Syndens ’overveldende syndighet’

HVOR alvorlig er det å synde? Hvor vidtrekkende følger kan selv en «liten» synd få? Vi kan merke oss hva Jesus sa da han ga disiplene veiledning med hensyn til trofasthet: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» (Luk. 16: 10) En som er troløs mot Gud, synder, og apostelen Johannes skrev at «enhver som praktiserer synd, praktiserer også lovløshet, og synd er således lovløshet». (1 Joh. 3: 4, NW) Det forholder seg på samme måte med en gruppe mennesker som det gjør med en enkeltperson. Hvis noen har veket aldri så lite bort fra rette prinsipper, kan det føre til grov lovløshet og uforutsette vanskeligheter hvis ikke det blir foretatt en forandring. — Rom. 7: 13, UO.

’Lovløshetens menneskes’ tilsynekomst og utvikling understreker på en ettertrykkelig måte at noe som til å begynne med ser ut til å være en bagatell, kan få fryktelige følger. Apostelen Paulus viser dette i 2 Tessalonikerne, kapittel 2. Både apostelen Paulus og apostelen Peter advarte menighetene om dette «menneske» som skulle komme. Paulus skrev: «Blant eder selv [de eldste i den kristne menighet] skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» Og Peter skrev at disse ville «lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse», og at mange skulle «følge dem etter i deres skamløshet». — Ap. gj. 20: 30; 2 Pet. 2: 1—3.

Ønsket om fremtredende stillinger begynnelsen til frafallet

Men noen vil kanskje spørre: «Hvordan kunne en slik situasjon oppstå i Guds egen menighet?» Det var ikke noe som skjedde plutselig. Det skjedde på en snikende måte. Jesus hadde satt det rette eksempel, og han hadde på en tydelig måte advart sine disipler mot den ånd jødenes religiøse ledere la for dagen. Han hadde sagt:

«De gjør alle sine gjerninger for å ses av menneskene; . . . de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene og ha de øverste seter i synagogene og få hilsninger på torgene og kalles rabbi [lærer] av menneskene. Men I skal ikke la eder kalle rabbi; for én er eders mester, men I er alle brødre. Og I skal ikke kalle noen på jorden eders far; for én er eders far, han som er i himmelen. Heller ikke skal I la eder kalle lærere; for én er eders lærer, Kristus. Men den største blant eder skal være eders tjener. Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» — Matt. 23: 5—12.

Det finnes mange lignende formaninger i de kristne skrifter. Men det er tydelig at noen menn i ansvarsfulle stillinger i den første menighet begynte å mene at de burde ha visse fordeler. De følte at de var betydningsfulle i den stillingen de hadde. De følte at de derfor hadde krav på litt mer enn de «vanlige» medlemmene av menigheten. De tiltok seg spesielle privilegier og ventet at brødrene skulle gi dem materielle gaver. Dette ville gjøre livet litt lettere for dem, og de kunne «være noe» i andres øyne. I begynnelsen var det det eneste de var ute etter. Men litt etter litt begynte de og deres etterfølgere å bli mer forlangende, mer dristige, mer egenmektige. De bedro og villedet menighetens medlemmer for å tilfredsstille sine egne lyster og ’utnyttet dem til sin vinning med oppdiktede ord’. Apostelen Paulus beskriver noen slike menn i 2 Korintierne 11: 19, 20. — 2 Pet. 2: 3.

Det kan være at disse mennene i begynnelsen ikke forsto hva det kunne føre til at de ønsket noen få gunstbevisninger, at de ikke var klar over hvilke fryktelige følger deres selviske ønske med tiden kunne få. De mente sannsynligvis at hvis de i det hele tatt gjorde noe galt, så dreide det seg bare om bagateller. Men la oss undersøke den historiske utvikling og se hva disse mennene i virkeligheten satte i gang.

Etter å ha undersøkt Bibelens beretning om den første tilsynekomst av «lovløshetens menneske» og dets frafall kan vi følge utviklingen videre ved hjelp av historiske beretninger.

Inndeling i presteskap og lekfolk

Jesus Kristus hadde ikke gitt sine disipler noen befaling om at de skulle være inndelt i et presteskap og et lekfolk. De var alle likestilte medlemmer av en åndelig familie, alle åndsavlede brødre av Jesus Kristus, salvet til å utgjøre et presteskap og med det håp å få være konger og prester sammen med Kristus i himmelen. Apostelen Peter kalte dem et «kongelig presteskap». (1 Pet. 2: 5, 9) Selv om det var noen som hadde ansvarsfulle stillinger som «hyrder», var alle prester i åndelig forstand, og alle var opptatt i det arbeid som besto i å frambære åndelige offer. (1 Pet. 5: 1—4) Det fantes ikke noen antydning til en inndeling i presteskap og lekfolk. Men legg merke til hva historien forteller:

