Følg ydmykt Jehovas vei til frelse
«Elendige [ydmyke, NW] folk frelser du, men dine øyne er mot de overmodige.» — 2 Sam. 22: 28.
1. Hva skjedde i Jehovas vitners menigheter i 1972?
I SEPTEMBER 1972 skjedde det en stor forandring i Jehovas vitners menigheter verden over. Fra 1932 av og fram til da hadde det vært slik at en enkelt mann i hver menighet ble betraktet som «menighetstjeneren», og i mange tilfelle hadde han tjent i årevis i den stillingen. Men i 1971 kalte en tilbake i erindringen at ifølge Bibelen hadde de kristne menigheter i det første århundre en gruppe eller et råd av eldste eller tilsynsmenn, og ikke bare en tilsynsmann. (1 Tim. 4: 14; Fil. 1: 1) På bakgrunn av dette ble det bestemt at hver menighet skulle ha et eldsteråd, og at stillingen som rådets ordstyrer skulle gå på omgang fra år til år. I de fleste av de 23 407 menighetene som Jehovas vitner hadde i september 1972, var det således en ny som overtok stillingen som den presiderende tilsynsmann.
2. Hvordan bidro denne forandringen ytterligere til å identifisere Guds folk på jorden i vår tid?
2 Hvordan reagerte de som tidligere hadde vært «tilsynsmenn» eller «menighetstjenere»? Nesten samtlige godtok ydmykt forandringen og ga uttrykk for verdsettelse av at Jehova hadde ledet sin organisasjon slik at den i enda høyere grad var i overensstemmelse med den første kristendom. De trådte villig tilbake i den forstand at de ble en del av et eldsteråd av likeverdige medlemmer, mens de før var den ene som de andre så hen til som menighetens tilsynsmann. Ville det la seg gjøre å gjennomføre en slik forandring i en verdslig organisasjon — å ta alle dem som innehar nøkkelstillinger, og la dem skiftes om å fylle andre stillinger — uten at det ville få katastrofale følger? Neppe. Dette lot seg ikke desto mindre gjøre blant Jehovas vitner, for de utgjør et folk som ’ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn seg selv’. — Fil. 2: 3.
3. Hvordan er Jehovas vitner blitt ydmyke?
3 Hvordan har det gått til at Jehovas vitner har utviklet slike egenskaper? I likhet med kong David og resten av menneskeheten er de født syndere, underlagt synd og død. (Sl. 51: 7) De er imidlertid blitt klar over at de kan bli frelst fra denne tilstand hvis de i ydmykhet følger Jehovas vei, akkurat som Na’aman ble frelst eller helbredet for spedalskhet ved å følge Jehovas forskrifter. I Na’amans tilfelle var Jehovas vei den eneste veien. Gud hadde fastsatt en ordning gjennom sin profet Elisa, og Han ville ikke gjøre noen forandring. Da Naaman ydmyket seg og innrettet seg i samsvar med Guds ordning, ble han velsignet. Han ble helbredet og fikk lære sannheten å kjenne. Ydmykhet er noe som også vi trenger å lære.
4. Hvilken betydning ligger i ordet «ydmykhet», slik det framgår av Bibelen?
4 Det ordet som er oversatt med «ydmykhet» i de hebraiske skrifter, kommer fra et ord som betyr «å være bøyd ned». I de kristne greske skrifter ble det ordet som opprinnelig ble brukt, nøye forbundet med det å ha et sinn som er bøyd, gjort lavt, ringe. Det latinske ordet for «ydmykhet», humilitas, kommer fra ordet humus, jord, og sikter til det å være fri for stolthet og overmot.
Hvordan en oppnår ydmykhet
5. Hva hjelper oss til å forstå at det er nødvendig å framelske ydmykhet?
5 Ydmykhet er en egenskap som kan framelskes. Først og fremst må en ønske å være ydmyk. Hvis en har et slikt ønske, blir det sterkere når en leser Bibelen. Der får vi vite at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde». (Jak. 4: 6) Vi blir klar over at Jehova vil at vi skal «vandre ydmykt med» ham. (Mika 6: 8) Når vi ønsker å behage Gud, ønsker vi derfor også å framelske egenskapen ydmykhet.
