Finner andre at du er «mild og ydmyk av hjertet»?

HVOR tiltalende er ikke disse ordene av Guds Sønn: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! . . . for jeg er mild og ydmyk av hjertet; så skal dere finne hvile [styrke, NW] for deres sjeler.» (Matt. 11: 28, 29, NTM) Bestreber vi oss på å etterligne ham?

Menn som tjener som tilsynsmenn (eldste) i en kristen menighet, vil være klar over at menneskers behov for å bli styrket ikke automatisk opphører så snart de har vendt seg til Guds Sønn og er blitt hans disipler. Ettersom kristne disipler lever under de urettferdige forhold som rår i verden i vår tid, må de hver dag kjempe med mange av de samme vanskelige problemer som folk i alminnelighet må kjempe med. I tillegg til dette kan det være at de ’lider for rettferdighets skyld’, ettersom de må utholde motstand fra en vantro ektefelle eller fra slektninger, arbeidsgivere, arbeidskamerater, skolekamerater eller andre. Hvor stort utbytte vil de ikke ha av å kunne henvende seg til eldste som er vennlige og hensynsfulle!

Ja, i betraktning av at de eldste representerer Kristi rikes styre, bør de bestrebe seg på å handle i samsvar med den beskrivelse som blir gitt av «fyrstene» i Esaias 32: 1, 2, og være som «et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land».

En rett innstilling gjør en tilnærmelig

For å være det må vi naturligvis være tilnærmelige. Vi mener kanskje om oss selv at vi er det. Enhver av oss kan likevel med rette spørre seg selv: «Hva slags mennesker er det som henvender seg til meg? Er de beskjedne og tilbakeholdne blant dem? Eller er det slik at de som henvender seg til meg, som regel er nokså dominerende eller har en tilbøyelighet til å smigre eller til å komme med kritiske bemerkninger? Hvis det siste er tilfelle, vil det ikke være noe bevis for at jeg er tilnærmelig, vil det vel?» — Jak. 4: 6.

Mye avhenger av den innstilling vi legger for dagen. Jesu ord i Matteus 20: 25—28 viser at hans disipler ikke skulle ha den innstilling som blir lagt for dagen av verdslige mennesker som har myndighet. De må ikke innta en slik reservert og overlegen holdning, særlig ikke hvis det skal herske et ekte brorskapsforhold mellom dem. Det samme kan sies om «falsk beskjedenhet», som blir vist av menn i høye stillinger i denne verden. Vi har uten tvil sett hvordan de gjerne vil gi inntrykk av å være slike som «befinner seg på samme plan» som alminnelige mennesker. Og likevel lar de sin følelse av overlegenhet skinne igjennom på en eller annen måte, for at vi skal bli minnet om den stilling de har, og aldri glemme hvem de er. Vi vil derfor ikke kunne føle oss avslappet i deres selskap. Opptrer vi noen gang slik som de gjør?

Selv om menn som innehar høye stillinger i denne verden, virker ganske hyggelige og tilsynelatende interessert i folk, viser de seg ofte å være «som en jernhånd i en silkehanske», for jo nærere kontakt en har med dem, jo mindre mildhet føler en, og jo hardere blir de. For en motsetning de utgjør til Guds Sønn! Hans ’mildhet og ydmykhet’ kom ikke bare til uttrykk i ord. De som ’kom til ham’, fant at han fullt ut svarte til det han sa om seg selv i sin innbydelse.

I Romerne 12: 16 (The New English Bible) ga apostelen Paulus god veiledning i denne forbindelse: «Vær like interessert i hverandre som dere er i dere selv. Vær ikke hovmodige, men omgås ringe mennesker. Tenk ikke hele tiden på hvor vise dere er.» Hvis mennesker som innehar ansvarsfulle stillinger, bare var sammen med slike som innehar lignende stillinger, eller slike som gjør det godt i denne verden, ville ikke da det føre til at det ble en barriere mellom dem og de «ringe» eller alminnelige mennesker? Hvis kristne tilsynsmenn gjorde det, kunne det hindre dem i å bli klar over hvilke følelser og behov deres brødre har. Det kunne få dem til å «miste enhver føling med» de faktiske forhold. Det at det blir gjort forskjell eller skapt et «klasseskille» av et eller annet slag, vil i virkeligheten ødelegge den åndelige sunnhet i den menighet som Guds Sønn er hode for. — Jak. 2: 1—9.

