Unndra deg ikke, men vær iherdig inntil enden
«Vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver [iherdighet, NW] for den fulle visshet i håpet inntil enden.» — Heb. 6: 11.
1. Forklar hva en kristen som verdsetter Guds gaver vil gjøre.
EN KRISTEN som verdsetter alt det Jehova har gjort for ham, ønsker å behage sin Gud. Peter skriver dette til sine brødre i sitt annet brev og minner dem om hvilke krav de må oppfylle for å oppnå Guds godkjennelse og få del i Rikets velsignelser. «Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt . . . og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, for at I ved dem skulle få del i guddommelig natur, idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten, så legg og just derfor all vinn på i eders tro å vise dyd,» skjønnsomhet, avholdenhet, tålmodighet, gudsfrykt, broderkjærlighet og kjærlighet til alle. (2 Pet. 1: 3—7) En kristen som har den rette verdsettelse, vil bestrebe seg på å gjøre framskritt hva disse tingene angår.
2. Hva må en gjøre for at en ikke skal falle fra?
2 Peter sier at målet for de oppriktige anstrengelser de kristne gjør seg i så måte, er et godt og verdig mål. «For når disse ting finnes hos eder og får vokse, da viser de at I ikke er uvirksomme eller ufruktbare.» (2 Pet. 1: 8) Det er mulig å falle fra. Hvordan kan en hindre at det skjer? En ting som er viktig, er at en holder seg travelt opptatt i tjenesten. Fortsett å tjene iherdig inntil enden! Paulus sier i sitt brev til den kristne menighet i Jerusalem: «For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennå tjener de hellige. Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver [iherdighet, NW] for den fulle visshet i håpet inntil enden, for at I ikke skal bli trege, men etterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.» — Heb. 6: 10—12.
3. Hva blir det sagt i Hebreerne 12: 18—27, og hvilken advarsel blir gitt?
3 Senere i det samme brevet viser Paulus hvorfor det må være slik. De kristne befinner seg i en gunstigere stilling enn israelittene, som mottok loven gjennom Moses. (Heb. 12: 18—21) De har ikke kommet til et bokstavelig fjell, men til et himmelsk Sion og Jerusalem, til en skare av engler, menigheten av de førstefødte, Gud, alles Dommer, og mellommannen Jesus. Dette kunne få de mest alvorlige følger for alle som er berørt, ettersom Gud skal ryste både jorden og himmelen for å fjerne alt det som kan rystes. (Heb. 12: 22—27) Det er på bakgrunn av dette det blir sagt til de kristne at de ikke må unndra seg eller trekke seg tilbake. «Se til at I ikke avviser [trekker dere tilbake fra, NW] ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste [trakk seg tilbake fra, NW] ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen! Hans røst rystet dengang jorden; men nå har han lovt og sagt: Ennå en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen. Men det ord: Ennå en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved.» — Versene 25—27.
4. Hvordan viste Jesus at hver og en blir krevd til regnskap?
4 En innvigd kristen må derfor ikke ta sine plikter lett. Jehova vil kreve ham til regnskap. Jesus illustrerte dette prinsippet da han fortalte om en mann som hadde to sønner. «Han gikk til den ene og sa: Sønn, gå i dag og arbeid i min vingård! Men han svarte: Jeg vil ikke. Men siden angret han det og gikk. Og han gikk til den andre og sa det samme til ham. Han svarte: Ja, herre! men gikk ikke. Hvem av de to gjorde nå farens vilje?» — Matt. 21: 28—31.
5. a) Hvordan blir vi oppmuntret til ikke å unndra oss? b) Hvem gir oss den nødvendige støtte og styrke?
5 Det er vanlig at mennesker unndrar seg det ansvar de har overfor sine medmennesker og overfor Gud. Hvor oppmuntrende er det ikke derfor å komme sammen med sanne kristne, som vet hva Jehova krever av dem, og iherdig utfører det som er hans vilje! I likhet med innbyggerne i det gamle Jerusalem gir de akt på hans oppmuntrende befaling: «La ikke dine hender synke! [Jehova] din Gud er i din midte, en kjempe som frelser; han fryder seg over deg med glede.» (Sef. 3: 16, 17) Hans travle folk gleder og fryder seg på grunn av de velsignelser og den framgang han gir dem. Jehova støtter og styrker dem som gjør hans vilje. — Fil. 4: 13.