«Jødenes skille mellom presteskap og lekfolk var til å begynne med noe ukjent blant de kristne. Det var ’først da folk gikk bort fra det evangeliske synspunkt for igjen å anta det jødiske’ at tanken om det alminnelige kristne prestedømme mer eller mindre fullstendig ble erstattet med tanken om det spesielle prestedømme. . . . Til og med Tertullianus skrev (De Baptismo, kapittel 17, før han ble montanist): ’Også lekfolket har rett til å dele ut sakramentene og undervise i menigheten. Guds Ord og sakramentene ble ved Guds nåde gitt alle og kan derfor gis videre av alle kristne som den guddommelige nådes redskaper. Men spørsmålet er ikke bare hva som er tillatt i alminnelighet, men også hva som er gagnlig under de foreliggende omstendigheter. Vi kan her anvende St. Paulus’ ord: «Alt er lovlig, men ikke alt gagner.» I betraktning av den orden som nødvendigvis må opprettholdes i kirken, bør derfor lekfolket bare gjøre bruk av sin prestelige rett til å dele ut sakramentene når tiden og omstendighetene krever det.’ I tiden etter Cyprianus . . . det hierarkiske systems far, ble skillet mellom presteskap og lekfolk fremtredende, og snart ble det innført overalt. Ja, fra og med det tredje århundre ble uttrykket klenis (kleʹros, ordo) nesten utelukkende anvendt om prestestanden for å skille den fra lekfolket. Etter hvert som det romerske hierarki utviklet seg, ble presteskapet ikke bare en bestemt stand (noe som kunne stemme overens med alle de apostoliske forordninger og læresetninger), men det ble også anerkjent som det eneste presteskap og det nødvendige mellomledd mellom Gud og mennesker.» — M’Clintock og Strong Cyclopædia, bind II, side 386.

Den ovennevnte Thascius Caecilius Cyprianus var biskop i kirken i Karthago i Afrika. Han ble født omkring år 200 og døde i 258. Han var prest og blir her omtalt som «det hierarkiske systems far». Han tilhørte altså det presteskap som eksisterte mindre enn 100 år etter Kristi apostlers og deres nærmeste medarbeideres død. Fra da av og opp gjennom den «mørke middelalder», inn i reformasjonens tid og under dannelsen av de protestantiske kirkesamfunn og videre fram til vår tid har det vært en slik inndeling i presteskap og lekfolk i kristenheten.

Det er dette såkalte kristne presteskap som har vist seg å være «lovløshetens menneske . . . ødeleggelsens sønn», som har framstått i forbindelse med det frafall eller opprør som er omtalt i 2 Tessalonikerne 2: 3 (NW). Det er tydelig at Bibelen med dette uttrykket sikter til et kollektivt «menneske», en gruppe som består i lang tid, og hvis sammensetning eller medlemmer varierer etter hvert som tiden går.

Direkte motstand mot Gud

Dette var i virkeligheten et opprør mot Jehova Gud (noe vi har drøftet i et tidligere nummer), og det er derfor ikke overraskende at dette kollektive «menneske» ville prøve å gjøre seg selv til en gud. Det var det den store opprører, Satan Djevelen, gjorde. Bibelen omtaler ham som «denne verdens gud». (2 Kor. 4: 4) Apostelen Paulus sa profetisk om «lovløshetens menneske»: «[Han] står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud.» — 2 Tess. 2: 4.

«Lovløshetens menneske» er altså en gruppe mennesker. Vi kan imidlertid peke på hvordan én av disse prestene er blitt opphøyd som en gud, noe som gjenspeiler den alminnelige holdning hos hele gruppen. Lucius Ferraris’ kirkelige ordboka sier om paven, den romersk-katolske kirkes overhode:

«Paven har en slik verdighet og høyhet at han ikke bare er et menneske, men så å si Gud og Guds stedfortreder. . . . Paven krones derfor med en tredobbel krone, som konge over himmelen, jorden og helvete. . . . Ja, pavens høyhet og makt omfatter ikke bare det som hører himmelen, jorden og helvete til, men han står også over englene og er dem overlegen . . . Hvis det var mulig at engler kunne fare vill fra troen eller ha synspunkter som stred imot den, kunne derfor paven dømme dem og bannlyse dem. . . . Han har en så høy stilling og så stor makt at han sitter på det samme dommersete som Kristus . . . Alt det paven uttaler, synes derfor å komme fra Guds munn. . . . Paven kan sies å være Gud på jorden, Kristi trofastes eneste fyrste, den største av alle konger; det er han som har den fulle makt; det er ham det jordiske og himmelske rikes styre er betrodd. . . . Paven har så stor myndighet og makt at han kan forandre, kunngjøre eller fortolke den guddommelige lov. . . . Paven kan undertiden oppheve den guddommelige lov ved å begrense, tolke . . . »

Det katolske presteskap har gitt sitt samtykke til at paven er blitt tilskrevet en slik makt og myndighet, og selv om mange av de protestantiske prestene ikke er enige i dette, har de selv brukt smigrende titler som har hevet dem høyt over lekfolket og fått det til å se opp til dem, ære dem og gi dem materiell støtte, ofte svært rikelig — og på en måte som har mye til felles med pavens krav på guddommelighet. — Job 32: 21, 22.

