Hva er meningen med livet?

«JEG så alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag etter vind.» (Pred. 1: 14) Dette er ikke en kynikers ord. De kommer fra en inspirert bibelskribent som på en realistisk måte betraktet hvordan livet arter seg under ufullkomne forhold. En undersøkelse av det som denne skribenten, den vise kong Salomo, iakttok, vil hjelpe oss til å finne ut hvordan vi kan unngå å leve et liv i «tomhet».

Det finnes mennesker som bruker hele sitt liv til å tilegne seg kunnskap. Men er det det å tilegne seg kunnskap bare for kunnskapens egen skyld som gir livet mening? Nei, for en slik kunnskap vil ofte på en smertefull måte gjøre en klar over at det finnes så mye galt i denne ufullkomne ordning som menneskene ikke kan råde bot på. Som kong Salomo uttrykte det: «Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.» (Pred. 1: 15) Dessuten kan også forholdene være slik for noen at de ikke får brukt sine kunnskaper på beste måte.

Å forsøke å nyte livet ved å samle seg materielle ting, slik mange gjør, er heller ikke noe som gir livet mening. Salomo skrev angående de bestrebelser han gjorde seg i den retning: «Jeg bygde meg hus, jeg plantet meg vingårder, jeg gjorde meg hager og parker og plantet i dem alle slags frukttrær, jeg gjorde meg vanndammer til å vanne en skog av oppvoksende trær. . . . jeg samlet meg også sølv og gull og kostelige skatter som kom fra fremmede konger og land; jeg fikk meg sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst, en hustru og flere. . . . Alt det mine øyne attrådde, det forholdt jeg dem ikke.» — Pred. 2: 4—10.

I løpet av menneskenes historie er det få som har hatt slike midler til sin rådighet som kong Salomo hadde. Men selv om han tilsynelatende hadde alt som han overhodet kunne ønske seg, fant han likevel ingen glede eller tilfredsstillelse ved det han gjorde. Hvorfor ikke? Salomo var for det første klar over at han ikke kunne fortsette å leve i det uendelige. Han ville miste alt når han døde. «Jeg,» sa Salomo, «ble lei av alt mitt strev, som jeg hadde møyet meg med under solen, fordi jeg skulle etterlate det til den som kommer etter meg. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved min møye.» — Pred. 2: 18, 19.

De anstrengelser noen gjør seg for å oppnå en fremtredende stilling i verden, kan likeledes føre til stor skuffelse. Altfor ofte skjer det at meget dyktige mennesker blir offer for omstendigheter som berøver dem muligheten til å gjøre god bruk av sine evner. Kong Salomo var klar over dette: «Dårskapen sitter i høye stillinger, . . . Jeg har sett tjenere ride på hester og fyrster gå til fots som tjenere.» (Pred. 10: 6, 7) «Det [er ikke] visst at de som er lette på foten, vinner i løpet, eller at heltene seirer i krigen, eller at de vise kan få seg brød, eller at de forstandige kan vinne rikdom eller de kloke finne yndest; for tid og hendelse møter dem alle.» — Pred. 9: 11.

Blant ufullkomne mennesker er det slik at de evner de har, ikke nødvendigvis er den faktor som er avgjørende for hvorvidt de vil oppnå en spesiell stilling. Det er blitt sagt: «Det som teller, er ikke hvilke kunnskaper du har, men hvilke bekjentskaper du har.» Dette er ofte grunnen til at dyktige menn med et edelt sinn, må avfinne seg med den dårskap som blir vist av udugelige menn som sitter med makten. Slike «fyrster» blir kanskje ikke engang vist noen aktelse, men blir kanskje endog framstilt som dårer av dem som tar seg av styre og stell.

Salomo overdrev ikke da han stemplet de gjerninger som blir gjort i en ufullkommen ordning, som «tomhet». Det å strebe etter å nå materielle mål i form av posisjon, eiendeler og lignende, er ganske enkelt ikke tilfredsstillende, men bringer mange skuffelser.

Hva er så meningen med livet? Finnes det ikke noe som kan gjøre en tilfreds? Jo, og det er å strebe etter det som kan føre til at en oppnår en varig og trygg framtid. Kong Salomo viste hva det var, etter at han hadde fullført sin beskrivelse av nytteløse gjerninger. Han skrev: «Enden på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre.» — Pred. 12: 13.

Ja, betingelsen for at en skal kunne leve et tilfredsstillende liv, er at en er klar over sitt åndelige behov. En som var større enn Salomo, Jesus Kristus, påpekte dette da han motsto Satan Djevelen. Han siterte fra de hebraiske skrifter og sa: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» (Matt. 4: 4) Når en har en sunn frykt for Skaperen og gir akt på hans bud, blir en spart for de skuffelser som følger med det å gjøre verdslig kunnskap, en posisjon eller materielle eiendeler til sitt viktigste mål. I stedet for å være ivrig etter å oppnå noe som er forgjengelig, vil en utvikle et godt forhold til Gud som kan vare for bestandig. Et slikt forhold er ikke basert på det som en har, men på det som en virkelig er. Som Bibelen sier: «Mennesket ser på det utvortes, men [Jehova] ser på hjertet.» — 1 Sam. 16: 7.

Selv ikke døden kan ødelegge det de som frykter den sanne Gud, har oppnådd. Hvorfor ikke? Fordi ikke noe kan skille dem fra Guds kjærlighet. «Jeg er viss på,» skrev den kristne apostelen Paulus, «at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom. 8: 38, 39) Selv om de som tjener Jehova, dør i fysisk forstand, lever de likevel i hans øyne, for han har truffet en foranstaltning som gjør det mulig for dem å få livet tilbake. Salmisten kunne av den grunn under inspirasjon si: «Vil jeg rede mitt leie i dødsriket [sheol, graven], se, da er du der.» — Sl. 139: 8.

De som er klar over at det å leve som en godkjent tjener for Gud er det som virkelig gjør livet verdt å leve, er i sannhet forstandige mennesker. Det som gir livet mening, er å bringe ære til Livgiveren, Jehova, ved å frykte ham og holde hans bud. Er det dette du bestreber deg på å gjøre?