Noen kommer med unnskyldninger
6. På hvilke måter er det at mange unndrar seg ansvar?
6 Det finnes utallige metoder som folk benytter seg av for å undra seg ansvar. Menneskene er på grunn av sin falne natur tilbøyelige til å følge den minste motstands vei. En kan derfor ofte høre om fedre som ikke forsørger sin familie, om mødre som forlater uønskede spebarn, og om ugifte fedre i tenårene som ikke vil påta seg det ansvar som et ekteskap medfører. Også innvigde kristne må være på vakt mot den utbredte tendens folk har til å ville unndra seg de forpliktelser som livet medfører.
7. a) Hva slags tankegang er det som fører til at en unndrar seg? b) Hvis vilje må vi alltid gjøre?
7 Når noen kommer med unnskyldninger for å slippe å gjøre det de burde gjøre, eller for å gjøre mindre enn de har lovt, skyldes det som oftest at de har en feilaktig, menneskelig tankegang. Slik var det med Peter, som en gang til og med prøvde å få Jesus til å unndra seg det han skulle gjøre. Peter handlet kanskje i beste mening, men hvor dårlig var ikke det rådet han kom med! «Fra den tid begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han skulle gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slås i hjel, og oppstå på den tredje dag. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! dette må ingenlunde vederfares deg! Men han vendte seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» (Matt. 16: 21—23) Ja, forstå hva som er Jehovas vilje, og gå helt og fullt inn for å gjøre den. «Sett din lit til [Jehova] av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.» — Ordspr. 3: 5, 6.
8. Hva kan vi lære av det som skjedde med Jonas?
8 Noen ganger er det kanskje bare en selv og Gud som vet at en unndrar seg. Slik var det sannsynligvis i tilfellet med Jonas da han flyktet fra sitt tjenesteoppdrag, som gikk ut på at han skulle advare den store byen Ninive om dens nær forestående undergang. (Joh. 1: 1—3, 10) Men Jehova lot ham ikke slippe unna. Da Jonas var blitt tuktet, lyttet han til Gud da han talte til ham annen gang, og «sto opp og gikk til Ninive etter [Jehovas] ord». For noen dramatiske begivenheter det førte til! «Da trodde mennene i Ninive på Gud, og de ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små. Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, angret han det onde han hadde sagt han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.» (Joh. 3: 3, 5, 10) Vi vil sannsynligvis ikke kunne frelse en hel by ved at vi er villige til å utføre de oppdrag vi får fra Jehova, men det vil alltid være forstandig å legge en slik villighet for dagen.
9, 10. Hvorfor bør vi fortsette i tjenesten? Hvem bør vi ikke være lik?
9 Fortsett trofast ditt arbeid hvis du har innvigd ditt liv til Jehova. Vær ikke som Jonas, slik at du flykter eller forlater din post. En nyhetsmelding viser at det bare i De forente stater hvert år er cirka 800 romersk-katolske prester, munker og nonner som forlater den aktive tjeneste. En kommentar som er typisk for dem som slutter, er denne: «De nåværende former for tjeneste er ikke gjennomførlige for meg. Jeg må finne en form som er det.» (New York Times, 8. mars 1969) Hvor alvorlig denne tendensen er, ble påpekt i Long Island-avisen Press for 27. september 1971: «Med mindre den nåværende tendensen begynner å gå i motsatt retning, kommer det katolske presteskap i De forente stater til å få ’en overvekt av eldre menn’ og vil kanskje ikke ’fortsette som en levedyktig styrke i vårt samfunn’. . . . For hver ti prester som ble ordinert i 1970, var det 23 prester som sluttet.»
10 En annen måte mange unndrar seg på, ble omtalt i et telegram til New York Times fra Roma som var datert 27. april 1971 og hadde overskriften «Stort behov for flere prester i Romas slumstrøk». «Visebiskopen [i Roma, kardinal Dellacqua] konstaterte at det bodde minst 8000 katolske prester i denne metropolen, som har nærmere tre millioner innbyggere og 500 kirker, men at det var bare ti-tolv prester som tjente i dens fattige slumkvarterer.»
