Hvordan får de kristne den åndelige føde de trenger?
HVORDAN sørger Gud for at hans folk får den åndelige føde de trenger? Skjer det individuelt, det vil si, får de kristne sin åndelige føde som enkeltpersoner isolert fra andre og ikke nødvendigvis i forening med andre kristne, mennesker som har den sanne tro? Er det nok at de studerer Bibelen på egen hånd og selv tjener Gud?
Vi kan få svar på disse spørsmålene ved å undersøke det Jesus Kristus sa til sine apostler tre dager før sin død. Han talte om framtiden og beskrev i detaljer de begivenheter som ville utgjøre «tegnet» på hans nærvær, på hans gjenkomst i himmelsk makt og herlighet. Han advarte dem og sa at de måtte være våkne og på vakt, for han ville komme for å inspisere og dømme sine disipler, som han kalte «tjenere». (Matt. 24: 1—44) Han kunne omtale dem som tjenere fordi han snart ville kjøpe dem med sitt eget blod. — 1 Kor. 6: 20; 7: 23.
’Tjeneren’ og ’tjenestefolkene’
I forbindelse med sin advarsel sa Jesus blant annet: «Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid?» — Matt. 24: 45
«Tjenestefolk» er tjenere i et hus. I egenskap av medlemmer av Guds husstand ville disse få sin mat som gruppe betraktet, en gruppe hvor alle samarbeidet, kjente hverandre, kom sammen med hverandre og hjalp hverandre. Når vi analyserer Jesu billedlige beskrivelse, merker vi oss at betegnelsen «tjener» (entall) gjelder alle husets tjenere som gruppe betraktet, og at uttrykket «tjenestefolk» (flertall) anvendes om dem som enkeltindivider.
Å betrakte en gruppe mennesker, ja, endog et helt folk, som en tjener var ikke noe nytt for Jesu disipler. Jehova Gud selv hadde flere ganger omtalt sitt folk Israel som sin tjener. Han sa: «Og du Israel, min tjener, Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham! Du som jeg tok ved hånden og hentet fra jordens ender og kalte fra dens ytterste kanter, og til hvem jeg sa: Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!» (Es. 41: 8, 9) At denne sammensatte «tjener» består av mange enkeltpersoner, framgår tydelig av Skaperens ord til Israels folk: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, . . . Men hør nå, Jakob, min tjener, og Israel, som jeg har utvalgt! Så sier [Jehova], . . . Har jeg ikke for lenge siden latt deg høre det og forkynt deg det? I er mine vitner.» — Es. 43: 10; 44: 1—8; se også 42: 19; 44: 21; 48: 20; 49: 3; Jer. 30: 10.
På grunn av folkets ulydighet forkastet imidlertid Gud det kjødelige Israel. Hvem skulle så vise seg å bli hans tjener, hans jordiske redskap, hans vitner på jorden? La oss se hva apostelen Paulus sier om dette. Det var omkring 50—52 e. Kr. at Paulus kom inn på dette i et brev til den kristne menighet i Galatia. Den nye pakt, som erstattet lovpakten, trådte i kraft på pinsedagen i år 33 e. Kr. Den kristne menighet hadde derfor på dette tidspunkt eksistert i cirka 18 år. Til de galatiske kristne skrev Paulus: «For hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» — Gal. 6: 15, 16.
Den kristne menighet besto av mennesker som gikk fram etter den rettesnor som gjaldt for den ’nye skapning’. Som en forent menighet var den Guds «tjener», akkurat som det gamle Israel hadde vært det. Uttalelsen i Esaias 43: 10 kan derfor i åndelig forstand anvendes på menigheten, «Guds Israel»: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener.»
Når «tjener»-klassen ble til
Når ble denne trofaste «tjener» til? På pinsedagen i år 33 e. Kr. De første 120 personer som den hellige ånd ble utgytt over, begynte straks å dele ut føde til de andre som var innbudt til Guds festmåltid, nemlig jødene, hvorav 3000 tok imot den åndelige «mat» som ble servert, og ble døpt. Etter dette fortsatte de 3000 med å ta til seg åndelig føde til de hadde vokst seg sterke. Mange dro deretter tilbake til sine bosteder i andre land, hvor de opprettet menigheter og fortsatte å komme sammen og holde seg nøye til apostlenes sanne lære. — Ap. gj. 2: 1—4, 37—42
Mindre enn tre og et halvt år senere ble ’den tro og kloke tjeners’ anstrengelser i forbindelse med å dele ut føde utvidet til å omfatte hedningene i og med at Peter forklarte det gode budskap for Kornelius og hans husstand. Etter hvert som nye disipler kom med, tok også de i egenskap av «tjenestefolk» opp arbeidet med å fø andre. Det ble bestemt at apostlene, i første rekke Paulus, og hans reisefeller — som også var «tjenestefolk» — skulle sørge for føde til mange mennesker i andre land. De etterkom Jesu ord: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» — Matt. 28: 19, 20.
Til varig hjelp for det åndelige ernæringsprogram ble apostlene og andre disipler av Jesus Kristus i det første århundre inspirert av Gud til å skrive de 27 inspirerte bøker som utgjør de kristne greske skrifter. Disse skriftene, sammen med de hebraiske skrifter, som allerede eksisterte, utgjorde den åndelige føde i skriftlig form for de kristne på den tiden og har utgjort det like til denne dag.
