Hvilket ’tegn’ ser de kristne etter?

I 1900 år har kristne ventet på at Kristus skulle komme med kongemakt.

Noen har ventet at han plutselig og mirakuløst skulle komme til syne på himmelen, eller de har trodd at slike som er «født på ny» som Kristi åndelige brødre, plutselig og mirakuløst skulle forsvinne fra jordens overflate og bli tatt opp til himmelen.

Denne oppfatningen har mye til felles med den forestillingen de religiøse skriftlærde og fariseerne hadde for 1900 år siden. De ville at Jesus Kristus skulle gi dem et tegn som kunne overbevise dem om at han var Messias. De forlangte at han skulle vise seg synlig på himmelen med stor kraft og herlighet, slik at alle kunne se det med sine bokstavelige øyne. Men han nektet å føye dem. — Matt. 12: 38; jevnfør Daniel 7: 13, 14 og Matteus 26: 64.

Unngå feilaktige forventninger

Vi ville være på villspor hvis vi hadde en slik forventning og så fram til at et iøynefallende mirakel skulle overbevise oss. Dette strider nemlig mot apostelens ord om at «vi vandrer i tro, ikke i beskuelse». (2 Kor. 5: 7) Akkurat som det var rikelig med beviser som hjalp dem som trodde på Jehova Gud, til å ta imot Jesus som Messias den gang han var på jorden, så foreligger det også i dag sterke beviser for at han nå er virksom i forbindelse med jordens anliggender. Apostelen sier: «Tro er . . . overbevisning om ting som ikke ses.» (Heb. 11: 1) Det som gir oss tro, er derfor ikke alltid noe synlig og iøynefallende, og det kan til og med være noe helt annet enn det som våre personlige oppfatninger eller ønsker har fått oss til å vente.

Det er derfor gagnlig å foreta en nøyaktig undersøkelse for å finne ut hva som ifølge Bibelen utgjør bevisene for Kristi nærvær og for at hans tusenårige styre over jorden nærmer seg.

Kristi rikes tusenårige styre er forbundet med løfter om de beste forhold — forhold som menneskene aldri har opplevd maken til. Derfor bør alle med største interesse og forventning være på utkikk etter vitnesbyrd om at det nærmer seg. Åpenbaringsboken i Bibelen (kapitlene 20 og 21) åpenbarer mange av de goder som dette tusenårige styre skal føre med seg. Den forteller også at den mest ødeleggende krig i menneskenes historie må komme umiddelbart forut for dette millennium. Vi kan nå se at de politiske herskere eller «kongene over hele jorderike» ved hjelp av krefter som menneskene ikke har kontroll over, blir samlet til denne den største av alle kriger, på det sted som kalles Harmageddon. — Åpb. 16: 13—16.

Kristus hersker en tid før det tusenårige styre begynner

Det framgår av Åpenbaringens beskrivelse av kampformasjonene under denne krigen at lederen for Jehovas himmelske hærskarer vil stå på den allmektige Guds side. Han kalles Trofast og Sanndru og Guds Ord. Beretningen viser at han allerede hersker som Konge før Harmageddon-krigen begynner. Den gir følgende beskrivelse av hvordan Kristus drar ut i krigen: «På sitt kledebon og på sin lend har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre.» (Åpb. 19: 11—16; se også Åpenbaringen 12: 5, 10—12.) Han hersker altså som Konge før han tar fatt på det tusenårige styre sammen med sine 144 000 kristne medarvinger. — Åpb. 14: 1—4; 20: 4—6.

I et annet bilde får vi ytterligere vitnesbyrd om at Kristus ville være i virksomhet som Konge, og at han ville være «nærværende» på den måten at han rettet sin oppmerksomhet mot jorden og utøvde kongemakt over den. (Jevnfør uttalelsene om at Jehova «steg ned», i Mika 1: 3; 2 Samuel 22: 10.) I det sjette kapittel i Åpenbaringen har apostelen Johannes beskrevet det syn hvor han så Guds Lam, Jesus Kristus, begynne å åpne de sju segl som den «bokrull» han hadde fått av Gud, var forseglet med. Johannes skriver: «Og jeg så da Lammet åpnet et av de sju segl, og jeg hørte et av de fire livsvesener si som med tordenrøst: Kom! Og jeg så, og se, en hvit hest, og han som satt på den, hadde en bue, og det ble gitt ham en krone, og han dro ut med seier og til seier. Og da det åpnet det annet segl, hørte jeg det annet livsvesen si: Kom! Og det kom ut en annen hest, som var rød, og ham som satt på den, ble det gitt å ta freden fra jorden, og at de skulle slakte hverandre, og det ble gitt ham et stort sverd.» — Åpb. 6: 1—4.

