Hvorfor søker religionssamfunnene fred med kommunismen?

ER DU overrasket over at religionssamfunnene søker fred med kommunismen? Har du betraktet kirkesamfunnene som et bolverk mot den ateistiske kommunismen?

Du har kanskje fått inntrykk av at de er det, på grunn av den sterke fordømmelse av kommunismen som den katolske kirke kom med for noen år siden. Denne fordømmelsen har imidlertid hatt liten virkning. Etter den annen verdenskrig inngikk katolske ledere i kommunistkontrollerte land, for eksempel i Ungarn og Polen, kompromiss og avla troskapsed til de ateistiske styremakter.

Det er sant at katolske dignitarer ikke godkjente dette. Da for eksempel Ungarns erkebiskop, Joseph Groesz, hilste hjertelig på den besøkende sovjetiske statsminister, kunne en lese følgende i det katolske bladet America for 26. april 1958: «Det var et ubehagelig sjokk å se en katolsk erkebiskop veksle håndtrykk med den fremste bolsjeviken.» Kardinal Ottaviani fra Vatikanet beklaget seg også og sa: «Noen rekker fortsatt ut hånden til de nye antikristene og kappes til og med om å være den første til å utveksle håndtrykk og hjertelige smil med dem.»

Men dette var den katolske innstillingen for over ti år siden. Siden da har kommunismen gjort store framskritt. Har dette påvirket den offisielle katolske innstillingen til kommunismen?

Ja, det har det! Nå tar til og med paven imot høye, sovjetiske embetsmenn og utveksler hjertelige smil med dem. Kommunistiske statsmenn besøker regelmessig Vatikanet og får audiens hos paven. Og for to år siden ble erkebiskop Agostino Casaroli den første dignitar fra Vatikanet som besøkte Moskva siden bolsjevikenes revolusjon i 1917. I en publikasjon som ble utgitt av Vatikanet for en tid siden, het det til og med at en har funnet «kristne verdier» i Mao Tse-tungs lære. I en rapport angående denne radikale forandring i innstillingen heter det i Panama-avisen Star & Herald for 1. september 1973:

«Vatikanet har gjort slutt på sin kalde krig mot den kommunistiske verden og er på vei mot sameksistens med røde regimer.

For 25 år siden påbød pave Pius XII at ’ateistiske kommunister’ skulle ekskommuniseres. Men i dag sender pave Paul VI utsendinger til kommunistiske hovedsteder og slutter avtaler med en del regjeringer.»

Hittil har Vatikanet opprettet fullt utviklede diplomatiske forbindelser med to kommunistiske land og forsøker å knytte slike bånd med andre. «Bare det største og det minste av de kommunistiske land — China og Albania — har avvist alle tilnærmelser fra Vatikanet,» sier New York Times.

Men det er ikke bare katolisismen som søker fred med kommunistiske regimer — andre religionssamfunn gjør det samme. De ortodokse kirkesamfunnene arbeider hånd i hånd med dem. Tidsskriftet Catholic World for februar 1971 sier:

«Den ortodokse kirke i Romania og kommunistregjeringen har i virkeligheten i felles interesse inngått et ekteskap som fremmer rumenernes nasjonalistiske mål. Besøkende utenfra blir ofte svært overrasket over å se president Nicolae Ceausescu og patriarken Justinianus sammen ønske fremmede velkommen. . . . både kirken og staten blomstrer under dette eiendommelige ’ekteskap’ mellom kirken og den kommunistiske stat.»

Et lignende vennskap eksisterer mellom kirken og staten i Sovjetunionen. For noen år siden avgjorde appelldomstolen i staten New York en sak som berørte patriarkatet i Moskva, og en kom da til følgende: «Ingen annen oppfatning er mulig enn den at den russiske kirke er et redskap som de kommunistiske herskerne utnytter.»

Det er verdt å legge merke til at den russiske kirke og andre ortodokse kirker som støttes av kommunistene, har oppnådd medlemskap i Kirkenes verdensråd. Under deres innflytelse har Kirkenes verdensråd innledet «dialoger» mellom marxister og kristne. Men hvorfor søker kirkesamfunnene fred med den ateistiske kommunismen?

Fordi de er redd for at deres religion vil bli utryddet av de kommunistiske regimer hvis de ikke gjør det. Derfor gjør kirkesamfunnene innrømmelser; de inngår kompromiss. Baptistene har for eksempel utgjort et «anerkjent» religionssamfunn i Sovjetunionen. Men til og med baptistene selv har ifølge New York Times’ korrespondent Grose klaget over at «baptistlederne har vært altfor ettergivende overfor myndighetene».

Det forholder seg på samme måte med den katolske kirke. Panama-avisen Star & Herald sier: «Ifølge kilder i Vatikanet er pavens tilnærming til kommunismen basert på de faktiske forhold, og hans diplomatiske initiativ betraktes som den eneste realistiske måten å beskytte kirken og dens anslagsvis 65 millioner tilhengere i kommunistiske land på.»

Men hvorfor er de kommunistiske lederne villige til å forhandle med kirkesamfunnene og gjøre innrømmelser overfor dem? Fordi et betydelig antall av deres undersåtter fortsatt er religiøse. Hvis de derfor lar de kirkesamfunn som gjør som de sier, få fortsette å fungere, vil de lettere kunne utøve kontroll over innbyggerne. I bladet The National Catholic Reporter for 17. desember 1971 sies det således:

«Cubas statsminister, Fidel Castro, sier at han som revolusjonær betrakter det voksende samarbeid mellom marxister og kristne i Latin-Amerika som ’noe nyttig’.»

Det bør i virkeligheten ikke overraske noen at verdens religionssamfunn søker fred med kommunismen. Det er ikke noen ny taktikk. Gang på gang har kirkesamfunnene prostituert seg i forholdet til de politiske maktene. Et eksempel på dette er den gang Vatikanet søkte forlik med naziregimet og i 1933 undertegnet et konkordat som krevde at alle katolske biskoper skulle avlegge «troskapsed» til regjeringen før de tiltrådte sitt embete.

Pave Pius XI viste hvor langt kirken skulle gå, da han sa: «Den katolske kirkes overhode ville betrakte det som sin plikt å samarbeide med Djevelen selv . . . hvis det forelå rimelige grunner for å håpe at et slikt samarbeid ville beskytte eller fremme religionens interesser blant menneskene.» — Brooklyn-avisen Eagle for 21. februar 1943.

Det er ikke så underlig at Bibelen framstiller verdensreligionen som «den store skjøge, . . . som kongene på jorden drev hor med». (Åpb. 17: 1, 2) Det er tydelig at kirkesamfunnene har forlatt Kristus, som erklærte: «Mitt rike er ikke av denne verden,» og som sa at hans disipler «er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden». (Joh. 18: 36; 17: 16) Hvis du ønsker å ha Guds gunst, er det viktig at du ikke tilhører et religionssamfunn som har «gått i seng» med dem som hater Gud