Den ’store nattverd’
11. Hvordan kan Jesu lignelse om den store nattverd i Lukas 14 anvendes?
11 I lignelsen om den store nattverd forklarer Jesus hva det egentlig vil si å unndra seg: «Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange; og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulle holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nå er det ferdig. Men de begynte alle som en å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en aker og må nødvendig gå ut og se på den; jeg ber deg, ha meg unnskyldt! Og en annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser og går ut for å prøve dem; jeg ber deg, ha meg unnskyldt! Og atter en annen sa: Jeg har tatt meg en hustru, og derfor kan jeg ikke komme.» Det var mange som var blitt innbudt, men de ville ikke komme, og derfor ’begynte de å unnskylde seg’. De fant på unnskyldninger. En sa at han måtte gå ut og prøve de oksene han hadde kjøpt. Hvilken bonde ville vel kjøpe husdyr, særlig trekkdyr, usett og uten å ha prøvd dem? ’Mannen som innbød’ lot seg derfor ikke lure. Han gjennomskuet deres dårlige unnskyldninger. De prøvde bare å unndra seg. — Luk. 14: 14—20.
12. Forklar hva vi kan lære av den fattige, men gavmilde enken.
12 Hvis vi er helhjertete, vil vi skyve alle unnskyldninger til side og sette tjenesten for Jehova på førsteplassen. Vi vil behage Jehova selv om vi bare bruker noen få timer i felttjenesten, hvis det er alt vi er i stand til å gjøre. En gang satt Jesus og så på at folk la penger i tempelkisten. Mange rike ga mange penger, men det som gjorde størst inntrykk på Jesus, var den helhjertete gavmildhet en fattig enke la for dagen da hun kom og ga to skjerver, som bare hadde en verdi av én øre. (Mark. 12: 41—44) Alle er ikke i stand til å utføre like mye felttjeneste, og i noens tilfelle vil en time eller to være mye.
13. Hva kan det føre til at en villig påtar seg ansvar i tjenesten for Jehova?
13 Når en etter å ha innvigd sitt liv til Jehova nøye vurderer sine evner og midler og sine personlige anliggender, fører det kanskje til at en begynner i pionertjenesten. Mange som er blitt tilskyndt til å ta dette skrittet på grunn av sin kjærlighet til Jehova og sitt ønske om fullt ut å oppfylle sitt innvielsesløfte, er blitt rikt velsignet. Andre som ikke har vært tilfreds med bare å ha en liten andel i forkynnelses- og undervisningsarbeidet, har kunnet flytte til steder hvor det har vært spesielt behov for forkynnere, og har oppnådd store resultater. Livsvilkårene er kanskje mer primitive og avstandene lengre på det nye stedet, men trass i slike ting og trass i eventuelle vanskeligheter velsigner Jehova dem som på denne måten tar initiativet til å bevise at de elsker ham, og han gir dem den nødvendige styrke til å fullføre arbeidet. — 2 Kor. 4: 7; 1 Kor. 2: 4, 5; Ef. 3: 20, 21.
14. a) Hva blir hver enkelt oppmuntret til å gjøre? b) Forklar hvorfor en bør beregne omkostningene.
14 Enten vi har mange års erfaring bak oss eller vi er nye, blir vi nå oppmuntret til å ’bære vår egen byrde’. (Gal. 6: 5) Har du studert Bibelen bare noen få måneder og nå lært noe om Guds krav i forbindelse med innvielse og dåp? Du sier kanskje: ’Det vil bety arbeid for meg. Det vil koste meg tid og anstrengelser.’ Det er sant, og er det verdt det? Du sier kanskje: ’Bør jeg ikke beregne omkostningene?’ Jo, det er ingen som ønsker å begynne på noe som de ikke vil klare å fullføre. (Luk. 14: 28—30) Ved hjelp av kraftige formaninger og levende illustrasjoner oppfordret Jesus de kristne til stadig å gjøre framskritt, til å betrakte sine anledninger til å tjene som privilegier og ikke være tilfreds med å utføre et minimum av tjeneste. — Se «Ditt ord er en lykte for min fot», sidene 186—191.