Jesus hadde sagt: «Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!» (Matt. 28: 20) Jesus Kristus er hode for menigheten, sin tjener, og hans ord viser at han ville styrke den i arbeidet med å fø hans «tjenestefolk» i de århundrer som fulgte. Det har vært slik at én generasjon av «tjener»klassen har sørget for føde til den neste generasjon, samtidig som den har fortsatt å fø seg selv.
Noen vil kanskje spørre: «Hvordan kan ’tjeneren’, som består av ’tjenestefolkene’, gi mat til ’tjenestefolkene’? Det vil jo si det samme som at ’tjeneren’ sørger for mat til seg selv.» Forholdet kan bli belyst med en familie som slår seg ned på et gårdsbruk. Noe av det første en slik familie må tenke på, er å skaffe til veie mat. Er det utelukkende faren som gjør det og serverer maten for de andre i familien? Nei! Hvert medlem av familien tar seg av sin oppgave. Én kan ta seg av pløyingen. Andre graver en brønn. Noen planter, og atter andre tar hånd om fjøsstell og melking. Alle vil trolig ta del i innhøstingen. Kvinnene vil så hermetisere mat til senere bruk. De vil koke og servere maten for familien. Ingen enkeltperson i familien ville ha klart å sørge så godt for den, men fordi alle familiemedlemmene gjør sitt, får alle rikelig med føde. Som en familie utgjør de en enhet, akkurat som «den tro og kloke tjener», men som enkeltpersoner er de arbeidere som er med på å produsere mat og servere den — i likhet med «tjenestefolk» i en husholdning. Apostelen Paulus bruker en lignende illustrasjon i 1 Korintierne 12: 12—27, der han taler om det menneskelige legeme og dets lemmer.
«Tjener»-klassen i våre dager
Om denne «tjener» sa Jesus: «Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer.» (Matt. 24: 46) Jesus taler her om at han vil komme igjen for å inspisere sin «tjener»-klasse, for å finne ut om den ’gjør så’, det vil si gir mat til hans tjenestefolk i rette tid. Hvem er det i dag som utgjør denne «tjener»?
Vi er i stand til å avgjøre hvem som er denne «tjener», ved hjelp av den regel Jesus framsatte: «På frukten skal treet kjennes.» (Matt. 12: 33) For 1900 år siden, da «den tro og kloke tjener»-klasse først ble dannet, forkynte den det gode budskap om Guds messianske rike og om den kommende ødeleggelse av den jødiske tingenes ordning. Bare denne trofaste klassen frambrakte Rikets frukter. Trass i forfølgelse overlevde den den urolige tid som kom som en oppfyllelse av Jesu profeti i Matteus 24: 4—22, Markus 13: 5—20 og Lukas 21: 8—24.
I året 1914 e. Kr. kom tiden for den fullstendige oppfyllelse av Jesu profeti om «tegnet på [hans] nærvær og på avslutningen på tingenes ordning» (NW). «Den tro og kloke tjener» burde derfor i denne kritiske tid være meget aktiv i arbeidet med å forkynne om det messianske Guds rike og avslutningen på den nåværende tingenes ordning. Dessuten skulle den i likhet med «tjener»-klassen i det første århundre fortsette å bestå trass i omfattende forfølgelse. Hvem kan dette sies om i dag? Hvem frambringer den rette kristne frukt? Kjensgjerningene utpeker den lille gruppe salvede medlemmer av Kristi sanne menighet på jorden i vår tid. De som utgjør denne gruppen, har arbeidet iherdig for å skaffe til veie åndelig føde fra Guds Ord, samtidig som de har bevart sin egen åndelighet.
Det arbeid våre dagers «tjener» har utført, har dessuten ført til at omkring to millioner andre mennesker er blitt forent med den. Denne «tjener» har sannelig vist seg å være Jehovas «tjener», hans vitner. Medarbeiderne til denne «tjener» ser fram til å leve for bestandig på en paradisisk jord. «Den tro og kloke tjener» sørger rikelig for dem. Den åndelige føde de får, er «mat i rette tid», for aldri har forholdene vært så kritiske og behovet for å forlate denne tingenes ordning og å stole på Guds beskyttelse for å overleve så stort.
Vi har således konstatert at Jesus Kristus selv viste hvordan hans etterfølgere skulle få åndelig føde — ikke som enkeltpersoner, uavhengig av hverandre, men som en sammensveiset gruppe av kristne som har virkelig kjærlighet og omsorg for hverandre Slik forholder det seg nå i Jehovas vitners menigheter i alle land. Det må være slik nå, for under Kristi tusenårige styre over jorden vil alle som lever, i forening samarbeide om å forskjønne jorden. Bare på den måten kan det bli lykkelige forhold, og bare på den måten kan åndens frukt, som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet», frambringes. (Gal. 5: 22, 23) Bare når disse egenskapene legges for dagen, kan det bli fredelige og lykkelige forhold, som gjør det mulig for menneskene fullt ut å glede seg over livet på jorden.