Hva slags brød trenger en sultende verden?

«KRISTNE utplyndrer kristne» var tittelen på et foredrag som ble holdt av Helder Câmara, den romersk-katolske erkebiskop av Recife i Brasil.

I sin bok Die Reichen Christer and der arme Lazarus skriver den tyske teologen Helmut Gollwitzer at «døpte utplyndrer udøpte».

Hva mener disse teologene når de kommer med slike uttalelser?

Colin Morris, en engelsk metodistprest, gir uttrykk for sitt syn på saken på denne måten: «Kirken har et ubegrenset ansvar [overfor de fattige i verden], for har den ikke i århundrer utbasunert at den er vokter for de små på jorden?» Han henviser til «den lille, hvite, kristne minoritet i Vesten» som de rike, som utgjør 20 prosent av verdens befolkning, mens de resterende 80 prosent lider på grunn av sult og fattigdom, og skriver:

«Sammenlignet med disse sultende millioner er kirken rik som Krøsus og pengekjær som Midas. Vi utgjør en rik kirke i en sultende verden. Derfor klinger vårt budskap hult, og vår innflytelse er dalende.»a

Det er stadig flere som med egne ører har hørt slik kritikk fra kirkelig hold. Under prekener blir det sagt at ’det er på tide at kirkesamfunnene slutter å diskutere og begynner å gjøre noe’. «Det er gjerninger som etterlyses,» sier Morris; gi de fattige og sultne brød — ’de kan ikke spise ordene våre’. Ja, flere og flere prester sier at det i første rekke er på den måten vi kan ’følge Jesus i dag’.

Er det riktig? Hva mener du? Du ønsker uten tvil inderlig at fattigdom og sult skal bli fjernet fra jorden. Men finnes det en bedre og mer effektiv måte å hjelpe verdens fattige og sultne på enn den måten slike geistlige gjør seg til talsmenn for?

Hvis du ønsker å være en sann etterfølger av Jesus Kristus, bør du vite dette. Hva kan og bør du som en sann kristen gjøre? La oss først se på noen av de metoder som de såkalte «revolusjonære teologer» går inn for.

Moderne teologers metoder

Ofte henviser de til den tyske teologen Bonhoeffer, som før han ble henrettet av nazistene i 1945, sa «at det første skritt kirken må ta, er å gi avkall på all sin eiendom til fordel for dem som er i stor nød». Vanlig kirkelig veldedighet, «caritas (uttrykket brukes særlig i Tyskland), er ikke lenger nok, sier de. «Caritas i den tradisjonelle form, det vil si hjelp til de nødlidende gjennom almisser, er ikke tilstrekkelig . . . for nøden er altfor stor.» — Die reichen Christen und der arme Lazarus.

Det trengs også noe mer, sier de, og det er politisk innsats. Den romersk-katolske erkebiskop Helder Câmara skriver: «Hvis vi kristne her i Latin-Amerika vil påta oss det ansvar vi har for at dette kontinentet er underutviklet, da kan og må vi arbeide for en radikal forandring overalt i samfunnet, særlig innenfor politikk og undervisning.» På den konferansen som Kirkenes verdensråd holdt i Uppsala i juli 1968, kom det fram lignende uttalelser.

Målet er å forandre det urettferdige samfunnet. Erkebiskop Câmara foretrekker aksjoner uten bruk av vold, på linje med de aksjoner mot rasediskriminering som ble ledet av Martin Luther King. Andre prester og teologer sier imidlertid at det kan bli nødvendig å gjøre bruk av vold i en revolusjon. Den tyske teologen Gollwitzer skriver i sin bok at «det normale og mest nærliggende for en kristen er den absolutte pasifisme», men han nevner også en annen mulighet: «Hans [den kristnes] ansvar overfor og kjærlighet til dem som lider, vil i en gitt situasjon få ham til å velge revolusjonære voldsmetoder.»

Hva sier de for å vise at slike metoder er kristne? De hevder at Jesus Kristus var revolusjonær! Metodistpresten Morris uttaler at kirken er ’på feil side av barrikaden i vår tids revolusjon’ fordi den ikke tar parti for de underpriviligerte samfunnsklasser. Han hevder at ’Jesus står på motsatt side av barrikaden; det kan det ikke være tvil om, for han er en revolusjonær’.

Er disse konklusjonene og de metoder som blir anbefalt på grunnlag av dem, riktige? Eller er de et resultat av at sannhet og villfarelse blir sammenblandet? Bibelen viser at de kristne ikke bare må elske med ord, men også «i gjerning og sannhet». (1 Joh. 3: 18) Hva slags gjerninger må dette være? Skal kristne forandre et urettferdig samfunn ved politiske aksjoner eller «revolusjonære voldsmetoder»? Var Jesus en ’revolusjonær’ som først og fremst var opptatt av å sørge for at folk fikk bokstavelig mat, eller var han opptatt av noe som var enda viktigere, og som tjente en enda edlere hensikt? Hva viser kjensgjerningene?