6. Hvorfor kan det at vi verdsetter vårt forhold til Jehova, hjelpe oss til å være ydmyke?
6 Noe som er viktig i denne forbindelse, er at vi verdsetter vårt forhold til Jehova. Vi må ha den rette frykt for ham, det vil si, ærefrykt, respekt, frykt for å mishage ham, ettersom vi vet at det han krever av oss, er rett. (Sl. 111: 10; Ordspr. 8: 13) Og Salomo knyttet frykt for Jehova sammen med ydmykhet da han sa: «Lønn for saktmodighet [ydmykhet, NW] og gudsfrykt er rikdom og ære og liv.» — Ordspr. 22: 4.
7. Hvilken nytte kan vi ha av Jehovas eksempel?
7 Det at Jehova selv har satt et eksempel med hensyn til å vise ydmykhet, er også til stor hjelp for oss. (2 Sam. 22: 36; Sl. 18: 36, NW) Han viser syndere medfølelse og har barmhjertighet med dem; ja, han gikk til og med så langt som til å gi sin Sønn som et offer for menneskenes synder. (1 Joh. 4: 10) Når Jehova, den Høyeste i universet, er ydmyk, skulle ikke da også vi ubetydelige skapninger være ydmyke?
8. Hvordan kan Jesu ord og gjerninger hjelpe oss til å bli ydmyke?
8 Jesus Kristus etterlot seg også et eksempel som vi må følge hvis vi er kristne, Kristi etterfølgere. (1 Pet. 2: 21) Var det ikke forutsagt at han skulle være «ydmyk» (NW) da han dro inn i Jerusalem for å framstille seg som konge? (Sak. 9: 9; Matt. 21: 5) Som Ordet, Guds førstefødte Sønn i himmelen, hadde han som senere ble Jesus, i sannhet en opphøyd stilling, men «da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret [ydmyket, NW] han seg selv, så han ble lydig inntil døden». Og Paulus ga med rette menigheten i Filippi dette rådet: «La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus,» et «sinn» som omfattet ydmykhet. (Fil. 2: 5—8) Mens Jesus var på jorden, talte han om hvor dyrebar denne egenskapen var. Han oppfordret sine disipler til å gjøre seg små eller ydmyke seg som et barn og minnet dem om at «den seg selv fornedrer, skal opphøyes». — Matt. 23: 12; 18: 4.
9. Hvilken rolle spiller bønn?
9 Noe annet som vil hjelpe oss til å ydmyke oss, er bønn. Når vi ber, blir vi minnet om Guds storhet og vår egen ubetydelighet, og om at det også er andre som ønsker å komme i eller å bevare et godt forhold til vår Far. Og for en enestående foranstaltning Jehova har truffet gjennom sin Sønn for at vi skal få tilgivelse for våre synder! Bønn hjelper oss til å huske at vi i virkeligheten ikke har noe å rose oss av. — Matt. 6: 9—12.
10. Hvilken forbindelse er det mellom ydmykhet og kjærlighet?
10 Vi må ha egenskapen kjærlighet, en av Guds ånds frukter, for å kunne framelske ydmykhet. (Gal. 5: 22) «Kjærligheten . . . oppblåses ikke.» (1 Kor. 13: 4) Vi lærer å forstå at den viktigste kjærlighet er vår kjærlighet til Jehova, og at vi dessuten må ’elske vår neste som oss selv’, det vil si, vi må stille våre medmennesker på linje med oss selv og ikke tenke høyere om oss enn om dem. (Matt. 22: 37—39) Jehovas vitner ønsker å være ydmyke. Ut fra sitt studium av Bibelen vet de at Jehova krever at de har en ydmyk innstilling. De har meditert over de eksempler Jehova og Kristus Jesus har satt. De har benyttet seg av bønn, og de fortsetter å arbeide med å vise kjærlighet, en egenskap som Jesus sa skulle kjennetegne hans etterfølgere, og som hjelper dem til å framelske ydmykhet. — Joh. 13: 34, 35.
Ydmykhet nødvendig i dag
11, 12. Hvordan er ydmykhet til hjelp for oss i denne onde verden?