Dette profetiske bilde skildrer det som har kommet over jorden fra og med den første verdenskrig i 1914. Det blir vist at Jesus Kristus blir kronet som konge og rir ut på den hvite hest, som betegner rettferdig krigføring. Rytteren på den røde hest representerer de kriger som er blitt utkjempet på jorden etter året 1914.

Også salmisten forutsa tydelig under inspirasjon at Jesus Kristus skulle begynne å herske som Konge en tid før «jordens konger» blir ødelagt og han begynner sitt tusenårige styre. Han skrev disse profetiske ord: «Hvorfor larmer hedningene og grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot [Jehova] og mot hans salvede [hans Kristus, den greske oversettelsen Septuaginta]: La oss sprenge deres bånd og kaste deres reip av oss! Han som troner i himmelen, ler, [Jehova] spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem: Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!» — Sl. 2: 1—6; jevnfør Apostlenes gjerninger 4: 24—30.

Etter at Kristi nærvær i Rikets makt og herlighet har begynt, skal det altså gå en tid da han vil være opptatt med å dømme denne tingenes ordning og til slutt sørge for at den blir fullstendig ødelagt. (Sl. 2: 8—12; 110: 2—6) I løpet av denne tiden vil han være usynlig for menneskeøyne, for han er nå «avbildet» av den usynlige Gud, som ’ingen noensinne har sett’. Kristus bor nå «i et lys som ingen kan komme til», og «intet menneske har sett eller kan se» ham. — Heb. 1: 3; Joh. 1: 18; 1 Tim. 6: 16.

Ettersom Kristus skulle være usynlig for menneskenes øyne under sitt nærvær som konge i Riket fra 1914 av, ga han i sin godhet sine disipler et ’tegn’ som kunne hjelpe dem til å vite og forstå når denne tiden var kommet. Han forutsa dette ’tegn’ like etter at han hadde forutsagt ødeleggelsen av templet i Jerusalem. Da han beskrev dette «tegnet», hadde han nettopp sagt til de jødiske religiøse lederne som forkastet ham: «Se, eders hus skal lates eder øde. For jeg sier eder: Fra nå av skal I ikke se meg før I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» — Matt. 23: 38, 39.

Denne uttalelsen viste at han skulle forlate dem, og at noen skulle gjenta de profetiske ordene i Salme 118: 26 og si: «Velsignet være han som kommer i [Jehovas] navn!» Men dette skulle ikke skje i det materielle tempel i Jerusalem. Det ble tydelig fastslått i de ordene Jesus deretter uttalte. Beretningen sier: «Og Jesus gikk ut av templet og dro derfra, og hans disipler kom til ham for å vise ham templets bygninger. Men han svarte og sa til dem: Ser I ikke alt dette? Sannelig sier jeg eder: Her skal ikke levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» — Matt. 24: 1, 2.

«Komme» eller «nærvær»?

Jesus og hans 12 apostler gikk så ut av Jerusalem og opp på Oljeberget. De satte seg på et sted hvor de hadde fin utsikt til hele tempelområdet, og de var dypt beveget. Til slutt stilte fire av apostlene et spørsmål som de alle var opptatt av. Ifølge New World Translation lød deres spørsmål slik: «Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær [pa·rou·si’a, gresk] og på avslutningen på tingenes ordning?» — Matt. 24: 3; Mark. 13: 3, 4.

Andre oversettelser av de kristne greske skrifter erkjenner på lignende måte at ordet pa·rou·si’a betyr «nærvær». Youngs Literal Translation of the Holy Bible sier: «Si oss: Når skal dette skje? Og hva er tegnet på ditt nærvær og på tidsalderens fullstendige ende?» Rotherhams The Emphasised Bible sier: «Si oss når disse ting skal skje — og hva tegnet skal være på ditt nærvær og tidsalderens avslutning.»

Legg merke til at apostlene spurte om Herren Jesu Kristi «parousia». Spurte de om hans «komme» eller hans «advent», som noen kaller det? Nei. Legg merke til det uttrykket den kristne martyr Stefanus benyttet da han omtalte Kristi første komme eller advent overfor jødenes Høye råd: «Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme [gresk: e’leu·sis], han som I nå har forrådt og myrdet.» (Ap. gj. 7: 52) Legg merke til at ordet e’leu·sis og ikke ordet pa·rou·si’a blir brukt her. Dette er to forskjellige greske ord som har forskjellig form, opprinnelse og betydning.