Sannheten skilles fra villfarelsen

Det kan ikke benektes at det har funnet sted en «utplyndring», og at det hviler et ansvar på kristenhetens kirkesamfunn hva dette angår. Historien viser at i mange land har kristenhetens kirkesamfunn og deres ledere gjort felles sak med de rike og favorisert dem framfor de fattige. Den viser at kirkene i mange tilfelle har hopet opp store rikdommer. I Mexico, for eksempel, eide den katolske kirke en gang mesteparten av all jord i hele landet. Du har kanskje lest i avisene om de store rikdommer visse religiøse organisasjoner har. Det er nå enkelte prester og teologer som innrømmer hvilket stort ansvar kirkesamfunnene og deres medlemmer har i forbindelse med en stor del av verdens fattigdom. De føler seg skyldige, og det med rette.

Men selv om slike utplyndrere kan sies å tilhøre de «døpte», kan en spørre om kirkens menn med rette kan kalle dem «kristne». Har sanne kristne en del av skylden? Og vil utdelingen av ’brød i stedet for ord’ råde bot på ’hulheten i kirkesamfunnenes budskap’ og deres ’dalende innflytelse’ over hele verden, som disse prestene og teologene er så bekymret over? Var det det Jesus gikk inn for?

En uriktig fortolkning

Bare ved en drastisk forvrengning av innholdet av mange skriftsteder kan disse teologene gi inntrykk av at dette er i samsvar med det Jesus ønsket og gjorde. Ofte — slik som på verdenskonferansen i Uppsala — henviser de for eksempel til Jesu ord i Matteus 25: 40: «Hva I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.»

Ifølge deres fortolkning er ’Jesu minste brødre’ alle mennesker i verden som lider nød. De tror derfor at de kristne er forpliktet til å gi disse menneskene mat, drikke, klær, legehjelp og så videre. Noen mener at dette best kan gjøres gjennom politiske tiltak, utviklingshjelp og lignende. De sier at vi må identifisere ethvert trengende menneske som vi måtte treffe, med Jesus, selv om et slikt nødlidende menneske er «tilbøyelig til å si og gjøre noe som etter enhver bibelsk norm er direkte ondt».b

Men hvem sier Jesus selv at hans brødre er? I Matteus 12: 50 sier han: «Den som gjør min himmelske Faders vilje, han er min bror.» Jesu «brødre», som også innbefatter de «minste», er naturligvis hans disipler. Det er derfor de som utgjør den kristne menighet.

Les selv hva Jesus sier i Matteus 25: 31—46. Hvem er det som er samlet foran kongens trone for å bli skilt i to hjorder, én med ’geiter’ og én med ’får’? Ja, hvem er det som blir dømt på grunnlag av sin innstilling til Kristi brødre? Det er ikke Kristi menighet, men jordens folk, mennesker utenfor den kristne menighet, og de blir dømt i samsvar med sine handlinger overfor menigheten, som består av Kristi brødre.

At dette er den rette forståelse av Jesu ord, framgår meget tydelig av det han sa ved en annen anledning, slik det er gjengitt i Matteus 10: 40—42: «Den som tar imot eder, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som sendte meg. . . . den som gir én av disse små endog bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.» Det er derfor ikke et spørsmål om å hjelpe en fattig fordi han er fattig, men om å hjelpe en Kristi disippel «fordi han er disippel». Det er også et spørsmål om å anerkjenne disippelen som det han er, å ta imot hans budskap og stille seg på hans side ved selv å bli en Kristi disippel.

Med sine ord i Matteus 25 framstilte Jesus derfor ikke de kristne som «de rike» som skal yte materiell hjelp til de fattige i verden, men han viste tvert imot at det er menneskene i verden som har anledning til å hjelpe Kristi åndelige brødre som lider nød. På denne måten kan ikke-kristne mennesker vise at de tar imot det sanne kristne budskap.

Mennesker som ikke er Kristi åndelige brødre, kan med andre ord hjelpe disse kristne vitnene på en helt bokstavelig måte ved å gi dem mat, drikke, klær og legehjelp og ved å besøke dem i fengsler. Sanne kristne vil nemlig i mange tilfelle ha stort behov for slik hjelp, særlig de som bor i land hvor de blir forfulgt og fengslet. En kan ikke bruke Jesu ord for å vise at den kristne tjeneste i første rekke bør ha til hensikt å dekke de materielle behov til verdens fattige befolkning.

Et feilaktig syn på den kristne menighet

Hvorfor feiltolker teologene disse ordene av Jesus? Skyldes det ikke at de antar at «den lille, hvite . . . minoritet i Vesten», som utgjør de rike i verden, er den sanne kristne menighet? Skyldes det ikke at de tror at alle medlemmene av kristenhetens kirkesamfunn er sanne kristne? Noen av disse teologene forstår at det har funnet sted et frafall fra den sanne kristendom, men de trekker tydeligvis ikke den fulle konsekvens av det de forstår.