11 Det at vi er ydmyke, hjelper oss til å ta imot de utfordringer vi møter i denne selviske verden, som er fylt av hat. Gud inspirerte apostelen Paulus til å forutsi at menneskene i de «siste dager» skulle være «egenkjærlige, . . . overmodige». (2 Tim. 3: 1, 2) En slik holdning gjør seg gjeldende blant mennesker av alle samfunnslag, og vi ønsker ikke at den skal smitte over på oss.
12 Folk innrømmer villig at stridighetene mellom mennesker av forskjellige nasjonaliteter eller raser skyldes nasjonalistisk eller rasemessig «stolthet». Men stolthet er det motsatte av ydmykhet. «Forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot.» (Ordspr. 16: 18) Ønsker vi at det skal komme til et sammenstøt mellom oss og Gud på grunn av nasjonalistisk eller rasemessig stolthet? Det ville bety ødeleggelse for oss.
13. Hvordan kan ydmykhet være til hjelp for kvinner i vår tid?
13 Folk over hele verden har hørt om kvinnenes frigjøringsbevegelse. Mange av de kvinner som har sluttet seg til den, betrakter Bibelen som en bok som er frambrakt av menn, og hevder foraktelig at det skriftstedet som sier at mannen «er Guds bilde og ære; men kvinnen er mannens ære», ikke er noe annet enn et uttrykk for mannlig sjåvinisme. (1 Kor. 11: 7) På grunn av sin stolthet har slike kvinner kommet i konflikt med Jehova, som inspirerte nedskrivingen av Bibelen. Kan det sies om dere kvinner som ønsker å ha Guds godkjennelse, at dere ikke viser en slik mangel på ydmykhet? Apostelen sa til menn i den kristne menighet: «Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd.» Har ikke også dere kvinner oppdaget at når dere følger denne bibelske formaningen, er det mye lettere å underordne seg, og at det også fører til at dere blir mye lykkeligere? — 1 Pet. 5: 6.
14. Hvordan kan familieoverhoder være ydmyke?
14 En mann kan naturligvis gå til ytterligheter når han utøver sin stilling som familiens overhode. For å kunne ivareta sin oppgave som ektemann og far må mannen være ydmyk, innse sine egne svakheter og arbeide for å overvinne dem og innrømme de feil han gjør. Når han er ydmyk, vil han vise empati og ta de andre i familien i betraktning før han treffer viktige avgjørelser. Det vil også hjelpe ham til å tilgi andre i familien og ikke vente at de skal være fullkomne, når Jehova ikke venter at han skal være det. Ydmykhet hjelper i virkeligheten alle i familiekretsen til å overvinne problemer som skyldes motsetninger mellom mann og kvinne, ung og gammel. Ydmykhet hjelper oss til å ’tåle hverandre i kjærlighet’. — Ef. 4: 2.
15. Hvordan hjelper ydmykhet oss i forbindelse med forkynnelsen og under forfølgelse?
15 Det at vi er ydmyke, hjelper oss også til å delta i det arbeid som Jesus sa skulle bli utført før enden for denne onde tingenes ordning kom. Han forutsa at det skulle bli utført et verdensomfattende forkynnelsesarbeid, et arbeid som skulle gå ut på å fortelle andre om Riket, Guds regjering, som er det middel hvorved han vil herske over jorden. (Mark. 13: 10) Ydmykhet hjelper oss til å ta synspunktene til dem vi forkynner for, i betraktning og til å forstå deres stilling når vi snakker med dem. Jesus forutsa også at hans etterfølgere skulle bli hatet og forfulgt. (Matt. 24: 9) Ydmykhet hjelper oss til å utholde den slags motstand, fordi vi vet at Jehova er den Høyeste, og vi gjør ikke opprør mot ham fordi han tillater at dette skjer. Vi ser hen til det eksempel Jesus satte da han ble forfulgt. Han bevarte en ydmyk holdning overfor dem som skjelte ham ut, og var lojal mot sin Far. — 1 Pet. 2: 23.
