnlatt å ta del i forkynnergjerningen. Hvor mange av dem som tilhører kristenhetens religionssamfunn, betrakter det å forkynne evangeliet som et spesielt arbeid som det er deres plikt å delta i? Hvor mange er det som virkelig deltar i forkynnelsen av det gode budskap? Er det ikke snarere mange som sier at de ikke vil snakke om religion? Er det ikke slik at de fleste kirkemedlemmer overlater forkynnergjerningen til sine prester og predikanter?
13. Hvorfor er det viktig å ’påkalle Jehovas navn’? Hvordan kan en gjøre det?
13 En slik oppfatning er imidlertid direkte i strid med det som blir vist ved Guds ånd, som på pinsedagen ble utgytt «over alt kjød». Peter viste at denne profetien, som ble nedskrevet av Joel, også skulle få en oppfyllelse «i de siste dager», og sa idet han siterte profetens ord: «Eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer . . . Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, han skal bli frelst.» (Ap. gj. 2: 17—21) Vi ser derfor at Jehovas folk som en oppfyllelse av denne profetien verden over deler det profetiske ord med andre og påkaller Jehovas navn, både ved bønn og ved sin offentlige tjeneste, idet de gjør Guds navn kjent, akkurat som Jesus gjorde. De gleder seg over at de kan være med på å ’kunngjøre offentlig til frelse’ og delta i arbeidet med å forkynne et «godt budskap», slik som Paulus oppfordret alle troende til å gjøre. (Rom. 10: 8—15, vers 10 fra NW) De lar Guds ånd virke på seg, og de ikke bare studerer Guds Ord, men de lar seg også lede av det, og de ’bekjenner med sin munn at Jesus er Herre’. I 1970 var 1 483 430 mennesker opptatt med å kunngjøre det gode budskap som Jehovas vitner.
14. Hvilket privilegium står åpent for alle? Begrunn svaret.
14 Ja, de er klar over nødvendigheten av å anvende det de lærer ved å studere Guds Ord. I sin lignelse om talentene roste Jesus dem som gjorde god bruk av kunnskapen om Riket, som var blitt dem betrodd, men den som gravde sin talent ned i jorden, ble fordømt som en dårlig og lat tjener. (Matt. 25: 14—27) I Åpenbaringen forteller apostelen Johannes at han så en «engel fly under det høyeste av himmelen», og at denne engelen hadde et evig evangelium eller godt budskap å forkynne for «hver ætt og stamme og tunge og folk». Engelen sa med høy røst: «Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!» (Åpb. 14: 6, 7) Denne oppfordringen har vunnet stor gjenklang. En «stor skare . . . av alle ætter og stammer og folk og tunger» reagerer positivt på den. Disse menneskene tilber Jehova åpenlyst, ikke på et eller annet avsondret sted, borte fra offentlighetens øyne. Som Åpenbaringen 7: 10 viser, ’roper de med høy røst og sier: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!’ Er du en av dem som tilhører den ’store skare’, og som offentlig kunngjør sin tro?
Hvordan blir en kvalifisert for oppgaven?