Hvilken betydning har det greske ordet pa·rou·si’a? Det betyr bokstavelig «væren ved siden av», idet ordet er avledet av den greske preposisjon para’ («ved siden av») og ousía («væren»). La oss se hva ordbokforfatterne sier.

Liddell og Scotts A Greek-English Lexicona oppgir som første betydning av parousia det engelske ordet for «nærvær». Som betydning nummer to står oppført «ankomst», med denne tilføyelse: «Spesielt en konges eller en embetsmanns besøk.»

I overensstemmelse med dette står også «nærvær» oppført som «den alminnelige betydning» i Theoligical Dictionary of the New Testament (redigert av Gerhard Friedrich)b. Deretter står det «Uttrykkenes tekniske bruk» i hellenismen: «1. En herskers besøk.» Og angående «den tekniske bruk av páreimi [verbet] og parousía i NT»: «I NT blir uttrykkene aldri brukt om Kristi komme i kjødet, og parousía har aldri betydningen gjenkomst. Forestillingen om mer enn én parousía finner en først på et senere tidspunkt i kirken.»

Det Jesu disipler stilte spørsmål om, var derfor ikke hans framtidige «ankomst», men tiden etter hans ankomst. De spurte om hans «nærvær». Og hvis vi i stedet for å bruke ordet «nærvær» tyr til «uttrykkenes tekniske bruk» i hellenismen, må vi forstå det slik at disiplene spurte Jesus: «Hva skal være tegnet på ditt [besøk som konge] og på avslutningen på tingenes ordning?» Et «besøk» innebærer mer enn en «ankomst». Det innbefatter også et «nærvær».

I det såkalte nye testamente forekommer det greske ordet parousía 24 ganger, og det er ikke bare New World Translation som overalt gjengir dette ordet med «nærvær», men også andre oversettelser gjør det samme, for eksempel Youngs Literal Translation of the Holy Bible, av 1862, Wilsons The Emphatic Diaglott, av 1857—1863, og Rotherhams The Emphasised Bible, av 1897. Vi merker oss hvordan ordene «nærvær» og «fravær» blir stilt opp som kontraster i Filippenserne 2: 12, hvor apostelen Paulus sier: «Liksom I alltid har vært lydige, så arbeid, ikke bare som i mitt nærvær, men nå meget mer i mitt fravær.»

Kristi «nærvær», som disiplenes spørsmål gjaldt, kan ikke ha funnet sted på den tiden da Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70 e. Kr. Hvorfor ikke? Det er nok så at den jødiske tingenes ordning endte da, men den større tingenes ordning som det jødiske system bare var et profetisk forbilde på, endte ikke den gangen. Dette skulle skje i forbindelse med Kristi pa·rou·si’a, som skulle kulminere med «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (Matt. 24: 21) Jerusalems trengsel i år 70 var den verste som noen gang hadde rammet denne byen, men den var avgjort ikke verre enn den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid, og den var langt mindre katastrofal enn avslutningen på hele den nåværende verdensordning kommer til å bli.

Nødvendig å være våken

Herren Jesu Kristi pa·rou·si’a eller «nærvær» er derfor hans nærvær eller besøk som Konge, noe som finner sted usynlig etter at han har fått kongelig makt og herlighet. Av den grunn er det påkrevd med et «tegn» for at mennesker på jorden kan oppfatte hans nærvær. Jesus, som alltid vigde sine disiplers spørsmål stor oppmerksomhet, ga dem et svar som var mer uttømmende enn de hadde ventet. Kapitlene 24 og 25 i Matteus og de parallelle beretningene i Markus, kapittel 13, og Lukas, kapittel 21, oppgir mange trekk ved «tegnet» på hans nærvær.

Vi gjør derfor klokt i å tenke nøye over det som ifølge Jesus skulle utgjøre et fyllestgjørende og tilstrekkelig bevis for at han var usynlig nærværende. Dette «tegnet» med de mange trekkene Jesus beskrev, er ikke et tegn på at han er underveis — at han skal komme — men på at han er nærværende og retter sin oppmerksomhet og makt mot jorden.

De forstandige som bruker ’hjertets øyne’, forstår dette. Som profeten Daniel skrev: «De forstandige skal forstå det.» (Dan. 12: 10) Hvis Kristus skulle vise seg i en synlig skikkelse, på en iøynefallende måte, eller ved å utføre store mirakler over hele verden, ville det da ha vært påkrevd å være forstandig for å kunne forstå at han var nærværende? Sanne kristne vil derfor ikke nære feilaktige forventninger, men de vil være våkne og forstandige, og de vil ’løfte sitt hode fordi deres befrielse fra denne tingenes ordning nærmer seg’. — Luk. 21: 28, 36.

[Fotnoter]