16. Hva kan sies om ydmykhet og tukt?
16 En som er ydmyk, er villig til å ta imot råd og tukt. «Tilrettevisninger til tukt er en vei til livet.» (Ordspr. 6: 23) Stolte mennesker liker ikke å få råd og veiledning; de mener at de ikke gjør noe galt. Men de ydmyke innser at de gjør feil, og setter pris på å bli irettesatt. «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» (Heb. 12: 11) De som tar imot råd og tukt, blir således hjulpet til å gjøre fine framskritt i åndelig henseende.
Eksempler på ydmykhet fra vår tid
17. Hvordan var ydmykhet til hjelp for en ung analfabet?
17 Hvis du ikke kunne lese, ville du da være ydmyk nok til å innrømme det og be om hjelp? En ung mann i Vest-Afrika fortalte denne opplevelsen: «Jeg syntes det var leit at jeg i en alder av 19 år ikke kunne lese og skrive. Men en dag fikk jeg høre at Jehovas vitner underviste i lesning og skrivning i sin Rikets sal. Trass i at jeg ikke var noe vitne, lot de meg få delta i kurset. Kurset var en del av et av deres menighetsmøter, og for å vise min verdsettelse pleide jeg å overvære resten av kveldens program også. Jeg likte disse møtene veldig godt, og jeg hadde så lyst til å holde elevtaler, slik som andre unge menn gjorde. En av dem startet et hjemmebibelstudium med meg. På mindre enn to år lærte jeg ikke bare å lese og skrive, men ble også kvalifisert til å delta i felttjenesten og symbolisere min innvielse ved å bli døpt, og jeg har nå det store privilegium å være pioner.» Denne mannens ydmykhet hjalp ham til å lære å lese og skrive, lære sannheten å kjenne og bli en heltidsforkynner for å dele sannheten med andre.
18 Hvordan gikk det til at en stolt mann forandret seg? Hva førte det til?
18 I den samme verdensdelen var det en annen mann som ikke var så ydmyk. Han sa stolt til den forkynneren som traff ham, at han, sjefen for et stort firma, ikke trengte noen til å undervise seg, og at han kunne studere Bibelen på egen hånd. Han tok imidlertid imot en innbydelse til å overvære et av menighetsmøtene. Den teokratiske tjenesteskolen gjorde et stort inntrykk på ham, og han begynte å overvære den regelmessig. Snart meldte han seg inn på skolen, og hele hans holdning forandret seg etter hvert som han begynte å godta og anvende den veiledning han fikk på skolen. Han ba om at det måtte bli ledet et bibelstudium hjemme hos ham, og gjorde fine framskritt. Ja, han ydmyket seg, og nå har han det privilegium å tjene som et innvigd og døpt vitne for Jehova Gud.
19. Hvordan viste en blind prest ydmykhet?
19 På en øy ikke langt fra Australia traff et ungt vitne en gammel mann, og etter mange besøk startet vitnet et studium med en gruppe på mellom fem og ti personer og brukte to-tre timer på hvert besøk. En gammel, blind mann var alltid til stede og ga uttrykk for at han hadde stor kjærlighet til Bibelen. Han begynte snart å snakke med alle han traff, om de sannheter han lærte. Senere kom det for dagen at denne blinde mannen var den lutherske presten på stedet. Etter noen måneder begynte gruppen å overvære noen av Jehovas vitners møter, trass i at de måtte gå mellom to og en halv og tre timer for å kunne gjøre det. Det gikk ikke lang tid før den gamle presten sa til de andre medlemmene av kirken at han ville forlate den, fordi han var blitt klar over at det han før hadde lært dem, ikke var sannheten. Ja, han var ydmyk nok til å innrømme at han hadde fulgt en feilaktig kurs tidligere i livet, og tok de nødvendige skritt for å komme i harmoni med Jehovas vei til frelse.
20. Hvorfor meldte en annen prest seg ut av kirken?
20 En annen ydmyk prest ble kontaktet i en landsby på en av sydhavsøyene, og han tok også imot tilbudet om et hjemmebibelstudium. Han oppdaget snart forskjellen mellom det hans kirke lærte, og Bibelens lære, og etter bare to studier meldte han seg ut av kirken. Hans tidligere omgangsfeller ble bestyrtet og prøvde å overtale ham til å fortsette som prest. Han svarte at han fra nå av bare ville forkynne sann kristendom. Han fortsatte å gjøre framskritt i åndelig henseende, og han er nå et døpt vitne for Jehova og hjelper andre til å bli kjent med sannheten.