15. Hvordan ble de første kristne kvalifisert til å delta i forkynnelsen av det gode budskap?
15 Hvordan blir en kvalifisert for denne tjenesten? Hvordan ble for eksempel de av Jesu apostler som var fiskere, kvalifisert for oppgaven? Eller hvordan ble Lukas, som var lege da han lærte sannheten ut fra Guds Ord å kjenne, kvalifisert for den? Hvordan kunne Paulus skrive til Timoteus: «For dette ble jeg satt til forkynner og apostel — jeg sier sannhet, jeg lyver ikke — en lærer for hedningene i tro og sannhet»? (1 Tim. 2: 7) Hvem var det som utnevnte ham til det hvis det ikke var Gud? Det var så visst ikke Peter som utnevnte Paulus til hans tjeneste, slik som noen kanskje gjerne vil tro. Paulus sa selv: «Det at vi er tilstrekkelig kvalifisert, utgår fra Gud.» (2 Kor. 3: 5, NW) De som i likhet med Jakob og Johannes var fiskere, må ha vært klar over at det at de var tilstrekkelig kvalifisert, utgikk fra Gud. De hadde imidlertid likevel en viss bakgrunn for å kunne ta del i denne tjenesten. Som jøder var de blitt opplært av sine foreldre i loven og profetene. De betraktet Guds Ord som ’en lykte for sin fot og et lys for sin sti’. De hadde uten tvil bedt: «Lær meg, [Jehova], dine forskrifters vei!» (Sl. 119: 105, 33) Og nå hadde de det privilegium å være sammen med ham som på en enestående måte underviste andre i sannheten. (Joh. 13: 13) Da de ble gjort kjent med hvordan det som sto i Skriften, fikk sin oppfyllelse på Jesu liv, var de rede til å dele det de visste, med andre. (Matt. 4: 18—22) Deres klare forståelse av Skriften og Jehovas ånds veiledning i deres tjeneste gjorde det mulig for disse apostlene og disiplene å tale med myndighet, slik at til og med de styrende skjønte «at de hadde vært med Jesus». (Ap. gj. 4: 13) Jehova hadde sørget for at de var tilstrekkelig kvalifisert til å være Ordets tjenere.
16. Hvilke tiltak har Jehova truffet for å gjøre sanne tilbedere i vår tid kvalifisert for tjenestegjerningen?
16 På lignende måte lar Jehova i vår tid mennesker fra alle samfunnslag og med vidt forskjellig bakgrunn hva utdannelse angår, som har nidkjærhet for Herren, få det privilegium å bli kristne Ordets tjenere. (2 Kong. 10: 15; Joh. 4: 34) Akkurat som de første kristne kan de ha forskjellige yrker. Men de er klar over nødvendigheten av å ta til seg nøyaktig kunnskap ut fra Guds Ord. De lar seg ikke nedtynge av årelange, unyttige studier av filosofi og bibelkritikk, men den opplæring og veiledning de får med tanke på tjenestegjerningen, bygger opp deres tro og gjør dem tilstrekkelig kvalifisert til å dele sannheten med andre. De anerkjenner visdommen i Paulus’ ord: «Du som altså lærer en annen, lærer du ikke deg selv?» (Rom. 2: 21) Foruten at de studerer Bibelen privat i sitt hjem, kommer de derfor regelmessig sammen til fem ukentlige møter i de 26 524 menigheter av Jehovas vitner som finnes verden over. Hensikten med disse møtene, som innbefatter den teokratiske tjenesteskolen, er å gjøre dem skikket til å bruke «Åndens sverd», Guds Ord. — Kol. 2: 8; 2 Tim. 2: 15.
17. a) Forsøkte Jakob å holde noen borte fra å undervise andre i sannheten? Begrunn svaret. b) Hva mente han da han sa: «Ikke mange av eder bli lærere!»?