En av dem, metodisten Colin Morris, er klar over at dette frafallet kan ha funnet sted for lang tid siden, den gang da «hele samfunn [kunne] bli døpt i Jesu navn». Kirken ble da «en mektig institusjon i stedet for å forbli en liten minoritet av personlige vitner i hvem ord og gjerning virket fullkomment sammen». Men han godtar ikke konsekvensen av denne tankerekken, nemlig: at kristenhetens kirkesamfunn ikke er identiske med den kristne menighet.

Disse teologenes forsøk på å fornye og vekke kristenhetens kirkesamfunn er derfor basert på et feilaktig grunnlag. De store masser av passive tilhengere som de prøver å aktivisere, lekfolket, består ikke av sanne kristne. Oppgaven består derfor ikke bare i å gjøre dem aktive, men også i å gjøre dem til sanne kristne.

Ikke med brød

Før i tiden «kristnet» kristenhetens kirkesamfunn hele riker med politiske midler. Men de gjorde ikke folk til sanne kristne, for de ga dem vanligvis ikke bibelsk kunnskap og ekte verdsettelse av hva kristendommen egentlig betyr. Disse menneskene ble kristne bare i navnet. Mange mennesker i dag tilhører et eller annet kirkesamfunn fordi de er blitt døpt der som barn, og ikke fordi de personlig har valgt å bekjenne seg til Bibelens lære. De er kristne bare i navnet. Noen har sluttet seg til et kirkesamfunn fordi det har gitt dem sosiale fordeler. Slike mennesker er også kristne bare i navnet.

Når kristenhetens misjonærer har konsentrert seg om å gi legehjelp, dele ut mat og lære folk bedre jordbruksmetoder, er de tilhengerne de har vunnet, i mange tilfelle blitt «ris-kristne», det vil si at de har vist interesse for kristendommen i den hensikt å få ris eller hjelp i form av andre ting. Et kjent religiøst ukeskrift, The Christan Century, skrev i 1960: «Nye katolske kirker som ble bygd på steder [på Formosa] hvor det ikke var noen katolsk befolkning, ble innredet med tanke på lagring og distribuering av matvarer . . . Prester brukte matvarer fra de amerikanske overskuddslagrene som de fikk billig, til å lokke folk til seg og til å holde på dem som lot seg lokke.»

Det samme religiøse tidsskriftet skrev den 20. februar 1960 at det på det tidspunkt ikke lenger fantes «ris-kristne» på det kinesiske fastland. Ut fra denne opplysningen kan vi trekke den slutning at ettersom det nå er Mao Tse-tung som gir folket ris, er det ham de tror på nå. «Ris-kristne» er ikke ekte kristne. Slike og lignende metoder fører ikke til at noen blir sanne kristne.

Det eksempel Jesus satte

Bare ved å følge Jesu eksempel kan de kristne hjelpe andre til å bli sanne kristne. Jesus var i første rekke forkynner og lærer. Han sa: «Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» (Joh. 18: 37) De mirakler han utførte — han helbredet syke, mettet store skarer og oppreiste døde — tjente som tegn på at han var Messias, den som var sendt av Gud, og som folk måtte lytte til. Miraklene viste også hva han som Konge i Guds rike i sin tid ville gjøre, til evig gagn for menneskeheten.

Bortsett fra det at Jesus ofret sitt liv som en løsepenge, besto hans tjeneste for 1900 år siden vesentlig i at han forkynte. Han hadde et livgivende budskap som han hadde fått fra Gud, og den som ga akt på det, ville ikke bare få brød til et måltid eller to, men ville oppnå den høyeste belønning — evig liv. Til noen som han hadde gitt brød på mirakuløst vis dagen før, sa han: «Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv.» — Joh. 6: 27.

Da Jesus sendte ut sine disipler, sendte han dem ikke ut med bokstavelig brød, men med åndelig føde, med livets ord. Han sa: «De ord som jeg har talt til eder, er ånd og er liv.» (Joh. 6: 63) Det ville bli kjent at det var de som utgjorde den sanne kristne menighet, ettersom de fulgte Jesu eksempel. Jesu menighet, hans sanne disipler eksisterer fortsatt, og den består fortsatt av «en liten minoritet av personlige vitner». Den oppgaven menigheten har fått tildelt i verden, er denne: «Først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag,» og «gjør alle folkeslag til disipler, idet I . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder». — Mark. 13: 10; Matt. 28: 19, 20.

Bare denne menigheten kan hjelpe mennesker til å bli sanne kristne, og bare den kan gjøre dem aktive i den sanne kristne tjeneste. Bare de som samarbeider med denne menigheten, vil kunne gjøre de rette gjerninger på grunnlag av kjærlighet, i samsvar med Guds vilje og til evig gagn for de nødlidende i verden. Det er av største betydning for hver enkelt av oss at vi finner den sanne kristne menighet, at vi personlig tar standpunkt for den sanne kristendom, og at vi slutter oss til den kristne menighet.

[Fotnoter]