21. a) Hva innbefatter den «nye personlighet»? b) Gjengi innholdet av et brev hvor Jehovas vitners «nye personlighet» ble omtalt.
21 Apostelen Paulus kommer med denne oppfordringen: «Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger og ikle dere den nye personlighet, . . . Ikle dere . . . de ømme egenskaper medlidenhet, vennlighet, et ydmykt sinn, mildhet og langmodighet.» (Kol. 3: 9—12, NW) Ydmykhet er følgelig en del av den nye, kristne personlighet. Jehovas folk legger disse egenskapene for dagen, og det virker tiltalende på andre. Dette blir illustrert ved følgende brev, som Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Filippinene fikk fra direktøren for et firma hvor to vitner er ansatt: «Vi holder på med å omorganisere vår produksjonsavdeling, og i denne forbindelse vil vi gjerne vite om De kunne være oss behjelpelig med å finne dyktige arbeidere. Den viktigste grunnen til at vi har henvendt oss til Deres selskap, er at våre iakttagelser og vår erfaring har vist oss at menn som tilhører Deres organisasjon, er absolutt pålitelige. De utfører på en uselvisk, flittig og ærlig måte ethvert oppdrag de får. Vi er også forbauset over deres evne til å forstå og tilpasse seg økonomiske problemer og andre problemer på arbeidsplassen.»
22. Hvordan viste et vitne verdsettelse av møtene, og hva førte det til?
22 Selv om Jehovas vitner utfører sitt verdslige arbeid godt, glemmer de ikke, æren tilkommer Jehova. De fortsetter å verdsette det privilegium å kunne overvære møter i den kristne menighet for å fortsette å utvikle den «nye personlighet». Familien til et ungt, kvinnelig vitne fikk økonomiske problemer, og kvinnen ble nødt til å ta seg verdslig arbeid for å bedre økonomien. Da hun var til konferanse et sted hvor hun hadde søkt en stilling, fikk hun vite at hun ville bli nødt til å arbeide noen av de kveldene menigheten hadde møter, og arbeidsgiveren ville ikke gå med på noen forandring. Hun sa da: «Jeg trenger denne stillingen, men jeg kan ikke gi fra meg min tro for en jobb.» To dager senere sendte imidlertid sjefen en av sine ansatte til Rikets sal for å se etter henne og tilby henne jobben, og hun skulle få slippe å arbeide de kveldene det var møter. Jehova velsignet henne for de ydmyke anstrengelser hun gjorde seg for å behage ham.
23. a) Hvordan la en reisende tilsynsmann en ydmyk innstilling for dagen? b) Hva er tilsynsmennene blant Jehovas vitner interessert i?
23 Reisende representanter for Jehovas vitner besøker regelmessig menighetene for å bygge dem opp i åndelig henseende ved foredrag og ved å delta i forkynnelsesarbeidet sammen med dem. For en tid siden ble det foretatt visse forandringer, slik at disse besøkene bare skulle foretas hver sjette måned, og ikke hver fjerde, som tidligere. Noen av disse reisende representantene, kretstilsynsmennene, ville derfor bli overflødige i denne spesielle tjenesten. En av dem, som tjente i New York, la ydmykhet for dagen ved å si: «Da jeg fikk høre at en god del ville bli tatt ut av kretstjenesten, ba jeg til Jehova om at jeg måtte være en av dem som ble tatt ut, hvis mine besøk hindret menighetene eller ikke hjalp dem så mye som andres.» For en fin innstilling! Dette var et typisk eksempel på den ånd de eldste eller tilsynsmennene blant Jehovas vitner la for dagen verden over. De er ikke interessert i sin stilling på grunn av stolthet, men drar på en ydmyk måte omsorg for Jesu får-lignende etterfølgere. De husker at «fårene» tilhører Jesus. — Joh. 10: 14.
Den rette handlemåte
24, 25. Hva må vi gjøre hvis vi tror at det er de ydmyke som blir frelst?