Travelt opptatt, men lykkelige
15. Hva kan vi lære av Paulus’ opplevelser?
15 En kristens liv er så visst ikke et liv i lediggang, men det er et rikt og tilfredsstillende liv. Paulus’ liv er et eksempel på det. Apostlenes gjerninger 14: 20—22 forteller om noen av hans gledelige opplevelser: «Den neste dag dro han med Barnabas av sted til Derbe. Og etter at de hadde forkynt evangeliet der i byen og gjort mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia, idet de styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen.» Paulus var en utrettelig arbeider. For en enestående flid og iherdighet han la for dagen! (2 Kor. 11: 23—27) Han vek aldri tilbake for hardt arbeid, og han måtte utholde mange vanskeligheter, men han kunne likevel si: «Jeg vil med glede ofre, ja bli ofret for eders sjeler, om jeg enn elskes dess mindre av eder jo mer jeg elsker eder.» (2 Kor. 12: 15) Vanskeligheter og lidelser tok ikke fra ham gleden og gjorde ham ikke misfornøyd. Hans privilegier og de ting han utrettet, holdt ham oppe og oppmuntret ham, og han var snar til også å rose andre som arbeidet hardt. — 2 Tim. 4: 7, 8; Rom. 16: 12.
16. Nevn noen måter en kan påta seg ansvar på.
16 Dere brødre, påtar dere dere ansvar i felttjenesten og når det gjelder å hjelpe deres brødre i menigheten, og gjør dere det villig og med glede, eller prøver dere å unndra dere og komme med unnskyldninger? Dette er et spørsmål som hver og en av oss må ta stilling til. Er du snar til å ta imot et oppdrag på tjenestemøtene? Når du har fått et oppdrag, går du da trofast inn for å fullføre det ved å forberede deg godt, innøve posten grundig og framføre den med verdsettelse på møtet i menigheten? Vi er sikker på at du gjør det, og det er rosverdig. Dine brødre i menigheten vil sette pris på de kjærlige bestrebelser du gjør deg. Det er verdifullt, styrkende og oppbyggende for alle å ta del i møtene, selv om en ikke kan gjøre noe mer enn å komme med en kommentar eller svare på et spørsmål. — Heb. 10: 23—25.
17. Hvordan bør en bror betrakte ytterligere muligheter i menigheten?
17 Hvordan har du betraktet muligheten til å trakte etter en stilling som tilsynsmann i menigheten, noe som virkelig er en god gjerning? (1 Tim. 3: 1) Har du tatt de nødvendige skritt for å kvalifisere deg, og har du villig og ivrig stilt deg til rådighet? Din villighet blir kanskje lagt merke til, og du vil kanskje få en slik oppgave, noe som vil føre til ytterligere velsignelser for deg, og du vil få erfare at du i sannhet gjør en god gjerning, ja, at du er rik på gode gjerninger. «Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden; og når overhyrden åpenbares, skal I få ærens uvisnelige krans.» — 1 Pet. 5: 2—4; 1 Tim. 6: 17, 18.
Det er nå vi må ’anstrenge oss’
18. Hvilken innstilling bør de kristne ha i betraktning av hvor kort tiden er?
18 Gjennom vårt studium av Bibelen har vi lært at vi har kommet langt inn i «endens tid». Overalt omkring oss ser vi beviser for at Bibelen har rett når den sier at tiden er kort. Dette er ikke en tid da de kristne kan unndra seg. De bør i stedet være ivrige etter og villig til å gi av seg selv og stadig gjøre framskritt hva dette angår. Hvorfor skulle noen prøve å fastsette en grense for hvor mye Jehova kan be dem om å gjøre, når de skylder Jehova så uendelig mye?
19. a) På hvilke måter bør vi ikke unndra oss? b) På hvilken måte liker Jehova best at vi gir, og hva vil det føre til at vi gir på den måten?
19 Bibelens råd til de kristne om å være flittige og iherdige inntil enden er et meget praktisk råd. Vi må ikke ringeakte eller ignorere det. Vi må ikke være motvillige når det gjelder å ta fullt ut del i felttjenesten, og avvise ethvert forslag for hvordan vi bedre kan tjene våre brødre og ta hånd om nødvendige oppgaver i menigheten. Vi må ikke være slik at vi aldri uoppfordret benytter en anledning til å tjene. «Gud elsker en glad giver,» får vi vite, og Jehova elsker høyest dem som helhjertet gir av seg selv i tjenesten for ham. (2 Kor. 9: 6, 7) Det at du gir av deg selv, vil bringe resultater som vil styrke og stimulere deg. Etter at forfatteren av boken Daily Life in Bible Times har gjennomgått noen av de ting som sto på Paulus’ strenge timeplan, sier han: «En kan lure på når han fikk tid til å spise og sove.» (Side 308) Men forfatteren går ikke glipp av poenget. Han sier: «Alt dette uopphørlige strevet og slitet brakte resultater.» — Av A. E. Bailey (New York 1943: Charles Scribner’s Sons).