17 I betraktning av at Jesus ga de kristne i oppdrag å ’gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag . . . og lære dem å holde alt’, kan en spørre hvorfor det i Jakob 3: 1 sies: «Mine brødre! ikke mange av eder bli lærere, ettersom I vet at vi skal få dess tyngre dom!» Er ikke det i strid med Jesu egen befaling? Jakob mente på ingen måte at foreldre ikke skulle undervise sine barn, eller at arbeidet med å gjøre disipler ikke skulle fortsette. Han ville ikke oppfordre noen til å unnlate å bruke de Rikets talenter som var blitt dem betrodd, og tjene sin Skaper fullt ut når anledningen til å gjøre det åpnet seg for dem. I egenskap av tilsynsmann og lærer i den kristne menighet ville han ikke følge en slik handlemåte. Han hadde nettopp drøftet det forhold at troen er død uten gjerninger. Men i dette skriftstedet talte han om en vis bruk av tungen og om hvor nødvendig det var at de som i egenskap av lærere hadde spesielle forpliktelser innen den kristne menighet, forvisset seg om at de underviste i samsvar med nøyaktig kunnskap. Han var klar over det som sies i Efeserne 4: 11, nemlig at Gud ’ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere’. Det var således forskjellige tjenesteprivilegier i den kristne organisasjon som det ville være mulig å få del i. Det ville bare være 12 Lammets apostler, men andre ville tjene som profeter eller evangelister. I de første menigheter var det noen som i egenskap av lærere og hyrder i hjorden tok ledelsen i å undervise, akkurat som det var på Israels kongers tid, da det fantes skoler for profetene. Jesu tjeneste innbefattet på lignende måte opplæring og undervisning av hans apostler, som skulle fortsette arbeidet etter hans død. Og apostelen fulgte Jesu eksempel og veiledet dem som var yngre. (2 Tim. 2: 2) I Jehovas folks menigheter i vår tid finnes det tjenere som tar ledelsen i å undervise menigheten. Andre virker som lærere ved Vakttårnets bibelskole Gilead, som utdanner misjonærer, eller ved Kurs i Rikets tjeneste, som gir opplæring til dem som har med virksomheten innen menigheten å gjøre. Enkelte brødre har fått i oppdrag å tilrettelegge det stoff som skal benyttes av menighetene i deres undervisningsarbeid. Men hensikten med det hele er, slik som det sies i Efeserne 4: 12, at ’de hellige skal bli fullkommengjort til tjenestegjerning’. Så selv om noen tjener som lærere i en spesiell forstand, fratar ikke det andre det privilegium å være Ordets tjenere eller lærere og forkynne det gode budskap blant folkeslagene, slik som Jesus ga befaling om. — Heb. 5: 12.
Å ’søke først Guds rike’
18. a) Hvilket mål oppfordret Jesus sine etterfølgere til å sette seg i livet? b) Hvorfor er det forstandig å følge denne oppfordringen?
18 Det finnes ikke noen bedre måte en mann eller en kvinne kan bruke sitt liv på. Det er et enestående privilegium å få bruke all sin tid til å tjene Jehova. Den som bruker sitt liv på den måten, vil oppnå Jehovas godkjennelse. Han vil kunne hjelpe andre til å finne veien til evig liv, og han vil selv oppnå stor glede og tilfredshet. Han søker ikke materiell vinning, men han vil samle seg skatter i himmelen. Sanne Ordets tjenere vil i likhet med apostelen Paulus ’akte alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus er så meget mer verd’. De er ikke slike som «attrår de jordiske ting», men de følger Jesu eksempel og ’søker først Guds rike og hans rettferdighet’. — Matt. 6: 33; Fil. 3: 8, 19.
19. Hva er noen av de krav som de som ønsker å ta opp forkynnergjerningen, må oppfylle?
19 Kan du gjøre det samme? Det vil ikke være vanskelig å oppfylle kravene for dem som oppriktig elsker Jehova og hans rettferdige veier. En må ha en villig ånd. (Sl. 110: 3) I likhet med Jesus må du bli døpt som et symbol på din beslutning om å gjøre Jehovas vilje, slik den kommer til uttrykk i Skriften. Du må leve i samsvar med Jehovas rettferdige krav. En som begynner å tjene Jehova, må gjøre det all sin tid; han må leve i samsvar med Jehovas Ord hver dag. Tjenesten for Gud består ikke bare i å forkynne, men forkynnelsen utgjør i sannhet en viktig del av denne tjenesten. De som forstår Guds Ord, holder det ikke for seg selv. De frambringer Rikets frukter, slik som Jesus oppfordret sine etterfølgere til å gjøre. Noen gir 30 fold, noen gir 60 fold, og noen gir 100 fold. (Matt. 13: 23) Frambringer du slike frukter? Kan du gjøre det i enda større utstrekning? Kallet har gått ut. Behovet for flere Rikets forkynnere er stort. Arbeidet er presserende. Hvis du helhjertet deltar i dette arbeidet, vil Jehova rikelig velsigne deg, for enten de timer du benytter i det direkte forkynnelsesarbeidet, er mange eller få, vil du da vise deg å være en heltidstjener for den sanne Gud. — 1 Kor. 15: 58.