24 Tror du virkelig på det bibelskribenten David sa i bønn til Jehova: «Elendige [ydmyke, NW] folk frelser du, men dine øyne er mot de overmodige»? (2 Sam. 22: 28) Hvis du gjør det, må du fjerne ethvert spor av overmot fra ditt liv. Du må ikke på noen måte tro at du er bedre enn andre på grunn av din rase, din nasjonalitet, din utdannelse eller din stilling i livet. Vi er alle etterkommere av synderen Adam og har derfor i virkeligheten ingen grunn til å være stolte. — Ap. gj. 17: 26.
25 Hvis vi ydmykt følger Jehovas vei, kan vi ha håp om frelse. Vi må innse at «alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid». (1 Joh. 2: 16, 17) Hvis vi vil følge Jehovas vei, kan vi ikke la oss engasjere i verdens materialistiske gjøremål. Da ville vi kunne tape alt, slik den griske Gehasi gjorde.
26. Hvilken handlemåte ønsker vi som enkeltpersoner å følge?
26 Det du må gjøre, er følgelig å studere Bibelen, innrette ditt liv i samsvar med Jehovas vilje og bli en av hans innvigde, døpte tjenere, og du må hjelpe andre til å følge Jehovas vei til frelse. De som allerede har tatt disse skritt, må fortsette å gå i riktig retning. «[La oss] så langt som vi er kommet, holde fram i samme spor!» (Fil. 3: 16) Vi ønsker ikke å føle oss utilpass når vi leser Paulus’ ord om at vi i ydmykhet skal akte våre kristne brødre høyere enn oss selv. (Fil. 2: 3) Vi vil verdsette fullt ut den ydmyke ånd som gjør seg gjeldende blant Guds folk, og selv bidra til å framelske en slik ånd. Det vil gi oss tilfredshet og velvære. Det skaper en hyggelig og god atmosfære at alle brødrene ydmykt viser hverandre kjærlighet. Husk også at Jehovas organisasjon ikke kan forandres for å tekkes enkeltpersoner.
27. Hvorfor vil det være galt å kritisere det arbeid som blir utført av eldsterådet i menigheten?
27 Hvis vi kommer med innvendinger mot noe eldsterådet gjør, eller kritiserer den måten enkelte spørsmål blir behandlet på, er vi illojale mot Jehovas organisasjon. La oss huske at de eldste ikke er nyomvendte; de har tjent Jehova i en rekke år. (1 Tim. 3: 6) Og hva er det som får noen til å finne feil eller klage? Er det ikke ofte et ønske om å opphøye seg selv i andres øyne? Det er med andre ord stolthet som er årsaken til problemet. Hvis vi følger en slik handlemåte, kan det være ensbetydende med at vi motstår den hellige ånd, for det er den som er ansvarlig for utnevnelsen av eldste i menigheten. (Ap. gj. 20: 28) Hvorfor skulle vi så kritisere en av brødrene for at han tar seg av Rikets interesser på en måte som den hellige ånd etter alt å dømme har ledet ham til? Og hvis broren har handlet galt, må vi være forvisset om at den hellige ånd vil irettesette ham.
28. Hva må vi alle erkjenne hvis vi ønsker å ha Jehovas gunst?
28 I en verden hvor det hersker bitter rivalisering, og hvor de fleste fremmer sine egne interesser, er det en organisasjon som skiller seg ut, nemlig organisasjonen av Jesu etterfølgere, Jehovas kristne vitner. Noen av dem har i likhet med den lille israelittiske piken på Na’amans tid lagt stort mot og stor tro for dagen. De har forkynt det de vet er sannheten, i håp om at det vil være til gagn for andre. De blir kanskje betraktet som anonyme, ubetydelige personer, men de har Jehovas godkjennelse. Andre har tjent i mer fremtredende stillinger, i likhet med Elisa, men de er også først og fremst interessert i å ha Jehovas gunst. De ønsker ikke å oppnå personlig vinning. Måtte alle vi som arbeider sammen med dem, erkjenne at vi ikke kan oppnå frelse uten å være ydmyke og villige til å følge Jehovas vei.