20. Hvilke forsikringer har vi om at hardt arbeid i tjenesten bringer glede?
20 Da Jesus satte i gang den kristne tjeneste, sa han: «Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» De første 70 som dro ut for å forkynne, hadde en lykkelig tid og «kom glade tilbake». (Luk. 10: 2, 17) Hundretusener av mennesker følger nå i deres fotspor, og de som er iherdige, finner stadig glede i tjenesten. «Vet I dette, da er I salige [lykkelige, NW], så sant I gjør det.» «Den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig [lykkelig, NW] i sin gjerning.» — Joh. 13: 17; Jak. 1: 25.
21. a) Hvordan kan en unngå å gjøre gjerninger som er tomhet? b) Hvilken belønning er lovt dem som ikke unndrar seg?
21 Selv om mange av menneskenes gjerninger er tomhet, er de gjerninger som har med den sanne tilbedelse å gjøre, ikke tomhet, og de vil ikke bli til intet. (Pred. 2: 10, 11) Når vi stoler på Jehova Gud, vil vi lykkes i det vi gjør. «Dersom [Jehova] ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det.» (Sl. 127: 1) En som er vis og forstandig, vil si det samme som Salomo sa: «Legg dine gjerninger på [Jehova], så skal dine råd ha framgang.» (Ordspr. 16: 3) Jehova ser og holder regnskap med det arbeid vi gjør i kjærlighet, og han lar oss få et forhåndsglimt av den lønn han vil gi oss hvis vi ikke unndrar oss: «De skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt; ikke skal de bygge og en annen bo, ikke skal de plante og en annen ete; nei, som treets dager skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerning. De skal ikke gjøre seg møye forgjeves og ikke føde barn til en brå død; for de er en ætt velsignet av [Jehova], og sitt avkom får de ha hos seg.» — Es. 65: 21—23; se også 3 Mosebok 26: 3—5; 5 Mosebok 28: 4.
22. Hvem har oppfordret oss til å bli hans disipler og hva vil resultatet bli for oss hvis vi blir det?
22 Hardt arbeid i felttjenesten og i menigheten vil ikke føre til at du blir utslitt, men det vil bidra til at du fortsetter å være levende og sunn i troen, og du vil føle deg lykkelig og oppmuntret. «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» — Matt. 11: 28—30.
23. a) Hva kan vi gjøre for å beskytte oss i denne vanskelige tiden? b) Hvorfor vil vi fortsette å arbeide hardt og anstrenge oss?
23 Vi lever i «vanskelige tider», og menneskene i sin alminnelighet elsker sine lyster høyere enn Gud og gudfryktige gjerninger. (2 Tim. 3: 1, 4, 5) Det vil være til beskyttelse for deg at du holder deg travelt opptatt i tjenesten. «Og hvem er det som kan gjøre eder ondt såfremt I legger vinn på det gode? Men om I enn skulle lide for rettferdighets skyld, er I salige [lykkelige, NW]. Men frykt ikke for dem og forferdes ikke.» (1 Pet. 3: 13, 14) Unndra deg ikke. Fortsett å anstrenge deg på det kraftigste. «For av denne grunn er det vi arbeider hardt og anstrenger oss, fordi vi har satt vårt håp til en levende Gud, som er Frelser for alle slags mennesker, særlig for trofaste.» — 1 Tim. 4: 10, NW.
[Bilde på side 373]
De som unndrar seg når Gud kommer med sin innbydelse, har, som Jesus viste, dårlige unnskyldninger
[Bilde på side 374]
Er du virkelig iherdig i felttjenesten, eller er du tilfreds med å utføre et minimum av tjeneste?
[Bilde på side 375]
Våre tilsynsmenn tjener så villig. Hvorfor unndrar jeg meg? Hvorfor går jeg ikke inn for å oppfylle kravene, slik at jeg kan tjene mine brødre i større utstrekning?