«Lovløshetens menneske» har tydelig vist at det står i opposisjon til Gud, ikke bare ved at det opphøyer seg selv, men også ved at det har søkt vennskap med verden. (Jak. 4: 4) Dette kollektive «menneske» motarbeider også Gud når det prøver å ugyldiggjøre Guds Ord og kaller det en «myte» og sier at det er «gammeldags», «upålitelig» og «fullt av feil». Ja, det har gått så langt som til å si at «Gud er død».

Ekteskap mellom kirke og stat

I mange land har det funnet sted en forening mellom kirke og stat. I slike «ekteskap» har kirken alltid ønsket å ha det avgjørende ord. Presteskapet har i stor utstrekning kontrollert folks tenkesett, og de politiske herskere har vært klar over dette og har gitt presteskapet goder i form av myndighet, prestisje, beskyttelse, immunitet og økonomisk støtte. The Encyclopedia Americana, bind 6, sidene 657, 658, sier om «kirke og stat»:

«Mellom disse to institusjoner har det i nyere tid sjelden eller aldri hersket fullkommen harmoni. Det ser ut til at denne striden, som har pågått så lenge, vil fortsette i det uendelige, med mindre det finner sted en eller annen overraskende omveltning. Det har vært en bitter strid. Den har stått om betydelige interesser, og viktige debatter har trengt seg i forgrunnen. Den har ført til alle slags uroligheter og resultert i smedeskrifter som savner sidestykke på andre områder enn det politiske. Ikke sjelden har striden utelukkende dreid seg om politiske spørsmål. . . . På Konstantins tid trådte kirken inn på verdens skueplass som en medarbeider når det gjaldt den oppgave å sivilisere folkene. Nå da den var anerkjent som en åndelig hersker, fikk den etter hvert en bestemt plass og et navn som en verdslig potentat. Den ble en verdensmakt. Dette var begynnelsen til alle de katastrofer som har rammet kirken. . . . Fra Konstantins til Karl den stores tid grep den borgerlige myndighet inn i kirkens ledelse, selv om den anerkjente kirken juridisk sett. Fra Karl den stores tid til en periode like før reformasjonen var kirke og stat knyttet nøye sammen, og det ble alminnelig godtatt at den borgerlige myndighet skulle underordne seg under den åndelige.»

Denne situasjonen gjør seg fortsatt gjeldende nå i det 20. århundre. Kriger er blitt utkjempet på grunn av religiøse stridsspørsmål, og i de fryktelige, ødeleggende verdenskrigene har kristenhetens nasjoner tatt ledelsen ved hjelp av de mest morderiske våpen.

Tenk på alle de sorger, all den elendighet, all den nedslaktning av mennesker og all den vanære over både Guds navn og kristendommens navn som det opprinnelige ønsket om personlig vinning og en fremtredende stilling har ført til! Det var naturligvis mange av de første eldste som ble utnevnt til å vokte Guds hjord, som bevarte sin trofasthet. De levde etter det prinsipp Jesus framholdt da han sa: «Den som vil bli den første blant eder, han skal være alles trell.» (Mark. 10: 44) Men de selviske blant dem forårsaket i religiøs henseende et lovløst opprør, som førte til sorg og elendighet for millioner. Hvis de hadde fulgt Kristi klare, enkle befaling og eksempel, ville noe slikt aldri ha skjedd.

Vi som enkeltpersoner kan lære mye av dette. Når Gud sier at noe er galt, er det virkelig galt. Hvis vi ignorerer hans advarsel mot en eller annen form for synd, må vi aldri tro at det er en bagatell. Vi handler da ikke i harmoni med Guds universelle ordning, men gir oss av med noe som kan bli til stor skade for mange. Den bibelske regel er: «En liten surdeig syrer hele deigen.» (1 Kor. 5: 6) Hvis vi ikke straks angrer, vender om fra vår syndige vei og gjør alt vi kan for å ordne opp i tingene, kan vi komme til å bli ansvarlig for utrolig mye ondt.

Legg for eksempel merke til hva Jakob, Jesu Kristi halvbror, skrev om tungen: «Som en verden av urettferdighet står tungen blant våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brann, og settes selv i brann av helvete [Gehenna].» (Jak. 3: 6) Når tungen blir brukt på en gal måte, kan den bringe uorden i vårt og mange andres liv. Jakob viste også at synden kan begynne på en snikende måte. Han sa: «Hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst; deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.» — Jak. 1: 14, 15.

Det er sant at alle synder fra tid til annen. Men takket være den hjelp Jehova Gud i sin ufortjente godhet gir oss, kan vi unngå å fortsette å gå på syndens vei og derved unngå de skadelige følger det kan få. Vi kan unngå å følge den farlige handlemåte som «lovløshetens menneske» følger. Vi kan gjøre dette ved å vise tro på Guds Sønns, Jesu Kristi, sonoffer. (Rom. 7: 21—25; 8: 1, 2) Bare ved å erkjenne syndens ’overveldende syndighet’ og ved å be Jehova om tilgivelse på grunnlag av Kristi offer når vi begår en synd, kan vi få hjelp av Jehova til å unnslippe den hele og fulle konsekvens av vår syndige handling.

[Fotnote]