Vi må vokte oss for noensinne å bli «selvkloke» og tro at vår dømmekraft, dyktighet og framgangsmåte er bedre enn våre medmenneskers, for dette vil komme til uttrykk i vår tale og vår oppførsel. (Rom. 12: 16; Luk. 6: 45) Det at Jesus var ydmyk av hjertet, gjorde at folk kom til ham. Kristne eldste har langt større grunn til å være ydmyke, for i motsetning til Guds Sønn er de ufullkomne mennesker. De begår feil.

Deres ydmykhet vil kunne bli satt på en prøve når de blir gjort oppmerksom på en feil de har begått, eller når noen, enten en medeldste eller en annen, foreslår en forbedring av måten å utføre et eller annet arbeid i menigheten på. En som er «ydmyk av hjertet», vil ikke være tilbøyelig til å betrakte slike forslag som en kritikk av hans motiver eller måte å gjøre tingene på. Hvis han gjør det, vil det føre til at ydmyke mennesker blir redd for å henvende seg til ham. (Pred. 7: 9) Han bør ikke bare være villig til å gi veiledning, men også til å ta imot veiledning. (Rom. 2: 21) Han viser derved at han ikke er lik de fremtredende menn i Israel som betraktet seg selv som «guder» blant folket, og som mente at de ikke trengte å bli veiledet eller irettesatt. (Jevnfør Salme 82: 6, 7; Esaias 40: 13, 14.) «Får» vil henvende seg til milde «hyrder» i trygg forvissning om at de vil motta bare det som er til gagn for dem. — Sl. 23: 1—6.

Det er sikkert ikke noen av oss som ønsker å øke den byrde som våre brødre måtte ha å bære, men vi ønsker heller å styrke dem. Vi kan ikke desto mindre gjøre deres byrde tyngre hvis vi er hastige, oppfarende eller utålmodige når de henvender seg til oss. Ettersom vi vet at «den rettferdige tenker i sitt hjerte på hvorledes han skal svare», bør vi ikke være for raske til å trekke slutninger, til å irettesette eller til å gi en reprimande uten først å ha hørt hva hele saken dreier seg om. (Ordspr. 15: 28; 29: 20; Jak. 1: 19) Vi kan gjøre våre brødre enda mer nedtrykte hvis vi trekker deres motiver i tvil eller er snare til å antyde at de ikke har gjort som de burde, eller så mye som de burde. Vi bør ikke være tilbøyelige til å «tro det verste», men bør heller, fordi vår kjærlighet driver oss til det, «håpe det beste». — 1 Kor. 13: 7; Gal. 6: 1.

Eldste som etterligner Guds Sønn ved å være saktmodige og ydmyke av hjertet, utgjør et enestående mønster for hele hjorden. (1 Pet. 5: 3) De som henvender seg til de eldste i menigheten, ønsker derfor også å legge disse prisverdige egenskaper for dagen. De ønsker ikke å være påståelige eller oppføre seg taktløst når de henvender seg til dem, og de vil heller ikke legge unødig beslag på deres tid uten å ta hensyn til om det er andre som måtte ønske hjelp fra slike brødre. (Heb. 13: 17) I stedet for å være utålmodige eller snare til å spørre vil de ha gagn av å tenke nøye over sitt spørsmål eller problem for å avgjøre om det virkelig er verdt å legge det fram for en eldste. Det kan være at de da blir klar over at svaret eller løsningen allerede er tilgjengelig, men at det bare kreves at de må gjøre seg visse anstrengelser eller studere litt.

Hvor behagelig og styrkende er det ikke å være blant mennesker som legger for dagen slike beundringsverdige egenskaper som dem Jehova Gud og hans Sønn har! Ja, det er en forsmak på livet i Guds nye, rettferdige ordning, som nå er nær. — Sl. 133: 1—3.